hær

Første verdenskrig var dominert av infanteri, blant annet i de store slagene på vestfronten.

Infanterister fra forskjellige tidsperioder.

Av /Store norske leksikon ※.

Kavaleri. Kavaleriets utvikling fra rytteri til panservåpen.

Av /Store norske leksikon ※.

En hær er den delen av et lands militære forsvar som primært kjemper til lands, som kjernen i landforsvaret. Hærstyrkers hovedoppgave er å forsvare statens suverenitet primært på landterritoriet (landdomenet). I enkelte land, som Frankrike og Kina, brukes armé-begrepet som fellesbetegnelse for de væpnede styrker.

Faktaboks

etymologi:

av norrønt herr

også kjent som:

armé, etter latinske arma (våpen) og fransk armée

En hær er prinsipielt sett en organisert militært styrke som er trent, øvd og utrustet for å kunne føre krig, hovedsakelig på landterritoriet. Hærstyrker skal kunne gjennomføre operasjoner alene, som historisk sett var det vanlige, eller samordnet med andre militære styrker. Det siste, fellesoperasjoner, er blitt det vanlige etter andre verdenskrig. Hæren som militær struktur har gjennom historien endret seg særlig som følge av samfunnsmessig og militærteknologisk utvikling.

En hær vil i de fleste land, som i Norge, være én av flere forsvarsgrener innenfor én forsvarsstruktur, som i det norske Forsvaret. I noen mindre land, som ikke har sjø- eller luftstridskrefter av betydning, vil hæren utgjøre det militære forsvaret.

I Norge består landforsvaret av Hæren og Heimevernet. Disse landstridskreftene skaper grunnlaget for nasjonens landmakt. I Norge, og mange andre land, er Hæren en egen forsvarsgren, som består av flere våpenarter (troppearter).

En hær som organisasjon og struktur kan også inkludere elementer som ellers finnes i et sjø- eller luftforsvar, eksempelvis egne fly eller helikoptre, samt enkelte maritime kapasiteter. I Norge brukes begrepet hærordning om hvordan den grunnleggende strukturen på Hæren anordnes. En hærstruktur består typisk både av administrative og lokale elementer, og hoveddelen som blir satt inn i operasjoner; den siste gjerne kalt felthæren.

Organisering

Stridsvogner i Panserbataljonen, Brigade Nord i Troms.
Av .

Hærstyrker, med soldater organisert i avdelinger og større formasjoner (forband), har en flere tusen år lang historie. De besto tradisjonelt, helt tilbake til antikken, vesentlig av infanteri (fotsoldater). Deretter kom andre troppearter til, først kavaleri og deretter artilleri.

En moderne hær består av flere troppearter (våpengrener) og spesialiserte funksjoner. Disse deles i utgangspunktet inn i fagfunksjoner, henholdsvis kamp- (manøver-) og støttefunksjoner, som inngår i tilsvarende avdelinger (manøver- og støtteavdelinger). Til kampfunksjonene/-avdelingene hører infanteri, kavaleri og eventuelt spesialstyrker. Til støttefunksjonene/-avdelingene hører typisk etterretning, oppklaring, artilleri, luftvern, ingeniør, samband, sanitet, militærpoliti og logistikk.

I flere land (og på flere språk) brukes begrepet armé som betegnelse på hva som på norsk kalles en hær. En armé er samtidig en størrelse (forband) i moderne landstridskrefter, bestående av to til fire (armé-) korps, som til sammen består av 100 000–200 000 soldater. To eller flere armeer kan inngå i en armégruppe på opp til én million soldater. Slike forband ble satt inn under andre verdenskrig, særlig på tysk og sovjetisk side.

Den vanligste oppbygging av en hær med avdelinger på ulike nivåer er som følger, og som også brukes i Norge (opp til brigade/divisjon):

Avdeling Størrelse (cirka)
Lag1 8–10
Tropp 30–50
Kompani2 100–200
Bataljon3 450–1200
Brigade 2500–5000
Divisjon 10 000–25 000
Korps 40 000–80 000
Armé 100 000–200 000
Armégruppe 400 000–1 000 000
  1. Lag/patrulje
  2. Kompani/eskadron/batteri
  3. Bataljon/regiment

Den øverste sjef for en hær er en general (fra tostjerners til firestjerners); i noen land benevnt armésjef. I Norge er øverste leder for forsvarsgrenen Sjef Hæren (tidligere Generalinspektøren for Hæren; GIH). Hver våpenart har tradisjonelt sin respektive inspektør (eller tilsvarende) som faglig ansvarlig; eksempelvis artilleri-inspektør (i den norske hæren nå kalt fagsjef).

Historikk

Leo Trotskij inspiserer en avdeling av Den røde armé. Etter seieren i borgerkrigen befestet kommunistpartiet sin maktposisjon og styrte Sovjetunionen i nærmere sytti år.
Leo Trotskij
Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.
Den norske hæren besto lenge mest av utskrevne soldater fra bygdene, og var mest av alt en bondehær. Illustrasjonen viser norske bondesoldater anno 1697, fra fire forskjellige avdelinger. Fra venstre mot høyre: Smaalenske Regiment, Oplandske Regiment, Vesterlehnske Regiment, Aggershusiske Regiment.
.

Organisering av soldater i hærstyrker er knyttet til samfunnsmessig organisering for øvrig. Særlig gjelder dette framveksten av strukturerte sivilisasjoner og statsdannelser, hvor en hersker eller gruppe har hatt behov for å ha væpnede styrker til disposisjon – enten for å angripe andre eller for å forsvare seg mot angripere.

Også teknologisk utvikling, særlig innen våpenteknologi, har vært avgjørende for utvikling av hærstyrker (så vel som andre militære styrker). Ikke minst gjaldt dette utvikling av ildvåpen, med geværer for infanteriet og kanoner i artilleriet. Før dette besto infanteriets håndvåpen særlig av blankvåpen (spyd, sverd, dolker, økser) samt lanser, buer og armbrøst. En annen vesentlig teknologisk endring var innføring først av motoriserte kjøretøy, herunder pansrede kjøretøy som overtok for hester i kavaleriet; deretter fly (som tidlig inngikk i Hæren).

Noen av de tidligste hærorganisasjoner var knyttet til sivilisasjoner og riker i dagens India og Kina, så vel som i Midtøsten og antikkens Hellas. Der var Sparta kjent som et utpreget krigersamfunn, med en av de første profesjonelle armeer. Også Romerriket utviklet avanserte hærstrukturer med store styrker (inklusive legioner), for både å erobre og kontrollere de vidstrakte landområdene som imperiet omfattet. I middelalderens Europa var det vanlig at herskerne, så vel som adelsmenn og riddere, samlet sine egne hærstyrker når det ble kallet til krig, eller oppfordret til korstog. Eliten i disse styrkene besto av riddere.

Mens soldatyrket tidlig ble en profesjon, hadde tidlige statsdannelser sjelden stående hærstyrker. Etter hvert som det ble bygd opp militære avdelinger besto disse lenge av utenlandske leiesoldater, gjerne fra flere land.

Den moderne statens hær – og andre militære styrker – består derimot av landets egne borgere, enten ved utskriving (verneplikt) eller verving. Dette skjedde særlig fra 1700-tallet, etter hvert som moderne stater vokste fram og en mer avansert styring, med et profesjonalisert byråkrati, utviklet seg. Utviklingen av skytevåpen bidro til at store armeer ble satt opp, og behovet for flere soldater førte til innføring av verneplikt, blant annet i den franske republikk. I Norge ble verneplikt innført i 1885.

Hærstyrker

Tidligere var det normale at hærstyrker ble innkalt for å føre krig, eller mobilisert ved fare for krig, hvoretter hovedstyrken ble demobilisert. Dette var normen både i antikken og middelalderen, så vel som i moderne tid. Det vanlige var da å ha en grunnleggende struktur (hærordning) og en kadre (ledelse) av offiserer som til daglig utgjorde armeen (hæren). Bare unntaksvis, som i Sparta, holdt staten seg med stående styrker, med utkalte eller vervede soldater. Blant de stater som i moderne tid har hatt større stående styrker, er Det osmanske riket, med dets janitsjarer.

Europeiske stater hadde lenge små, profesjonelle (vervede) hærstyrker, og kalte inn fotsoldater for å øke volumet ved krig. En av de tidligste store mobiliseringer med innkalte styrker var Napoléons franske Grand Armée tidlig på 1880-tallet. En av de senere var USAs innføring av verneplikt for å skaffe soldater til krigføringen i Vietnam på 1960- og 1970-tallet.

Med innføring av verneplikt på 1800- og 1900-tallet fikk flere land større stående hærstyrker. I tillegg til disse, kunne reserver kalles inn (mobiliseres), slik tilfellet var med den norske mobiliseringshæren under den kalde krigen.

Hærstyrker vil naturlig nok være størst ved oppbygging til krig og i krig, slik tilfellet ikke minst var under de to verdenskrigene. Eksempelvis tjenestegjorde om lag 13,6 millioner soldater i den tyske hæren (Wehrmacht) under andre verdenskrig; 34,4 millioner i den sovjetiske Røde armé.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg