Norges forsvar under andre verdenskrig

Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940 var det norske forsvaret i elendig forfatning, og ikke i stand til å yte reell motstand på bred front. Likevel ble Narvik den første byen de allierte klarte å frigjøre fra tysk herredømme under andre verdenskrig, men da britiske og franske tropper måtte snu seg mot kontinentet falt også Nord-Norge raskt under tysk kontroll.

I eksil ble Marinen og flyvåpenet prioritert foran Hæren, og norsk personell og materiell bidro i den allierte kampen på hele Jorden. Norske jagerflygere ble blant verdens beste, og den norske handelsflåten var instrumentell i å sørge for en alliert seier. I Skottland ble nordmenn trent til raid, sabotasje og geriljaaktivitet i Kompani Linge, i Sverige ble en polititropp på 13 000 mann dannet, og hjemme ble militær motstand trent og mobilisert i Milorg. Totalt mistet rundt 3300 norske militære livet under andre verdenskrig.

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 erklærte Norge seg nøytralt. Nordmennene måtte også denne gang være forberedt på å forsvare sin nøytralitet med militære midler. Samtidig var Norge svært mye dårligere rustet til oppgaven enn sist. Hæren manglet stridsvogner og panservern og artillerioppsetningene i Nord-Norge og på Vestlandet var særdeles svake. Sjøforsvaret led under en akutt mangel på kvalifiserte offiserer og mannskap, og Kystartilleriet og Marinen hadde nesten ikke hatt øvelser mellom 1918 og 1937. I tillegg var de fleste fartøyene, flyene og kystartilleriet foreldet i den grad at kampverdien var minimal, til dels ikke-eksisterende.

Norges forhold til de krigførende var betydelig vanskeligere nå enn under forrige krig. Regjeringen og flertallet av befolkningen hadde sympati med Storbritannia og betraktet Tyskland som den aggressive part. Samtidig hadde Storbritannia, som dominerende flåtemakt, interesse av kontroll med norsk sjøområde, mens Tyskland, som den underlegne flåtemakten, hadde interesse av streng norsk overholdelse av nøytraliteten. Norge, med sine ressurser og sin beliggenhet, ville neppe ha mindre betydning for stormaktene nå enn forrige gang, snarere det motsatte. Norge og Skandinavia var både handels- og kommunikasjonsmessig blitt en langt viktigere region. Et eksempel på hvor krevende det var blitt for norske myndigheter å håndheve nøytraliteten er Altmark-saken fra februar 1940, hvor det tyske hjelpeskipet Altmark med britiske fanger ombord, ble bordet av britiske marinestyrker inne på norsk territorialfarvann i Jøssingfjorden, hvor den hadde søkt tilflukt.

Det tyske angrepet på Norge og Danmark 9. april 1940, Operation Weserübung, var krigshistoriens til da dristigste og mest omfattende strategiske overfall. Foruten overraskelsesmomentet og styrken i angrepet, var det første gang at enheter fra hær, marine og flyvåpen under felles ledelse av den nyopprettede militære felleskommandoen, Oberkommando der Wehrmacht, som også hadde hatt ansvaret for planleggingen av operasjonen, ble satt inn i en operasjon av et slikt omfang.

Det var første gang siden middelalderen at Norge var blitt angrepet over sjøen. Første angrepsbølge omfattet rundt 13 000 soldater som enten ble satt i land fra skip eller kom med fly. Innen felttoget var over to måneder senere hadde det kommet 106 000 soldater over sjøen og enda 29 000 var blitt satt inn med fly.

Den tyske angrepsstyrken var organisert i seks forskjellige marinestyrker med soldater ombord, som hadde som oppgave å sikre brohoder i de åtte byene Oslo, Kristiansand, Arendal, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Stavanger med Sola flyplass skulle tas fra lufta. Operasjonen omfattet til sammen ett tusen fly, hvorav halvparten var transportfly. Tyngre materiell og forsyninger ble transportert i sivile lasteskip, som skulle ligge klar i sine respektive ankomsthavner idet angrepsstyrken ankom. Operasjonskonseptet var svært enkelt, men krevende å gjennomføre: Et synkronisert, overraskende og fullstendig lammende angrep mot Norges viktigste havnebyer, skulle sette tyskerne i stand til med ett slag å sette norske politiske myndigheter ut av spill, forhindre ordnet mobilisering av norske styrker og etablere kontroll med de viktigste kommunikasjonslinjene. I neste fase av angrepet skulle brohodene utvides, slik at kontakt kunne bli etablert mellom dem.

Oppgaven med å erobre hovedstaden Oslo var tildelt en slagstyrke som besto av slagkrysseren Lützow, den tunge krysseren Blücher, den lette krysseren Emden og et antall motortorpedobåter og minesveipere. Ved 23-tiden 8. april ble styrken observert og anropt av vaktfartøyet Pol III under kommando av kapteinløytnant Leif Welding Olsen. I det påfølgende sammenstøtet med en av de tyske torpedobåtene ble Welding Olsen den første norske falne i kamp under andre verdenskrig. Før den ble satt ut av spill, hadde Pol III rukket å varsle om at fiendtlige krigsskip var på vei inn fjorden.

Da de tyske fartøyene fortsatte innover ble det avfyrt varselskudd fra kystartillerifortene på Rauøy og Bolærne, men på grunn av mørke, tåke og dårlig sikt kunne fartøyene fortsette inn fjorden uten at det kom til videre skuddveksling. Slagstyrken nærmet seg nå det smale Drøbaksundet med Oscarsborg festning i enkel kolonne anført av Blücher. Valg av formasjon var tydelig tegn på at tyskerne ikke ventet å møte motstand. Men kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, hadde mottatt melding om at fortene i ytre Oslofjord var i kamp, og gjorde nå klar festningens torpedobatteri og ladet to av festningens tre gamle 28 cm Krupp-kanoner, de to han hadde folk til å bemanne, med skarpe skudd.

Idet Blücher var på skuddhold, klokken 04.21, åpnet oberst Eriksen ild. Begge skudd traff og slo ut fartøyets operasjonsrom og bro. Samtidig åpnet batteriene på Kopås og Husvik ild. Få minutter senere, klokken 0430, seg Blücher inn i torpedobatteriets siktefelt og to torpedoer ble avfyrt. Begge traff. Klokken 06.30 gikk Blücher ned i et inferno av brennende olje. Mellom 700 og 1000 tyske skipsmannskaper og soldater ble drept.

Kamphandlingene ved Oscarsborg fortsatte utover formiddagen. Lützow bombarderte fortet fra avstand og i morgentimene ble det utsatt for kraftig flybombardement. Klokken 09.00 den 10. april kapitulerte fortet. Den tyske innmarsjen i Oslo var blitt rundt 30 timer forsinket og hadde gitt Norges politiske og militære ledelse tid til å evakuere hovedstaden.

På Sør- og Sørvestlandet ble byene Arendal, Egersund, Kristiansand og Stavanger angrepet, sistnevnte ved hjelp av soldater som ble fløyet inn til flyplassen på Sola som var nærmest helt uten forsvar. De øvrige tre med krigsfartøyer med soldater ombord, med støtte av jagerfly fra det nordlige Tyskland og Danmark. Arendal og Egersund ble inntatt uten kamp.

I Kristiansand ble angrepsstyrken flere ganger slått tilbake av kystartilleriet, før den klokken 10 om formiddagen 9. april, ved en misforståelse på norsk side, fikk seile inn på havna uten at det ble åpnet ild.

Den lokale hæravdelingen på Sola var ikke i stand til å hindre at flyplassen ble okkupert. Heller ikke jageren Æger, som lå i Stavanger kunne hindre det. Dagen før hadde et tysk handelsskip, Roda, med forsyninger til angriperne ankret opp i Hundvåg. Kapteinen ombord nektet å la skipet sitt visitere, samtidig som det begynte å innløpe meldinger om utviklingen andre steder i Norge, så Æger valgte til slutt å senke Roda med kanonild. Æger ble deretter angrepet av tyske bombefly og så skadet at den måtte settes på grunn.

Slagstyrken som skulle innta Bergen besto av de lette krysserne Köln og Köningsberg, de to forsyningsskipene Bremse og Carl Peters, et antall torpedobåter og noen armerte trålere. Sjøforsvarsdistriktssjefen på Vestlandet, kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen, var overbevist om at et tysk angrep var nært forestående. Han hadde hevet beredskapen, beordret fyr og lykter slukket og hadde varslet sjefen for kystartilleriet i Bergen og alle marinens fartøysjefer underlagt ham, om at Norge kunne bli angrepet i løpet av natten.

Klokken ett natt til 9. april ble de tyske fartøyene observert i innløpet til Korsfjorden sør for Bergen. Observasjonen førte til at Vatlestraumen straks ble minelagt. Da den tyske slagstyrken nærmet seg Lerøyosen, ble den tatt under ild fra Lerøy fort. En av de armerte trålerne ble lettere skadet. Resten av styrken passerte uskadd. Eskadren ble også angrepet av en norsk torpedobåt, men torpedoen bommet. Deretter passerte den Vatlestraumen uten at noen av minene gikk av.

Nord for Vatlestraumen stanset Köningsberg opp for å sette i land en avdeling soldater. Resten av eskadren, med de to armerte trålerne i spissen, fortsatte innover mot Bergen. Da eskadren kom til syne fra Kvarven fort nølte festningen med å åpne ild mot det festningskommandanten først vurderte som sivile fartøyer slik at krigsfartøyene i eskadren kom seg uskadet forbi, mens de to forsyningsfartøyene som gikk sist i kolonnen, Bremse og Carl Peters, ble sterkt skadet. Av de to kanonbatteriene nord for Bergen havn, Hellen og Sandviken, var bare Hellen bemannet. Batteriet åpnet ild idet den tyske eskadren kom til syne utenfor Kvarven, men på grunn av dårlig sikt og tekniske problemer fikk ilden ingen virkning. De tyske krigsfartøyene kunne fortsette inn til Bergen havn, hvor okkupasjonsstyrken straks begynte ilandstigningen.

Klokken halv fem hadde Köningsberg landsatt soldatene sine, og fortsatte transitten inn mot Bergen. Jageren Garm forsøkte et halvhjertet angrep på krysseren, men avstanden var for stor og angrepet ble avbrutt. Klokken kvart på fem ble krysseren observert fra Kvarven som åpnet ild. Köningsberg ble truffet flere ganger, men greide, sterkt skadet, å ta seg inn til Bergen hvor resten av soldatene ombord ble landsatt. Men krysseren var ikke lenger i sjødyktig stand, og dagen etter ble den senket av britiske bombefly.

Gruppen som skulle angripe Trondheim besto av den tunge krysseren Admiral Hipper og seks store jagere. Klokken 03.00 om morgenen ankom fartøyene innløpet til Trondheimsfjorden og ble observert av vaktfartøyet Fosen som ga beskjed om at de måtte stanse. Admiral Hipper svarte at de hadde ordre om å gå til Trondheim og var ute i fredelig ærend, hvorpå Fosen skjøt opp to røde signallys som indikerte at fiendtlige fartøyer trengte inn fjorden. Sjefen på Agdenes festning, Brettingen og Hysnes åpnet ild, men uten at det lyktes å treffe noen av fartøyene. Admiral Hipper og en av jagerne fortsatte inn til Trondheim, mens de andre jagerne ble igjen for å innta Brettingen og Hysnes. Agdenes festning ble inntatt i løpet av dagen med tap av én av de tyske jagerne, mens bare én ble drept og to såret på norsk side.

Slaget om Narvik fra 8. til 13. april var det mest omfattende sjøslaget som noen gang har funnet sted i norske farvann. Nord-Norge hadde faktisk aldri før i historien vært åsted for krigshandlinger av noe omfang og militært forsvar i landsdelen var først blitt etablert rett etter århundreskiftet. Det fantes verken fortifikasjoner i landsdelen eller marinebaser verdt betegnelsen. Den viktigste enheten i området var Ofoten-avdelingen, som besto av de to panserskipene Norge og Eidsvold, ubåtene B-1 og B-3, og noen få patruljefartøyer. Avdelingssjef var kommandørkaptein Per Askim ombord i Norge. Sjef på Eidsvold var kommandørkaptein Odd Isaachsen Willoch. Den 8. april var befant skvadronen seg i Narvik, sammen med 26 handelsfartøyer, inkludert ti tyske. En av disse var flåtetankeren Jan Wellem, som hadde ankommet fra den tyske Basis Nord i Sovjetunionen samme dag.

Den tyske slagstyrken som skulle innta Narvik besto av ti store jagere og de to slagkrysserne Gneisenau og Scharnhorst som dekningsstyrke. I dagene forut for 9. april var store flåtestyrker underveis mot nord. I forbindelse med en mineleggingsoperasjon i Vestfjorden ved innløpet til Ofotfjorden og Narvik, hadde den britiske marinen sendt slagskipet HMS Renown, den lette krysseren HMS Birmingham og fjorten jagere til området. Store deler av den britiske hjemmeflåten var også blitt sendt ut for å avskjære den tyske slagstyrken. Men britene trodde at den ville trenge ut i Atlanterhavet, og ikke at den var på vei til Narvik.

Om kvelden 8. april mottok kommandørkaptein Askim melding om at tyske fartøyer var observert på vei nordover, og ga ordre om å doble vaktholdet og gjøre klar til strid. Norge forble til ankers på indre havn, mens Eidsvold ble lagt til ankers ute i innseilingen. De to ubåtene ble sendt til Bogen, på nordsiden og litt lenger ute i Ofotfjorden, mens patruljefartøyene ble sent ut til munningen av fjorden.

Klokken 03.00 rapporterte patruljefartøyene at en tysk skvadron på enkel kolonne var på vei inn fjorden med 30 knops fart. Det var jagerne som var observert. Dekningsstyrken, de to slagkrysserne, hadde satt kursen vestover for å avlede britenes oppmerksomhet fra Narvik, og skulle returnere til Tyskland sammen med jagerne så snart byen var inntatt.

Inne i Ofotfjorden stanset de tyske jagerne opp for å sette i land soldater som skulle erobre kystartillerifortene på Ramnes og Hamnes, men fant bare noen betongfundamenter. Fortene som var beskrevet i de tyske etterretningsrapportene var ikke blitt fullført. En annen hæravdeling ble landsatt i Herjangen for å innta mobiliseringslagrene og hærforlegningen på Elvegårdsmoen. Samtidig stevnet tre av de tyske jagerne for full fart mellom tette snøbyger mot Narvik havn. Mellom klokken 04.00 og 04.30 ble de observert fra Eidsvold og fikk beskjed om å stanse. Da de ikke etterkom ordren fyrte Eidsvold et skarpt varselskudd, og tyskerne signaliserte at de ville sette en båt på vannet. Like etter entret en tysk offiser Eidsvold og anmodet Willoch om å overgi seg. Etter å ha konferert med sin sjef Askim, svarte Willoch at nordmennene heller ville slåss. Tyskeren fyrte da av et rødt signallys som tegn på at forhandlingene var mislykket, og før Eidsvold fikk åpnet ild ble hun truffet av to torpedoer fra den tyske jageren Wilhelm Heidekamp, brakk i to og sank. Av besetningen på 183 menn omkom 175, inkludert skipssjefen, kommandørkaptein Willoch.

Ombord i Norge hadde de hørt braket fra eksplosjonen da torpedoene traff Eidsvold. Gjennom snøbygene fikk Norge et glimt av de tyske jagerne og åpnet ild. Jageren Bernd von Arnim gikk til motangrep med torpedoer og etter kort tid gikk også Norge ned med 102 mann, mens 90 klarte seg, deriblant kommandørkaptein Askim.

De tyske jagerne skulle returnere til Tyskland så snart de hadde landsatt general Eduard Dietels 2000 alpejegere. Først måtte de bunkre drivstoff. Men bare en av de to flåtetankerne som skulle vært i Narvik hadde ankommet. Det førte til at bunkringen tok lengre tid enn planlagt og at avreisen ble forsinket.

Tidlig om morgenen den 10. april stevnet fem britiske jagere inn Ofotfjorden, og innen dagen var omme hadde tyskerne og britene mistet to jagere hver, før britene trakk seg tilbake ut fjorden. De gjenværende tyske jagerne var så skadet at de verken maktet å forfølge britene ut fjorden eller å returnere til Tyskland.

Om kvelden 12. april var den britiske hjemmeflåten ankommet farvannet utenfor Lofoten, og fly fra hangarskipet HMS Furious gjennomførte et mislykket angrep på Narvik havn. Neste morgen, 13. april, stevnet slagskipet HMS Warspite og ni jagere, støttet av fly, inn Ofotfjorden og senket de gjenværende åtte tyske jagerne.

Tyske styrker hadde nå etablert brohoder på sju forskjellige steder langs kysten fra Oslo til Narvik. Regjeringen hadde allerede tidlig om morgenen 9. april besluttet å ta kampen opp, og sendte deretter forespørsel til London om alliert hjelp. Britene svarte at de ville gi Norge full støtte og slåss i samarbeid med norske styrker.

Det overraskende angrepet på landets viktigste administrative sentra førte til nærmest totalt sammenbrudd i norsk myndighetsutøvelse. Den øverste politiske og militære ledelse ble satt ut av spill fordi de måtte flykte fra hovedstaden. Ordnet mobilisering var umulig fordi flere viktige hovedkvarter og mobiliseringsdepoter var tatt. Kampen måtte i stor grad baseres på improviserte avdelinger og forsvarsplaner. Forsvaret kom likevel til å spille en avgjørende rolle i å bevare et visst handlingsrom for regjeringen i perioden fra 9. april og fram til evakueringen til England 7. juni.

De første møtene mellom representanter for regjeringen og hærledelsen fant sted om ettermiddagen 9. april på Eidsvoll og igjen på Rena 10. april. Budskapet var at situasjonen var nærmest håpløs, dersom man ikke straks fikk omfattende hjelp utenfra. Samtidig kom hærledelsen med kritikk av regjeringens passivitet og mangel på forutseenhet, noe som i situasjonen som rådet vakte sterk irritasjon. Dersom det skulle komme kraft og initiativ inn i forsvaret måtte hærledelsen skiftes ut. 11. april ble oberst Otto Ruge utnevnt til generalmajor og sjef for Hæren.

Kamphandlingene var først konsentrert til Sør-Norge. Ruges plan var å forsvare de store dalførene på Østlandet med oppholdende strid inntil allierte forsterkninger kunne ankomme. Han så det som avgjørende at norske avdelinger kunne delta sammen med allierte tropper, slik at felttoget ikke framsto som en ren utenlandsk unnsetningsoperasjon.

Britenes plan var å gjenerobre Trondheim. Angrepet skulle skje ved en norsk-alliert knipetangsoperasjon fra nord og sør. Britiske og franske styrker skulle landsettes i Namsos med veiforbindelse til Trondheim nordfra via Steinkjer, og i Åndalsnes med vei og jernbaneforbindelse til Trondheim sørfra via Dombås. Ruge ville derfor i første omgang forsøke å hindre eller forsinke tyskerne i å etablere forbindelser mellom Oslo og Trondheim og mellom Oslo og Bergen, slik at norske og allierte styrker kunne utnytte kysten nord for Bergen med Åndalsnes, som utgangspunkt for angrepet mot Trondheim fra sør.

Landsettingen i Namsos startet 14. april og i Åndalsnes tre dager senere. Infanteriregiment nr. 11 på Setnesmoen ved Åndalsnes var blitt mobilisert og hadde greid å forhindre at et tysk fallskjermkompani som var blitt sluppet ned over Dombås tok kontroll over dette viktige trafikknutepunktet. Ett av de få tyske tilbakeslagene under felttoget.

I dagene etter 9. april hadde tyskerne styrket sin luftmilitære stilling ved å ta i bruk flyplasser i Danmark og ved Oslo, og etablerte etter hvert fullstendig luftherredømme over Sør-Norge. Samtidig var norske og allierte avdelinger så godt som ubeskyttet mot luftangrep.

Kraften og mobiliteten i det tyske angrepet var slik at det ikke lyktes de uforberedte og lite øvete norske og britiske avdelingene å holde fronten. Mangelen på våpen og ammunisjon – spesielt feltartilleri, luftvern og panservern, var katastrofal. Så lenge motstanderen bare hadde infanterivåpen hadde tyske stridsvogner med støtte fra artilleri og fly stor gjennomslagskraft.

Nå utviklet situasjonen for de norske styrkene nord for Lillehammer seg slik at Ruge forlangte at britiske avdelinger i Åndalsnes måtte omdirigeres for å støtte fronten i Sør-Gudbrandsdalen, før de rykket nordover mot Trondheim. Men bare en uke senere, 23. april, falt de norske stillingene ved inngangen til Gudbrandsdalen og den tyske framrykkingen skjøt fart.

Da Trondheim ble erobret 9. april, hadde mesteparten av 5. divisjons materiell falt i tyskernes hender. To av divisjonens brigader hadde dessuten avgitt hver sin feltbataljon til nøytralitetsvakt i Nord-Norge. Bare i Steinkjer-distriktet og på Rinnleiret var enkelte avdelinger blitt oppsatt etter planen. De allierte og norske styrkene startet framrykkingen sørover så snart de var marsjklare. Men 21. april innledet tyskerne sin offensiv nordover og greide å slå tilbake de norske og allierte avdelingene.

28. april falt Otta etter harde kamper ved Kvam. Veien lå åpen for tyskerne både til Dovre og Vestlandet. De allierte besluttet nå at de ville evakuere Sør-Norge. Ruge ønsket å fortsette krigen i Nord-Norge og regjeringen sa seg enig. 3. mai ankom general Ruge og Hærens overkommando Tromsø, og 18. mai ble Ruge utnevnt til forsvarssjef med samlet kommando over alle norske styrker.

Felttoget i Sør-Norge hadde vært en sammenhengende retrett under fiendtlig ild. I Nord-Norge var situasjonen en annen. I motsetning til sine kollegaer i sør, fikk sjefen for 6. divisjon, general Carl Gustav Fleischer, tid til å forberede sine avdelinger. Selv om Narvik og mobiliseringsdepotet på Elvegårdsmoen var falt allerede 9. april, hadde han de fleste depoter og forråd i landsdelen i god behold.

Kampen sto nå om gjenerobringen av Narvik. Den norske hovedstyrken ble organisert i to feltbrigader, 6. brigade under oberst Wilhelm Faye og 7. brigade under oberst Kristian Løken og senere under oberstløytnant Ole Berg.

Fram til rundt 25. april hadde tyskerne stort sett initiativet. Men i begynnelsen av mai ankom britiske, franske og polske avdelinger, i alt rundt 24 000 mann, i tillegg til Fleischers rundt 10 000 nordmenn. General Dietls styrker var opprinnelig på rundt 2000 mann. De ble forsterket av gastene fra de senkede tyske jagerne og av noen luftlandestyrker, men oversteg aldri 6000 mann. Dietl var i en vanskelig situasjon. På grunn av de store avstandene var forsyningssituasjonen prekær, og den britiske marinen behersket havet utenfor. Dessuten manglet han fly, panser, feltartilleri og transportavdelinger, som hadde vært nøkkelen til den tyske suksessen i Sør-Norge. Han var derfor henvist til ren forsvarskamp. Det ga norske og allierte styrker en helt annen handlefrihet enn de hadde hatt i sør. Fleischer kunne selv bestemme tempoet i operasjonene fordi fienden var etablert i en front rundt Narvik.

Innledningen til hovedangrepet skjedde 13. mai. Den britiske marinen innledet med et kraftig bombeangrep mot Bjerkvik, før den franske fremmedlegionen landsatte to bataljoner, én i Bjerkvik og en lenger ute i Herjangen. Samtidig rykket Faye sørover fra Gratangen mot Bjerkvik med brigade 6 mens Dahl, og senere Berg rykket sørover oppe i fjellet fra Lapphaugen mot Storebalak og Kuberget.

10. mai angrep Tyskland Nederland og Belgia, og 23. mai var situasjonen på kontinentet i Europa blitt så alvorlig at de allierte styrkene i Norge ble varslet om at de måtte være forberedt på å evakuere. Men først skulle Narvik gjenerobres. Det ville bidra til å sikre evakueringen av de allierte styrkene. Nye franske styrker gikk i land ved Bjerkvik, og 24. mai startet framstøtet mot Narvik under ledelse av den franske brigaderen Antoine Béthouart. Det siste framstøtet mot byen ble innledet den 28. mai med artilleribombardement fra britiske fartøyer og fransk-norsk feltartilleri. Deretter angrep norske og franske styrker byen fra nord over Rombaken, samtidig som en polsk styrke rykket fram fra sør over Ankenes og Beisfjorden. Narvik falt etter noen få timer. Det var første gang under andre verdenskrig at de allierte hadde gjenerobret en by og slått den tyske hær i et regulært slag.

Tyskerne trakk seg østover langs Ofotbanen til Bjørnfjell og svenskegrensen. 1. juni innledet norske styrker et angrep mot de tyske stillingene der. Samtidig var evakueringen av den allierte hovedstyrken i full gang. 6. juni forlot den første allierte konvoien Norge. Dagen etter, 7. juni, holdt regjeringen sitt siste møte i Tromsø og besluttet å gå i eksil i Storbritannia. Samtidig satte nordmennene inn et siste angrep mot de tyske stillingene ved Bjørnfjell og greide å erobre noe terreng. Natten til 8. juni hadde de siste allierte troppene og den norske marine og flyvåpen forlatt Norge, mens Hæren fortsatte å slåss. Klokken 05.45 om morgenen 8. juni kom ordren om våpenhvile. Den trådte i kraft klokken 24.00 9. juni. General Ruge informerte styrkene om at Kongen og regjeringen hadde bestemt at motstanden skulle opphøre for å spare landsdelen for ytterligere ødeleggelser. Kampen skulle fortsette utenfor landets grenser. General Fleischer fulgte med regjeringen til England, mens general Ruge valgte å gå i tysk krigsfangenskap.

Arbeidet med å etablere en norsk regjering og norske væpnede styrker i eksil startet straks etter ankomsten til England. Regjeringens målsetting, som ble definert i et memorandum til den britiske regjeringen av 10. juli 1940, var å fortsette kampen sammen med de allierte, i den utstrekning midlene tillot det, inntil den endelige seieren var vunnet. Til tross for landets tradisjon som nøytral, inntok norske myndigheter rollen som alliert uten vesentlige forbehold. Det innebar at Norges væpnede styrker måtte tilpasse seg vestmaktenes krigsstrategi, samtidig som de bidro til å ivareta grunnleggende norske interesser.

Regjeringens hovedlinje når det gjaldt Forsvarets innsats var å gi Marinen, handelsflåten og flyvåpenet første prioritet på bekostning av Hæren. Det var slik Norge mest effektivt kunne bidra til krigen, og det var også på denne måten Norge kunne yte substansielle bidrag til de alliertes krigsinnsats fra dag én. Driftskostnadene til Marinen og flyvåpenet skulle dekkes av inntektene fra handelsflåten, organisert i Nortraship.

Høsten 1941 avløste Oscar Torp en politisk svekket Birger Ljungberg som forsvarsminister. For å styrke samarbeidet med britene og bedre samordningen og styringen av den norske forsvarsinnsatsen, gikk Torp inn for å gjenopprette Forsvarets overkommando under en felles forsvarssjef. Ordningen fra mai 1940, med Otto Ruge som forsvarssjef, var blitt avviklet etter kapitulasjonen i Norge i juni. Forsvarets overkommando ble gjenopprettet i februar 1942, med major Wilhelm von Tangen Hansteen som forsvarssjef, med grad av generalmajor.

Sjøforsvarets overkommando ble opprettet i London 20. juni 1940, med kontreadmiral Henry Diesen, og fra 1941, kontreadmiral Elias Corneliussen, som sjef. Samme sommer ble det opprettet en norsk marinestasjon i Port Edgar i Skottland og etter hvert også norske marinestasjoner i Canada, Island og USA. 13 fartøyer og 400 mann var blitt med over til Storbritannia etter at kampene i Norge var over. Etter hvert ble styrken økt. I alt 118 krigsskip seilte under norsk flagg frem til 1945, og ved fredsslutningen var personellstyrken oppe i 7427 personer.

Den norske marinens mest omfattende tjeneste var deltakelsen med eskortefartøyer, korvetter og fregatter, i konvoitjeneste i slaget om Atlanterhavet og konvoiene til Murmansk. Formålet var å sikre overføring av tropper, våpen, ammunisjon, drivstoff og andre forsyninger fra Nord-Amerika til fronten i Europa.

Jageren Stord, med orlogskaptein Skule Storheill som sjef, deltok i senkingen av den tyske slagkrysseren Scharnhorst under slaget ved Nordkapp i desember 1943. Under invasjonen i Normandie 6. juni 1944 deltok de tre norske jagerne Svenner, Stord og Glaisdale. Svenner ble senket med tap av 34 mann.

En annen hovedvirksomhet var operasjoner i Nordsjøen, Den engelske kanal og på norskekysten med motortorpedobåter, MTBer. Fra juni 1942 og ut krigen var MTBene organisert i 30. (N) MTB Flotilla, re-nummerert til 54. (N) MTB Flotilla fra august 1943, med base i LerwickShetland og hvor operasjonene primært foregikk på norskekysten. Operasjonene var rettet mot tysk kystskipsfart og MTBene ble også benyttet til å sette inn og hente ut sabotører og agenter til og fra det okkuperte Norge. Hovedtyngden av denne virksomheten ble derimot utført av Shetlandsgjengen som opererte med rekvirerte fiskefartøyer, og mot slutten av krigen med tre små amerikanske ubåtjagere, Hitra, Hessa og Vigra, basert i Scalloway på Shetland.

Marinen mottok tre undervannsbåter fra den britiske marinen som i krigens tre siste år opererte i norske kystfarvann. I desember 1940 overtok Marinen fire Motorlauncher, og i april 1941 ytterligere fire, som ble organisert i 4. motorlaunchflotilje. De utførte for det meste patruljetjeneste i den engelske kanal, avbrutt av en periode på Island sommeren og høsten 1941. I 1942 ble fire av fartøyene utrustet som mineleggere og organisert i 52. motorlaunchflotilje, mens 4. motorlaunchflotilje ble nedlagt og mannskapene overført til MTB-tjeneste. Norske minesveipere opererte både på kysten av Storbritannia og i fjerne farvann som Persiabukta, Suez og i Middelhavet.

Marinen utdannet også skyttere for tjeneste ombord i handelsskip. I alt 2240 mann ble utdannet til slik tjeneste og deltok ombord i handelsskip over hele verden, inkludert i Stillehavet hvor krigen varte helt til Japan kapitulerte i september 1945.

Marinen hadde store tap. I tillegg til 300 som falt under kampene i Norge i 1940, mistet 605 marinefolk, eller hver sjette person i sjøtjeneste ombord, livet under perioden i eksil.

Hærens og Marinens flyvåpen fikk bare med seg til sammen fire moderne fly av tysk fabrikat og noen få speiderfly over til Storbritannia. Men flere flygere var kommet over, og Norge hadde moderne amerikanske fly i bestilling. I november 1940 åpnet Flyvåpnenes treningsleir Little Norway ved Toronto i Canada, felles for begge flyvåpen. Etter hvert som norske flystyrker ble klare for aktiv tjeneste ble det behov for en overordnet luftmilitær ledelse i London. I november 1941 ble kommandørkaptein Hjalmar Riiser-Larsen utnevnt til sjef for det nye Flyvåpnenes felleskommando, med grad som kontreadmiral. I november 1944 ble så de to flyvåpnene slått sammen til en ny forsvarsgren, Luftforsvaret.

I april 1941 ble 330-skvadronen, som den første norske operative flyavdelingen i eksil, opprettet på Island. Oppgavene var ubåtjakt, eskorte, rekognosering og forsvar av islandsk luftrom. Skvadronen ble satt opp med Northrop patruljebombere som Norge hadde bestilt før krigen. Disse ble etter hvert supplert med Catalina flybåter. I januar 1943 ble skvadronen flyttet til Skottland og oppsatt med store firemotors flybåter av typen Short Sunderland. Senere samme år ble skvadronen flyttet til Shetland.

I februar 1942 fikk Norge nok en sjøflyavdeling med Catalina-fly, underlagt 210 skvadron RAF, og våren 1943 ble det opprettet en avdeling med lette bombefly av typen Mosquito. I mai 1943 ble disse to avdelingene samlet i en felles skvadron, 333 skvadronen basert i Woodhaven i Skottland. Operasjonsområdet var Nordsjøen, Norskehavet og langs norskekysten. Oppdraget var ubåtjakt, rekognosering, angrep mot tyske skip og spesialoppdrag som ilandsetting av agenter og å hente utsatte hjemmefrontmenn. Mosquitoene og skvadronens hovedkvarter flyttet snart til Leuchars ved St. Andrews i Skottland.

I juli 1941 og i januar 1942 ble det opprettet to jagerflyskvadroner, henholdsvis 331 skvadronen, sjef Helge Mehre, som først ble oppsatt med Hawker Hurricane jagerfly, siden med Supermarine Spitfire, og 332 skvadronen, sjef Wilhelm Mohr, som ble satt opp med Spitfire. Fra sommeren 1942 ble begge skvadroner forlagt til North Wield i Essex, hvor de resten av krigen, med få unntak, opererte sammen i Norwegian Fighter Wing, som skiftet navn til 132 (N) Airfield, og til slutt 132 (N) Wing. Oppdraget var offensive tokt langs kysten av kontinentet og over Nederland, Belgia og Frankrike. Toktene kunne omfatte rekognosering, angrep mot bakkemål, eskorte av bombefly, eller å engasjere tyske jagerfly i luftkamp. De norske jagerflyene deltok også i forsvaret av England mot fiendtlige luftangrep.

De norske jagerskvadronene hevdet seg godt i strid. De deltok under raidet mot Dieppe i august 1942 med meget gode resultater. I 1943 ble de norske skvadronene rangert som nummer én og seks av 69 skvadroner som opererte fra Sør-England. I juni 1944 deltok skvadronene i landgangen i Normandie, men ikke på selve D-dagen 6. juni. 19. august flyttet skvadronene til en feltflyplass i nærheten av Caen og fulgte deretter framrykkingen mot Tyskland med suksessive forflytninger gjennom Frankrike, Belgia og Nederland.

Norske flygere tjenestegjorde også ved britiske avdelinger. Blant annet tjenestegjorde rundt 60 norske flygere ved den britiske Bomber Command hvor de deltok i bombingen av Tyskland.

Etter ankomsten til Storbritannia ble de norske hærstyrkene forlagt ulike steder i Skottland. Og i motsetning til Marinen og flyvåpenet ble Hæren for det meste stående uvirksom i beredskap under hele krigen, klar til å delta i frigjøringen av Norge, når den tiden kom.

Generalmajor Fleischer, som var blitt utnevnt til sjef for Hærens overkommando, da denne ble etablert i juni 1940, gikk inn for at hærstyrkene skulle organiseres innenfor en tradisjonell brigaderamme, med tre infanteribataljoner på hver rundt 800 mann som kjernen. Den norske brigade, Brig N, ble etablert. Men fordi Marinen og Flyvåpenet hadde prioritet når det gjaldt tildeling av mannskaper, besto brigaden våren 1941 av bare én bataljon.

Høsten 1940 hadde Kaptein Martin Linge fått ansvar for å rekruttere til og bygge opp et norsk nettverk i tilknytning til det nyopprettede britiske SOE, Special Operations Executive – med sikte på å drive sabotasje, obstruksjon, gerilja og undergraving bak fiendens linjer. Fra mars 1941 fikk gruppen status som selvstendig kommandoavdeling under navnet Norwegian Independent Company no. 1, til daglig omtalt som "Norisen", etter krigen bedre kjent som Kompani Linge, med raid som hovedoppgave.

Etter opprettelsen av Forsvarets overkommando i februar 1942, ble Fleischers organisasjonsmodell for Hæren forkastet til fordel for en organisasjon som var bedre tilpasset oppgavene i et frigjøringsfelttog, hvor allierte styrker ville være i overveldende flertall. For å sikre at det fantes norske avdelinger som hver for seg kunne knyttes til allierte avdelinger på ulike steder i Norge, ble bataljonen brutt opp i tre bergkompanier. I tillegg ble det opprettet spesialavdelinger. Våren 1942 ble det organisert et fallskjermjegerkompani, og samme høst ble en avdeling kommandosoldater, No. 5 Troop, No 10 (Inter-allied) Commando, opprettet og avgitt til en felles-alliert kommandoenhet. Sommeren 1944 ble det opprettet en mekanisert oppklaringseskadron og en avdeling med transportkjøretøyer for å bedre styrkenes mobilitet.

Selv om hovedtyngden av Hæren i eksil ble holdt i beredskap, deltok norske styrker i flere aktive oppdrag. I mars 1941 ledet Linge en gruppe som gjennomførte raid i Lofoten sammen med britiske tropper. Ved juletider samme år gjennomførte styrker fra kompaniet aksjoner mot Vågsøy og mot Måløy, hvor kaptein Linge falt. På grunn av raidenes konsekvenser med represalier mot sivilbefolkningen, opphørte de etter dette. Kompaniets personell ble i stedet benyttet til sabotasjeaksjoner og illegalt arbeid i det okkuperte Norge.

Den norske kommandoavdelingen deltok også i flere operasjoner på Norskekysten. Og under felttoget i Vest-Europa deltok avdelingen blant annet i harde kamper på Walcheren i Nederland.

Norske hærstyrker var også stasjonert på Island, Jan Mayen, Svalbard og Sør-Georgia.

Etter at sovjetiske styrker hadde rykket inn i Finnmark, 18. oktober 1944, ble 2. bergkompani, noe over 200 mann under ledelse av oberst Arne Dagfin Dahl, transportert til Murmansk på krysseren HMS Berwick for å bli satt inn i Finnmark, underlagt den sovjetiske 114. infanteridivisjon. Mellom 9. og 11. november krysset de norske soldatene grensen inn i Sør-Varanger og ble forlagt i Kirkenes. Oppdraget var rekognosering, ta og forhøre fanger og angripe baktroppen til de tyske avdelingene som var i ferd med å trekke seg ut av Finnmark. Mellom november og februar opererte kompaniet i stadig kontakt med fienden og mistet fire mann. Bergkompaniet var den eneste norske hærstyrken som deltok i frigjøringen av Norge.

6. februar 1945 ble 2. bergkompani i Finnmark overført til norsk kommando underlagt Distriktskommando Finnmark under oberst Dahl. Han utvidet etter hvert den norske styrken med ytterligere soldater fra Skottland, 1300 mann fra de norske Polititroppene i Sverige og norske kompanier som var satt opp i de befridde områdene. En ny bataljon ble satt opp, bestående av mannskaper fra 2. bergkompani, 1. og 2. rikspolitikompani, 2. kompani av Varanger bataljon og frivillige fra Alta bataljon. I slutten av april kunne Dahl melde at at hele Finnmark var besatt av norske tropper. Samarbeidet med sjefen for de sovjetiske styrkene som ble stående i Sør-Varanger fram til 25. september 1945 var hele tiden godt.

Flere norske offiserer og soldater deltok i kampene på Vestfronten. Nesten femti norske forbindelsesoffiserer fulgte sine avdelinger i kamp. Femten offiserer fra Krigsskolen deltok også som regulære offiserer innrullert i britiske avdelinger.

Den største personellbrønnen for militære styrker utenfor Norge, var det stadig voksende antall flyktninger i Sverige. Oppsetning av norske styrker på svensk jord ville imidlertid være et brudd på svensk nøytralitet. Men fra og med 1943, da krigslykken definitivt var snudd i de alliertes favør skjedde det en gradvis vektforskyvning i svensk nøytralitetspolitikk. Fra sommeren 1943 startet utdanningen av norske politimenn i Sverige, en styrke som senere fikk betegnelsen Rikspoliti.

Polititroppene fikk fra første stund trening i våpenbruk som gjorde at de fikk mer preg av paramilitære ordensstyrker enn av tradisjonelt politi. 3. desember 1943 godkjente den svenske regjeringen at det kunne utdannes et Rikspoliti på 1500 mann, underlagt justisdepartementet, og et Reservepoliti på 8000 underlagt Forsvarsdepartementet. Reservepolitiet ble oppsatt som lett bevæpnede infanteribataljoner med panservernkanon og lett bombekaster som de tyngste våpnene.

Høsten 1944 ble det opprettet en Politistab med oberst Olaf Helset som sjef og i februar 1945 ble alle enheter av Riks- og Reservepolitiet langt under hans kommando. Svenske myndigheter hadde i mellomtiden hevet personellrammen for Reservepolitiet til 12000 mann. Polititropper deltok i frigjøringen av Finnmark vinteren 1944/1945. Resten av styrken rykket inn i Norge få dager etter kapitulasjonen. På dette tidspunkt utgjorde polititroppene omlag 13000 mann, mer enn tre ganger så mange som brigaden i Skottland. Polititroppene var dermed den desidert største militære oppsetning utenfor Norges grenser. Men treningsnivå og bevæpning var svakere enn de regulære norske avdelingene i Storbritannia.

I det okkuperte Norge begynte enkelte offiserer allerede høsten 1940 å organisere militære motstandsmiljøer, det som etter hvert skulle bli til Milorg. Den første distriktsmessige organiseringen av Milorg var basert på Hærens struktur fra før krigen. Det ble etablert fem kampgrupper med geografiske ansvarsområder som tilsvarte den gamle divisjonsinndelingen i Sør- og Midt-Norge. I mai 1941 ble det etablert et øverste ledelsesorgan kalt Rådet. Under seg fikk Rådet en utøvende ledelse, som etter hvert skulle få betegnelsen Milorgs Sentralledelse SL.

Milorgs første distriktsorganisasjon ble relativt raskt rullet opp av okkupasjonsmakten, med arrestasjoner, tortur og henrettelser til følge. Vinteren 1940/1941 ble derfor organisasjonen med fem kampgrupper forlatt til fordel for en mer sentralisert organisasjonsform basert på celleprinsippet, med mindre enheter og strengt avgrenset kontakt mellom dem. Fra høsten 1943 framsto Jens Christian Hauge i økende grad som Milorgs øverste leder, selv om det aldri ble formalisert.

Milorg var ikke like godt etablert over hele landet. Organisasjonen sto sterkest på Østlandet, sto svakere på Vestlandet og i Trøndelag, og i Nord-Norge var den lite utbygd.

Det siste krigsåret hadde Milorgs ledelse en sabotasjegruppe, «Oslogjengen», under direkte kommando. Den besto av personell fra Kompani Linge og ble ledet av Gunnar Sønsteby.

Sommeren 1944 akselererte oppbyggingen av Milorgs styrker. Våpen og materiell fra England ble sluppet ned fra fly eller transportert over sjøen. Det var først det siste halvåret før fredsslutningen at Milorg kunne mobilisere styrker av noe omfang rundt om i landet.

30. juni 1944 ble kronprins Olav utnevnt til norsk forsvarssjef, med generalmajor Hansteen som sin nestkommanderende. Formålet var at det ville bidra til å markere utefrontens bidrag til frigjøringen. Med kronprinsen som leder av en frigjøringsstyrke, ville det dempe inntrykket av alliert okkupasjon. Overfor de allierte kunne kronprinsen gi økt prestisje og redusere muligheten for at norske interesser ble overkjørt. Det kunne også bidra til å forebygge splittelse og politisk strid i overgangsfasen fram til regjeringen og kongen hadde vendt hjem. For Oscar Torp var det også et poeng at med kronprinsen som forsvarssjef kunne samarbeidet mellom forsvarsgrenene bli bedre. Hansteen hadde ikke lykkes i fullt ut å sikre seg forsvarsgrenenes samarbeid. Selv ikke i sin egen forsvarsgren, Hæren, hadde han full oppslutning.

Finnmark var kommet under norsk militær kontroll fra slutten av april 1945, selv om sovjetiske styrker ble værende i landsdelen fram til slutten av september. Nå gjensto planleggingen for frigjøringen av resten av Norge. Om kvelden 7. mai fikk sjefen for de tyske styrkene i Norge, general Franz Böhme, ordre om å overgi seg, en ordre han etterkom. 8. mai ankom en alliert militærdelegasjon med britiske og amerikanske militære med sjøfly til Fornebu ved Oslo. Samme kveld mottok de tyskernes formelle kapitulasjon. Dagen etter, 9. mai, kom de første Polititroppene inn fra Sverige og samme dag kom det første norske fallskjermkompaniet sammen med britiske kolleger til Oslo. 11. mai overleverte den tyske kommandanten på Akershus festningen til Milorg-mannen Terje Rollem.

13. mai ankom de alliertes øverstkommanderende i Norge, sjefen for den britiske Skottlands-kommandoen, general Andrew Thorne, i den britiske krysseren HMS Devonshire, sammen med kronprins Olav. Med seg hadde han en liten styrke som kun utgjorde en tiendedel av de 340 000 tyske soldatene som befant seg i Norge, og som ennå ikke var avvæpnet, selv om de formelt hadde kapitulert. Han var helt avhengig av bistanden fra Milorg og samarbeidet tett med Jens Christian Hauge.

De siste avdelingene fra brigaden i Skottland kom hjem til Norge 26. mai. I juni kom de to siste norske flyskvadronene 330 og 333 tilbake til et fritt Norge, mens de siste av Marinens fartøyer og personell først var tilbake i landet i midten av august.

Fram til Kong Haakon 7 ankomst til Oslo 7. juni 1945, da det allierte militærstyret i Norge formelt ble avviklet, var general Thorne de facto statsoverhode i Norge. Thorne ble værende fram til 31. oktober, med hovedansvar for å avvikle det tyske militære nærværet i Norge, men nå formelt underordnet den norske regjeringen.

  • Militære styrker ved krigens slutt: 13 000 polititropper i Sverige og 15 500 andre steder i utlandet, i alt snaut 30 000 mann. Tap: 1100.
  • Milorg: Den militære motstandsorganisasjonen besto av om lag 40 000 personer ved krigens slutt. Totalt 2000 militære tap, hvorav 877 i Norge, herav 853 under felttoget i 1940; og 1123 i utlandet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.