Kompani Linge

Tre ulike organisasjoner hadde i tiden rundt utbruddet av andre verdenskrig ansvaret for den hemmelige britiske krigføringen. Det ble etter hvert klart at denne innsatsen måtte bli koordinert. Gjennom et memorandum datert 19. juli 1940 ble derfor Special Operations Executive (SOE) opprettet for å samle denne aktiviteten under ett tak. Da var allerede de første nordmennene i gang med motstandsaksjoner i Norge på oppdrag fra britene. Sprengningen av rørgaten på Bjølvefossen kraftstasjon i Ålvik i Hardanger 17. juni ble den første sabotasjeaksjonen i Norge gjennomført av nordmenn utsendt fra Storbritannia (se allierte kommandoangrep i Norge under andre verdenskrig).

Allerede sommeren og høsten 1940 knyttet SOE til seg nordmenn for å sende dem på spesialoppdrag til det okkuperte Norge. Høsten 1940 ble kaptein Martin Linge utnevnt av Londonregjeringen som liaisonoffiser til SOE. I mars 1941 organiserte SOE Norwegian Independent Company 1, med Linge som sjef. NOR.I.C.I., også kalt «Norisen», var ved opprettelsen direkte underlagt det britiske SOE. Kompaniet besto av norsk ungdom som hadde flyktet fra Norge med ønske om siden å vende tilbake for å delta i kampen for et fritt Norge.

Utdanningen foregikk i Skottland. Etter å ha rekruttert 20–25 mann per måned fra mars 1941 til mai 1943, ble det bestemt at en styrke på rundt 250 mann var tilstrekkelig. Dette antallet ble holdt konstant, med nødvendig utskiftning, til vinteren 1944–1945. Da fikk kompaniet ytterligere 50 mann med tanke på de siste operasjonene i Norge.

Formuleringen «Linge kompani» forekommer allerede i 1941, og i 1942 blir «Kp./L.» brukt i «E»-Office i London. Den engelske betegnelsen var «Linge Company». Men etter krigen var det «Kompani Linge» som gikk inn i språket som et begrep, til tross for at ingen hadde brukt denne betegnelsen under krigen. Navnet på mannskapene varierte: «spesialtroppen», «Linges kompani», «Spesialavdelingen 'Linge'» eller «den såkalte Linge-avdeling». Selv refererte de til seg selv som tilhørende «Norisen» etter det offisielle navnet Norwegian Independent Company No. 1» (NOR.I.C.1.).

Kompani Linges folk deltok i flere kommandoraid på norskekysten i 1941. Linge falt under Måløy-raidet i desember. På norsk side oppstod etter raidene et ønske om å få innflytelse på kompaniets aksjoner. Det ble på høyt plan opprettet et britisk-norsk samarbeidsorgan for operasjonene i det okkuperte Norge (The Anglo-Norwegian Collaboration Committee). Forsvarets Overkommando fikk en egen avdeling, FO4, for militære operasjoner i det okkuperte Norge. FO4 ble ledet av oberstløytnant Bjarne Øens og samarbeidet med SOE om gjennomføringen av operasjonene.

Kompani Linge ble fra 1943 underlagt den norske forsvarssjefen, samtidig som det var knyttet til SOE. I krigens siste år kom også amerikanerne med i samarbeidet gjennom sin organisasjon OSS (Office of Strategic Services).

Angrepene var små nålestikk mot Festung Norwegen som Winston Churchill håpet ville få Adolf Hitler til å tro at de allierte planla en invasjon av Norge. Det medvirket da også til at Hitler gjennom hele krigen betraktet Norge som et «skjebneområde». Tyskland holdt derfor flere hundre tusen soldater i et land der de kunne gjøre liten nytte for seg i forhold til innsats på de store krigsfrontene.

Ikke alle i den norske eksilregjeringen (Londonregjeringen) kjente til denne britiske aktiviteten. At nordmenn deltok i slike operasjoner utenfor norsk kontroll, var en lite ønskelig situasjon for en norsk forsvarsminister. Siden også SOEs aktivitet i Norge den første tiden fulgte helt andre retningslinjer enn den norske motstandsledelsen, oppsto det en del konflikter. For de norske frivillige i kompaniet var det et stort tap å miste sin avholdte sjef da Linge ble drept i Måløyraidet, og i en kort periode oppsto det uenighet og usikkerhet blant disse norske frivillige: Burde ikke regjeringen bli holdt informert om kompaniets aktivitet i Norge? Forsvarsminister Oscar Torp sørget derfor for at uoverensstemmelsen mellom britene og den norske regjeringen i London ble tatt opp til drøfting. Tvisten løste seg etter at de nødvendige forbindelseslinjene mellom norske og britiske myndigheter ble opprettet. Særlig var Anglo-Norwegian Collaboration Committee, opprettet i februar 1942, viktig i denne sammenhengen. Kompani Linge ble brakt inn under norsk kontroll.

Fremdeles var det fra britisk side meningen at SOE skulle operere i Norge uavhengig av Milorg. I den første tiden var dette kravet også kombinert med planer om geriljaoperasjoner i et omfang som ikke vant tilslutning verken i den norske regjeringen eller i motstandsledelsen i Norge. Utover i 1942 og 1943 ble imidlertid planene moderert, og britene fant ut at Milorg var en nødvendig samarbeidspartner. I løpet av 1943 var samarbeidet mellom regjering, SOE og norsk motstandsledelse nesten problemfritt, og i de siste to årene ble både våpen og instruktører sendt inn fra Storbritannia til de norske hjemmestyrkene. Linge-soldatenes instruksjon i våpenbruk og sabotasje hadde stor betydning for både stridsmoral og kvalitet i hjemmestyrkene.

Forholdet mellom Milorg og SOE under andre verdenskrig kan altså bli delt i tre faser. Den første kan man kalle ikke-kollaborasjonsfasen. Denne gjensidige holdningen varte i hele 1941 og i store deler av 1942 for den menige motstandsmannen. På ledernivå hadde man høyere ambisjoner, og derfor fikk man en periode med sameksistens og til og med samarbeid fra senhøsten 1941 og framover. Likevel var det de to siste årene som fullt og helt utgjorde samarbeidsperioden i alle ledd og på alle nivåer. Milorg og SOE hadde samme mål, men begge organisasjoner hadde i utgangspunktet en innebygd mangel på realisme som var nødt til å skape problemer. Milorg skulle være en hemmelig armé uten våpen. SOE skulle på sin side bygge opp en hemmelig armé som i utgangspunktet gjorde det nødvendig ikke å tiltrekke seg tysk oppmerksomhet – helt i tråd med Milorgs filosofi. Men samtidig skulle dette bli kombinert med offensive aksjoner som ville føre til det stikk motsatte, nemlig en intens tysk oppmerksomhet, som logisk nok var akkurat det Milorg ønsket å unngå. Denne motsigelsen er hovedgrunnen til kalamitetene i første halvdel av krigen. Imidlertid modererte begge organisasjoner seg og justerte sin innstilling til realitetens verden – Milorg til krigens realiteter og SOE til virkelighetens Norge – det være seg norsk mentalitet, topografi eller klima.

Kompani Linge kjempet aldri sammen som kompani og hadde, etter at Linge falt i desember 1941, ingen kompanisjef. Medlemmene opptrådte enkeltvis eller i mindre grupper, som regel mellom to og fire mann. Først da krigen var slutt, opptrådte Kompani Linge samlet, og da for å oppløse seg.

28. juni 1945 paraderte Kompani Linge, i spissen for andre avdelinger av motstandsfolk, for kong Håkon 7. utenfor Slottet. Da var hele kompaniet samlet. To dager senere ble kompaniet dimittert på Blindern etter å ha blitt inspisert av sjefen for Norwegian Section, oberst John Skinner Wilson. Selv om det da ikke var noen offisielle norske myndigheter til stede, var det et av de virkelig store kapitlene i norsk motstandshistorie som derved ble avviklet. 57 mann mistet livet under operasjoner. Av disse falt 51 i kamp. I alt 530 mann hadde fra 1940 vært oppført i kompaniets ruller, og ved krigens slutt besto Kompani Linge av 245 mann.

I boken The Secret History of SOE (2000) av William Mackenzie, skrevet så tidlig som i 1948, vurderer den britiske historikeren SOEs rolle slik: Hadde man hatt bare Frankrike og Balkan å vise til, ville det ha gitt «et deprimerende bilde av motstandskamp og av resultatene av SOEs arbeid på det politiske området». Norge, som han kaller «det gunstigste eksempelet av alle», gjør at han likevel konkluderer med at SOE hadde livets rett: «Den norske blandingen av fritt initiativ og sosial solidaritet hvilte på gamle forhold som ikke skyldes SOE, og SOE kan bare roses for ikke å ha forkludret dette.» Samme sted blir «Oslogjengen» – som var en spesialavdeling innen kompaniet, ledet av Gunnar Sønsteby og brukt av Milorgs Sentralledelse til å utføre sabotasjeaksjoner – omtalt som «den beste sabotørgjengen i Europa».

• allierte kommandoangrep i Norge under andre verdenskrig
• andre verdenskrig
• de allierte
• motstandskampen i Norge
• Norges forsvar under andre verdenskrig
• Norge under andre verdenskrig
• sabotasje i Norge under andre verdenskrig

• Kompani Linge (1995) 2 b. (1. utg. 1948), isbn 82-445-0057-3. (Les boka på Nasjonalbibiloteket.)
• Jensen, Erling og Ragnar Ulstein (redaktører) (2007). Kompani Linge. Gyldendal.
• Moland, Arnfinn (2001). I hemmelig tjeneste. Kompani Linge sett med britiske øyne. isbn 82-458-0488-6.