Riddervesen var en del av det adelige systemet som utviklet seg i Europa i høy- og senmiddelalderen. Riddervesenet var en side ved føydalismen, særlig av sosial og kulturell art.
riddervesen
Riddervesen. Innvielse av riddere ved et fyrstehoff. Under høytidelig seremoniell mottar ridderne sverd og sporer og sverger troskap mot fyrsten. Bildet forestiller Roland som sverger troskap til Karl den store. Miniatyr fra 1300-tallet i Bibliothèque Nationale, Paris.
Bakgrunn
De profesjonelle krigerne til hest, ridderne, som var skapt av karolingerne i løpet av 700-tallet, og som etter karolingerrikets oppløsning rundt 850 hadde terrorisert Vest-Europa, utviklet seg i løpet av 1000-tallet til å bli en stand. En stand var en samfunnsgruppe med en rekke felles kjennetegn av rettslig og funksjonell natur. Bakgrunnen for denne utviklingen var først og fremst fremveksten av fastere statsdannelser på det tidligere karolingerrikets grunn. Dette skapte behov for å definere denne samfunnsgruppens forhold til det nye politiske sentrum (fyrsten) og plass i det nye samfunnet. Slik ble det i høymiddelalderen skapt en adel i Europa med privilegier og nærmere definerte samfunnsoppgaver.
Riddervesenet kan dermed betraktes som et uttrykk for føydalismens integrering i det mer avanserte høymiddelaldersamfunnet med mer moderne statsdannelser, en sterkt utviklet internasjonal kirke, internasjonal handel og byvekst.
Riddervesenets funksjon og plass i samfunnet
Korstogsbevegelsen hadde til hensikt å styrke pavens posisjon i det europeiske samfunn og utvide europeernes innflytelse internasjonalt. Dette førte til at selve krigergjerningen, på visse betingelser, ble en hellig handling, samtidig som bevegelsen tappet det europeiske samfunnet for en rekke uromomenter. Kirken arbeidet også mer generelt for å påvirke krigeradelens livsførsel og høyne den moralske standarden. Seremonier og idealer fikk således et sterkt kristent preg. Vi vet imidlertid at det var langt mellom liv og lære hos den europeiske føydaladelen.
Mens vi kan si at kirken forsøkte å gjøre de profesjonelle krigerne til helgener, forsøkte fyrstene å gjøre dem til hoffmenn. De nye fyrstehoffene, med tilknytning til de voksende byene, kunne tilby en raffinert og sosialt attråverdig livsførsel. Ridderlekene overtok mye av krigens virkelighet. Høvisk og spennende litteratur, sammen med dans og flørt, gav tidtrøyte om kvelden. I tillegg kom god mat og vakre klær. Alt slikt bidrog til å styrke fyrstemakten i Europa og omskapte den lokale krigerkasten til en riksstand.
Senmiddelalderen, som var en krisetid for den europeiske føydaladelen, førte med seg en sterk etterblomstring av høymiddelalderens riddervesen. De fleste har sett på dette som dekadansefenomener. Luksusforbruket økte. Riddervesenet fikk nå sin mest kunstferdige utforming. Fyrstemakten slo mynt på føydaladelens vanskelige situasjon, blant annet ved å tilby ridderlige brorskap under fyrstens ledelse, som for eksempel Hosebåndsordenen i England og Det gylne skinn i Burgund.
Riddervesenet i Norge
Også Norge mottok impulser fra det kontinentale riddervesen. Korstogsbevegelsen fenget også her. Riddervesenets dannelsesideal kom blant annet sterkt til uttrykk i det pedagogisk-filosofiske skriftet Kongespeilet, likesom den europeiske ridderdiktning fikk innpass ved den norske kongens hoff.
Fra kong Magnus Lagabøtes tid forsøkte også de norske kongene å gi det verdslige norske aristokratiet en form mer i samsvar med det kontinentale forbildet. Vi fikk hertuger og baroner, og på 1300-tallet ble den norske adelen todelt etter mønster av den europeiske, i riddere og væpnere. Hedrende titulatur kom i full bruk fra begynnelsen av 1300-tallet, og de enkelte stormenn skaffet seg våpenskjold og annet raffinert utstyr.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.