Utviklingen av sjøminene begynte med Bushnells krutt-tønne – en drivende kruttfylt tønne med mekanisk tennapparat som ble utløst ved kontakt. Denne minen ble brukt under den amerikanske revolusjon mot den britiske blokade-eskadre i Delaware i 1777. Under den amerikanske borgerkrig (1861–65) utviklet særlig sørstatene flere minetyper som viste seg effektive.
I Norge ble det lagt et forankret, kontrollerbart minefelt i Drøbaksundet 1877–79. Under den russisk-japanske krig (1904–05) ble minene brukt som et offensivt våpen i stort antall av begge parter, og en rekke skip ble senket.
De første miner var ladet med krutt, men fra 1870 tok man i bruk skytebomull, fra omkring 1900 trinitrotoluol (TNT) og etter hvert andre mer brisante sprengstoffer. Sprengstoffvekten var inntil cirka 1900 sjelden over 60 kilogram, mens kontaktminer fra andre verdenskrig og senere har sprengladninger opptil 250 kilogram. Under første verdenskrig påførte tyrkernes miner i Dardanellene i 1915 de britiske og franske sjøstridskrefter store tap, og i Nordsjøen nådde minekrigen sitt høydepunkt med amerikanernes og britenes utlegging av Nordsjøsperringen.
Influensminer var kjent fra første verdenskrig, men praktisk utviklet først senere. Under andre verdenskrig ble utlegningsteknikken forbedret, og miner lagt fra overflatefartøyer, undervannsbåter og fly. Et stort antall skip ble minesprengt. Men bruken av miner satte også fart i utvikling av motmidler, så som forskjellige typer minesveip og, kanskje mest betydningsfullt, avmagnetisering.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.