Den europeiske union

Den europeiske union, EU, er en regional samarbeidsorganisasjon i Europa bestående av 28 medlemsland, med hovedsete i Brussel. Det nåværende navnet (EU) stammer fra 1993. Tidligere navn er EF og EEC.

EU styres av syv organer, som har ulike funksjoner: Det europeiske råd, Europaparlamentet, Rådet (Consilium), Europakommisjonen, EU-domstolen, Den europeiske sentralbanken og Revisjonsrådet. Organene har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er dels overnasjonale, dels mellomstatlige i sin utforming og virkemåte. 

Beslutningene i EU former offentlig politikk på en rekke viktige områder. Mens samarbeidet historisk startet innen kull- og stål (1952), beslutter EU i dag på de fleste saksområder, slik som økonomi, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring, miljøpolitikk, sosiale standarder, med mer.

EU har skrittvis innført en lovgivningsprosess med regler og standarder for samarbeidsområdene. Et rettslig system ser til at reglene overholdes, med EU-kommisjonen som overvåkende myndighet og EU-domstolen som øverste dømmende instans.

Norge er ikke medlem av EU, men er siden 1995 tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen, som binder Norges politikk- og rettsutvikling tett til EUs lovgivningsprosess.

Historisk har EU sin opprinnelse i Den europeiske kull- og stålunionen fra 1952. Roma-traktaten fra 1957, som oftest anses som EUs grunndokument, beskriver målsetningen med samarbeidet som «en stadig nærmere union» mellom medlemslandene. I 2009 ble Roma-traktaten erstattet av Lisboa-traktaten.

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa».

Opprinnelige medlemmer
Belgia
Frankrike
Italia
Luxembourg
Nederland
Vest-Tyskland1
Senere medlemmer År for opptak
Danmark 1973
Irland 1973
Storbritannia 1973
Hellas 1981
Portugal 1986
Spania 1986
Finland 1995
Sverige 1995
Østerrike 1995
Estland 2004
Latvia 2004
Litauen 2004
Polen 2004
Tsjekkia 2004
Slovakia 2004
Ungarn 2004
Slovenia 2004
Malta 2004
Kypros 2004
Bulgaria 2007
Romania 2007
Kroatia 2013

1Det gjenforente og utvidete Tyskland fra 1990, der også det tidligere Øst-Tyskland (DDR) ble innlemmet gjennom sine delstater.

EU-samarbeidets første begynnelse, i kraft fra 1953, var Den europeiske kull- og stålunion stiftet av seks vesteuropeiske land («de indre seks»): Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Tyskland, daværende Vest-Tyskland.

Etter undertegnelsen av Roma-traktaten 1957 mellom de samme seks land ble Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC, eller Fellesmarkedet) opprettet fra 1958 av, sammen med Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1967 ble de tre fellesskapene – Kull- og stålunionen, Fellesmarkedet og EURATOM – slått sammen til De europeiske fellesskap (EF).

Tjue år senere kom Enhetsakten (i kraft fra 1987) med beslutningsprosedyrer for å lette overgangen til det indre marked, som ble opprettet i 1993 gjennom Maastricht-avtalen. Denne traktaten la også grunnlaget for den politiske og den økonomiske unionen (ØMU) med Den europeiske sentralbank og forarbeidet til en felles valuta.

Fellesvalutaen euro ble innført i 2002. Samme år ble Kull- og stålunionen nedlagt. Amsterdam-avtalen av 1999 styrket Europaparlamentets, det vil si de folkevalgtes, stilling, mens Nice-traktaten av 2003 la til rette for utvidelse av unionen med en rekke land fra Øst- og Sør-Europa. Nice-traktaten var likevel på mange måter en nødløsning for den store medlemskapsutvidelsen, og det ble nødvendig å utarbeide noe bedre.

I 2004 ble regjeringene i medlemslandene enige om en grunnlovstraktat som skulle samle hele EUs rettsgrunnlag og med målsetning om en bedre forankring av EU i befolkningen. Den ble imidlertid forkastet av folkeavstemninger i flere av medlemslandene. Derfor måtte en i stedet utarbeide en ny avtale til å erstatte Nice-traktaten, først kalt Reformtraktaten, etter hvert bedre kjent som Lisboa-traktaten. Denne ble først godkjent av alle medlemsland unntagen Irland, som avviste den i en folkeavstemning i 2008. Lisboa-traktaten ble likevel godkjent i en ny irsk folkeavstemning høsten 2009 og formelt ratifisert 1. desember 2009 som den gjeldende avtale for EU.

Fra slutten av 1960-årene har EF/EU vært åpen for utvidelse. Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer i 1973, Hellas i 1981, Spania og Portugal i 1986 og Sverige, Finland og Østerrike i 1995. Utvidelsen i 2004 omfattet Polen, Ungarn, Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Malta. Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007, Kroatia i 2013.

TyrkiaMakedonia og Montenegro har status som kandidatland. Island har en periode hatt status som kandidatland, men trakk sin søknad i mars 2015.

Norge har to ganger forhandlet om medlemskap, men i folkeavstemningene 1972 og 1994 ble det flertall mot medlemskap.

Opprinnelsen til de fleste av EUs institusjoner var traktaten om Kull- og stålunionen fra 1952. Den mer kjente Romatraktaten, som trådte i kraft seks år senere, utvidet samarbeidsområdene til økonomi og atomkraft og lanserte idéen om en union.

Kalles også EUs toppmøter, som holdes minst to ganger i halvåret. Det er her de mest vidtrekkende spørsmål om EUs utvikling blir behandlet. Disse møtene hadde opprinnelig ikke status som fast institusjon, men ble skrittvis mer formalisert med Enhetsakten og Maastricht-traktaten. Med Lisboa-traktaten ble Det europeiske råd innstiftet som det organ som definerer EUs generelle politiske retningslinjer og prioriteringer.

Betegnelsen Det europeiske råd kom i bruk fra 1974. Deltakere er stats- eller regjeringssjefene i medlemslandene, samt presidentene i Europakommisjonen og Europaparlamentet. Lisboa-traktaten av 2009 innførte at rådet skal ledes av en president som velges for to og et halvt år med mulighet for gjenvalg én gang. EU-rådets første president fra 2009 til 2014 var Herman Van Rompuy. Fra 1. desember 2014 er EU-rådets president Donald F. Tusk.

Frem til 2003 ble toppmøtene holdt i formannslandet, men har siden for det meste hatt tilhold i Brussel.

Ministerrådet består av et regjeringsmedlem fra hvert medlemsland, enten utenriksministeren eller en fagstatsråd. Medlemmene representerer sine hjemland og ikke unionen. Sammen med parlamentet er rådet EUs lovgivende organ. I sine ulike konstellasjoner møtes det flere ganger i uken. Konsensus er den mest brukte metoden for å fatte beslutninger. De ganger votering skjer, er det ved kvalifisert flertall i en kombinasjon av rådsstemmer og samtykke fra land med en minste andel av EUs befolkning. Ministerrådet holder sine møter i Brussel og i Luxembourg. Formannskapet skifter halvårlig mellom medlemslandene. Denne funksjonen kalles også presidentskap og må ikke forveksles med presidenten i Det europeiske råd eller presidenten i Europaparlamentet.

Kommisjonen er EUs saksforberedende og utøvende organ. Kommisjonen har en sentral rolle i lovgivningsprosessen, idet den har tilnærmet enerett til å legge frem lovforslag, som presenteres samtidig for parlamentet og rådet. (Parlamentet har med Lisboa-traktaten fått en viss initiativrett på avgrensede områder.) Kommisjonen har også ansvar for å overvåke at medlemslandene etterlever de vedtak som er fattet. Den skal ha EU-fellesskapets interesser som siktemål og arbeide uavhengig i forhold til det enkelte medlemslands interesser.

Kommissærene har ansvaret for de forskjellige sektorer av EUs virksomhet . Arbeidet er organisert i mer enn 30 generaldirektorater - eller «departementer» - med i alt rundt 35 000 ansatte tjenestemenn). Kommisjonen har sete i Brussel. Kommissærene utnevnes av medlemslandene i nært samarbeid med presidenten, som fordeler porteføljene. Kommisjonens sammensetning må deretter godkjennes av Europaparlamentet. Kommisjonen har en funksjonstid på fem år, og presidenten velges av Det europeiske råd. Antallet kommissærer er 28 medregnet presidenten.

Europaparlamentet består av direktevalgte representanter fra medlemslandene.

Medlemmer av Europaparlamentet stemmer av Europaparlamentet. CC BY NC ND 2.0

Europaparlamentet er EUs eneste folkevalgte organ og har, i forbindelse med integrasjonsprosessen og traktatendringer, fått stadig mer reell makt. Opprinnelig hadde Parlamentet bare rådgivende myndighet. I dag er parlamentet, sammen med rådet, EUs lovgivende organ og består av representanter direkte valgt fra de enkelte medlemsland. Parlamentets president har en viktig rolle. Parlamentets medlemmer velger sin president for to og et halvt år. Fra august 2014 til januar 2017 er Martin Schulz Europaparlamentets president.

Parlamentet har økt mandattallet i takt med antall medlemsland. Fra valget i 2014 ble det innført en reduksjon i mandatene som ledd i en spareplan, og antallet er nå 751 mandater.

Mandatene er fordelt etter folketallet, men med en tilleggskvote for små land. (For fordelingen mellom medlemslandene, se tabell nedenfor.) Etter valgene til parlamentet i juni 2009 var partigruppen av konservative og kristeligdemokratiske partier den største grupperingen i parlamentet, med 265 representanter, mens de sosialdemokratiske partiene hadde 184 representanter. Den liberale blokken hadde 84, mens de grønne og venstregruppene hadde henholdsvis 55 og 35 representanter. (I og med Kroatias inntreden med 12 nye representanter fra 1.7.2013 ble disse partifordelingstallene endret.)

Parlamentet har beslutningsmyndigheten i lovsaker, godkjenner EUs budsjetter og er kontrollinstans for Kommisjonen. Den siste funksjonen har blitt viktigere med årene, og medfører en gradvis parlamentarisering av EU-systemet. Videre har det til oppgave å godkjenne nye medlemsland og traktater med tredjeland. Sakene forberedes i fagkomiteer, og alle typer plenumsvedtak fattes med simpelt flertall. Parlamentsmedlemmene er gruppert etter partitilhørighet, ikke etter hjemland. Møtene holdes i Strasbourg og Brussel.

EU-domstolen (tidligere EF-domstolen) har sete i Luxembourg, og har én dommer fra hvert medlemsland, utpekt av regjeringene i fellesskap for seks år av gangen. Dommerne velger en president fra egne rekker og assisteres av en stab på ni generaladvokater. Som EUs høyeste juridiske organ kan domstolen avgjøre alle typer tvister som gjelder EUs traktater og regelverk, men er ingen straffedomstol. Dens myndighetsområde omfatter både land, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Avgjørelsene fattes ved flertallsvedtak og er umiddelbart bindende for medlemslandene.

Antall mandater fra valget i 2014. Landene er rangert etter synkende folketall.

Land Råds-stemmer Parlament-mandater
Tyskland 29 96
Frankrike 29 74
Storbritannia 29 73
Italia 29 73
Spania 27 54
Polen 27 51
Romania 14 32
Nederland 13 26
Belgia 12 21
Hellas 12 21
Portugal 12 21
Tsjekkia 12 21
Ungarn 12 21
Sverige 10 20
Østerrike 10 18
Bulgaria 10 17
Danmark 7 13
Finland 7 13
Slovakia 7 13
Irland 7 11
Litauen 7 11
Kroatia 7 11
Latvia 4 8
Slovenia 4 8
Estland 4 6
Luxembourg 4 6
Kypros 4 6
Malta 3 6
Totalt 352 751

(Tabellen oppdatert 25/4-2014)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. februar 2012 skrev Yngve Jarslett

Foreslår at artikkelnavnet endres til EU.

16. februar 2012 svarte Olav Fagelund Knudsen

Takk for forslaget. Navnet på artikkelen er både forklaring på forkortelsen og en presisering i forhold til diverse andre ting som også heter "eu". Hvis du mener det er unødig tungvint kan jeg forstå det. Andre alternativer kan tenkes (Europeiske Union, f.eks.), men det er viktig at det også er det korrekte navnet. Redaksjonen vurderer forslaget ditt.

19. november 2013 svarte Aksel Braanen Sterri

Takker for innspill. Det er nok korrekt at folk i all hovedsak bruker EU og søker på EU på google. Vi har derfor byttet navn på artikkelen.

2. mai skrev Trygve Borgersen

Flagget brukt i artikkelen er feil, foreslår å endre det til det korrekte (mørkere) flagget.

3. mai svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for godt innspill - flagget er nå byttet ut. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

14. september skrev Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Hei, merk at linken til Rådet (Consilium) i avsnitt to går det det europeiske råd. Det burde også vurderes å opprette en egen side for Ministerrådet, slik som det er for de andre institusjonene.

20. september svarte Erik Bolstad

Takk! Fjernet lenka nå.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.