United Nations Interim Force in Lebanon

United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL); FNs fredsbevarende styrke i (Sør-)Libanon, opprettet 19. mars 1978 etter Israels invasjon av Libanon, med hovedkvarter i Naqoura.

Gjennom resolusjon 425 (1978) krevde FNs sikkerhetsråd at Israel skulle trekke seg ut av Libanon, og vedtok samtidig at en FN-styrke skulle opprettes for å 1) bekrefte tilbaketrekningen av de israelske styrker i Sør-Libanon, 2) gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet i området, og 3) bistå den libanesiske regjering i å gjenvinne effektiv autoritet i området.

UNIFIL ble satt sammen av militære enheter fra flere land i samarbeid med observatørkorpset UNTSO. To avdelinger fra allerede eksisterende operasjoner i Midtøsten ble øyeblikkelig avsett til UNIFIL: et forsterket iransk kompani fra UNDOF og et svensk kompani fra UNEF, samt et transportkontroll-element og en sambandsgruppe fra den kanadiske UNEF-kontingenten. 21. mars 1978 aksepterte FNs generalsekretær tilbud fra Frankrike, Nepal og Norge om å sende styrker, deretter fra Nigeria og Senegal. De første styrkene ankom 23. mars fra Frankrike, deretter fra Norge 26. mars. UNTSO har siden etableringen bistått UNIFIL med inntil 50 observatører utplassert i Sør-Libanon og til tider i Beirut.

Den opprinnelige styrkeoppsetningen til UNIFIL var satt til 4000 mann, og denne ble nådd i mai 1978. Samme måned ble rammen utvidet til 6000, og tilbud om deltagelse fra Fiji, Irland og Iran akseptert. Senere er styrkesammensettingen endret en rekke ganger, ikke minst etter styrkingen av UNIFIL 2006.

I strid med forutsetningene ble UNIFIL umiddelbart involvert i stridshandlinger, i første rekke med palestinske grupper og den libanesiske militsgruppen under kommando av major Saad Haddad, den senere South Lebanon Army (SLA); deretter særlig den muslimske militsen Amal,  til dels også Hizbollah. Det var også flere sammenstøt mellom UNIFIL og israelske soldater. Da Israel trakk seg ut av området i juni 1978, ble kontrollen over et område nærmest grensen overdratt Haddads styrker og ikke UNIFIL, som derved ikke kunne løse sin oppgave i henhold til mandatet. FN-styrken kom også i en vanskelig stilling etter at Israel på ny invaderte 1982, og deretter okkuperte store deler av Sør-Libanon. Okkupasjonen inkluderte også UNIFILs ansvarsområde, fra 1985 gjennom en såkalt sikkerhetssone, og den norske bataljonen ble liggende innenfor denne. UNIFIL hadde ikke mandat eller bevæpning til å hindre den israelske invasjonen og okkupasjonen, men observerte og rapporterte om hendelser – og søkte så langt mulig å beskytte sivilbefolkningen innenfor sitt område. Styrken bedrev også et betydelig humanitært arbeid. En operativ hovedoppgave var å hindre at uautoriserte våpen og personer fikk tilgang til det FN-kontrollerte området.

Ved Israels fulle tilbaketrekking 2000 overvåket UNIFIL løpende uttrekkingen, og var bindeledd mellom den israelske og libanesiske hæren. Deretter bisto styrken FNs spesialutsending Terje Rød-Larsen i formelt å bekrefte uttrekkingen, i henhold til resolusjon 425, det vil si styrkens opprinnelige oppgave fra 1978. For å bekrefte uttrekkingen ble grensen mellom Israel og Libanon klarlagt av en ekspertgruppe fra FN, som UNIFIL deltok i. Dette har skapt konsekvenser, idet Libanon og Syria hevder det lille området Shebaa farms på Golan tilhører Libanon, mens FN har lagt til grunn at det tilhører Syria – og dermed det israelsk-okkuperte Golan. Blant annet Hizbollah anser derfor dette området for fortsatt okkupert, og bruker det som argument for å opprettholde sin militære styrke. Det var dette som foranlediget Israels invasjon i 2006.

Etter uttrekkingen i 2000 kunne UNIFIL for første gang utplassere soldater helt ned til grensen, samtidig som Hizbollah inntok Israels og SLAs tidligere posisjoner. Etter en første forsterkning (fra 4500 til 5700), blant annet med mineryddingskapasitet, ble styrken fra 2001 gradvis redusert til ca. 2000 personer ved slutten av 2002, til den høsten 2006 ble forsterket etter den israelske invasjonen i juli. Etter 2000 patruljerte UNIFIL ansvarsområdet ned til grensen, og bemannet som tidligere observasjonsposter.

Etter krigen i juli 2006 vedtok FNs sikkerhetsråd en ny resolusjon som tok til orde for opphør av fiendtligheter, og i realiteten til avvæpning av Hizbollah. Israel og USA hadde under krigen tatt til orde for en ny fredsstyrke, heller ledet av NATO enn FN, i området, men Sikkerhetsrådet valgte å forsterke UNIFIL, som fikk en autorisert styrke på 15 000 soldater. Disse skulle utgrupperes sammen med like mange soldater fra den libanesiske regjeringshæren: fra Litani i nord (som i 1978) og ned til grensen. Mandatet til UNIFIL ble, sammen med regjeringshæren, utvidet – ut over det opprinnelige fra 1978 – til å overvåke opphøret i stridighetene samt den etablerte buffersonen, hvor det ikke var tillatt med militært personell eller våpen annet en de som var autorisert av den libanesiske regjering. UNIFIL ble derimot ikke gitt i oppgave å avvæpne Hizbollah. Oppgaven med å assistere regjeringshæren er tillagt stor vekt.

For første gang fikk UNIFIL også en egen maritim styrke (ca 1600 personer), UNIFIL Maritime Task Force, som patruljerte kysten, vesentlig for å hindre illegal innførsel av våpen. En utplassering langs grensen til Syria, for å kontrollere eventuell våpensmugling den veien, ble ikke akseptert av syriske og libanesiske myndigheter. En bilbombe tok i 2007 livet av seks spanske FN-soldater.

Se også Midtøsten-konflikten og Libanon (historie).

Norge deltok først i UNIFIL fra 1978 til 1998, med i alt 21 326 soldater. 21 av disse mistet livet under tjenesten; 8 i stridsrelaterte handlinger. I perioder var Norge det land som bidrog med flest mannskaper til UNIFIL, på det meste nærmere 900. Norge deltok fra starten med fire avdelinger: en infanteribataljon (Norbatt, til 1998), et verkstedkompani (Normaintcoy, til 1996), en helikopterving (Norair, til 1979) og et sanitetskompani (Normedcoy, til 1980), ved siden av personell ved hovedkvarteret i Naqoura, samt til de multinasjonale avdelingene MP Coy og Force Mobile Reserve (FMR, fra 1986), og til transportkontroll. Da Israel trakk seg ut av Libanon 2000, ble et fornyet norsk bidrag til UNIFIL politisk drøftet, men ikke virkeliggjort.

Ved utvidelsen av UNIFIL fra 2006 vedtok Regjeringen med Stortingets samtykke å bidra med maritime kapasiteter, bestående av fire missiltorpedobåter og et støttefartøy, med rundt 130 personer, som inngikk i en multinasjonal marinestyrke som patruljerte kysten av Libanon. Den norske maritime styrken hadde base i Larnaka på Kypros og var på plass i perioden oktober 2006–april 2007. I perioden august 2008 til august 2009 sendte Norge et Civil Military Cooperation-lag (CIMIC) på fem personer til UNIFIL. Oppgaven til disse var å støtte den militære operasjonen ved å legge til rette for at lokale myndigheter og sivile organisasjoner best mulig skulle kunne drive gjenoppbygging.

Norge har én gang bekledd posisjonen som UNIFILs øverste sjef (Force Commander): Generalmajor Trond Furuhovde (1993–95). I alt 21 norske soldater omkom under tjeneste i UNIFIL.

Militær styrke primo 2016: 10 521, fra 40 land. Øverstkommanderende 2016: Generalmajor Luciano Portolano (Italia).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.