Norges forsvar under andre verdenskrig

Den tyske angrepsstyrken var organisert i seks forskjellige marinestyrker med soldater om bord, som hadde som oppgave å sikre brohoder i de åtte byene Oslo, Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Stavanger med Sola flyplass skulle tas fra lufta. Operasjonen omfattet til sammen ett tusen fly, hvorav halvparten var transportfly. Tyngre materiell og forsyninger ble transportert i sivile lasteskip, som skulle ligge klar i sine respektive ankomsthavner idet angrepsstyrken ankom. Operasjonskonseptet var svært enkelt, men krevende å gjennomføre: Et synkronisert, overraskende og fullstendig lammende angrep mot Norges viktigste havnebyer, skulle sette tyskerne i stand til med ett slag å sette norske politiske myndigheter ut av spill, forhindre ordnet mobilisering av norske styrker og etablere kontroll med de viktigste kommunikasjonslinjene. I neste fase av angrepet skulle brohodene utvides, slik at kontakt kunne bli etablert mellom dem.

Oppgaven med å erobre hovedstaden Oslo var tildelt en slagstyrke som besto av slagkrysseren Lützow, den tunge krysseren Blücher, den lette krysseren Emden og et antall motortorpedobåter og minesveipere. Ved 23-tiden 8. april ble styrken observert og anropt av vaktfartøyet Pol III under kommando av kapteinløytnant Leif Welding Olsen. I det påfølgende sammenstøtet med en av de tyske torpedobåtene ble Welding Olsen den første norske falne i kamp under andre verdenskrig. Før den ble satt ut av spill, hadde Pol III rukket å varsle om at fiendtlige krigsskip var på vei inn fjorden.

Da de tyske fartøyene fortsatte innover ble det avfyrt varselskudd fra kystartillerifortene på Rauøy og Bolærne, men på grunn av mørke, tåke og dårlig sikt kunne fartøyene fortsette inn fjorden uten at det kom til videre skuddveksling. Slagstyrken nærmet seg nå det smale Drøbaksundet med Oscarsborg festning i enkel kolonne anført av Blücher. Valg av formasjon var tydelig tegn på at tyskerne ikke ventet å møte motstand. Men kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, hadde mottatt melding om at fortene i ytre Oslofjord var i kamp, og gjorde nå klar festningens torpedobatteri og ladet to av festningens tre gamle 28-centimeters Krupp-kanoner, de to han hadde folk til å bemanne, med skarpe skudd.

Idet Blücher var på skuddhold, klokken 04.21, åpnet oberst Eriksen ild. Begge skudd traff og slo ut fartøyets operasjonsrom og bro. Samtidig åpnet batteriene på Kopås og Husvik ild. Få minutter senere, klokken 04.30, seg Blücher inn i torpedobatteriets siktefelt og to torpedoer ble avfyrt. Begge traff. Klokken 06.30 gikk Blücher ned i et inferno av brennende olje. Mellom 700 og 1000 tyske skipsmannskaper og soldater ble drept.

Kamphandlingene ved Oscarsborg fortsatte utover formiddagen. Lützow bombarderte fortet fra avstand og i morgentimene ble det utsatt for kraftig flybombardement. Klokken 09.00 den 10. april kapitulerte fortet. Den tyske innmarsjen i Oslo var blitt rundt 30 timer forsinket og hadde gitt Norges politiske og militære ledelse tid til å evakuere hovedstaden.

På Sør- og Sør-Vestlandet ble byene Arendal, Egersund, Kristiansand og Stavanger angrepet, sistnevnte ved hjelp av soldater som ble fløyet inn til flyplassen på Sola som var nærmest helt uten forsvar. De øvrige tre av krigsfartøyer med soldater om bord, med støtte av jagerfly fra det nordlige Tyskland og Danmark. Arendal og Egersund ble inntatt uten kamp.

I Kristiansand ble angrepsstyrken flere ganger slått tilbake av kystartilleriet, før den klokken 10 om formiddagen 9. april, ved en misforståelse på norsk side, fikk seile inn på havna uten at det ble åpnet ild.

Den lokale hæravdelingen på Sola var ikke i stand til å hindre at flyplassen ble okkupert. Heller ikke jageren Æger, som lå i Stavanger kunne hindre det. Dagen før hadde et tysk handelsskip, Roda, med forsyninger til angriperne ankret opp i Hundvåg. Kapteinen om bord nektet å la skipet sitt visitere, samtidig som det begynte å innløpe meldinger om utviklingen andre steder i Norge, så Æger valgte til slutt å senke Roda med kanonild. Æger ble deretter angrepet av tyske bombefly og så skadet at den måtte settes på grunn.

Slagstyrken som skulle innta Bergen besto av de lette krysserne Köln og Königsberg, de to forsyningsskipene Bremse og Carl Peters, et antall torpedobåter og noen armerte trålere. Sjøforsvarsdistriktssjefen på Vestlandet, kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen, var overbevist om at et tysk angrep var nært forestående. Han hadde hevet beredskapen, beordret fyr og lykter slukket og hadde varslet sjefen for kystartilleriet i Bergen og alle marinens fartøysjefer underlagt ham, om at Norge kunne bli angrepet i løpet av natten.

Klokken 01 natt til 9. april ble de tyske fartøyene observert i innløpet til Korsfjorden sør for Bergen. Observasjonen førte til at Vatlestraumen straks ble minelagt. Da den tyske slagstyrken nærmet seg Lerøyosen, ble den tatt under ild fra Lerøy fort. En av de armerte trålerne ble lettere skadet. Resten av styrken passerte uskadd. Eskadren ble også angrepet av en norsk torpedobåt, men torpedoen bommet. Deretter passerte den Vatlestraumen uten at noen av minene gikk av.

Nord for Vatlestraumen stanset Königsberg opp for å sette i land en avdeling soldater. Resten av eskadren, med de to armerte trålerne i spissen, fortsatte innover mot Bergen. Da eskadren kom til syne fra Kvarven fort nølte festningen med å åpne ild, mot det festningskommandanten først vurderte som sivile fartøyer, slik at krigsfartøyene i eskadren kom seg uskadet forbi, mens de to forsyningsfartøyene som gikk sist i kolonnen, Bremse og Carl Peters, ble sterkt skadet. Av de to kanonbatteriene nord for Bergen havn, Hellen og Sandviken, var bare Hellen bemannet. Batteriet åpnet ild idet den tyske eskadren kom til syne utenfor Kvarven, men på grunn av dårlig sikt og tekniske problemer fikk ilden ingen virkning. De tyske krigsfartøyene kunne fortsette inn til Bergen havn, hvor okkupasjonsstyrken straks begynte ilandstigningen.

Klokken 04.30 hadde Königsberg landsatt sine soldater og fortsatte transitten inn mot Bergen. Jageren Garm forsøkte et halvhjertet angrep på krysseren, men avstanden var for stor og angrepet ble avbrutt. Klokken 04.45 ble krysseren observert fra Kvarven som åpnet ild. Königsberg ble truffet flere ganger, men greide, sterkt skadet, å ta seg inn til Bergen hvor resten av soldatene om bord ble landsatt. Men krysseren var ikke lenger i sjødyktig stand, og dagen etter ble den senket av britiske bombefly.

Gruppen som skulle angripe Trondheim besto av den tunge krysseren Admiral Hipper og seks store jagere. Klokken 03.00 om morgenen ankom fartøyene innløpet til Trondheimsfjorden og ble observert av vaktfartøyet Fosen som ga beskjed om at de måtte stanse. Admiral Hipper svarte at de hadde ordre om å gå til Trondheim og var ute i fredelig ærend, hvorpå Fosen skjøt opp to røde signallys som indikerte at fiendtlige fartøyer trengte inn fjorden. Sjefen på Agdenes festning, Brettingen og Hysnes åpnet ild, men uten at det lyktes å treffe noen av fartøyene. Admiral Hipper og en av jagerne fortsatte inn til Trondheim, mens de andre jagerne ble igjen for å innta Brettingen og Hysnes. Agdenes festning ble inntatt i løpet av dagen med tap av én av de tyske jagerne, mens bare én ble drept og to såret på norsk side.

Slaget om Narvik fra 8. til 13. april var det mest omfattende sjøslaget som noen gang har funnet sted i norske farvann. Nord-Norge hadde faktisk aldri før i historien vært åsted for krigshandlinger av noe omfang og militært forsvar i landsdelen var først blitt etablert rett etter århundreskiftet. Det fantes verken fortifikasjoner i landsdelen eller marinebaser verdt betegnelsen. Den viktigste enheten i området var Ofoten-avdelingen, som besto av de to panserskipene Norge og Eidsvold, ubåtene B-1 og B-3, og noen få patruljefartøyer. Avdelingssjef var kommandørkaptein Per Askim om bord i Norge. Sjef på Eidsvold var kommandørkaptein Odd Isaachsen Willoch. Den 8. april befant skvadronen seg i Narvik, sammen med 26 handelsfartøyer, inkludert ti tyske. En av disse var flåtetankeren Jan Wellem, som hadde ankommet fra den tyske «Basis Nord» i Sovjetunionen samme dag.

Den tyske slagstyrken som skulle innta Narvik besto av ti store jagere og de to slagkrysserne Gneisenau og Scharnhorst som dekningsstyrke. I dagene forut for 9. april var store flåtestyrker underveis mot nord. I forbindelse med en mineleggingsoperasjon i Vestfjorden ved innløpet til Ofotfjorden og Narvik, hadde den britiske marinen sendt slagskipet HMS Renown, den lette krysseren HMS Birmingham og 14 jagere til området. Store deler av den britiske hjemmeflåten var også blitt sendt ut for å avskjære den tyske slagstyrken. Men britene trodde at den ville trenge ut i Atlanterhavet, og ikke at den var på vei til Narvik.

Om kvelden 8. april mottok kommandørkaptein Askim melding om at tyske fartøyer var observert på vei nordover, og ga ordre om å doble vaktholdet og gjøre klar til strid. Norge forble til ankers på indre havn, mens Eidsvold ble lagt til ankers ute i innseilingen. De to ubåtene ble sendt til Bogen, på nordsiden og litt lenger ute i Ofotfjorden, mens patruljefartøyene ble sent ut til munningen av fjorden.

Klokken 03.00 rapporterte patruljefartøyene at en tysk skvadron på enkel kolonne var på vei inn fjorden med 30 knops fart. Det var jagerne som var observert. Dekningsstyrken, de to slagkrysserne, hadde satt kursen vestover for å avlede britenes oppmerksomhet fra Narvik, og skulle returnere til Tyskland sammen med jagerne så snart byen var inntatt.

Inne i Ofotfjorden stanset de tyske jagerne opp for å sette i land soldater som skulle erobre kystartillerifortene på Ramnes og Hamnes, men fant bare noen betongfundamenter. Fortene som var beskrevet i de tyske etterretningsrapportene var ikke blitt fullført. En annen hæravdeling ble landsatt i Herjangen for å innta mobiliseringslagrene og hærforlegningen på Elvegårdsmoen. Samtidig stevnet tre av de tyske jagerne for full fart mellom tette snøbyger mot Narvik havn. Mellom klokken 04.00 og 04.30 ble de observert fra Eidsvold og fikk beskjed om å stanse. Da de ikke etterkom ordren fyrte Eidsvold et skarpt varselskudd, og tyskerne signaliserte at de ville sette en båt på vannet. Like etter entret en tysk offiser Eidsvold og anmodet Willoch om å overgi seg. Etter å ha konferert med sin sjef Askim, svarte Willoch at nordmennene heller ville slåss. Tyskeren fyrte da av et rødt signallys som tegn på at forhandlingene var mislykket, og før Eidsvold fikk åpnet ild ble hun truffet av to torpedoer fra den tyske jageren Wilhelm Heidekamp, brakk i to og sank. Av besetningen på 183 menn omkom 175, inkludert skipssjefen, kommandørkaptein Willoch.

Om bord i Norge hadde de hørt braket fra eksplosjonen da torpedoene traff Eidsvold. Gjennom snøbygene fikk Norge et glimt av de tyske jagerne og åpnet ild. Jageren Bernd von Arnim gikk til motangrep med torpedoer og etter kort tid gikk også Norge ned med 102 mann, mens 90 klarte seg, deriblant kommandørkaptein Askim.

De tyske jagerne skulle returnere til Tyskland så snart de hadde landsatt general Eduard Dietels 2000 alpejegere, men først måtte de bunkre drivstoff. Imidlertid hadde bare én av de to flåtetankerne som skulle vært i Narvik ankommet, noe som førte til at bunkringen tok lengre tid enn planlagt og at avreisen ble forsinket.

Tidlig om morgenen den 10. april stevnet fem britiske jagere inn Ofotfjorden, og innen dagen var omme hadde tyskerne og britene mistet to jagere hver, før britene trakk seg tilbake ut fjorden. De gjenværende tyske jagerne var så skadet at de verken maktet å forfølge britene ut fjorden eller å returnere til Tyskland.

Om kvelden 12. april var den britiske hjemmeflåten ankommet farvannet utenfor Lofoten, og fly fra hangarskipet HMS Furious gjennomførte et mislykket angrep på Narvik havn. Neste morgen, 13. april, stevnet slagskipet HMS Warspite og ni jagere, støttet av fly, inn Ofotfjorden og senket de gjenværende åtte tyske jagerne.

Det overraskende angrepet på landets viktigste administrative sentra førte til nærmest totalt sammenbrudd i norsk myndighetsutøvelse. Den øverste politiske og militære ledelse ble satt ut av spill fordi de måtte flykte fra hovedstaden. Ordnet mobilisering var umulig fordi flere viktige hovedkvarter og mobiliseringsdepoter var tatt. Kampene måtte i stor grad baseres på improviserte avdelinger og forsvarsplaner. Forsvaret kom likevel til å spille en avgjørende rolle i å bevare et visst handlingsrom for regjeringen i perioden fra 9. april og fram til evakueringen til England 7. juni.

De første møtene mellom representanter for regjeringen og hærledelsen fant sted om ettermiddagen 9. april på Eidsvoll og igjen på Rena 10. april. Budskapet var at situasjonen var nærmest håpløs, dersom man ikke straks fikk omfattende hjelp utenfra. Samtidig kom hærledelsen med kritikk av regjeringens passivitet og mangel på forutseenhet, noe som i situasjonen som rådet vakte sterk irritasjon. Dersom det skulle komme kraft og initiativ inn i forsvaret måtte hærledelsen skiftes ut. 11. april ble oberst Otto Ruge utnevnt til generalmajor og sjef for Hæren.

Kamphandlingene var først konsentrert til Sør-Norge. Ruges plan var å forsvare de store dalførene på Østlandet med oppholdende strid inntil allierte forsterkninger kunne ankomme. Han så det som avgjørende at norske avdelinger kunne delta sammen med allierte tropper, slik at felttoget ikke framsto som en ren utenlandsk unnsetningsoperasjon.

Britenes plan var å gjenerobre Trondheim. Angrepet skulle skje ved en norsk-alliert knipetangoperasjon fra nord og sør. Britiske og franske styrker skulle landsettes i Namsos med veiforbindelse til Trondheim nordfra via Steinkjer, og i Åndalsnes med vei og jernbaneforbindelse til Trondheim sørfra via Dombås. Ruge ville derfor i første omgang forsøke å hindre eller forsinke tyskerne i å etablere forbindelser mellom Oslo og Trondheim og mellom Oslo og Bergen, slik at norske og allierte styrker kunne utnytte kysten nord for Bergen med Åndalsnes, som utgangspunkt for angrepet mot Trondheim fra sør.

Landsettingen i Namsos startet 14. april og i Åndalsnes tre dager senere. Infanteriregiment nr. 11 på Setnesmoen ved Åndalsnes var blitt mobilisert og hadde greid å forhindre at et tysk fallskjermkompani som var blitt sluppet ned over Dombås tok kontroll over dette viktige trafikknutepunktet. Ett av de få tyske tilbakeslagene under felttoget.

I dagene etter 9. april hadde tyskerne styrket sin luftmilitære stilling ved å ta i bruk flyplasser i Danmark og ved Oslo, og etablerte etter hvert fullstendig luftherredømme over Sør-Norge. Samtidig var norske og allierte avdelinger så godt som ubeskyttet mot luftangrep.

Kraften og mobiliteten i det tyske angrepet var slik at det ikke lyktes de uforberedte og lite øvede norske og britiske avdelingene å holde fronten. Mangelen på våpen og ammunisjon – spesielt feltartilleri, luftvern og panservern, var katastrofal. Så lenge motstanderen bare hadde infanterivåpen, hadde tyske stridsvogner med støtte fra artilleri og fly stor gjennomslagskraft.

Nå utviklet situasjonen for de norske styrkene nord for Lillehammer seg slik at Ruge forlangte at britiske avdelinger i Åndalsnes måtte omdirigeres for å støtte fronten i Sør-Gudbrandsdalen, før de rykket nordover mot Trondheim. Men bare én uke senere, 23. april, falt de norske stillingene ved inngangen til Gudbrandsdalen og den tyske framrykkingen skjøt fart.

Da Trondheim ble erobret 9. april, hadde mesteparten av 5. divisjons materiell falt i tyskernes hender. To av divisjonens brigader hadde dessuten avgitt hver sin feltbataljon til nøytralitetsvakt i Nord-Norge. Bare i Steinkjer-distriktet og på Rinnleiret var enkelte avdelinger blitt oppsatt etter planen. De allierte og norske styrkene startet framrykkingen sørover så snart de var marsjklare. Men 21. april innledet tyskerne sin offensiv nordover og greide å slå tilbake de norske og allierte avdelingene.

28. april falt Otta etter harde kamper ved Kvam. Veien lå åpen for tyskerne både til Dovre og Vestlandet. De allierte besluttet nå at de ville evakuere Sør-Norge. Ruge ønsket å fortsette krigen i Nord-Norge og regjeringen sa seg enig. 3. mai ankom general Ruge og Hærens overkommando Tromsø, og 18. mai ble Ruge utnevnt til forsvarssjef med samlet kommando over alle norske styrker.

Felttoget i Sør-Norge hadde vært en sammenhengende retrett under fiendtlig ild. I Nord-Norge var situasjonen en annen. I motsetning til sine kolleger i sør, fikk sjefen for 6. divisjon, general Carl Gustav Fleischer, tid til å forberede sine avdelinger. Selv om Narvik og mobiliseringsdepotet på Elvegårdsmoen var falt allerede 9. april, hadde han de fleste depoter og forråd i landsdelen i god behold.

• Les mer om kampene i Sør-Norge i 1940.

Kampen sto nå om gjenerobringen av Narvik. Den norske hovedstyrken ble organisert i to feltbrigader; 6. brigade under oberst Wilhelm Faye og 7. brigade under oberst Kristian Løken og senere under oberstløytnant Ole Berg.

Fram til rundt 25. april hadde tyskerne stort sett initiativet. Men i begynnelsen av mai ankom britiske, franske og polske avdelinger, i alt rundt 24 000 mann, i tillegg til Fleischers rundt 10 000 nordmenn. General Dietls styrker var opprinnelig på rundt 2000 mann. De ble forsterket av gastene fra de senkede tyske jagerne og av noen luftlandestyrker, men oversteg aldri 6000 mann. Dietl var i en vanskelig situasjon. På grunn av de store avstandene var forsyningssituasjonen prekær, og den britiske marinen behersket havet utenfor. Dessuten manglet han fly, panser, feltartilleri og transportavdelinger, som hadde vært nøkkelen til den tyske suksessen i Sør-Norge. Han var derfor henvist til ren forsvarskamp. Det ga norske og allierte styrker en helt annen handlefrihet enn de hadde hatt i sør. Fleischer kunne selv bestemme tempoet i operasjonene fordi fienden var etablert i en front rundt Narvik.

Innledningen til hovedangrepet skjedde 13. mai. Den britiske marinen innledet med et kraftig bombeangrep mot Bjerkvik, før den franske fremmedlegionen landsatte to bataljoner; én i Bjerkvik og én lenger ute i Herjangen. Samtidig rykket Faye sørover fra Gratangen mot Bjerkvik med brigade 6 mens Dahl, og senere Berg rykket sørover oppe i fjellet fra Lapphaugen mot Storebalak og Kuberget.

10. mai angrep Tyskland Nederland og Belgia, og 23. mai var situasjonen på kontinentet i Europa blitt så alvorlig at de allierte styrkene i Norge ble varslet om at de måtte være forberedt på å evakuere. Men først skulle Narvik gjenerobres. Det ville bidra til å sikre evakueringen av de allierte styrkene. Nye franske styrker gikk i land ved Bjerkvik, og 24. mai startet framstøtet mot Narvik under ledelse av den franske brigaderen Antoine Béthouart. Det siste framstøtet mot byen ble innledet den 28. mai med artilleribombardement fra britiske fartøyer og fransk-norsk feltartilleri. Deretter angrep norske og franske styrker byen fra nord over Rombaken, samtidig som en polsk styrke rykket fram fra sør over Ankenes og Beisfjorden. Narvik falt etter noen få timer. Det var første gang under andre verdenskrig at de allierte hadde gjenerobret en by og slått den tyske hær i et regulært slag.

Tyskerne trakk seg østover langs Ofotbanen til Bjørnfjell og svenskegrensen. 1. juni innledet norske styrker et angrep mot de tyske stillingene der. Samtidig var evakueringen av den allierte hovedstyrken i full gang. 6. juni forlot den første allierte konvoien Norge. Dagen etter, 7. juni, holdt regjeringen sitt siste møte i Tromsø og besluttet å gå i eksil i Storbritannia. Samtidig satte nordmennene inn et siste angrep mot de tyske stillingene ved Bjørnfjell og greide å erobre noe terreng. Natten til 8. juni hadde de siste allierte troppene og den norske marine og flyvåpen forlatt Norge, mens Hæren fortsatte å slåss. Klokken 05.45 om morgenen 8. juni kom ordren om våpenhvile. Den trådte i kraft klokken 24.00 9. juni. General Ruge informerte styrkene om at Kongen og regjeringen hadde bestemt at motstanden skulle opphøre for å spare landsdelen for ytterligere ødeleggelser. Kampen skulle fortsette utenfor landets grenser. General Fleischer fulgte med regjeringen til England, mens general Ruge valgte å gå i tysk krigsfangenskap.

• Les mer om kampene i Nord-Norge og slaget om Narvik.

Regjeringens hovedlinje når det gjaldt Forsvarets innsats var å gi Marinen, handelsflåten og flyvåpenet første prioritet på bekostning av Hæren. Det var slik Norge mest effektivt kunne bidra til krigen, og det var også på denne måten Norge kunne yte substansielle bidrag til de alliertes krigsinnsats fra dag én. Driftskostnadene til Marinen og flyvåpenet skulle dekkes av inntektene fra handelsflåten, organisert i Nortraship.

Høsten 1941 avløste Oscar Torp en politisk svekket Birger Ljungberg som forsvarsminister. For å styrke samarbeidet med britene og bedre samordningen og styringen av den norske forsvarsinnsatsen, gikk Torp inn for å gjenopprette Forsvarets overkommando under en felles forsvarssjef. Ordningen fra mai 1940, med Otto Ruge som forsvarssjef, var blitt avviklet etter kapitulasjonen i Norge i juni. Forsvarets overkommando ble gjenopprettet i februar 1942, med major Wilhelm von Tangen Hansteen som forsvarssjef, med grad av generalmajor.

Sjøforsvarets overkommando ble opprettet i London 20. juni 1940, med kontreadmiral Henry Diesen, og fra 1941 med kontreadmiral Elias Corneliussen som sjef. Samme sommer ble det opprettet en norsk marinestasjon i Port Edgar i Skottland og etter hvert også norske marinestasjoner i Canada, Island og USA. 13 fartøyer og 400 mann var blitt med over til Storbritannia etter at kampene i Norge var over. Etter hvert ble styrken økt. I alt 118 krigsskip seilte under norsk flagg frem til 1945, og ved fredsslutningen var personellstyrken oppe i 7427 personer.

Den norske marinens mest omfattende tjeneste var deltakelsen med eskortefartøyer, korvetter og fregatter, i konvoitjeneste i slaget om Atlanterhavet og konvoiene til Murmansk. Formålet var å sikre overføring av tropper, våpen, ammunisjon, drivstoff og andre forsyninger fra Nord-Amerika til fronten i Europa.

Jageren Stord, med orlogskaptein Skule Storheill som sjef, deltok i senkingen av den tyske slagkrysseren Scharnhorst under slaget ved Nordkapp i desember 1943. Under invasjonen i Normandie 6. juni 1944 deltok de tre norske jagerne Svenner, Stord og Glaisdale. Svenner ble senket med tap av 34 mann.

En annen hovedvirksomhet var operasjoner i Nordsjøen, Den engelske kanal og på Norskekysten med motortorpedobåter, MTBer. Fra juni 1942 og ut krigen var MTBene organisert i 30. (N) MTB Flotilla, re-nummerert til 54. (N) MTB Flotilla fra august 1943, med base i Lerwick på Shetland og hvor operasjonene primært foregikk på Norskekysten. Operasjonene var rettet mot tysk kystskipsfart og MTBene ble også benyttet til å sette inn og hente ut sabotører og agenter til og fra det okkuperte Norge. Hovedtyngden av denne virksomheten ble derimot utført av Shetlandsgjengen som opererte med rekvirerte fiskefartøyer, og mot slutten av krigen med tre små amerikanske ubåtjagere, Hitra, Hessa og Vigra, basert i Scalloway på Shetland.

Marinen mottok tre undervannsbåter fra den britiske marinen som i krigens tre siste år opererte i norske kystfarvann. I desember 1940 overtok Marinen fire motorlauncher, og i april 1941 ytterligere fire, som ble organisert i 4. motorlaunchflotilje. De utførte for det meste patruljetjeneste i Den engelske kanal, avbrutt av en periode på Island sommeren og høsten 1941. I 1942 ble fire av fartøyene utrustet som mineleggere og organisert i 52. motorlaunchflotilje, mens 4. motorlaunchflotilje ble nedlagt og mannskapene overført til MTB-tjeneste. Norske minesveipere opererte både på kysten av Storbritannia og i fjerne farvann som Persiabukta, Suez og i Middelhavet.

Marinen utdannet også skyttere for tjeneste om bord i handelsskip. I alt 2240 mann ble utdannet til slik tjeneste og deltok om bord i handelsskip over hele verden, inkludert i Stillehavet hvor krigen varte helt til Japan kapitulerte i september 1945.

Marinen hadde store tap. I tillegg til 300 som falt under kampene i Norge i 1940, mistet 605 marinefolk, eller hver sjette person i sjøtjeneste om bord, livet under perioden i eksil.

Hærens og Marinens flyvåpen fikk bare med seg til sammen fire moderne fly av tysk fabrikat og noen få speiderfly over til Storbritannia. Men flere piloter var kommet over, og Norge hadde moderne amerikanske fly i bestilling. I november 1940 åpnet Flyvåpnenes treningsleir Little Norway ved Toronto i Canada; felles for begge flyvåpen. Etter hvert som norske flystyrker ble klare for aktiv tjeneste, ble det behov for en overordnet luftmilitær ledelse i London. I november 1941 ble kommandørkaptein Hjalmar Riiser-Larsen utnevnt til sjef for det nye Flyvåpnenes felleskommando, med grad som kontreadmiral. I november 1944 ble så de to flyvåpnene slått sammen til en ny forsvarsgren, Luftforsvaret.

I alt fire norske kampflyskvadroner ble etablert i Storbritannia under krigen: 330 og 333 skvadron i RAF Coastal Command og 331 og 332 skvadron i Fighter Command. Formelt sett var dette norske avdelinger underlagt operativ kommando av RAF.

I april 1941 ble 330-skvadronen, som den første norske operative flyavdelingen i eksil, opprettet på Island. Oppgavene var ubåtjakt, eskorte, rekognosering og forsvar av islandsk luftrom. Skvadronen ble satt opp med Northrop patruljebombere som Norge hadde bestilt før krigen. Disse ble etter hvert supplert med Catalina flybåter. I januar 1943 ble skvadronen flyttet til Skottland og oppsatt med store firemotors flybåter av typen Short Sunderland. Senere samme år ble skvadronen flyttet til Shetland.

I februar 1942 fikk Norge nok en sjøflyavdeling med Catalina-fly, underlagt 210 skvadron RAF, og våren 1943 ble det opprettet en avdeling med lette bombefly av typen Mosquito. I mai 1943 ble disse to avdelingene samlet i en felles skvadron, 333-skvadronen basert i Woodhaven i Skottland. Operasjonsområdet var Nordsjøen, Norskehavet og farvannene langs Norskekysten. Oppdraget var ubåtjakt, rekognosering, angrep mot tyske skip og spesialoppdrag som ilandsetting av agenter og å hente utsatte hjemmefrontmenn. Mosquitoene og skvadronens hovedkvarter flyttet snart til Leuchars ved St. Andrews i Skottland.

Norske flygere tjenestegjorde også ved britiske avdelinger. Blant annet tjenestegjorde rundt 60 norske flygere ved den britiske Bomber Command hvor de deltok i bombingen av Tyskland.

I 1941 ble basesjefen ved Little Norway, Odd Bull, sendt over til England for å forberede oppsetningen av norske jagerflyavdelinger, og den 1. august 1941 kunne han overta som sjef på den første norske jagerflyskvadronen, 331-skvadron. 15. januar 1942 ble han avløst som skvadronsjef av Helge Mehre, og overtok to dager senere som sjef for 332-skvadron. I mai samme år ble han avløst av Wilhelm Mohr og returnerte til stillingen som basesjef for Little Norway.

331-skvadronen ble først oppsatt med Hawker Hurricane jagerfly, og fra mars 1942 med Supermarine Spitfire. 332-skvadronen ble satt opp med Spitfire fra begynnelsen av. I mai 1942 ble begge skvadroner forlagt til North Weald i Essex, hvor de, med få unntak, opererte sammen resten av krigen. De norske jagerskvadronene hevdet seg godt i strid. De deltok blant annet under raidet mot Dieppe i august 1942 med meget gode resultater. I 1943 ble de norske skvadronene rangert som nummer én og seks av 69 skvadroner som opererte fra Sør-England.

De norske skvadronene inngikk først, sammen med britiske jagerflyskvadroner, i det som ble kalt North Weald Wing. 1. november 1943 ble North Weald Wing omorganisert og skiftet navn til 132 (N) Airfield, og 16. desember samme år ble wingen overført fra Fighter Command til 84 Group i RAF Second Tactical Air Force. Oppdraget var offensive tokt langs kysten av kontinentet og over Nederland, Belgia og Frankrike. Toktene kunne omfatte rekognosering, angrep mot bakkemål, eskorte av bombefly, eller å engasjere tyske jagerfly i luftkamp. De norske jagerflyene deltok også i forsvaret av England mot fiendtlige luftangrep.

Den 1. april 1944 deployerte 132 (N) Airfield til Bognor Regis og deltok i operasjoner som ledd i forberedelsene til invasjonen i Normandie, og i mai 1944 skiftet wingen igjen navn, nå til 132 (N) Wing. På selve D-dagen 6. juni, og de tre dagene deretter, fløy begge de norske skvadronene fire tokt om dagen med alle operative fly, men møtte liten tysk motstand. Den 19. august flyttet skvadronene til en feltflyplass ved Villon les Buissons i nærheten av Caen og fulgte deretter framrykkingen mot Tyskland med suksessive forflytninger gjennom Frankrike, Belgia og Nederland.

132 (N) Wing, med Helge Mehre som sjef, vokste etter hvert til en stor avdeling som besto av fem Spitfire-skvadroner, to norske, to britiske og en nederlandsk, med i alt 120 fly. På en av de britiske skvadronene var 60 prosent av flyteknikerne nordmenn. Wingen omfattet også et britisk luftforsvarsregiment og et britisk baseforsvarsregiment, totalt 1600 personer og 400 kjøretøyer.

Det er ikke utarbeidet noen fullstendig oversikt over hvor mange som tjenestegjorde i de norske flyvåpnene under andre verdenskrig. Vi vet at til sammen rundt 150 personer gjorde tjeneste i Marinens og Hærens flyvåpen i april 1940, men har ikke oversikt over hvor mange som tjenestegjorde i luftvernregimentet. Vi vet også at rundt 3300 personer passerte gjennom flyvåpnenes treningsleir Little Norway i Canada. Et grovt anslag blir dermed at rundt 3450 personer var tilknyttet de norske flyvåpnenes felleskommando i Storbritannia og, etter 10. november 1944, Luftforsvaret, under andre verdenskrig. De tjenestegjorde både i de fire norske flyskvadronene, i allierte flyavdelinger, i staber og ved skoler.

Under kampene i Norge og i eksil mistet de norske flyvåpnene i alt 335 personer, piloter og bakkemannskaper.

• Les mer om det norske flyvåpenet under andre verdenskrig.

Etter ankomsten til Storbritannia ble de norske hærstyrkene forlagt ulike steder i Skottland. I motsetning til Marinen og flyvåpnene ble Hæren for det meste stående uvirksom i beredskap under hele krigen, klar til å delta i frigjøringen av Norge når den tid kom.

Generalmajor Fleischer, som var blitt utnevnt til sjef for Hærens overkommando da denne ble etablert i juni 1940, gikk inn for at hærstyrkene skulle organiseres innenfor en tradisjonell brigaderamme, med tre infanteribataljoner på hver rundt 800 mann som kjernen. Den norske brigade, Brig N, ble etablert. Men fordi Marinen og Flyvåpenet hadde prioritet når det gjaldt tildeling av mannskaper, besto brigaden våren 1941 av bare én bataljon.

Høsten 1940 hadde Kaptein Martin Linge fått ansvaret for å rekruttere til og bygge opp et norsk nettverk i tilknytning til det nyopprettede britiske SOE, Special Operations Executive – med sikte på å drive sabotasje, obstruksjon, gerilja og undergraving bak fiendens linjer. Fra mars 1941 fikk gruppen status som selvstendig kommandoavdeling under navnet Norwegian Independent Company no. 1, til daglig omtalt som «Norisen», etter krigen bedre kjent som Kompani Linge, med raid som hovedoppgave.

Etter opprettelsen av Forsvarets overkommando i februar 1942, ble Fleischers organisasjonsmodell for Hæren forkastet til fordel for en organisasjon som var bedre tilpasset oppgavene i et frigjøringsfelttog, hvor allierte styrker ville være i overveldende flertall. For å sikre at det fantes norske avdelinger som hver for seg kunne knyttes til allierte avdelinger på ulike steder i Norge, ble bataljonen brutt opp i tre bergkompanier. I tillegg ble det opprettet spesialavdelinger. Våren 1942 ble det organisert et fallskjermjegerkompani, og samme høst ble en avdeling kommandosoldater, No. 5 Troop, No 10 (Inter-allied) Commando, opprettet og avgitt til en felles-alliert kommandoenhet. Sommeren 1944 ble det opprettet en mekanisert oppklaringseskadron og en avdeling med transportkjøretøyer for å bedre styrkenes mobilitet.

Selv om hovedtyngden av Hæren i eksil ble holdt i beredskap, deltok norske styrker i flere aktive oppdrag. I mars 1941 ledet Linge en gruppe som gjennomførte raid i Lofoten sammen med britiske tropper. Ved juletider samme år gjennomførte styrker fra kompaniet aksjoner mot Vågsøy og mot Måløy, hvor kaptein Linge falt. På grunn av raidenes konsekvenser med represalier mot sivilbefolkningen, opphørte de etter dette. Kompaniets personell ble i stedet benyttet til sabotasjeaksjoner og illegalt arbeid i det okkuperte Norge.

Den norske kommandoavdelingen deltok også i flere operasjoner på Norskekysten, og under felttoget i Vest-Europa deltok avdelingen blant annet i harde kamper på Walcheren i Nederland.

Norske hærstyrker var også stasjonert på Island, Jan Mayen, Svalbard og Sør-Georgia.

Etter at sovjetiske styrker hadde rykket inn i Finnmark 18. oktober 1944, ble 2. bergkompani, noe over 200 mann under ledelse av oberst Arne Dagfin Dahl, transportert til Murmansk på krysseren HMS Berwick for å bli satt inn i Finnmark, underlagt den sovjetiske 114. infanteridivisjon. Mellom 9. og 11. november krysset de norske soldatene grensen inn i Sør-Varanger og ble forlagt i Kirkenes. Oppdraget var rekognosering, ta og forhøre fanger og angripe baktroppen til de tyske avdelingene som var i ferd med å trekke seg ut av Finnmark. Mellom november og februar opererte kompaniet i stadig kontakt med fienden og mistet fire mann. Bergkompaniet var den eneste norske hærstyrken som deltok i frigjøringen av Norge.

6. februar 1945 ble 2. bergkompani i Finnmark overført til norsk kommando underlagt Distriktskommando Finnmark under oberst Dahl. Han utvidet etter hvert den norske styrken med ytterligere soldater fra Skottland, 1300 mann fra de norske polititroppene i Sverige og norske kompanier som var satt opp i de befridde områdene. En ny bataljon ble satt opp, bestående av mannskaper fra 2. bergkompani, 1. og 2. rikspolitikompani, 2. kompani av Varanger bataljon og frivillige fra Alta bataljon. I slutten av april kunne Dahl melde at hele Finnmark var besatt av norske tropper. Samarbeidet med sjefen for de sovjetiske styrkene som ble stående i Sør-Varanger fram til 25. september 1945 var hele tiden godt.

Flere norske offiserer og soldater deltok i kampene på Vestfronten. Nesten 50 norske forbindelsesoffiserer fulgte sine avdelinger i kamp; 15 offiserer fra Krigsskolen deltok også som regulære offiserer innrullert i britiske avdelinger.

Osvaldgruppen var en kommunistisk sabotasjegruppe, ledet av Asbjørn Sunde, som Fra sommeren 1941 og frem til oktober 1944 gjennomførte omkring 100 aksjoner mot det tyske okkupasjonsregimet. Antall aktive medlemmer av Osvaldgruppen var rundt 200 sabotører, forsynings-, sambands- og etterretningspersonell.

Osvaldgruppen var en videreføring av Wollweber-organisasjonen, et nettverk for skipssabotasje styrt av det sovjetiske NKVD, med underjordiske forgreninger til en rekke nord- og vesteuropeiske havnebyer. Den norske delen av Wollweber-organisasjonen var fra høsten 1938 ledet av Asbjørn Sunde. I årene 1937–1938 utførte organisasjonen omkring 20 sabotasjeaksjoner mot tyske og tyskvennlige handelsfartøyer.

De aller fleste av Osvaldgruppens medlemmer ble imidlertid rekruttert i tidsrommet fra 1941 til 1944, da sabotasjevirksomheten var blitt en del av det norske kommunistpartiet, NKPs, frihetskamp mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge.

Vinteren 1944 kom det til brudd mellom Sunde og NKP. Bruddet hadde sammenheng med strid om hvilke sabotasjemål som skulle ha prioritet og ble satt på spissen som følge av Sundes dobbeltrolle som NKVD-operatør og NKPs sabotasjeleder. Ledelsen i NKP oppfattet Sundes krav om kontroll som et utilbørlig forsøk på sovjetisk innblanding i NKPs indre partimessige forhold.

Uten støtte fra kommunistpartiet, og uten samarbeid noen av de andre hjemmefrontorganisasjonene, var det vanskelig å fortsette virksomheten i noen større skala. Osvaldgruppen trengte penger, våpen og utrustning, og Sunde håpte i tillegg å få etablert et radiosamband med tanke på forsyninger via flyslipp. Etter bruddet søkte Sunde derfor støtte hos NKVD, men fikk i stedet instruks om å avvikle gruppen, og sende medlemmene til Sverige for å bli innrullert i polititroppene. Instruksen var sannsynlig vis et uttrykk for Sovjetunionens begrensede ambisjoner i Skandinavia. Det så seg antakelig heller ikke tjent med en splittelse i den kommunistiske motstandsbevegelsen, som kunne bidra til å skade det norske kommunistpartiets anseelse i krigens sluttfase.

I stedet for å dra til Sverige og slutte seg til polititroppene, valgte imidlertid mange av sabotørene å bli værende i Norge. Enkelte av dem gikk inn i Milorg, mens en forholdsvis stor andel fortsatte sin illegale tilværelse i lokale eller regionale sabotasjegrupper som Pellegruppen, som ble ledet av NKPs respektive distriktsorganisasjoner.

Mindre deler av Osvaldgruppen fortsatte sin illegale tilværelse helt frem til frigjøringen i mai 1945, og utgjorde i flere områder et uromoment for Milorg.

Osvaldgruppen mistet 35 medlemmer hvorav 21 ble henrettet, åtte døde i fangenskap, flere etter grov tortur, seks falt i skuddvekslinger med tysk politi og militære enheter. I tillegg ble trolig mer enn 150 medlemmer og medhjelpere arrestert. De fleste ble sittende i fengsler og fangeleirer i Norge og Tyskland frem til frigjøringen.

• Les mer om Osvaldgruppen.

Pellegruppen drev sabotasjeaksjoner på Østlandet fra høsten 1944. Gruppen ble ledet av Ragnar Sollie, med bakgrunn som sabotør i Osvaldgruppen. Han hadde måttet flykte til Sverige våren 1943, men vendte tilbake til Norge i april 1944 for å slutte seg til Osvaldgruppen sammen med et antall personer han hadde rekruttert. Ettersom Osvaldgruppen på dette tidspunkt var under avvikling på ordre fra NKVD, kontaktet Sollie NKPs leder Peder Furubotn. Det resulterte i at han ble oppnevnt som NKPs sabotasjeleder i Oslo.

Høsten 1944 gjennomførte gruppen en rekke vellykte sabotasjeaksjoner. Aksjonene ble blant annet finansiert ved å rane lønningskontoret til Oslo Sporveier. Men vinteren 1944/45 var det slutt. Gruppen ble avslørt og mange av medlemmene arrestert. Elleve av dem, inkludert Sollie selv, ble dømt til døden, og sju av disse ble henrettet i februar og mars 1945. Av ukjente grunner ble dødsdommene over Sollie og tre andre ikke fullbyrdet.

Partisanene i Finnmark var nordmenn som ble vervet og utdannet av sovjetrusserne for å drive etterretningvirksomhet og sabotasje bak tyskernes linjer i Nord-Norge og som fikk spesialopplæring i våpenbruk, kartlesing, sabotasje, sprengstoff, telegrafi og fallskjermhopping i Sovjetunionen. I alt vel hundre personer var involvert i virksomheten enten direkte eller som hjelpere. Av disse var 45 nordmenn som ble vervet av Nordflåtens etterretningsavdeling. Rundt 30 ble rekruttert av det hemmelige politi, NKVD, og opererte under denne organisasjonens ledelse og kontroll.

Allerede 24. september 1940 dro 36 menn, kvinner og barn sammen i tre skøyter fra Kiberg og kom seg velberget over til Tsypnavolok på nordøstspissen av Fiskerhalvøya, hvor det var en koloni med såkalte Kolanordmenn, etterkommere etter norske innvandrere til Russland på 1800-tallet. Årsaken var den tyske okkupasjonen og forvissningen om at det ville komme til krig mellom Sovjetunionen og Tyskland.

Også sovjetiske myndigheter var overbevist om at det bare var et spørsmål om tid før det ville bli krig med Tyskland, og NKVD ba noen av nordmennene om å dra tilbake for å spionere og knytte til seg kontakter. Flere svarte ja, og fikk opplæring som partisaner. Det ble etablert en ordning hvor Alfred Mathisen fra Kiberg skulle være kontaktmann, og overlevere opplysninger fra Norge til russerne via jevnlige møter på sjøen. Alfred Mathisen hadde forbindelser over hele Finnmark, som skaffet opplysninger om befestninger, troppetransporter, flytting av krigsmateriell og ellers alt som var av interesse, blant annet tegninger av tyske anlegg. Russerne fikk daglige opplysninger om hver eneste tysk soldat som kom til Finland fra Nord-Norge. Natt til 22. juni 1941 kunne Alfred Mathisen melde at Tyskland ville gå til angrep på Sovjetunionen dagen etter. Meldingen ble bragt på hurtigste måte til Murmansk, men da den nådde frem hadde angrepet allerede funnet sted.

Få dager etter tyskernes angrep på Sovjetunionen, ble nordmennene som hadde flyktet over på russisk side oppfordret til å melde seg til kamp mot tyskerne. Det ble reagert spontant. Også de som tidligere hadde vært i tvil meldte seg nå til russisk tjeneste.

Den 15. september 1941 ble tretten mann, seks nordmenn og sju russere, satt på land mellom Komagelv og Kamøyvær på Varangerhalvøya. To av russerne var norsk-russere fra Tsypnavolok på Fiskerhalvøya. Oppdraget var å innhente informasjon om tyske garnisoner mellom Vardø og Vadsø, og etablere kontakt med norske motstandsfolk. Gruppen fikk kontakt med to nordmenn fra Kiberg som var lokale kontakter, men ble angitt til tyskerne og måtte flykte opp på vidda. Fire ble tatt av tyskerne. Elleve kom seg tilbake til Sovjetunionen med båt. Et godt utbygd kontaktnett på Varangerhalvøya ble med dette brutt opp. Alfred Mathisen ble skutt og den etablerte forbindelsen til Fiskerhalvøya ble brutt. Sovjetrussernes konklusjon etter dette var at det ikke var mulig å gjennomføre partisankrigføring på Varangerhalvøya. Det var lite skjul og dekning, alle befolkede områder var konsentrert langs kysten, hvor tyskerne kunne holde tett overvåking og kontroll, og befolkningstettheten var for liten til å absorbere fremmede.

Man gikk nå i stedet over til å bruke undervannsbåter til å sette inn små grupper på to til tre mann for å overvåke og rapportere om all tysk skipsfart, som så kunne bli angrepet av Nordflåtens fly og undervannsbåter. I desember 1941 ble seks nordmenn, alle fra Kiberg, tatt ut som ubåtloser og overført til Nordflåten. De skulle både fungere som kjentmenn om bord i ubåter som skulle landsette partisaner i Finnmark, og ha hovedansvaret for at både partisanene og det utstyret de hadde med seg kom trygt på land. Partisaner ble også sluppet ned i fallskjerm.

Virksomheten ble drevet fra huler, berghyller og gammer, under svært primitive forhold, sommer som vinter, og risikoen for å bli oppdaget var stor. Tapene i de norsk/sovjetiske gruppene som opererte på kysten av Finnmark og Troms var derfor langt større enn i alle andre etterretningsgrupper. Av de vel hundre registrerte personer som var med i tjenesten, ble 52 arrestert, og av disse ble 23 henrettet. Ti falt i kamp, to omkom og elleve flyktet.

Det foreligger ikke noen samlet oversikt over resultatene av partisanvirksomheten i Finnmark 1941-44. Men det store antallet norske og tyske skip som partisanene bidro til ble senket, må ha vært et meget betydelig og følbart avbrudd i etterforsyningen av de tyske troppene i Sør-Varanger og på Litsafronten. Senkningene bidro dessuten til en følbar reduksjon i antall transportskip.