Operasjon Weserübung
Weserübung var kodenavnet på det tyske angrepet på Norge under andre verdenskrig. Kartet viser en oversikt over tyske (rød) og britiske (grønn) flåtebevegelser 8.–9. april 1940. Norskekysten fra Oslofjorden til Narvik ble angrepet. Fallskjermangrep ved Fornebu og Sola.
Operasjon Weserübung
Av .
Tyske soldater i Oslo 9. april 1940
Weserübung var kodenavnet på det tyske angrepet på Norge under andre verdenskrig. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Norge seg nøytralt, men 9. april 1940 angrep tyske tropper landet. De fleste byene overgav seg uten kamp. Tyske soldater i Oslo 9. april 1940.
Oscarsborg

Oscarsborg under bombardement 9. april 1940. Her ble den tyske krysseren Blücher senket.

Oscarsborg
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Weserübung var kodenavnet på det tyske angrepet på Norge under andre verdenskrig. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Norge seg nøytralt, men 9. april 1940 angrep tyske tropper landet.

Faktaboks

Etymologi

tysk «Weser-øvelse», oppkalt etter elven Weser

Også kjent som

operasjon Weserübung, kodenavn Weserübung, Weserübung-Nord, angrepet på Norge, overfallet på Norge, invasjonen av Norge, den tyske invasjonen, 9. april 1940

tysk Unternehmen Weserübung, Wesertag (Weser-dagen, om 9. april)

Begge de krigende partene – Tyskland og de allierte – så viktigheten av Norges strategiske geografiske posisjon. Norge var også viktig for tyskerne på grunn av transporten av malm fra svenske gruver via malmhavnen i Narvik og langs norskekysten til Tyskland. Den tyske rustningsindustrien var helt avhengig av malmen, og var derfor redd for at de allierte skulle blokkere tilførselen. Det ble derfor etter hvert bestemt at både Danmark og Norge skulle okkuperes.

Det første sammenstøtet mellom norske og tyske styrker skjedde ytterst i Oslofjorden 8. april 1940. Natt til 9. april ble den tyske krysseren Blücher senket ved Oscarsborg, noe som gjorde at regjeringen og kongefamilien rakk å flykte fra Oslo. Om morgenen 9. april gikk tyskerne i land i flere norske byer, der de fleste overgav seg med én gang eller falt etter kort tids kamp. Kampene i Sør-Norge tok slutt i månedsskiftet april-mai 1940, mens kampene i Nord-Norge varte til 10. juni.

Bakgrunn

Nikolaus von Falkenhorst

Angrepet på Norge ble ledet av general Nikolaus von Falkenhorst.

Av /German Federal Archive.
Lisens: CC BY 3.0
Quisling og Rosenberg
Alfred Rosenberg og Vidkun Quisling møttes i Berlin i desember 1939. Rosenberg var Quislings viktigste forbindelse i Tyskland og arbeidet ivrig for en okkupasjon av Norge under andre verdenskrig.
Av /Riksarkivet.

Sensommeren og høsten 1939 ble en avgjørende periode for Europa. 23. august inngikk Tyskland og Sovjetunionen MolotovRibbentrop-pakten, en ikke-angrepsavtale som skulle gi et utvidet handelssamarbeid. 1. september ble Polen angrepet av Tyskland, og 17. september fulgte Sovjetunionen opp med et angrep fra øst. Storbritannia og Frankrike, som tidligere hadde inngått en forsvarsallianse med Polen, erklærte Tyskland krig og sto nå alene mot Adolf Hitlers sterke hær. Alliansen Storbritannia-Frankrike-Polen ble kalt de allierte.

Da Sovjetunionens statsleder Josef Stalin angrep Finland 30. november 1939 (se vinterkrigen), ble situasjonen forverret. Hele verden protesterte, med unntak av Tyskland. Storbritannia og Frankrike lovet å sende tropper og utstyr til finnene, men problemet var at Østersjøen var tilfrosset, slik at unnsetningstropper måtte komme via Norge og Sverige. Planen var at tropper skulle landsettes i Narvik og derfra fraktes med Narvik–Kiruna-banen, for så å rykke fram til Luleå og videre inn i Finland. Planleggingen gikk sakte, og det var stor uenighet blant de allierte om hvordan man skulle utføre operasjonen. Den ville dessuten bringe dem i direkte krig med russerne, noe som ga dem betenkeligheter.

Planen uroet tyskerne, som fikk mye av sin jernmalm fra de svenske gruvene. I sommerhalvåret gikk transporten via Østersjøen, men på grunn av den nevnte tilfrysingen om vinteren måtte transporten gå via malmhavnen i Narvik og langs norskekysten til Tyskland. Den tyske rustningsindustrien var helt avhengig av malmen, og Adolf Hitler ville ikke sitte og se på at de allierte blokkerte trafikken. Han hadde i utgangspunktet ingen planer om å okkupere noen av landene i Skandinavia, men ønsket å bevare landenes nøytralitet så lenge transporten gikk som den skulle.

Den tyske marinen – med storadmiral Erich Raeder, sjef for Die Kriegsmarine – ønsket også å skaffe seg flåtebaser i Norge. Grunnen var at Tyskland under første verdenskrig hadde opplevd å bli sperret inne av den britiske marinen. De trengte havner til sine krigsskip, slik at de kunne operere fritt i Nordsjøen og Atlanterhavet. Raeder fikk uventet støtte fra nordmannen Vidkun Quisling, som så Sovjetunionen som den største trusselen mot Skandinavia og Europa. Som leder av Nasjonal Samling ønsket Quisling å få Hitler med på en væpnet overtakelse av Norge, slik at han kunne hindre en russisk invasjon av landet. Han mente også at den norske regjeringen var for vennlig innstilt til vestlige stater, og at den antakelig ikke ville motsette seg en alliert invasjon.

Nå passet det dårlig for Hitler å ha et for nært forhold til Quisling, da han var mer opptatt av å være på godfot med Stalin etter inngåelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten. 10. desember 1939 kom Quisling til Berlin. Det var Albert Hagelin, en norsk forretningsmann med gode kontakter i Tyskland, som sørget for et møte med Alfred Rosenberg, lederen for det utenrikspolitiske kontoret i nazipartiet NSDAP. Rosenberg hadde god kontakt med admiral Raeder og fikk i stand et møte mellom disse to. Raeder så Quisling som en mulighet til å skaffe til veie de etterlengtede basene i Norge, og lovet å snakke for Quisling når han møtte Hitler neste dag. 18. desember 1939 traff Hitler og Quisling hverandre for første gang. Hitler må ha fått et visst positivt inntrykk av ham, for Quisling ble lovet økonomisk støtte til NS’ videre arbeid i Norge, dog ikke til noen væpnet aksjon.

De tyske planene

Utredning

Altmark
Etter «Altmark»-saken ble det fortgang i planleggingen av et angrep på Norge. Den tyske hjelpekrysseren Altmark seilte inn i norsk farvann i februar 1940 med 300 britiske krigsfanger. Britiske styrker avskar Altmark i Jøssingfjorden, og befridde sine fanger etter en kort kamp. Seks tyskere ble drept og flere såret.

Etter møtet med Quisling beordret Hitler en utredning om en eventuell okkupasjon av Norge. Det ble nedsatt en gruppe i OKW (Oberkommando der Wehrmacht) som skulle utarbeide planene, og utredningen fikk navnet Studie Nord. Arbeidet foregikk i all hemmelighet, med svært få involverte offiserer. Først 12. januar ble studien kjent utenfor OKW. Raeder – som eneste leder av de tre forsvarsgrenene – var positiv til planen, og i all stillhet beordret han sine underordnede om å utarbeide den ytterligere. Arbeidet sto en stund på stedet hvil fordi planene for angrepet på Frankrike ble ansett som viktigere. Først halvannen måned senere, mot slutten av februar, og som en direkte følge av «Altmark»-saken, ble det fortgang i planleggingen. «Altmark» var et tysk skip som på vei til Tyskland gikk i dekning i Jøssingfjorden sør for Egersund. Om bord var 299 britiske sjøfolk som var blitt tatt til fange sør i Atlanterhavet av den tyske krysseren «Graf Spee». 16. februar gikk to engelske jagere inn i Jøssingfjorden, bordet det tyske skipet og slapp fri de britiske sjøfolkene. Sju tyskere ble drept i aksjonen. Norske marinefartøyer forsøkte å stoppe jagerne, uten å lykkes.

Britene med Winston Churchill i spissen jublet og betraktet det som en nasjonal seier. Hitler var fra seg av raseri og mente at nordmennene ikke var i stand til å hevde sin egen nøytralitet. Han vurderte malmtrafikksituasjonen som så alvorlig at han bestemte seg for å gjøre alvor av planene om å okkupere Norge. Han var dessuten redd for at de allierte skulle invadere Norge i forbindelse med finlandshjelpen (se vinterkrigen) og på den måten hindre malmtrafikken.

Allerede 21. februar fikk general Nikolaus von Falkenhorst kommandoen over angrepet på Norge – Operasjon Weserübung. Von Falkenhorst fikk ettermiddagen på seg til å komme med et forslag til hvordan man skulle gå fram i okkupasjonen av Norge. Han visste så å si ingenting om Norge eller nordmenn. Klokken fem hadde han klart et utkast som skulle vise seg ikke å være så forskjellig fra Studie Nord. Hitler aksepterte forslaget og gikk straks i gang med den videre planleggingen. Den vesentligste forskjellen mellom von Falkenhorsts utkast og Studie Nord var at von Falkenhorst ønsket å okkupere Danmark i tillegg for å gi Luftwaffe bedre vilkår for operasjonene i Norge. I Studie Nord var det foreslått at man skulle få danskene til å samarbeide diplomatisk og la tyskerne leie flyplasser, men von Falkenhorst stolte ikke på at dette ville la seg gjøre. Han mente at en invasjon var eneste mulighet.

Hovedmålene i Weserübung var å overta de viktigste havnene og byene i Norge for på den måten å hindre alliert hjelp. Spesielt Narvik ble ansett som viktig. Planleggingen gikk raskt videre – det hastet å komme de allierte i forkjøpet. 13. mars endret situasjonen seg igjen. Finnene ga opp kampen mot russerne og undertegnet en fredsavtale i Moskva. Nå hadde de allierte ikke lenger noe alibi for å okkupere Narvik og sende tropper gjennom Norge og Sverige. Det hersket nå full forvirring om hva som skulle skje med Weserübung og de alliertes planer. Hitler var overbevist om at de allierte fremdeles ønsket å stoppe malmtransporten, og ga ordre om å fortsette forberedelsene. I Storbritannia og Frankrike ble troppene som var avsatt til denne operasjonen, ført i land, og mange av soldatene ble sendt til Frankrike for å forsterke det britiske ekspedisjonskorpset der.

For Hitler hastet det å få igangsatt operasjonen ettersom det ville bli stadig lysere utover våren, også om natten. Operasjonen var helt avhengig av å kunne foregå i ly av mørket, så skipene kunne bevege seg usett fram mot de norske havnene. 26. mars tok Hitler den endelige beslutningen om at okkupasjonen av Norge og Danmark skulle bli gjennomført 9. april klokken 05.15 norsk tid. Loddet var kastet.

Planlegging

Weserübung planlegges
Adolf Hitler (til høyre) og hans stab planlegger operasjon Weserübung.
Weserübung planlegges
Av .

Den tyske planen gikk ut på å okkupere begge land uten at det kom til stridigheter eller nevneverdig motstand. Den største risikoen var sjøtransporten fra Tyskland og langs norskekysten. Videre var etterforsyningen av de allerede landsatte troppene avgjørende for det videre felttoget og selve okkupasjonen. Klarte de ikke dette, ville de allierte kunne få i land store styrker som kunne nedkjempe den relativt lille tyske styrken som skulle komme i land 9. april. Derfor var de to første døgnene av operasjonen svært kritiske. Forsterkingene skulle komme sjøveien fra Tyskland og luftveien fra flyplassene i det da okkuperte Danmark. Hele denne delen av operasjonen var høyst risikabel. De engelske flåtestyrkene hadde kontroll i hele Nordsjøen og kunne enkelt oppdage de tyske skipene. Videre var det britiske luftvåpenet i luften og i havområdene til enhver tid. Tyskernes eneste mulighet var å lure skipene opp langs norskekysten nattestid og helst i dårlig vær. For å få til dette ble det bestemt at soldatene skulle bli skipet med raske marinefartøyer fra baser i Tyskland og direkte til de norske havnene. Tyske fallskjermsoldater skulle brukes mot flyplassene Sola og Fornebu, og det skulle bli sendt forsyningsskip som skulle ligge på plass i de norske havnene før angrepet startet.

Dette var den første store fellesoperasjonen i militærhistorien, og de tre forsvarsgrenene Luftwaffe, Kriegsmarine og Heer skulle samarbeide under én leder. Alt skulle bli koordinert og klaffe i både tid og sted. I tillegg skulle operasjonen overraske Norge både taktisk og strategisk. Taktisk overraskelse innebar at de norske styrkene skulle bli tatt på sengen og ikke rekke å reagere. Strategisk overraskelse innebar at de norske politikerne og de militære lederne ikke forsto hva som skjedde. Derfor måtte operasjonen bli holdt strengt hemmelig – også for de fleste av dem som skulle være med på angrepet. Angrepsstyrken ble delt i fem grupper med målene Oslo, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik.

Oslo og Narvik var de to viktigste målene. Oslo hadde den største havnen i tillegg til konge, regjering og hovedkvarter for det norske militæret. Oslo var også knutepunkt for jernbanelinjene til Sørlandet, Stavanger, Trondheim og Bergen. Videre lå Fornebu flyplass like utenfor byen. Den var viktig som landingsplass for transportfly inn og ut av landet, men også som flyplass for jagerfly og bombefly for videre operasjoner i Norge.

De tyske angrepsstyrkene

Tyske bergjegere

Til Narvik skulle Gruppe I som var satt sammen av ti jagere fra marinen under ledelse av kommandør Friedrich Bonte. Om bord hadde de 139. bergjegerregiment samt noen andre støttetropper – i alt i underkant av 2000 mann. Bergjegerne ble ledet av generaloberst Eduard Dietl.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Tyske soldater venter på å gå om bord i Admiral Hipper
Tyske soldater venter på å få gå om bord i Admiral Hipper i Cuxhaven, 6. april 1940.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Blücher var ferdigbygd 30. september 1939. Under sitt første tokt var det lederfartøy for den såkalte Oslo-gruppen som 9. april 1940 hadde som oppgave å forsere Oslofjorden og landsette infanteri for okkupasjon av Oslo. Men skipet ble senket ved Drøbak.

/Riksarkivet.

Oslo skulle bli besatt av Gruppe V, som besto av krysseren «Blücher», krysseren «Lützow», den lette krysseren «Emden» samt tre torpedobåter og noen mindre fartøyer. I tillegg skulle fallskjermstyrker fra 1. og 2. fallskjermregiment bli landsatt på Fornebu. Om bord på skipene var det infanterister som skulle besette hovedstaden og byene rundt Oslofjorden – i alt 1600 mann. De resterende infanteristyrkene skulle man landsette med transportfly når Fornebu hadde falt.

Siden Narvik var malmhavnen, var det viktig å ta byen før noen klarte å sprenge anlegget. I Narvik var det også viktig å få besatt kystfortene som ifølge tysk informasjon lå ved innseiling til Ofotfjorden. Til Narvik skulle Gruppe I som var satt sammen av ti jagere fra marinen under ledelse av kommandør Friedrich Bonte. Om bord hadde de 139. bergjegerregiment samt noen andre støttetropper – i alt i underkant av 2000 mann. Bergjegerne ble ledet av generaloberst Eduard Dietl.

Gruppe II hadde Trondheim som mål. Gruppen besto av krysseren «Admiral Hipper» og fire jagere med til sammen 1700 mann. Bergen skulle bli tatt av Gruppe III, som besto av de lette krysserne «Köln» og «Köningsberg», mineleggerne «Bremse» og «Brummer» og to torpedobåter med totalt 1900 mann om bord. Gruppe IV hadde Kristiansand og Arendal som mål. Krysseren «Karlsruhe» og spesialskipet «Tsingtao», en torpedobåt og to minesveipere skulle først gå i land i Kristiansand, og deretter skulle de to minesveiperne gå videre til Arendal med 150 mann og okkupere byen.

Stavanger skulle bli okkupert av Gruppe VI. Først skulle man besette Sola flyplass, som var svært viktig fordi Luftwaffe herfra ville være i stand til å beherske luftrommet over store deler av Nordsjøen og operasjonsområdene fra øst til nord. Flystyrkene her skulle overlappe flystyrkene på Værnes og Fornebu. Sola skulle man besette med fallskjermsoldater. Dette hadde aldri tidligere vært gjort, og det hersket naturlig nok stor spenning og usikkerhet i forbindelse med oppdraget. Når flyplassen var tatt, skulle 193. infanteriregiment bli fløyet inn av Luftwaffes transportfly og foreta den videre framrykningen mot Stavanger, tolv kilometer unna. I tillegg skulle man stasjonere jagerfly, bombefly og Stuka-avdelinger på Sola om ettermiddagen 9. april.

Det siste og kanskje viktigste målet med unntak av de store byene var Egersund. Grunnen til det var at det var her telekabelen over til England lå. Hovedmålet var å få skåret over kabelen så fort som mulig. Et kompani av 169. infanteriregiment skulle bli transportert av to minesveipere og ta byen.

Planen var omfattende og dristig. Den krevde samarbeid og nøyaktighet og ikke minst flaks. Den baserte seg også i stor grad på at de norske styrkene ikke var mobilisert eller viste vilje eller evne til motstand. I tillegg spilte været en avgjørende rolle. Ble været for fint, ville invasjonsflåten fort bli oppdaget av både engelskmenn og nordmenn. Ble det for dårlig, ville en del av skipene og flyene få store problemer med å nå målene sine til planlagt tid. Siden skipene i første angrepsbølge ikke kunne frakte med seg alt tungt materiell som stridsvogner og artilleri, skulle dette ettersendes i de første dagene etter overfallet.

De britiske planene

HMS Glowworm
Planen Storbritannia og Frankrike lanserte, Operasjon Wilfred, var å minelegge deler av sjøleden fra Narvik og sørover langs norskekysten, slik at malmskipene måtte ut i åpent farvann. De bestemte seg for datoen 8. april, samme dag som tyskerne begynte sin ferd mot Norge. I Nordsjøen kom det til en trefning mellom den britiske jageren «Glowworm» og den tyske krysseren «Admiral Hipper». Fotografiet er tatt fra Hipper.
© IWM FL 1973.

Det var ikke bare tyskerne som hadde planer for Norge. Også britene og franskmennene gjorde seg klare. Siden det ble vanskelig for de allierte å forsvare en landgang i Narvik for å få stoppet malmtransporten til Tyskland da Finland inngikk fred med Sovjetunionen, måtte de tenke nytt. Planen de lanserte, Operasjon Wilfred, var å minelegge deler av sjøleden fra Narvik og sørover langs norskekysten, slik at malmskipene måtte ut i åpent farvann. Ute i åpen sjø ville det bli en enkel sak for den britiske marinen å stanse skipene. De britiske skipene skulle legge ut miner ved Vestfjorden, i Hustadvika og utenfor Stad.

De allierte regnet samtidig med at Hitler neppe ville sitte rolig og se på at de sperret av malmforsyningene til rustningsindustrien. For å komme en eventuell tysk reaksjon i forkjøpet skulle Operasjon Wilfred bli fulgt av Operasjon R4, som gikk ut på å landsette engelske styrker i Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger, regelrett okkupere disse byene og samtidig beskytte malmtrafikken. Etter mye fram og tilbake mellom England og Frankrike bestemte det britiske krigskabinettet 5. april at Operasjon Wilfred skulle bli iverksatt 8. april. Det brygget altså opp til en riktig batalje om Norge.

At de to operasjonene sammenfalt, var en ren og skjær tilfeldighet. Partene var usikre på hverandre, begge hadde mye å vinne og mye å tape. Tyskerne ville beholde sin malmforsyning, mens britene ville hindre det samme. Problemet var at det dreide seg om Norge – et nøytralt land som hadde lange tradisjoner med å drive handel med både Tyskland og Storbritannia og derfor ønsket å ha et godt forhold til begge.

Overfallet

Tysk krigsskip under angrepet på Norge
Akterenden på tysk krigsskip i åpen sjø på vei mot Norge 8. april 1940. Skipet er trolig den lette krysseren «Emden».
Tysk krigsskip under angrepet på Norge
Av .

8. april 1940 var de tyske flåtestyrkene på vei mot Norge. Fordelt over de fem angrepsgruppene stevnet de mot sine mål. I Nordsjøen kom det til en trefning mellom den britiske jageren «Glowworm» og den tyske krysseren «Admiral Hipper». «Glowworm» gikk tapende ut av kampen, men fikk meldt fra til de andre britiske skipene om at de var i kamp med tyske styrker. Britene forsto at store tyske flåtestyrker var på vei ut i Nordsjøen. Foreløpig hadde de ikke klart for seg om det handlet om en utbrytning til Atlanterhavet eller en invasjon av Norge.

Britene samlet sine flåtestyrker og forberedte seg på et stort sjøslag. Samtidig ble den tyske lastebåten «Rio de Janeiro» senket av den polske ubåten «Orel» utenfor Sørlandskysten. De overlevende tyskerne kunne fortelle at de skulle til Bergen. Dette ble rapportert til forsvarsledelsen og regjeringen uten at det ble noe klarere for dem at en invasjon var i anmarsj. Britene fikk den samme meldingen og forsto at det handlet om en invasjon av Norge.

Oslofjorden

Leif Welding Olsen

Leif Welding Olsen var den første norske falne under andre verdenskrig, da hvalfartøyet Pol III, som ble brukt til nøytralitetsvakt i Ytre Oslofjord, ble senket av den tyske torpedojageren Albatross natt til 9. april 1940.

Leif Welding Olsen
Marinemuseet.
Blücher synker
Blücher ses synkende i bakgrunnen. De to personene foran i bildet er tyske soldater som har reddet seg i land.
Av /Riksarkivet.

Det første sammenstøtet mellom norske og tyske styrker skjedde ytterst i Oslofjorden. Vaktbåten «Pol III» ble senket av den tyske torpedobåten «Albatross». Kapteinen på «Pol III», Leif Welding-Olsen, var den første nordmannen som falt. I spissen for Gruppe V stevnet «Blücher» innover Oslofjorden med slukkede lanterner. Gruppen ble beskutt av kystfortene på Bolærne og Rauøy, men ikke truffet. På kysten utenfor Horten og Tønsberg ble det sendt styrker i land for å sikre seg de to byene. Tyskerne forsøkte også å ta Bolærne fort, men kjørte seg bort i tåken og havnet på Vallø utenfor Tønsberg. I Horten kom det til en kort, men hard kamp før marinestasjonene overga seg.

Lenger inn i fjorden, på Oscarsborg, sto oberst Birger Eriksen og ventet på inntrengerne. Han hadde fått meldinger om ukjente skip i fjorden og trefninger som skulle ha funnet sted. Han hadde ingen klare ordrer etter gjentatte mislykkede forsøk på å få kontakt med sine overordnede. Den stående ordren var å hindre fremmede skip i å trenge igjennom til hovedstaden – en ordre han aktet å følge. Det første skuddet falt klokken 04.21 og traff «Blücher» i kommandobryggen. Det ble avfyrt enda et skudd, som traff en flyhangar på skipet. Brannen spredte seg raskt til drivstoff og ammunisjon om bord. Etter å ha blitt truffet av ytterligere tre torpedoer fra festningene sank Blücher klokken 06.22. Den planlagte overtakelsen av hovedstaden hadde mislyktes.

Kort tid i forkant av dette dramaet ble den norske regjeringen kontaktet av den tyske utsendingen dr. Curt Bräuer, som overleverte et notat om at tyskerne var i ferd med å invadere landet og overta kontrollen over alle militære anlegg, all kommunikasjon, radio og presse. Han hevdet at det ikke var mulighet til å yte motstand, og at tyskerne kom som venner. Regjeringen avslo sendebudets anmodning og bestemte at regjeringen, kongen og kronprinsen skulle bli flyttet til Hamar så fort som mulig. Norge var i krig med Tyskland.

Samtidig skjedde det angrep på Fornebu, i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Egersund, på Sola og i Narvik. Over Fornebu kom det til luftkamper mellom norske og tyske fly. De norske flyene gikk løs på den overlegne tyske flystyrken og skjøt ned noen av fiendens fly, før de måtte forlate området. Fornebu falt etter en kort kamp.

Sør- og Vestlandet

I Bergen kom det til en kort skuddveksling mellom Kvarven fort og krysserne «Königsberg», «Köln» og «Bremse». Kvarven fort overga seg raskt da det ble møtt av en kraftig artilleriild fra skipene, som selv fikk noen skader. Bergen ble overtatt på relativt fredelig vis. Det var mest dramatisk dagen etter, da britiske Skuabombere senket «Köningsberg» i havnen. Infanteristene som skulle forsvare Bergen, holdt til i Ulven leir noen mil sør for byen. De rømte sine forlegninger og dro til Voss for å ta opp kampen der.

Utenfor Stavanger ble Egersund raskt inntatt, og de tyske styrkene kunne rykke fram mot Sola og Stavanger. Samtidig ble det sluppet fallskjermjegere over Sola. Det var en av de første gangene i militærhistorien at noe slikt ble gjennomført. Etter at tyske jagerfly og bombefly hadde satt store deler av flyplassen i brann, kom jegerne dalende fra luften. De ble møtt av en skur av maskingeværkuler, men klarte til tross for store tap å innta flyplassen. Utenfor Stavanger kom det til kamp mellom norske marinefartøyer og tyske fly. Det tyske lasteskipet «Roda» ble senket av den norske jageren «Æger», før denne igjen ble senket av bombefly. Stavanger falt kort tid etter.

Kristiansand falt også raskt etter en kort kamp mellom Odderøya fort og krysseren «Karlsruhe». «Karlsruhe» ble senket av en britisk ubåt på kvelden 9. april på vei tilbake til Tyskland. I Arendal gikk det rolig for seg, og byen var på tyske hender klokken 09.00 om morgenen.

Midt- og Nord-Norge

Admiral Hipper
Admiral Hipper i Trondheim, 1940. Tyske tropper går i land.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Trønderbataljonen under nøytralitetsvakta i 1940, antagelig i Sør-Varanger, Finnmark. Vernepliktig ved Infanteriregimet 12 Trygve Gjervans egen tekst til bildet: «Fra trening under nøytralitetsvakta, og ingen tenkte vel da på alvoret som snart skulle komme».

Lisens: CC BY 2.0

I Trondheim seilte flåtestyrken inn i havnen med «Admiral Hipper» i spissen, og overtok byen uten kamp.

I Narvik kom det til heftige kamper i snøværet. De to panserskipene «Norge» og «Eidsvold» ble senket tidlig om morgenen. De tyske jagerne la til kai i malmbyen og fylte byen med soldater. Den norske kommandanten i Narvik, oberst Konrad Sundlo, overga byen etter kort tid – til tross for at general Carl Gustav Fleischer hadde gitt ordre om kamp. Sundlo, som var aktiv NS-tilhenger, ble etter krigen dømt for landssvik. Bare ett kompani med norske soldater klarte å lure seg ut i forvirringen som oppsto da tyskerne overtok byen. De trakk oppover mot Bjørnefjell for å kunne fortsette kampen derfra. I tillegg til Narvik tok tyskerne militærleiren på Elvegårdsmoen i Bjerkvik uten kamp.

I Nord-Norge var situasjonen en ganske annen enn i Sør-Norge. I Finnmark hadde det stått flere avdelinger som nøytralitetsvakt siden november 1939. Under ledelse av general Fleischer hadde disse bataljonene holdt vakt ved grensen til Sovjetunionen og Finland. Alta-bataljonen, Varanger-bataljonen og Trønderbataljonen var nettopp ferdige med sin tjeneste og skulle bli sendt hjem. Etter at Finland hadde kapitulert 13. mars, så man ikke lenger trusselen som overhengende. Da angrepet kom 9. april, var Fleischers soldater allerede kjent med utstyret sitt og vant til å være i felten. Fleischer iverksatte en umiddelbar mobilisering i sitt område og satte ut styrker i områdene nord for Narvik. Ved Gratangen turiststasjon lå det 170 mann fra 6. divisjons skolekompani i stillinger og ventet på tyskerne.

Kongen og den norske regjeringen

Gulltransporten
Gulltransporten var arbeidet med å redde Norges Banks reserver av gull ved den tyske invasjonen i 1940. Foto fra transporten, tre av gull-redderne tar seg en pause. Forfatteren Nordahl Grieg midten.
Av /NTB Scanpix.
Kongens nei
«Kongens nei» brukes om kong Haakon 7 avslag på den tyske okkupasjonsmaktens krav om å gjøre Vidkun Quisling til statsminister. Bildet viser dokumentet der kongen skriver under på at han avslår. Teksten lyder: «Trysil, 10. april 1940. Statsråd hos Kongen. Kronprinsen var tilstede. Statsminister Nygaardsvold samt statsrådene Ystgaard, Hjelmtveit, Lie, Støstad, Frihagen, Hindahl og Ljungberg møtte. Utenriksminister Koht samt statsrådene Wold og Torp var fraværende. Statsrådet tilrådde Kongen å meddele avslag på det ultimatum som Tyskland i framlagt utkast har stilt om å utnevne major Quisling til Statsminister. Kongen bifalt Statsrådets tilråding.»
Av /Riksarkivet.
Kong Haakon VII og kronprins Olav.
Kong Haakon 7. og kronprins Olav under «Kongebjørka» i Molde da de søkte tilflukt under et tysk bombeattentat den siste helga i april 1940. Bildet er tatt av fotograf Per Bratland.
Otto Ruge

Otto Ruge ble 10. april 1940 utnevnt til kommanderende general, og deretter til forsvarssjef 18. mai 1940. Ruge ble en av de sentrale norske militærpersonlighetene under felttoget i 1940. Han fikk raskt orden på forsvaret av Gudbrandsdalen og Østerdalen og samarbeidet med de britiske unnsetningsstyrkene. Ruge fikk også gjennomført endringer i den militære toppledelsen. Han satt i fangenskap i både Norge og Tyskland før han vendte tilbake til et fritt Norge i 1945.

Etter at det tyske sendebudet var sendt på dør og det ble bestemt å evakuere kongefamilien, regjeringen og deler av Stortinget til Hamar, gikk det slag i slag. Alle skulle møte på Østbanen klokken 07.00 for å ta toget nordover. Den norske gullbeholdningen ble tatt ut av Norges Bank og skulle bli fraktet nordover med lastebiler (se gulltransporten).

Da alle var samlet på jernbanestasjonen, kom det to journalister fra Norsk Telegrambyrå som ville snakke med stortingspresident Carl Hambro. Han hadde allerede reist, så de kastet seg i stedet over utenriksminister Halvdan Koht, som fikk forklart for journalistene hvordan det tyske sendebudet hadde lagt fram okkupantenes krav, og hvordan disse var blitt avslått. Han fikk også lagt til at det var gått ut allmenn mobilisering, noe som ikke egentlig stemte. Intervjuet ble sendt i radioen mindre enn en halv time etter det var gjort. På den måten fikk det norske folket vite hvordan kongen og regjeringen stilte seg til tyskerne, og at de ikke aksepterte noen vennligsinnet okkupasjon. Nå begynte norske menn å strømme til mobiliseringsstedene i stedet for å sitte hjemme og vente på brev i postkassen.

Klokken 09.00 om morgenen sto de tyske troppene i Oslo. Det var riktignok foreløpig bare 1000 mann, men det var nok til å holde den norske hæren unna. I de tidlige morgentimene denne skjebnesvangre tirsdagen var hærledelsen preget av uklare ordrer, eller mangel på ordrer i det hele tatt. Riktignok hadde Garden et godt utrustet kompani i Oslo, og da de rykket ut mot Fornebu for å stanse tyskerne, kjørte de alle mulige småveier for å komme overraskende på fienden. Gardesoldatene ble imidlertid selv overrasket da de oppdaget at tyskerne hadde tatt hovedveien inn til byen. Hadde koordineringen av Garden vært bedre i de første timene denne dagen, ville situasjonen antakelig vært en annen. Tyskerne hadde foreløpig få soldater i området rundt Oslo, og nordmennene var ganske mange og godt utrustet. I stedet for å gå til motangrep trakk de seg ut av byen og dannet en forsvarslinje i Nittedal, nord for Oslo.

Klokken 13.00 ble regjeringen og deler av Stortinget samlet på Hamar. Stemningen var oppkavet og urolig. Midt under møtet tikket det inn et telegram fra Oslo. Det var fra sendebudet dr. Curt Bräuer, som igjen forsøkte å få forsamlingen på Hamar til å overgi seg og akseptere de tyske betingelsene. Det satt naturlig nok ekstra fart på diskusjonene. Én ting var de i hvert fall enige om, og det var at kongen og regjeringen ikke ville gå med på noe som helst så lenge Vidkun Quisling satt som ulovlig regjeringssjef i Norge. Dette ble meddelt dr. Bräuer.

Samtidig hadde den tyske flyattacheen Eberhard Spiller samlet rundt 100 fallskjermsoldater fra Fornebu og stuet dem inn i lastebiler. Hans dristige plan gikk ut på så raskt som mulig å komme seg til Hamar og kidnappe kongen og regjeringen. Ved Jessheim måtte de stoppe og fylle drivstoff. Her ble Spiller og hans menn observert av telegrafbestyrer Peder Bjerrefjord. Han ringte umiddelbart til hærstaben på Eidsvoll og forklarte situasjonen. Eidsvoll tok raskt kontakt med Hamar, der møtet ble avsluttet, og ferden gikk videre med tog til Elverum. Her ble den såkalte Elverumsfullmakten undertegnet om kvelden 9. april.

Det viste seg at Spillers plan ikke skulle bli så enkel å gjennomføre som han hadde tenkt. Ved Midtskogen, halvveis mellom Hamar og Nybergsund, hadde noen soldater fra det lokale skyttervesenet og en del frivillige, totalt 93 mann, forskanset seg. Det kom til en heftig skuddveksling klokken 02.00 om natten til 10. april. Tyskerne mistet tre mann, deriblant flyattaché Spiller. Tyskerne ga opp og trakk seg tilbake mot Oslo.

Stemningen steg på Elverum da de hørte at en gjeng sivilister og noen soldater hadde stoppet Hitlers eliteavdeling og slik reddet kongen og regjeringen fra å bli tatt til fange. Kongefamilien og regjeringen reiste videre til Nybergsund ved svenskegrensen. På vei tilbake fra Midtskogen møtte tyskerne flere norske enheter som de overrumplet og tok til fange eller avvæpnet. Dette skulle vise seg å få alvorlige følger. Det oppsto rykter om at store tyske avdelinger opererte i områdene nord for Nittedalstillingene, noe som naturlig nok bekymret sjefen for 2. divisjon, Jacob Hvinden-Haug, som holdt disse stillingene. Han ga derfor ordre til sine kompanisjefer om at de skulle oppgi stillingene og trekke seg tilbake. Dermed kunne tyskerne nå lettere komme seg ut av Oslo og spre styrkene sine utover i Sør-Norge. I tillegg oppga Oscarsborg kampen etter heftige bombeangrep. Det gjorde at sjøtransporten inn til Oslo ble trygg for tyskerne. På toppen av det hele overga også Værnes flystasjon seg, og dermed fikk tyskerne mulighet til å forsterke troppene i Trøndelag.

Foreløpig så situasjonen fastlåst ut for tyskerne, og den nå desperate dr. Bräuer ba om å få møte kong Haakon 7. Han reiste til Elverum for å møte majesteten personlig. Han la fram sin sak for kongen og forklarte at tyskerne hadde kommet for å beskytte Norges suverenitet mot de allierte, men det krevde at all motstand opphørte. I motsatt fall ville det komme til ytterligere blodsutgytelse. Den kvelden hadde Quisling sendt ut en proklamasjon til det norske folket, der han forklarte at NS med ham selv i spissen hadde tatt over makten i Norge, og at de skulle samarbeide med tyskerne. Kongen svarte at så lenge Quisling satt i regjeringskontorene, kom det ikke på tale (se Kongens nei). Tilbake i Nybergsund stilte regjeringen seg bak sin konge og støttet ham. Alt samarbeid med tyskerne ville bli avvist.

Den norske justisministeren Terje Wold reiste til Rena, der hærens hovedkvarter nå var blitt flyttet. Her møtte han general Kristian Kristiansen Laake, sjefen for det norske forsvaret, for å få en forklaring på hvorfor det ikke var igangsatt noen mobilisering. Laake hevdet at situasjonen var håpløs, og at det eneste fornuftige var å kapitulere. Han kritiserte også regjeringen fordi ingen hadde forsøkt å kontakte hærstaben. Wold parerte med å spørre Laake om hvorfor hærledelsen ikke hadde kontaktet regjeringen – i og med at avstanden dem imellom var bare 40 kilometer. Deretter kom mobiliseringsspørsmålet opp. Foreløpig hadde det ikke skjedd noe. Norge hadde vært i krig i et døgn, og ingen hadde hørt noe fra hærledelsen. Wold ble forklart at regjeringen tidlig på morgenen 9. april faktisk hadde gitt ordre om delvis mobilisering av fire brigader i Sør-Norge. Regjeringen trodde de hadde gitt ordre om en allmenn mobilisering, men på grunn av begrenset kunnskap om mobiliseringsterminologi hadde de gitt ordre om delvis mobilisering. Delvis mobilisering foregikk per brev i stedet for via radio eller telefon, som ble brukt ved allmenn mobilisering. Den første mobiliseringsdagen ville grunnet postgangen derfor være 11. april. Videre spurte Wold om hvilke ordrer Laake hadde sendt ut til sine styrker, hvorpå han forble svar skyldig.

Situasjonen var nå kritisk. Den norske regjeringen var nødt til å handle. Laake ble bedt om å gå av, noe han gjorde 11. april. Oberst Otto Ruge ble satt inn som kommanderende general. Kontakten mellom hærens overkommando og de forskjellige enhetene som hadde klart å samle seg, var svært vanskelig og nærmest ikke-eksisterende. Derfor visste ikke Ruge hvordan det sto til i Norge sør for Trondheim. På dette tidspunktet hadde sjefen for 2. divisjon gitt opp sin provisoriske forsvarslinje i Nittedal, noe som kom til å åpne døren for angrep nordover mot Gudbrandsdalen og Østerdalen. Ruge var klar på at de styrkene som nå sto overfor tyskerne, måtte drive oppholdende strid nordover i Østerdalen og Gudbrandsdalen til de allierte kom med unnsetningstropper. Han ville så samle styrkene i Trøndelag og ta tilbake Trondheim. Kampen skulle fortsette derfra. Det første Ruge gjorde, var å forsikre seg om at alle offiserer og befaler fortsatte å kjempe. Han flyttet overkommandoen til Lillehammer for å lede styrkene videre derfra.

11. april ba den utrettelige dr. Bräuer om et nytt møte med kongen. Denne gangen måtte han reise helt til Nybergsund for å få treffe ham. Kongen hadde ikke endret standpunkt, og dr. Bräuer måtte reise tilbake til Oslo med uforrettet sak. Kort tid etter drønnet tyske fly innover Nybergsund og bombet området. Målet var klart – de skulle ta kongen og regjeringen. Men de tyske flyene mislyktes. Kong Haakon og regjeringen hadde gjemt seg i skogen og unnslapp bombene. Også Elverum og Terningmoen ble bombet. Hardest gikk det utover Elverum, der over 40 sivile ble drept.

13. april hadde kongefamilien og regjeringsmedlemmene reist videre til Gudbrandsdalen via Drevsjø. De ble delt i tre grupper som via forskjellige veier skulle komme seg over til Gudbrandsdalen. Kongefamilien dro via Rendalen, Folldal og Hjerkinn, og ankom Otta nordfra.

Den første dagen går mot slutten

Samtlige av målene tyskerne hadde satt seg, var oppfylt om ettermiddagen 9. april. Riktignok hadde ikke alt gått etter planen – «Blücher» og «Karlsruhe» var senket, «Köningsberg» var hardt skadd i Bergen, og mange av lasteskipene med både soldater og utstyr hadde gått tapt. I tillegg hadde Luftwaffe mistet mange fly. Likevel kunne tyskerne være fornøyde med den første dagen. Etter planen skulle de norske styrkene nå ha overgitt seg og lagt ned våpnene, men det var bare få steder det skjedde. Motstandsviljen skremte tyskere og skapte uro og til dels krise i Berlin. Nå gjaldt det å handle raskt. Skipstapene var så store at det ble besluttet at utstyr og tropper skulle bli sendt via Danmark til Norge.

Da general von Falkenhorst kom til Oslo om kvelden 10. april, satte han seg raskt inn i situasjonen. Det hastet med å bryte ut av de okkuperte byene og sikre så mye land som mulig. I tillegg måtte man hindre en norsk mobilisering. Von Falkenhorst ventet seg også at de allierte ville komme med forsterkninger. Den allierte trafikken langs norskekysten økte for hver time, og det samme gjaldt antall lastebåter som ble senket. Foreløpig hadde ikke tyskerne mange soldater i landet, og det var viktig å få sikret brohodene rundt byene.

Von Falkenhorst ga ordre om å bryte ut av Oslo og befeste større deler av landet. Spesielt viktig var det å opprette forbindelsene mellom styrkene på Østlandet, på Vestlandet og i Trondheim. Videre var det viktig at styrkene i Trondheim så fort som mulig fikk kontakt med Dietls tropper i Narvik. Falkenhorst hadde bare to divisjoner til rådighet. Den ene fikk i oppdrag å angripe vest – over mot Bergen og sikre områdene langs kysten nedover mot Arendal. Den andre skulle først rense opp i Østfold, for så å gå nordøstover for å treffe sammen med styrkene fra Trondheim. Deres framrykningsvei skulle gå nordover gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen. Kampen om Sør-Norge startet 12. april.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg