Norges forsvar under andre verdenskrig

Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, var det norske forsvaret i elendig forfatning og ikke i stand til å yte reell motstand på bred front. Likevel ble Narvik den første byen de allierte klarte å frigjøre fra tysk herredømme under andre verdenskrig, men da britiske og franske tropper måtte snu seg mot kontinentet falt også Nord-Norge raskt under tysk kontroll.

I eksil ble Marinen og flyvåpenet prioritert foran Hæren, og norsk personell og materiell bidro i allierte kamphandlinger jorda rundt. Norske jagerflygere ble blant verdens beste, og den norske handelsflåten bidro i betydelig grad til å sørge for alliert seier. I Skottland ble nordmenn trent til raid, sabotasje og geriljaaktivitet i Kompani Linge, i Sverige ble en polititropp på 13 000 mann dannet, i Sovjetunionen ble partisaner trent i regi av den sovjetiske nordflåtens etterretningsavdeling og av det sovjetiske hemmelige politi, NKVD, for innsats i Finnmark og Nord Troms, og hjemme ble militær motstand trent og mobilisert i Milorg, og i kommunistiske motstandsgrupper. Totalt mistet rundt 3300 norske militære livet under andre verdenskrig.

Norges forhold til stormaktene

Den tyske hjelpekrysseren Altmark seilte inn i norsk farvann i februar 1940 med 300 britiske krigsfanger. Britiske styrker avskar Altmark i Jøssingfjorden, og befridde sine fanger etter en kort kamp. Seks tyskere ble drept og flere såret.

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 erklærte Norge seg nøytralt. Nordmennene måtte også denne gang være forberedt på å forsvare sin nøytralitet med militære midler. Samtidig var Norge svært mye dårligere rustet til oppgaven enn sist. Hæren manglet stridsvogner og panservern og artillerioppsetningene i Nord-Norge og på Vestlandet var særdeles svake. Sjøforsvaret led under akutt mangel på kvalifiserte offiserer og mannskap, og Kystartilleriet og Marinen hadde nesten ikke hatt øvelser mellom 1918 og 1937. I tillegg var de fleste fartøyene, flyene og kystartilleriet foreldet i den grad at kampverdien var minimal, til dels ikke-eksisterende.

Norges forhold til de krigførende var betydelig vanskeligere nå enn under forrige krig. Regjeringen og flertallet av befolkningen hadde sympati med Storbritannia og betraktet Tyskland som den aggressive part. Samtidig hadde Storbritannia, som dominerende flåtemakt, interesse av kontroll med norsk sjøområde, mens Tyskland, som den underlegne flåtemakten, hadde interesse av streng norsk overholdelse av nøytraliteten. Norge, med sine ressurser og sin beliggenhet, ville neppe ha mindre betydning for stormaktene nå enn forrige gang, snarere det motsatte. Norge og Skandinavia var både handels- og kommunikasjonsmessig blitt en langt viktigere region. Et eksempel på hvor krevende det var blitt for norske myndigheter å håndheve nøytraliteten er Altmark-saken fra februar 1940, hvor det tyske hjelpeskipet Altmark med britiske fanger ombord, ble bordet av britiske marinestyrker inne på norsk territorialfarvann i Jøssingfjorden, hvor den hadde søkt tilflukt.

Det tyske angrepet på Norge

Et av bildene som ble symbol på seieren: Tyskerne overgir Akershus festning til de norske hjemmestyrkene. Fra venstre: Terje Rollem, major Wilhelm Nichterlein og hans assistent hauptmann Johannes Hamel.

Av /NTB Scanpix ※.

Det tyske angrepet på Norge og Danmark 9. april 1940, Operation Weserübung, var krigshistoriens til da dristigste og mest omfattende strategiske overfall. Foruten overraskelsesmomentet og styrken i angrepet, var det første gang at enheter fra hær, marine og flyvåpen under felles ledelse av den nyopprettede militære felleskommandoen, Oberkommando der Wehrmacht, som også hadde hatt ansvaret for planleggingen av operasjonen, ble satt inn i en operasjon av et slikt omfang.

Det var første gang siden middelalderen at Norge var blitt angrepet over sjøen. Første angrepsbølge omfattet rundt 13 000 soldater som enten ble satt i land fra skip eller kom med fly. Innen felttoget var over to måneder senere hadde det kommet 106 000 soldater over sjøen og enda 29 000 var blitt satt inn med fly.

Angrepsplanen

Blücher var ferdigbygd 30. september 1939. Under sitt første tokt var det lederfartøy for den såkalte Oslo-gruppen som 9. april 1940 hadde som oppgave å forsere Oslofjorden og landsette infanteri for okkupasjon av Oslo. Men skipet ble senket ved Drøbak.

Av /Riksarkivet.

Den tyske angrepsstyrken var organisert i seks forskjellige marinestyrker med soldater ombord, som hadde som oppgave å sikre brohoder i de åtte byene Oslo, Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Stavanger med Sola flyplass skulle tas fra lufta. Operasjonen omfattet til sammen ett tusen fly, hvorav halvparten var transportfly. Tyngre materiell og forsyninger ble transportert i sivile lasteskip, som skulle ligge klar i sine respektive ankomsthavner idet angrepsstyrken ankom. Operasjonskonseptet var svært enkelt, men krevende å gjennomføre: Et synkronisert, overraskende og fullstendig lammende angrep mot Norges viktigste havnebyer, skulle sette tyskerne i stand til med ett slag å sette norske politiske myndigheter ut av spill, forhindre ordnet mobilisering av norske styrker og etablere kontroll med de viktigste kommunikasjonslinjene. I neste fase av angrepet skulle brohodene utvides, slik at kontakt kunne bli etablert mellom dem.

Angrepet på Oslo

Oscarsborg under bombardement 9. april 1940.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Oppgaven med å erobre hovedstaden Oslo var tildelt en slagstyrke som besto av slagkrysseren Lützow, den tunge krysseren Blücher, den lette krysseren Emden og et antall motortorpedobåter og minesveipere. Ved 23-tiden 8. april ble styrken observert og anropt av vaktfartøyet Pol III under kommando av kapteinløytnant Leif Welding Olsen. I det påfølgende sammenstøtet med en av de tyske torpedobåtene ble Welding Olsen den første norske falne i kamp under andre verdenskrig. Før den ble satt ut av spill, hadde Pol III rukket å varsle om at fiendtlige krigsskip var på vei inn fjorden.

Da de tyske fartøyene fortsatte innover ble det avfyrt varselskudd fra kystartillerifortene på Rauøy og Bolærne, men på grunn av mørke, tåke og dårlig sikt kunne fartøyene fortsette inn fjorden uten at det kom til videre skuddveksling. Slagstyrken nærmet seg nå det smale Drøbaksundet med Oscarsborg festning i enkel kolonne anført av Blücher. Valg av formasjon var tydelig tegn på at tyskerne ikke ventet å møte motstand. Men kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, hadde mottatt melding om at fortene i ytre Oslofjord var i kamp, og gjorde nå klar festningens torpedobatteri og ladet to av festningens tre gamle 28-centimeters Krupp-kanoner, de to han hadde folk til å bemanne, med skarpe skudd.

Idet Blücher var på skuddhold, klokken 04.21, åpnet oberst Eriksen ild. Begge skudd traff og slo ut fartøyets operasjonsrom og bro. Samtidig åpnet batteriene på Kopås og Husvik ild. Få minutter senere, klokken 04.30, seg Blücher inn i torpedobatteriets siktefelt og to torpedoer ble avfyrt. Begge traff. Klokken 06.30 gikk Blücher ned i et inferno av brennende olje. Mellom 700 og 1000 tyske skipsmannskaper og soldater ble drept.

Kamphandlingene ved Oscarsborg fortsatte utover formiddagen. Lützow bombarderte fortet fra avstand og i morgentimene ble det utsatt for kraftig flybombardement. Klokken 09.00 den 10. april kapitulerte fortet. Den tyske innmarsjen i Oslo var blitt rundt 30 timer forsinket og hadde gitt Norges politiske og militære ledelse tid til å evakuere hovedstaden.

Sørlandet, Stavanger og Sola

På Sør- og Sør-Vestlandet ble byene Arendal, Egersund, Kristiansand og Stavanger angrepet, sistnevnte ved hjelp av soldater som ble fløyet inn til flyplassen på Sola som var nærmest helt uten forsvar. De øvrige tre av krigsfartøyer med soldater ombord, med støtte av jagerfly fra det nordlige Tyskland og Danmark. Arendal og Egersund ble inntatt uten kamp.

I Kristiansand ble angrepsstyrken flere ganger slått tilbake av kystartilleriet, før den klokken 10 om formiddagen 9. april, ved en misforståelse på norsk side, fikk seile inn på havna uten at det ble åpnet ild.

Den lokale hæravdelingen på Sola var ikke i stand til å hindre at flyplassen ble okkupert. Heller ikke jageren Æger, som lå i Stavanger kunne hindre det. Dagen før hadde et tysk handelsskip, Roda, med forsyninger til angriperne ankret opp i Hundvåg. Kapteinen ombord nektet å la skipet sitt visitere, samtidig som det begynte å innløpe meldinger om utviklingen andre steder i Norge, så Æger valgte til slutt å senke Roda med kanonild. Æger ble deretter angrepet av tyske bombefly og så skadet at den måtte settes på grunn.

Bergen

Slagstyrken som skulle innta Bergen besto av de lette krysserne Köln og Köningsberg, de to forsyningsskipene Bremse og Carl Peters, et antall torpedobåter og noen armerte trålere. Sjøforsvarsdistriktssjefen på Vestlandet, kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen, var overbevist om at et tysk angrep var nært forestående. Han hadde hevet beredskapen, beordret fyr og lykter slukket og hadde varslet sjefen for kystartilleriet i Bergen og alle marinens fartøysjefer underlagt ham, om at Norge kunne bli angrepet i løpet av natten.

Klokken 01 natt til 9. april ble de tyske fartøyene observert i innløpet til Korsfjorden sør for Bergen. Observasjonen førte til at Vatlestraumen straks ble minelagt. Da den tyske slagstyrken nærmet seg Lerøyosen, ble den tatt under ild fra Lerøy fort. En av de armerte trålerne ble lettere skadet. Resten av styrken passerte uskadd. Eskadren ble også angrepet av en norsk torpedobåt, men torpedoen bommet. Deretter passerte den Vatlestraumen uten at noen av minene gikk av.

Nord for Vatlestraumen stanset Köningsberg opp for å sette i land en avdeling soldater. Resten av eskadren, med de to armerte trålerne i spissen, fortsatte innover mot Bergen. Da eskadren kom til syne fra Kvarven fort nølte festningen med å åpne ild, mot det festningskommandanten først vurderte som sivile fartøyer, slik at krigsfartøyene i eskadren kom seg uskadet forbi, mens de to forsyningsfartøyene som gikk sist i kolonnen, Bremse og Carl Peters, ble sterkt skadet. Av de to kanonbatteriene nord for Bergen havn, Hellen og Sandviken, var bare Hellen bemannet. Batteriet åpnet ild idet den tyske eskadren kom til syne utenfor Kvarven, men på grunn av dårlig sikt og tekniske problemer fikk ilden ingen virkning. De tyske krigsfartøyene kunne fortsette inn til Bergen havn, hvor okkupasjonsstyrken straks begynte ilandstigningen.

Klokken 04.30 hadde Köningsberg landsatt sine soldater og fortsatte transitten inn mot Bergen. Jageren Garm forsøkte et halvhjertet angrep på krysseren, men avstanden var for stor og angrepet ble avbrutt. Klokken 04.45 ble krysseren observert fra Kvarven som åpnet ild. Köningsberg ble truffet flere ganger, men greide, sterkt skadet, å ta seg inn til Bergen hvor resten av soldatene ombord ble landsatt. Men krysseren var ikke lenger i sjødyktig stand, og dagen etter ble den senket av britiske bombefly.

Trondheim

Gruppen som skulle angripe Trondheim besto av den tunge krysseren Admiral Hipper og seks store jagere. Klokken 03.00 om morgenen ankom fartøyene innløpet til Trondheimsfjorden og ble observert av vaktfartøyet Fosen som ga beskjed om at de måtte stanse. Admiral Hipper svarte at de hadde ordre om å gå til Trondheim og var ute i fredelig ærend, hvorpå Fosen skjøt opp to røde signallys som indikerte at fiendtlige fartøyer trengte inn fjorden. Sjefen på Agdenes festning, Brettingen og Hysnes åpnet ild, men uten at det lyktes å treffe noen av fartøyene. Admiral Hipper og en av jagerne fortsatte inn til Trondheim, mens de andre jagerne ble igjen for å innta Brettingen og Hysnes. Agdenes festning ble inntatt i løpet av dagen med tap av én av de tyske jagerne, mens bare én ble drept og to såret på norsk side.

Slaget om Narvik

En gruppe tyske bergjegere ved Narvik. Bergjegerne utgjorde tyngden av de tyske stridskrefter i Nord-Norge i 1940.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
General Carl Gustav Fleischer ledet de norske styrkene under felttoget ved Narvik.

Slaget om Narvik fra 8. til 13. april var det mest omfattende sjøslaget som noen gang har funnet sted i norske farvann. Nord-Norge hadde faktisk aldri før i historien vært åsted for krigshandlinger av noe omfang og militært forsvar i landsdelen var først blitt etablert rett etter århundreskiftet. Det fantes verken fortifikasjoner i landsdelen eller marinebaser verdt betegnelsen. Den viktigste enheten i området var Ofoten-avdelingen, som besto av de to panserskipene Norge og Eidsvold, ubåtene B-1 og B-3, og noen få patruljefartøyer. Avdelingssjef var kommandørkaptein Per Askim ombord i Norge. Sjef på Eidsvold var kommandørkaptein Odd Isaachsen Willoch. Den 8. april befant skvadronen seg i Narvik, sammen med 26 handelsfartøyer, inkludert ti tyske. En av disse var flåtetankeren Jan Wellem, som hadde ankommet fra den tyske «Basis Nord» i Sovjetunionen samme dag.

Den tyske slagstyrken som skulle innta Narvik besto av ti store jagere og de to slagkrysserne Gneisenau og Scharnhorst som dekningsstyrke. I dagene forut for 9. april var store flåtestyrker underveis mot nord. I forbindelse med en mineleggingsoperasjon i Vestfjorden ved innløpet til Ofotfjorden og Narvik, hadde den britiske marinen sendt slagskipet HMS Renown, den lette krysseren HMS Birmingham og 14 jagere til området. Store deler av den britiske hjemmeflåten var også blitt sendt ut for å avskjære den tyske slagstyrken. Men britene trodde at den ville trenge ut i Atlanterhavet, og ikke at den var på vei til Narvik.

Om kvelden 8. april mottok kommandørkaptein Askim melding om at tyske fartøyer var observert på vei nordover, og ga ordre om å doble vaktholdet og gjøre klar til strid. Norge forble til ankers på indre havn, mens Eidsvold ble lagt til ankers ute i innseilingen. De to ubåtene ble sendt til Bogen, på nordsiden og litt lenger ute i Ofotfjorden, mens patruljefartøyene ble sent ut til munningen av fjorden.

Klokken 03.00 rapporterte patruljefartøyene at en tysk skvadron på enkel kolonne var på vei inn fjorden med 30 knops fart. Det var jagerne som var observert. Dekningsstyrken, de to slagkrysserne, hadde satt kursen vestover for å avlede britenes oppmerksomhet fra Narvik, og skulle returnere til Tyskland sammen med jagerne så snart byen var inntatt.

Inne i Ofotfjorden stanset de tyske jagerne opp for å sette i land soldater som skulle erobre kystartillerifortene på Ramnes og Hamnes, men fant bare noen betongfundamenter. Fortene som var beskrevet i de tyske etterretningsrapportene var ikke blitt fullført. En annen hæravdeling ble landsatt i Herjangen for å innta mobiliseringslagrene og hærforlegningen på Elvegårdsmoen. Samtidig stevnet tre av de tyske jagerne for full fart mellom tette snøbyger mot Narvik havn. Mellom klokken 04.00 og 04.30 ble de observert fra Eidsvold og fikk beskjed om å stanse. Da de ikke etterkom ordren fyrte Eidsvold et skarpt varselskudd, og tyskerne signaliserte at de ville sette en båt på vannet. Like etter entret en tysk offiser Eidsvold og anmodet Willoch om å overgi seg. Etter å ha konferert med sin sjef Askim, svarte Willoch at nordmennene heller ville slåss. Tyskeren fyrte da av et rødt signallys som tegn på at forhandlingene var mislykket, og før Eidsvold fikk åpnet ild ble hun truffet av to torpedoer fra den tyske jageren Wilhelm Heidekamp, brakk i to og sank. Av besetningen på 183 menn omkom 175, inkludert skipssjefen, kommandørkaptein Willoch.

Ombord i Norge hadde de hørt braket fra eksplosjonen da torpedoene traff Eidsvold. Gjennom snøbygene fikk Norge et glimt av de tyske jagerne og åpnet ild. Jageren Bernd von Arnim gikk til motangrep med torpedoer og etter kort tid gikk også Norge ned med 102 mann, mens 90 klarte seg, deriblant kommandørkaptein Askim.

De tyske jagerne skulle returnere til Tyskland så snart de hadde landsatt general Eduard Dietels 2000 alpejegere, men først måtte de bunkre drivstoff. Imidlertid hadde bare én av de to flåtetankerne som skulle vært i Narvik ankommet, noe som førte til at bunkringen tok lengre tid enn planlagt og at avreisen ble forsinket.

Tidlig om morgenen den 10. april stevnet fem britiske jagere inn Ofotfjorden, og innen dagen var omme hadde tyskerne og britene mistet to jagere hver, før britene trakk seg tilbake ut fjorden. De gjenværende tyske jagerne var så skadet at de verken maktet å forfølge britene ut fjorden eller å returnere til Tyskland.

Om kvelden 12. april var den britiske hjemmeflåten ankommet farvannet utenfor Lofoten, og fly fra hangarskipet HMS Furious gjennomførte et mislykket angrep på Narvik havn. Neste morgen, 13. april, stevnet slagskipet HMS Warspite og ni jagere, støttet av fly, inn Ofotfjorden og senket de gjenværende åtte tyske jagerne.

Felttoget i Norge april–juni 1940

Kong Haakon 7. og kronprins Olav under «Kongebjørka» i Molde da de søkte tilflukt under et tysk bombeattentat den siste helga i april 1940. Bildet er tatt av fotograf Per Bratland.
Av .
Lisens: Public Domain

Tyske styrker hadde nå etablert brohoder på sju forskjellige steder langs kysten fra Oslo til Narvik. Regjeringen hadde allerede tidlig om morgenen 9. april besluttet å ta kampen opp, og sendte deretter forespørsel til London om alliert hjelp. Britene svarte at de ville gi Norge full støtte og slåss i samarbeid med norske styrker.

Forsvarsledelsen og regjeringen

Det overraskende angrepet på landets viktigste administrative sentra førte til nærmest totalt sammenbrudd i norsk myndighetsutøvelse. Den øverste politiske og militære ledelse ble satt ut av spill fordi de måtte flykte fra hovedstaden. Ordnet mobilisering var umulig fordi flere viktige hovedkvarter og mobiliseringsdepoter var tatt. Kampene måtte i stor grad baseres på improviserte avdelinger og forsvarsplaner. Forsvaret kom likevel til å spille en avgjørende rolle i å bevare et visst handlingsrom for regjeringen i perioden fra 9. april og fram til evakueringen til England 7. juni.

De første møtene mellom representanter for regjeringen og hærledelsen fant sted om ettermiddagen 9. april på Eidsvoll og igjen på Rena 10. april. Budskapet var at situasjonen var nærmest håpløs, dersom man ikke straks fikk omfattende hjelp utenfra. Samtidig kom hærledelsen med kritikk av regjeringens passivitet og mangel på forutseenhet, noe som i situasjonen som rådet vakte sterk irritasjon. Dersom det skulle komme kraft og initiativ inn i forsvaret måtte hærledelsen skiftes ut. 11. april ble oberst Otto Ruge utnevnt til generalmajor og sjef for Hæren.

Felttoget i Sør-Norge

Kamphandlingene var først konsentrert til Sør-Norge. Ruges plan var å forsvare de store dalførene på Østlandet med oppholdende strid inntil allierte forsterkninger kunne ankomme. Han så det som avgjørende at norske avdelinger kunne delta sammen med allierte tropper, slik at felttoget ikke framsto som en ren utenlandsk unnsetningsoperasjon.

Britenes plan var å gjenerobre Trondheim. Angrepet skulle skje ved en norsk-alliert knipetangoperasjon fra nord og sør. Britiske og franske styrker skulle landsettes i Namsos med veiforbindelse til Trondheim nordfra via Steinkjer, og i Åndalsnes med vei og jernbaneforbindelse til Trondheim sørfra via Dombås. Ruge ville derfor i første omgang forsøke å hindre eller forsinke tyskerne i å etablere forbindelser mellom Oslo og Trondheim og mellom Oslo og Bergen, slik at norske og allierte styrker kunne utnytte kysten nord for Bergen med Åndalsnes, som utgangspunkt for angrepet mot Trondheim fra sør.

Landsettingen i Namsos startet 14. april og i Åndalsnes tre dager senere. Infanteriregiment nr. 11 på Setnesmoen ved Åndalsnes var blitt mobilisert og hadde greid å forhindre at et tysk fallskjermkompani som var blitt sluppet ned over Dombås tok kontroll over dette viktige trafikknutepunktet. Ett av de få tyske tilbakeslagene under felttoget.

I dagene etter 9. april hadde tyskerne styrket sin luftmilitære stilling ved å ta i bruk flyplasser i Danmark og ved Oslo, og etablerte etter hvert fullstendig luftherredømme over Sør-Norge. Samtidig var norske og allierte avdelinger så godt som ubeskyttet mot luftangrep.

Kraften og mobiliteten i det tyske angrepet var slik at det ikke lyktes de uforberedte og lite øvede norske og britiske avdelingene å holde fronten. Mangelen på våpen og ammunisjon – spesielt feltartilleri, luftvern og panservern, var katastrofal. Så lenge motstanderen bare hadde infanterivåpen, hadde tyske stridsvogner med støtte fra artilleri og fly stor gjennomslagskraft.

Nå utviklet situasjonen for de norske styrkene nord for Lillehammer seg slik at Ruge forlangte at britiske avdelinger i Åndalsnes måtte omdirigeres for å støtte fronten i Sør-Gudbrandsdalen, før de rykket nordover mot Trondheim. Men bare én uke senere, 23. april, falt de norske stillingene ved inngangen til Gudbrandsdalen og den tyske framrykkingen skjøt fart.

Da Trondheim ble erobret 9. april, hadde mesteparten av 5. divisjons materiell falt i tyskernes hender. To av divisjonens brigader hadde dessuten avgitt hver sin feltbataljon til nøytralitetsvakt i Nord-Norge. Bare i Steinkjer-distriktet og på Rinnleiret var enkelte avdelinger blitt oppsatt etter planen. De allierte og norske styrkene startet framrykkingen sørover så snart de var marsjklare. Men 21. april innledet tyskerne sin offensiv nordover og greide å slå tilbake de norske og allierte avdelingene.

28. april falt Otta etter harde kamper ved Kvam. Veien lå åpen for tyskerne både til Dovre og Vestlandet. De allierte besluttet nå at de ville evakuere Sør-Norge. Ruge ønsket å fortsette krigen i Nord-Norge og regjeringen sa seg enig. 3. mai ankom general Ruge og Hærens overkommando Tromsø, og 18. mai ble Ruge utnevnt til forsvarssjef med samlet kommando over alle norske styrker.

Felttoget i Sør-Norge hadde vært en sammenhengende retrett under fiendtlig ild. I Nord-Norge var situasjonen en annen. I motsetning til sine kolleger i sør, fikk sjefen for 6. divisjon, general Carl Gustav Fleischer, tid til å forberede sine avdelinger. Selv om Narvik og mobiliseringsdepotet på Elvegårdsmoen var falt allerede 9. april, hadde han de fleste depoter og forråd i landsdelen i god behold.

Gjenerobringen av Narvik

Franske alpejegere på ski under kampene ved Narvik.
NTB scanpix.

Norske soldater nord for Narvik med en Colt mitraljøse m/29, et rekyldrevet maskingevær.

Av .

Kampen sto nå om gjenerobringen av Narvik. Den norske hovedstyrken ble organisert i to feltbrigader; 6. brigade under oberst Wilhelm Faye og 7. brigade under oberst Kristian Løken og senere under oberstløytnant Ole Berg.

Fram til rundt 25. april hadde tyskerne stort sett initiativet. Men i begynnelsen av mai ankom britiske, franske og polske avdelinger, i alt rundt 24 000 mann, i tillegg til Fleischers rundt 10 000 nordmenn. General Dietls styrker var opprinnelig på rundt 2000 mann. De ble forsterket av gastene fra de senkede tyske jagerne og av noen luftlandestyrker, men oversteg aldri 6000 mann. Dietl var i en vanskelig situasjon. På grunn av de store avstandene var forsyningssituasjonen prekær, og den britiske marinen behersket havet utenfor. Dessuten manglet han fly, panser, feltartilleri og transportavdelinger, som hadde vært nøkkelen til den tyske suksessen i Sør-Norge. Han var derfor henvist til ren forsvarskamp. Det ga norske og allierte styrker en helt annen handlefrihet enn de hadde hatt i sør. Fleischer kunne selv bestemme tempoet i operasjonene fordi fienden var etablert i en front rundt Narvik.

Innledningen til hovedangrepet skjedde 13. mai. Den britiske marinen innledet med et kraftig bombeangrep mot Bjerkvik, før den franske fremmedlegionen landsatte to bataljoner; én i Bjerkvik og én lenger ute i Herjangen. Samtidig rykket Faye sørover fra Gratangen mot Bjerkvik med brigade 6 mens Dahl, og senere Berg rykket sørover oppe i fjellet fra Lapphaugen mot Storebalak og Kuberget.

10. mai angrep Tyskland Nederland og Belgia, og 23. mai var situasjonen på kontinentet i Europa blitt så alvorlig at de allierte styrkene i Norge ble varslet om at de måtte være forberedt på å evakuere. Men først skulle Narvik gjenerobres. Det ville bidra til å sikre evakueringen av de allierte styrkene. Nye franske styrker gikk i land ved Bjerkvik, og 24. mai startet framstøtet mot Narvik under ledelse av den franske brigaderen Antoine Béthouart. Det siste framstøtet mot byen ble innledet den 28. mai med artilleribombardement fra britiske fartøyer og fransk-norsk feltartilleri. Deretter angrep norske og franske styrker byen fra nord over Rombaken, samtidig som en polsk styrke rykket fram fra sør over Ankenes og Beisfjorden. Narvik falt etter noen få timer. Det var første gang under andre verdenskrig at de allierte hadde gjenerobret en by og slått den tyske hær i et regulært slag.

Tyskerne trakk seg østover langs Ofotbanen til Bjørnfjell og svenskegrensen. 1. juni innledet norske styrker et angrep mot de tyske stillingene der. Samtidig var evakueringen av den allierte hovedstyrken i full gang. 6. juni forlot den første allierte konvoien Norge. Dagen etter, 7. juni, holdt regjeringen sitt siste møte i Tromsø og besluttet å gå i eksil i Storbritannia. Samtidig satte nordmennene inn et siste angrep mot de tyske stillingene ved Bjørnfjell og greide å erobre noe terreng. Natten til 8. juni hadde de siste allierte troppene og den norske marine og flyvåpen forlatt Norge, mens Hæren fortsatte å slåss. Klokken 05.45 om morgenen 8. juni kom ordren om våpenhvile. Den trådte i kraft klokken 24.00 9. juni. General Ruge informerte styrkene om at Kongen og regjeringen hadde bestemt at motstanden skulle opphøre for å spare landsdelen for ytterligere ødeleggelser. Kampen skulle fortsette utenfor landets grenser. General Fleischer fulgte med regjeringen til England, mens general Ruge valgte å gå i tysk krigsfangenskap.

Forsvaret i eksil

Johan Nygaardsvold og prins Harald på Pooks Hill, USA, sommeren 1942. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Johan Nygaardsvold
Av /NTB Scanpix ※.

Arbeidet med å etablere en norsk regjering og norske væpnede styrker i eksil startet straks etter ankomsten til England. Regjeringens målsetting, som ble definert i et memorandum til den britiske regjeringen av 10. juli 1940, var å fortsette kampen sammen med de allierte, i den utstrekning midlene tillot det, inntil den endelige seieren var vunnet. Til tross for landets tradisjon som nøytralt, inntok norske myndigheter rollen som alliert uten vesentlige forbehold. Det innebar at Norges væpnede styrker måtte tilpasse seg vestmaktenes krigsstrategi, samtidig som de bidro til å ivareta grunnleggende norske interesser.

Prioritering av Marinen og handelsflåten

Regjeringens hovedlinje når det gjaldt Forsvarets innsats var å gi Marinen, handelsflåten og flyvåpenet første prioritet på bekostning av Hæren. Det var slik Norge mest effektivt kunne bidra til krigen, og det var også på denne måten Norge kunne yte substansielle bidrag til de alliertes krigsinnsats fra dag én. Driftskostnadene til Marinen og flyvåpenet skulle dekkes av inntektene fra handelsflåten, organisert i Nortraship.

Høsten 1941 avløste Oscar Torp en politisk svekket Birger Ljungberg som forsvarsminister. For å styrke samarbeidet med britene og bedre samordningen og styringen av den norske forsvarsinnsatsen, gikk Torp inn for å gjenopprette Forsvarets overkommando under en felles forsvarssjef. Ordningen fra mai 1940, med Otto Ruge som forsvarssjef, var blitt avviklet etter kapitulasjonen i Norge i juni. Forsvarets overkommando ble gjenopprettet i februar 1942, med major Wilhelm von Tangen Hansteen som forsvarssjef, med grad av generalmajor.

Sjøforsvarets overkommando ble opprettet i London 20. juni 1940, med kontreadmiral Henry Diesen, og fra 1941 med kontreadmiral Elias Corneliussen som sjef. Samme sommer ble det opprettet en norsk marinestasjon i Port Edgar i Skottland og etter hvert også norske marinestasjoner i Canada, Island og USA. 13 fartøyer og 400 mann var blitt med over til Storbritannia etter at kampene i Norge var over. Etter hvert ble styrken økt. I alt 118 krigsskip seilte under norsk flagg frem til 1945, og ved fredsslutningen var personellstyrken oppe i 7427 personer.

Den norske marinens mest omfattende tjeneste var deltakelsen med eskortefartøyer, korvetter og fregatter, i konvoitjeneste i slaget om Atlanterhavet og konvoiene til Murmansk. Formålet var å sikre overføring av tropper, våpen, ammunisjon, drivstoff og andre forsyninger fra Nord-Amerika til fronten i Europa.

Jageren Stord, med orlogskaptein Skule Storheill som sjef, deltok i senkingen av den tyske slagkrysseren Scharnhorst under slaget ved Nordkapp i desember 1943. Under invasjonen i Normandie 6. juni 1944 deltok de tre norske jagerne Svenner, Stord og Glaisdale. Svenner ble senket med tap av 34 mann.

En annen hovedvirksomhet var operasjoner i Nordsjøen, Den engelske kanal og på Norskekysten med motortorpedobåter, MTBer. Fra juni 1942 og ut krigen var MTBene organisert i 30. (N) MTB Flotilla, re-nummerert til 54. (N) MTB Flotilla fra august 1943, med base i LerwickShetland og hvor operasjonene primært foregikk på Norskekysten. Operasjonene var rettet mot tysk kystskipsfart og MTBene ble også benyttet til å sette inn og hente ut sabotører og agenter til og fra det okkuperte Norge. Hovedtyngden av denne virksomheten ble derimot utført av Shetlandsgjengen som opererte med rekvirerte fiskefartøyer, og mot slutten av krigen med tre små amerikanske ubåtjagere, Hitra, Hessa og Vigra, basert i Scalloway på Shetland.

Marinen mottok tre undervannsbåter fra den britiske marinen som i krigens tre siste år opererte i norske kystfarvann. I desember 1940 overtok Marinen fire motorlauncher, og i april 1941 ytterligere fire, som ble organisert i 4. motorlaunchflotilje. De utførte for det meste patruljetjeneste i Den engelske kanal, avbrutt av en periode på Island sommeren og høsten 1941. I 1942 ble fire av fartøyene utrustet som mineleggere og organisert i 52. motorlaunchflotilje, mens 4. motorlaunchflotilje ble nedlagt og mannskapene overført til MTB-tjeneste. Norske minesveipere opererte både på kysten av Storbritannia og i fjerne farvann som Persiabukta, Suez og i Middelhavet.

Marinen utdannet også skyttere for tjeneste ombord i handelsskip. I alt 2240 mann ble utdannet til slik tjeneste og deltok ombord i handelsskip over hele verden, inkludert i Stillehavet hvor krigen varte helt til Japan kapitulerte i september 1945.

Marinen hadde store tap. I tillegg til 300 som falt under kampene i Norge i 1940, mistet 605 marinefolk, eller hver sjette person i sjøtjeneste ombord, livet under perioden i eksil.

Flyvåpenet

Hærens og Marinens flyvåpen fikk bare med seg til sammen fire moderne fly av tysk fabrikat og noen få speiderfly over til Storbritannia. Men flere piloter var kommet over, og Norge hadde moderne amerikanske fly i bestilling. I november 1940 åpnet Flyvåpnenes treningsleir Little Norway ved Toronto i Canada; felles for begge flyvåpen. Etter hvert som norske flystyrker ble klare for aktiv tjeneste, ble det behov for en overordnet luftmilitær ledelse i London. I november 1941 ble kommandørkaptein Hjalmar Riiser-Larsen utnevnt til sjef for det nye Flyvåpnenes felleskommando, med grad som kontreadmiral. I november 1944 ble så de to flyvåpnene slått sammen til en ny forsvarsgren, Luftforsvaret.

I alt fire norske kampflyskvadroner ble etablert i Storbritannia under krigen: 330 og 333 skvadron i RAF Coastal Command og 331 og 332 skvadron i Fighter Command. Formelt sett var dette norske avdelinger underlagt operativ kommando av RAF.

I april 1941 ble 330-skvadronen, som den første norske operative flyavdelingen i eksil, opprettet på Island. Oppgavene var ubåtjakt, eskorte, rekognosering og forsvar av islandsk luftrom. Skvadronen ble satt opp med Northrop patruljebombere som Norge hadde bestilt før krigen. Disse ble etter hvert supplert med Catalina flybåter. I januar 1943 ble skvadronen flyttet til Skottland og oppsatt med store firemotors flybåter av typen Short Sunderland. Senere samme år ble skvadronen flyttet til Shetland.

I februar 1942 fikk Norge nok en sjøflyavdeling med Catalina-fly, underlagt 210 skvadron RAF, og våren 1943 ble det opprettet en avdeling med lette bombefly av typen Mosquito. I mai 1943 ble disse to avdelingene samlet i en felles skvadron, 333-skvadronen basert i Woodhaven i Skottland. Operasjonsområdet var Nordsjøen, Norskehavet og farvannene langs Norskekysten. Oppdraget var ubåtjakt, rekognosering, angrep mot tyske skip og spesialoppdrag som ilandsetting av agenter og å hente utsatte hjemmefrontmenn. Mosquitoene og skvadronens hovedkvarter flyttet snart til Leuchars ved St. Andrews i Skottland.

Norske flygere tjenestegjorde også ved britiske avdelinger. Blant annet tjenestegjorde rundt 60 norske flygere ved den britiske Bomber Command hvor de deltok i bombingen av Tyskland.

I 1941 ble basesjefen ved Little Norway, Odd Bull, sendt over til England for å forberede oppsetningen av norske jagerflyavdelinger, og den 1. august 1941 kunne han overta som sjef på den første norske jagerflyskvadronen, 331-skvadron. 15. januar 1942 ble han avløst som skvadronsjef av Helge Mehre, og overtok to dager senere som sjef for 332-skvadron. I mai samme år ble han avløst av Wilhelm Mohr og returnerte til stillingen som basesjef for Little Norway.

331-skvadronen ble først oppsatt med Hawker Hurricane jagerfly, og fra mars 1942 med Supermarine Spitfire. 332-skvadronen ble satt opp med Spitfire fra begynnelsen av. I mai 1942 ble begge skvadroner forlagt til North Weald i Essex, hvor de, med få unntak, opererte sammen resten av krigen. De norske jagerskvadronene hevdet seg godt i strid. De deltok blant annet under raidet mot Dieppe i august 1942 med meget gode resultater. I 1943 ble de norske skvadronene rangert som nummer én og seks av 69 skvadroner som opererte fra Sør-England.

De norske skvadronene inngikk først, sammen med britiske jagerflyskvadroner, i det som ble kalt North Weald Wing. 1. november 1943 ble North Weald Wing omorganisert og skiftet navn til 132 (N) Airfield, og 16. desember samme år ble wingen overført fra Fighter Command til 84 Group i RAF Second Tactical Air Force. Oppdraget var offensive tokt langs kysten av kontinentet og over Nederland, Belgia og Frankrike. Toktene kunne omfatte rekognosering, angrep mot bakkemål, eskorte av bombefly, eller å engasjere tyske jagerfly i luftkamp. De norske jagerflyene deltok også i forsvaret av England mot fiendtlige luftangrep.

Den 1. april 1944 deployerte 132 (N) Airfield til Bognor Regis og deltok i operasjoner som ledd i forberedelsene til invasjonen i Normandie, og i mai 1944 skiftet wingen igjen navn, nå til 132 (N) Wing. På selve D-dagen 6. juni, og de tre dagene deretter, fløy begge de norske skvadronene fire tokt om dagen med alle operative fly, men møtte liten tysk motstand. Den 19. august flyttet skvadronene til en feltflyplass ved Villon les Buissons i nærheten av Caen og fulgte deretter framrykkingen mot Tyskland med suksessive forflytninger gjennom Frankrike, Belgia og Nederland.

132 (N) Wing, med Helge Mehre som sjef, vokste etter hvert til en stor avdeling som besto av fem Spitfire-skvadroner, to norske, to britiske og en nederlandsk, med i alt 120 fly. På en av de britiske skvadronene var 60 prosent av flyteknikerne nordmenn. Wingen omfattet også et britisk luftforsvarsregiment og et britisk baseforsvarsregiment, totalt 1600 personer og 400 kjøretøyer.

Det er ikke utarbeidet noen fullstendig oversikt over hvor mange som tjenestegjorde i de norske flyvåpnene under andre verdenskrig. Vi vet at til sammen rundt 150 personer gjorde tjeneste i Marinens og Hærens flyvåpen i april 1940, men har ikke oversikt over hvor mange som tjenestegjorde i luftvernregimentet. Vi vet også at rundt 3300 personer passerte gjennom flyvåpnenes treningsleir Little Norway i Canada. Et grovt anslag blir dermed at rundt 3450 personer var tilknyttet de norske flyvåpnenes felleskommando i Storbritannia og, etter 10. november 1944, Luftforsvaret, under andre verdenskrig. De tjenestegjorde både i de fire norske flyskvadronene, i allierte flyavdelinger, i staber og ved skoler.

Under kampene i Norge og i eksil mistet de norske flyvåpnene i alt 335 personer, piloter og bakkemannskaper.

Hæren

Kompani Linge ble oppkalt etter Martin Linge. Han ble drept under Måløyraidet i 1941.
Av .

Etter ankomsten til Storbritannia ble de norske hærstyrkene forlagt ulike steder i Skottland. I motsetning til Marinen og flyvåpnene ble Hæren for det meste stående uvirksom i beredskap under hele krigen, klar til å delta i frigjøringen av Norge når den tid kom.

Generalmajor Fleischer, som var blitt utnevnt til sjef for Hærens overkommando da denne ble etablert i juni 1940, gikk inn for at hærstyrkene skulle organiseres innenfor en tradisjonell brigaderamme, med tre infanteribataljoner på hver rundt 800 mann som kjernen. Den norske brigade, Brig N, ble etablert. Men fordi Marinen og Flyvåpenet hadde prioritet når det gjaldt tildeling av mannskaper, besto brigaden våren 1941 av bare én bataljon.

Høsten 1940 hadde Kaptein Martin Linge fått ansvaret for å rekruttere til og bygge opp et norsk nettverk i tilknytning til det nyopprettede britiske SOE, Special Operations Executive – med sikte på å drive sabotasje, obstruksjon, gerilja og undergraving bak fiendens linjer. Fra mars 1941 fikk gruppen status som selvstendig kommandoavdeling under navnet Norwegian Independent Company no. 1, til daglig omtalt som «Norisen», etter krigen bedre kjent som Kompani Linge, med raid som hovedoppgave.

Etter opprettelsen av Forsvarets overkommando i februar 1942, ble Fleischers organisasjonsmodell for Hæren forkastet til fordel for en organisasjon som var bedre tilpasset oppgavene i et frigjøringsfelttog, hvor allierte styrker ville være i overveldende flertall. For å sikre at det fantes norske avdelinger som hver for seg kunne knyttes til allierte avdelinger på ulike steder i Norge, ble bataljonen brutt opp i tre bergkompanier. I tillegg ble det opprettet spesialavdelinger. Våren 1942 ble det organisert et fallskjermjegerkompani, og samme høst ble en avdeling kommandosoldater, No. 5 Troop, No 10 (Inter-allied) Commando, opprettet og avgitt til en felles-alliert kommandoenhet. Sommeren 1944 ble det opprettet en mekanisert oppklaringseskadron og en avdeling med transportkjøretøyer for å bedre styrkenes mobilitet.

Selv om hovedtyngden av Hæren i eksil ble holdt i beredskap, deltok norske styrker i flere aktive oppdrag. I mars 1941 ledet Linge en gruppe som gjennomførte raid i Lofoten sammen med britiske tropper. Ved juletider samme år gjennomførte styrker fra kompaniet aksjoner mot Vågsøy og mot Måløy, hvor kaptein Linge falt. På grunn av raidenes konsekvenser med represalier mot sivilbefolkningen, opphørte de etter dette. Kompaniets personell ble i stedet benyttet til sabotasjeaksjoner og illegalt arbeid i det okkuperte Norge.

Den norske kommandoavdelingen deltok også i flere operasjoner på Norskekysten, og under felttoget i Vest-Europa deltok avdelingen blant annet i harde kamper på Walcheren i Nederland.

Norske hærstyrker var også stasjonert på Island, Jan Mayen, Svalbard og Sør-Georgia.

Etter at sovjetiske styrker hadde rykket inn i Finnmark 18. oktober 1944, ble 2. bergkompani, noe over 200 mann under ledelse av oberst Arne Dagfin Dahl, transportert til Murmansk på krysseren HMS Berwick for å bli satt inn i Finnmark, underlagt den sovjetiske 114. infanteridivisjon. Mellom 9. og 11. november krysset de norske soldatene grensen inn i Sør-Varanger og ble forlagt i Kirkenes. Oppdraget var rekognosering, ta og forhøre fanger og angripe baktroppen til de tyske avdelingene som var i ferd med å trekke seg ut av Finnmark. Mellom november og februar opererte kompaniet i stadig kontakt med fienden og mistet fire mann. Bergkompaniet var den eneste norske hærstyrken som deltok i frigjøringen av Norge.

6. februar 1945 ble 2. bergkompani i Finnmark overført til norsk kommando underlagt Distriktskommando Finnmark under oberst Dahl. Han utvidet etter hvert den norske styrken med ytterligere soldater fra Skottland, 1300 mann fra de norske polititroppene i Sverige og norske kompanier som var satt opp i de befridde områdene. En ny bataljon ble satt opp, bestående av mannskaper fra 2. bergkompani, 1. og 2. rikspolitikompani, 2. kompani av Varanger bataljon og frivillige fra Alta bataljon. I slutten av april kunne Dahl melde at hele Finnmark var besatt av norske tropper. Samarbeidet med sjefen for de sovjetiske styrkene som ble stående i Sør-Varanger fram til 25. september 1945 var hele tiden godt.

Flere norske offiserer og soldater deltok i kampene på Vestfronten. Nesten 50 norske forbindelsesoffiserer fulgte sine avdelinger i kamp; 15 offiserer fra Krigsskolen deltok også som regulære offiserer innrullert i britiske avdelinger.

Polititroppene i Sverige

Den største personellbrønnen for militære styrker utenfor Norge, var det stadig voksende antall flyktninger i Sverige. Oppsetning av norske styrker på svensk jord ville imidlertid være et brudd på svensk nøytralitet. Men fra og med 1943, da krigslykken definitivt var snudd i de alliertes favør, skjedde det en gradvis vektforskyvning i svensk nøytralitetspolitikk. Fra sommeren 1943 startet utdanningen av norske politimenn i Sverige, en styrke som senere fikk betegnelsen Rikspoliti.

Polititroppene fikk fra første stund trening i våpenbruk som gjorde at de fikk mer preg av paramilitære ordensstyrker enn av tradisjonelt politi. 3. desember 1943 godkjente den svenske regjeringen at det kunne utdannes et Rikspoliti på 1500 mann, underlagt justisdepartementet, og et Reservepoliti på 8000 underlagt Forsvarsdepartementet. Reservepolitiet ble oppsatt som lett bevæpnede infanteribataljoner med panservernkanoner og lette bombekastere som de tyngste våpnene.

Høsten 1944 ble det opprettet en politistab med oberst Olaf Helset som sjef og i februar 1945 ble alle enheter av Riks- og Reservepolitiet langt under hans kommando. Svenske myndigheter hadde i mellomtiden hevet personellrammen for Reservepolitiet til 12 000 mann. Polititropper deltok i frigjøringen av Finnmark vinteren 1944/1945. Resten av styrken rykket inn i Norge få dager etter kapitulasjonen. På dette tidspunkt utgjorde polititroppene om lag 13 000 mann; mer enn tre ganger så mange som brigaden i Skottland. Polititroppene var dermed den desidert største militære oppsetning utenfor Norges grenser. Men treningsnivået og bevæpningen var svakere enn de regulære norske avdelingene i Storbritannia.

Milorg

Gutta på skauen
Av .
Norske soldater fra Kompani Linge ble sendt inn til Norge for å gjennomføre sabotasjeaksjoner. Til venstre fenrik Alf Graven, med dekknavn «Per», som var med på flere sabotasjeaksjoner utført av motstandsgruppen «Grebe Red», blant annet sprengningen av Åsta jernbanebru 25. januar 1945.
Anno Glomdalsmuseet.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

I det okkuperte Norge begynte enkelte offiserer allerede høsten 1940 å organisere militære motstandsmiljøer, det som etter hvert skulle bli til Milorg. Den første distriktsmessige organiseringen av Milorg var basert på Hærens struktur fra før krigen. Det ble etablert fem kampgrupper med geografiske ansvarsområder som tilsvarte den gamle divisjonsinndelingen i Sør- og Midt-Norge. I mai 1941 ble det etablert et øverste ledelsesorgan kalt Rådet. Under seg fikk Rådet en utøvende ledelse, som etter hvert skulle få betegnelsen Milorgs Sentralledelse, SL.

Milorgs første distriktsorganisasjon ble relativt raskt rullet opp av okkupasjonsmakten, med arrestasjoner, tortur og henrettelser til følge. Vinteren 1940/1941 ble derfor organisasjonen med fem kampgrupper forlatt til fordel for en mer sentralisert organisasjonsform basert på celleprinsippet, med mindre enheter og strengt avgrenset kontakt mellom dem. Fra høsten 1943 framsto Jens Christian Hauge i økende grad som Milorgs øverste leder, selv om det aldri ble formalisert.

Milorg var ikke like godt etablert over hele landet. Organisasjonen sto sterkest på Østlandet, sto svakere på Vestlandet og i Trøndelag, og i Nord-Norge var den lite utbygd.

Det siste krigsåret hadde Milorgs ledelse en sabotasjegruppe, «Oslogjengen», under direkte kommando. Den besto av personell fra Kompani Linge og ble ledet av Gunnar Sønsteby.

Sommeren 1944 akselererte oppbyggingen av Milorgs styrker. Våpen og materiell fra England ble sluppet ned fra fly eller transportert over Nordsjøen. Det var først det siste halvåret før fredsslutningen at Milorg kunne mobilisere styrker av noe omfang rundt om i landet.

Motstandsgrupper med utgangspunkt i Sovjetunionen

Flere motstandsgrupper, som hadde opphav i eller ble ledet av Sovjetunionen, var aktive i Norge under okkupasjonen. De viktigste av disse var Osvaldgruppen, Pellegruppen og partisanene i Finnmark.

Som følge av den kalde krigen fikk ingen av disse i årene etter andre verdenskrig den samme anerkjennelse for sin innsats som ble den ikke-kommunistiske motstandsbevegelsen til del. Unntaket var ti medlemmer av Pellegruppen som i 1948 ble tildelt krigsmedaljen post mortem.

Når det gjaldt partisanene fikk de først sin anerkjennelse da kong Harald, 3. august 1992, framførte en uforbeholden unnskyldning og beklaget måten norske myndigheter hadde behandlet dem på.

I mai 1995 avduket fagbevegelsen i Oslo en minneplate over Osvaldgruppens virksomhet på den gamle Østbanestasjonens sjøside. I oktober 2013 ble Osvaldgruppen hedret av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen som beklaget både etterkrigstidens mistenkeliggjøring og den manglende anerkjennelsen fra det norske storsamfunnet, og delte ut diplomer og deltakermedaljer til de gjenlevende. I 2015 fikk Osvaldgruppen sitt eget monumentet ved Østbanestasjonen.

27. september 2013 ble de to gjenlevende medlemmene av Pellegruppen hedret, og 22. november samme år fikk gruppen sitt eget minnesmerke på Aker brygge.

Osvaldgruppen

Osvaldgruppen var en kommunistisk sabotasjegruppe, ledet av Asbjørn Sunde, som Fra sommeren 1941 og frem til oktober 1944 gjennomførte omkring 100 aksjoner mot det tyske okkupasjonsregimet. Antall aktive medlemmer av Osvaldgruppen var rundt 200 sabotører, forsynings-, sambands- og etterretningspersonell.

Osvaldgruppen var en videreføring av Wollweber-organisasjonen, et nettverk for skipssabotasje styrt av det sovjetiske NKVD, med underjordiske forgreninger til en rekke nord- og vesteuropeiske havnebyer. Den norske delen av Wollweber-organisasjonen var fra høsten 1938 ledet av Asbjørn Sunde. I årene 1937–1938 utførte organisasjonen omkring 20 sabotasjeaksjoner mot tyske og tyskvennlige handelsfartøyer.

De aller fleste av Osvaldgruppens medlemmer ble imidlertid rekruttert i tidsrommet fra 1941 til 1944, da sabotasjevirksomheten var blitt en del av det norske kommunistpartiet, NKPs, frihetskamp mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge.

Vinteren 1944 kom det til brudd mellom Sunde og NKP. Bruddet hadde sammenheng med strid om hvilke sabotasjemål som skulle ha prioritet og ble satt på spissen som følge av Sundes dobbeltrolle som NKVD-operatør og NKPs sabotasjeleder. Ledelsen i NKP oppfattet Sundes krav om kontroll som et utilbørlig forsøk på sovjetisk innblanding i NKPs indre partimessige forhold.

Uten støtte fra kommunistpartiet, og uten samarbeid noen av de andre hjemmefrontorganisasjonene, var det vanskelig å fortsette virksomheten i noen større skala. Osvaldgruppen trengte penger, våpen og utrustning, og Sunde håpte i tillegg å få etablert et radiosamband med tanke på forsyninger via flyslipp. Etter bruddet søkte Sunde derfor støtte hos NKVD, men fikk i stedet instruks om å avvikle gruppen, og sende medlemmene til Sverige for å bli innrullert i polititroppene. Instruksen var sannsynlig vis et uttrykk for Sovjetunionens begrensede ambisjoner i Skandinavia. Det så seg antakelig heller ikke tjent med en splittelse i den kommunistiske motstandsbevegelsen, som kunne bidra til å skade det norske kommunistpartiets anseelse i krigens sluttfase.

I stedet for å dra til Sverige og slutte seg til polititroppene, valgte imidlertid mange av sabotørene å bli værende i Norge. Enkelte av dem gikk inn i Milorg, mens en forholdsvis stor andel fortsatte sin illegale tilværelse i lokale eller regionale sabotasjegrupper som Pellegruppen, som ble ledet av NKPs respektive distriktsorganisasjoner.

Mindre deler av Osvaldgruppen fortsatte sin illegale tilværelse helt frem til frigjøringen i mai 1945, og utgjorde i flere områder et uromoment for Milorg.

Osvaldgruppen mistet 35 medlemmer hvorav 21 ble henrettet, åtte døde i fangenskap, flere etter grov tortur, seks falt i skuddvekslinger med tysk politi og militære enheter. I tillegg ble trolig mer enn 150 medlemmer og medhjelpere arrestert. De fleste ble sittende i fengsler og fangeleirer i Norge og Tyskland frem til frigjøringen.

Pellegruppen

Pellegruppen drev sabotasjeaksjoner på Østlandet fra høsten 1944. Gruppen ble ledet av Ragnar Sollie, med bakgrunn som sabotør i Osvaldgruppen. Han hadde måttet flykte til Sverige våren 1943, men vendte tilbake til Norge i april 1944 for å slutte seg til Osvaldgruppen sammen med et antall personer han hadde rekruttert. Ettersom Osvaldgruppen på dette tidspunkt var under avvikling på ordre fra NKVD, kontaktet Sollie NKPs leder Peder Furubotn. Det resulterte i at han ble oppnevnt som NKPs sabotasjeleder i Oslo.

Høsten 1944 gjennomførte gruppen en rekke vellykte sabotasjeaksjoner. Aksjonene ble blant annet finansiert ved å rane lønningskontoret til Oslo Sporveier. Men vinteren 1944/45 var det slutt. Gruppen ble avslørt og mange av medlemmene arrestert. Elleve av dem, inkludert Sollie selv, ble dømt til døden, og sju av disse ble henrettet i februar og mars 1945. Av ukjente grunner ble dødsdommene over Sollie og tre andre ikke fullbyrdet.

Partisanene i Finnmark

Partisanene i Finnmark var nordmenn som ble vervet og utdannet av sovjetrusserne for å drive etterretningvirksomhet og sabotasje bak tyskernes linjer i Nord-Norge og som fikk spesialopplæring i våpenbruk, kartlesing, sabotasje, sprengstoff, telegrafi og fallskjermhopping i Sovjetunionen. I alt vel hundre personer var involvert i virksomheten enten direkte eller som hjelpere. Av disse var 45 nordmenn som ble vervet av Nordflåtens etterretningsavdeling. Rundt 30 ble rekruttert av det hemmelige politi, NKVD, og opererte under denne organisasjonens ledelse og kontroll.

Allerede 24. september 1940 dro 36 menn, kvinner og barn sammen i tre skøyter fra Kiberg og kom seg velberget over til Tsypnavolok på nordøstspissen av Fiskerhalvøya, hvor det var en koloni med såkalte Kolanordmenn, etterkommere etter norske innvandrere til Russland på 1800-tallet. Årsaken var den tyske okkupasjonen og forvissningen om at det ville komme til krig mellom Sovjetunionen og Tyskland.

Også sovjetiske myndigheter var overbevist om at det bare var et spørsmål om tid før det ville bli krig med Tyskland, og NKVD ba noen av nordmennene om å dra tilbake for å spionere og knytte til seg kontakter. Flere svarte ja, og fikk opplæring som partisaner. Det ble etablert en ordning hvor Alfred Mathisen fra Kiberg skulle være kontaktmann, og overlevere opplysninger fra Norge til russerne via jevnlige møter på sjøen. Alfred Mathisen hadde forbindelser over hele Finnmark, som skaffet opplysninger om befestninger, troppetransporter, flytting av krigsmateriell og ellers alt som var av interesse, blant annet tegninger av tyske anlegg. Russerne fikk daglige opplysninger om hver eneste tysk soldat som kom til Finland fra Nord-Norge. Natt til 22. juni 1941 kunne Alfred Mathisen melde at Tyskland ville gå til angrep på Sovjetunionen dagen etter. Meldingen ble bragt på hurtigste måte til Murmansk, men da den nådde frem hadde angrepet allerede funnet sted.

Få dager etter tyskernes angrep på Sovjetunionen, ble nordmennene som hadde flyktet over på russisk side oppfordret til å melde seg til kamp mot tyskerne. Det ble reagert spontant. Også de som tidligere hadde vært i tvil meldte seg nå til russisk tjeneste.

Den 15. september 1941 ble tretten mann, seks nordmenn og sju russere, satt på land mellom Komagelv og KamøyværVarangerhalvøya. To av russerne var norsk-russere fra Tsypnavolok på Fiskerhalvøya. Oppdraget var å innhente informasjon om tyske garnisoner mellom Vardø og Vadsø, og etablere kontakt med norske motstandsfolk. Gruppen fikk kontakt med to nordmenn fra Kiberg som var lokale kontakter, men ble angitt til tyskerne og måtte flykte opp på vidda. Fire ble tatt av tyskerne. Elleve kom seg tilbake til Sovjetunionen med båt. Et godt utbygd kontaktnett på Varangerhalvøya ble med dette brutt opp. Alfred Mathisen ble skutt og den etablerte forbindelsen til Fiskerhalvøya ble brutt. Sovjetrussernes konklusjon etter dette var at det ikke var mulig å gjennomføre partisankrigføring på Varangerhalvøya. Det var lite skjul og dekning, alle befolkede områder var konsentrert langs kysten, hvor tyskerne kunne holde tett overvåking og kontroll, og befolkningstettheten var for liten til å absorbere fremmede.

Man gikk nå i stedet over til å bruke undervannsbåter til å sette inn små grupper på to til tre mann for å overvåke og rapportere om all tysk skipsfart, som så kunne bli angrepet av Nordflåtens fly og undervannsbåter. I desember 1941 ble seks nordmenn, alle fra Kiberg, tatt ut som ubåtloser og overført til Nordflåten. De skulle både fungere som kjentmenn ombord i ubåter som skulle landsette partisaner i Finnmark, og ha hovedansvaret for at både partisanene og det utstyret de hadde med seg kom trygt på land. Partisaner ble også sluppet ned i fallskjerm.

Virksomheten ble drevet fra huler, berghyller og gammer, under svært primitive forhold, sommer som vinter, og risikoen for å bli oppdaget var stor. Tapene i de norsk/sovjetiske gruppene som opererte på kysten av Finnmark og Troms var derfor langt større enn i alle andre etterretningsgrupper. Av de vel hundre registrerte personer som var med i tjenesten, ble 52 arrestert, og av disse ble 23 henrettet. Ti falt i kamp, to omkom og elleve flyktet.

Det foreligger ikke noen samlet oversikt over resultatene av partisanvirksomheten i Finnmark 1941-44. Men det store antallet norske og tyske skip som partisanene bidro til ble senket, må ha vært et meget betydelig og følbart avbrudd i etterforsyningen av de tyske troppene i Sør-Varanger og på Litsafronten. Senkningene bidro dessuten til en følbar reduksjon i antall transportskip.

Frigjøringen

7. juni 1945 kom kong Haakon 7 hjem til Norge etter fem år i eksil. Kongen paraderte gjennom Oslos gate i en bilkortesje, her gjennom Torggata.
Forsvaret.
Tyske soldater setter fyr på Vadsø under tilbaketrekkingen i 1944. Sovjetiske styrker frigjorde Finnmark fra nazistene fra øst.
NTB Scanpix.

30. juni 1944 ble kronprins Olav utnevnt til norsk forsvarssjef, med generalmajor Hansteen som sin nestkommanderende. Formålet var at det ville bidra til å markere utefrontens bidrag til frigjøringen. Med kronprinsen som leder av en frigjøringsstyrke, ville det dempe inntrykket av alliert okkupasjon. Overfor de allierte kunne kronprinsen gi økt prestisje og redusere muligheten for at norske interesser ble overkjørt. Det kunne også bidra til å forebygge splittelse og politisk strid i overgangsfasen fram til regjeringen og kongen hadde vendt hjem. For Oscar Torp var det også et poeng at med kronprinsen som forsvarssjef kunne samarbeidet mellom forsvarsgrenene bli bedre. Hansteen hadde ikke lykkes fullt ut å sikre seg forsvarsgrenenes samarbeid. Selv ikke i sin egen forsvarsgren, Hæren, hadde han full oppslutning.

Finnmark var kommet under norsk militær kontroll fra slutten av april 1945, selv om sovjetiske styrker ble værende i landsdelen fram til slutten av september. Nå gjensto planleggingen for frigjøringen av resten av Norge. Om kvelden 7. mai fikk sjefen for de tyske styrkene i Norge, general Franz Böhme, ordre om å overgi seg, en ordre han etterkom. 8. mai ankom en alliert militærdelegasjon med britiske og amerikanske militære med sjøfly til Fornebu ved Oslo. Samme kveld mottok de tyskernes formelle kapitulasjon. Dagen etter, 9. mai, kom de første polititroppene inn fra Sverige og samme dag kom det første norske fallskjermkompaniet sammen med britiske kolleger til Oslo. 11. mai overleverte den tyske kommandanten på Akershus festningen til Milorg-mannen Terje Rollem.

13. mai ankom de alliertes øverstkommanderende i Norge, sjefen for den britiske Skottlands-kommandoen, general Andrew Thorne, i den britiske krysseren HMS Devonshire, sammen med kronprins Olav. Med seg hadde han en liten styrke som kun utgjorde en tiendedel av de 340 000 tyske soldatene som befant seg i Norge, og som ennå ikke var avvæpnet, selv om de formelt hadde kapitulert. Han var helt avhengig av bistanden fra Milorg og samarbeidet tett med Jens Christian Hauge.

De siste avdelingene fra brigaden i Skottland kom hjem til Norge 26. mai. I juni kom de to siste norske flyskvadronene 330 og 333 tilbake til et fritt Norge, mens de siste av Marinens fartøyer og personell først var tilbake i landet i midten av august.

Fram til Kong Haakon 7s ankomst til Oslo 7. juni 1945, da det allierte militærstyret i Norge formelt ble avviklet, var general Thorne de facto statsoverhode i Norge. Thorne ble værende fram til 31. oktober, med hovedansvar for å avvikle det tyske militære nærværet i Norge, men nå formelt underordnet den norske regjeringen.

Forsvarets krigsinnsats i tall

  • Militære styrker ved krigens slutt: 13 000 polititropper i Sverige og 15 500 andre steder i utlandet, i alt snaut 30 000 mann. Tap: 1100.
  • Milorg: Den militære motstandsorganisasjonen besto av om lag 40 000 personer ved krigens slutt. Totalt 2000 militære tap, hvorav 877 i Norge, herav 853 under felttoget i 1940 og 1123 i utlandet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg