mine

Mine, landmine, sprengladning i beholder utstyrt med tennanordning. Beregnet på å skade eller ødelegge personell, kjøretøyer, materiell, bygninger, fartøyer m.m.

Tennere til miner og minefeller (se booby trap) utløses normalt av trykk, trekk eller avlastning, men det finnes tennere som utløses av vibrasjon, lydbølger, lysstråler, radiobølger, magnetisk induksjon eller elektrisk impuls. Landminer kan også spres med artilleri, fra kjøretøy, fly eller helikopter. De blir da ikke gravd ned. Det søkes utviklet stridsvognminer som skal virke mot hele vognen (ikke bare belter, hjul) og typer som virker horisontalt (retningsvirkende miner).

Landminer

Landminer omfatter hovedsakelig stridsvognminer og personellminer (antipersonellminer).

Stridsvognminer

Stridsvognminer skal primært stoppe stridsvogner ved at beltene slås av eller hjulene ødelegges når minen detonerer. Sprengladningen (5–10 kg) detonerer ved et trykk på 150–250 kg.

Personellminer

Personellminer som brukes for å påføre personellskader, kan være sjokkminer eller splintminer. De siste skytes ved utløsning av tennmekanismen et par meter opp i luften før detonasjonen og får derved større virkning (hoppmine). Personellminer (sprengladning 0,2–0,5 kg) detonerer ved et trykk på 3–15 kg eller et trekk på 1–5 kg, avhengig av tennmekanismen. Begge typer graves normalt ned i bakken og kamufleres, og begge kan utstyres med minefeller for å hindre rydding. Miner legges ut enkeltvis eller i minefelt.

Det har vært arbeidet internasjonalt for et forbud mot bruk av personellminer, som påfører sivilbefolkningen store lidelser. I 1997 ble The International Campaign to Ban Landmines og dens leder Jody Williams tildelt Nobels fredspris for arbeidet for å forby landminer. Fra 1. mars 1999 er Landminekonvensjonen av 1997 (The 1997 Mine Ban Treaty, The 1997 Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer of Anti-Personnel Mines and on their Destruction, også kjent som Ottawa-konvensjonen) folkerettslig bindende for alle land som har ratifisert den. Ifølge avtalen er all bruk, forhåndslagring, produksjon av og handel med personellminer forbudt. Alle slike miner skal ødelegges. Avtalen er ratifisert av 154 land (2005), blant land som ikke har ratifisert avtalen er Finland, Russland, USA og land i Midtøsten.

Heimende miner

Den nyeste utvikling innen minevåpenet, er en heimende eller målsøkende mine, Captor, Encapsulated torpedo. Den har sensorer som registrerer skip innen observasjonsområdet, og hvis et forhåndsprogrammert mål registreres og identifiseres av minens datasystem, blir fremdriftsmaskineriet satt i gang, og minen ledes mot målet som en torpedo av sensorer som påvirker styremekanismen.

Sjøminer

En sjømine består av en beholder, minekassen, som inneholder sprengladning og tennmekanisme. Det finnes to hovedtyper: kontrollerbare miner og uavhengige miner. Innen disse hovedtyper skjelner man mellom forankrede miner og bunnminer.

At en mine er kontrollerbar vil si at den kan avfyres fra en kontrollstasjon på land. Minene er forbundet med kontrollstasjonen med elektriske kabler, og minen avfyres fra kontrollstasjonen når fartøyet er i en posisjon hvor effekten vil være størst. Uavhengige miner er miner som ikke kan kontrolleres etter at de er lagt ut. Det skal imidlertid være utviklet en begrenset kontroll også av disse miner for skip som må passere gjennom eget minefelt. Det er to typer uavhengige miner: kontaktminer og influensminer.

Kontaktminer

Kontaktminer detonerer når et fartøy støter på selve minen eller berører en antenne eller flottør som står i forbindelse med minen.

Influensminer

Influensminer bringes til detonasjon uten at et fartøy er i direkte kontakt med noen del av minen. Det er tre slags influensminer: akustiske miner, magnetiske miner og trykkminer. Akustiske miner bringes til å detonere av lydbølgene fra et passerende skips propell og skrog. Magnetiske miner har et tennapparat hvor enten en magnetnål eller en induksjonsspole påvirkes av det magnetfelt som omgir et passerende fartøy; tennmekanismen får minen til å detonere idet fartøyet passerer det punkt i kurslinjen som er nærmest minen (se for øvrig avmagnetisering av skip). Trykkminer legges på bunnen i forholdsvis grunt farvann; når et fartøy passerer, oppstår en trykkreduksjon i vannet som påvirker tennmekanismen, og minen detonerer.

En kontaktmine er alltid forankret. Akustiske og magnetiske miner kan være enten bunnmine eller forankret.

Hvis en forankret mine sliter seg, skal tennmekanismen, i henhold til Haagkonvensjonen, automatisk sikres således at minen ikke detonerer ved påstøting. Det finnes imidlertid en liten type drivmine som kan anvendes i elver og strømfarvann. Tennmekanismen på en slik mine skal, også etter Haagkonvensjonen, automatisk sikres etter en time.

Historikk

Utviklingen av sjøminene begynte med Bushnells krutt-tønne – en drivende kruttfylt tønne med mekanisk tennapparat som ble utløst ved kontakt. Denne minen ble brukt under den amerikanske revolusjon mot den britiske blokade-eskadre i Delaware 1777. Under den amerikanske borgerkrig (1861–65) utviklet særlig sørstatene flere minetyper som viste seg effektive.

I Norge ble det lagt et forankret, kontrollerbart minefelt i Drøbaksundet 1877–79. Under den russisk-japanske krig (1904–05) ble minene brukt som et offensivt våpen i stort antall av begge parter, og en rekke skip ble senket.

De første miner var ladet med krutt, men fra 1870 tok man i bruk skytebomull, fra omkring 1900 trinitrotoluol (TNT) og etter hvert andre mer brisante sprengstoffer. Sprengstoffvekten var inntil ca. 1900 sjelden over 60 kilo; kontaktminer fra den annen verdenskrig og senere har sprengladninger opptil 250 kg. Under den første verdenskrig påførte tyrkernes miner i Dardanellene 1915 de britiske og franske sjøstridskrefter store tap; i Nordsjøen nådde minekrigen sitt høydepunkt med amerikanernes og britenes utlegging av Nordsjøsperringen.

Influensminer var kjent fra den første verdenskrig, men praktisk utviklet først senere. Under den annen verdenskrig ble utlegningsteknikken forbedret, og miner lagt fra overflatefartøyer, undervannsbåter og fly. Et stort antall skip ble minesprengt. Men bruken av miner satte også fart i utvikling av motmidler, så som forskjellige typer minesveip og, kanskje mest betydningsfullt, avmagnetisering.

Videre lesning

Minerydding