En ekstrem form for komedie, der latteren svært ofte er bundet til en grovkornet folkelig humor, med typefigurer, situasjons- og lytekomikk, ofte med de mest innviklede og usannsynlige intriger. Farsens opprinnelse er uklar. Flyaker-farsen (600–400 f.Kr.) og Atellaner-farsen (ca. 300 f.Kr.), begge fra Sør-Italia, har muligens forbindelse tilbake til greske satyrspill. Elementer fra farsen finnes i den romerske komedien (Plautus og Terents), og farsen lever videre i middelalderen i form av lavkomiske innslag i mysteriespillene, og som profesjonelt markedsteater med omreisende gjøglere.

Det italienske renessanseteater med commedia dell'arte-formen bygger videre på denne folkelige farsetradisjonen, og påvirker igjen den franske 1600-tallskomedien. Fra 1400-tallet finnes selvstendig skrevne farser; de franske sotties og de tyske Fastnachspiele. Mest kjent er den franske farsen Advokat Pathelin fra 1460-årene. I England var det på 1700- og 1800-tallet alminnelig med korte farsepregede sketsjer enten før eller etter en tragediefremførelse. På 1800- og 1900-tallet blomstret farsen som folkelig underholdning med bl.a. Georges Feydeau i Frankrike, Arnold & Bach i Tyskland og Pinero i England. Fra begynnelsen av 1970-årene og fremover har formen først og fremst vært forbundet med Dario Fos politiske farseteater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.