Riddervesen, del av det adelige system som utviklet seg i høy- og senmiddelalderen; en side ved føydalismen, særlig av sosial og kulturell art.

De profesjonelle krigerne til hest, som var skapt av karolingerne i løpet av 700-tallet, og som etter karolingerrikets oppløsning ca. 850 hadde terrorisert Vest-Europa, utviklet seg i løpet av 1000-tallet til å bli en stand, dvs. en samfunnsgruppe med en rekke felles kjennetegn av rettslig og funksjonell natur. Bakgrunnen for denne utviklingen var først og fremst fremveksten av fastere statsdannelser på det tidligere karolingerrikets grunn. Dette skapte behov for å definere denne samfunnsgruppens forhold til det nye politiske sentrum (fyrsten) og plass i det nye samfunnet. Slik ble det i høymiddelalderen skapt en adel i Europa med privilegier og nærmere definerte samfunnsoppgaver. Riddervesenet kan dermed betraktes som et uttrykk for føydalismens integrering i det mer avanserte høymiddelaldersamfunnet med mer moderne statsdannelser, en sterkt utviklet internasjonal kirke, internasjonal handel og byvekst.

Korstogsbevegelsen hadde til hensikt å styrke pavens posisjon i det europeiske samfunn og utvide europeernes innflytelse internasjonalt. Dette førte til at selve krigergjerningen, på visse betingelser, ble en hellig handling, samtidig som bevegelsen drenerte det europeiske samfunn for en rekke uromomenter. Kirken arbeidet også mer generelt for å påvirke krigeradelens livsførsel og høyne den moralske standard. Seremonier og idealer fikk således et sterkt kristent preg. Vi vet imidlertid at det var langt mellom liv og lære hos den europeiske føydaladelen.

Mens vi kan si at kirken forsøkte å gjøre de profesjonelle krigerne til helgener, forsøkte fyrstene å gjøre dem til hoffmenn. De nye fyrstehoffene, med tilknytning til de voksende byene, kunne tilby en raffinert og sosialt attråverdig livsførsel. Ridderlekene overtok mye av krigens virkelighet. Høvisk og spennende litteratur, sammen med dans og flirt, gav tidtrøyte om kvelden. I tillegg kom god mat og vakre klær. Alt slikt bidrog til å styrke fyrstemakten i Europa og omskapte den lokale krigerkasten til en riksstand. Senmiddelalderen, som var en krisetid for den europeiske føydaladelen, førte med seg en sterk etterblomstring av høymiddelalderens riddervesen. De fleste har sett på dette som dekadansefenomener. Luksusforbruket økte. Riddervesenet fikk nå sin mest kunstferdige utforming. Og fyrstemakten slo mynt på føydaladelens vanskelige situasjon, bl.a. ved å tilby ridderlige brorskap under fyrstens ledelse, som f.eks. Hosebåndsordenen i England og Det gylne skinn i Burgund.

Også Norge mottok impulser fra det kontinentale riddervesen. Korstogsbevegelsen fenget også hos oss. Riddervesenets dannelsesideal kom bl.a. sterkt til uttrykk i Kongespeilet, likesom den europeiske ridderdiktning fikk innpass ved den norske kongens hoff. Fra Magnus Lagabøtes tid forsøkte også de norske kongene å gi det verdslige norske aristokratiet en form mer i samsvar med det kontinentale forbildet. Vi fikk hertuger og baroner, og på 1300-tallet ble den norske adel todelt etter mønster av den europeiske, i riddere og væpnere. Hedrende titulatur kom i full bruk fra begynnelsen av 1300-tallet, og de enkelte stormenn skaffet seg våpenskjold og annet raffinert utstyr.

Om den romerske ridderstand, se equites.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.