Ved den kalde krigens slutt stod Norge og NATO uten noen åpenbar fiende, og de store utgiftene til Forsvaret lot seg ikke lenger rettferdiggjøre. Det norske forsvarsbudsjettet ble kraftig redusert, Forsvaret nedskalert og kommandostrukturene omorganisert. Forsvarets spesialkommando ble Norges nye spydspiss.

Fra å være en mottaker av NATO-bistand for å forsvare eget territorium, ble Norge en bidragsyter til det utvidede NATOs kollektive sikkerhet, som i stor grad ble hevdet utenfor eget mandatområde. Da terrorister angrep USA i 2001 ble Atlanterhavspaktens artikkel 5 for første gang aktivert, og Norge gikk til krig i Afghanistan – et engasjement som ennå ikke er avsluttet. Med Russlands anneksjon av Krim i 2014 rettet NATO igjen blikket innover mot eget territorium.

Ved den kalde krigens slutt, med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, sto Norge med et forsvar som var mye større enn det var økonomisk og politisk mulig å opprettholde på egen hånd, og med store grupper hovedmateriell – fartøyer, fly, stridsvogner og artilleri – som var nedslitt og modne for utskifting omtrent samtidig. Trusselen fra Sovjetunionen var borte. De fleste europeiske NATO-land, inkludert Norge, reduserte forsvarsbudsjettene. Våpenhjelpen fra USA hadde opphørt og NATOs infrastrukturfond fikk andre prioriteringer enn alliansens nordflanke.

Med programmet Partnerskap for fred inviterte alliansen tidligere motstandere til å bli samarbeidspartnere. Formålet var at de tidligere medlemmene i Warszawapakten etter hvert skulle kvalifisere seg for medlemskap i NATO. Det førte til at alliansen etter hvert utvidet medlemstallet fra 16 ved slutten av den kalde krigen, til det med Montenegros inntreden i 2017 var oppe i 29. Medlemslandene var ikke lenger bundet sammen av den felles trussel fra Sovjetunionen, men hadde forskjellige trusselvurderinger og sikkerhetsinteresser, avhengig av geografisk beliggenhet og historiske erfaringer. NATO utviklet seg fra å være en kollektiv forsvarsorganisasjon til å bli en organisasjon for kollektiv sikkerhet.

I 1991 fikk NATO et nytt strategisk konsept som åpnet for at alliansen også kunne engasjere seg i konfliktløsning med militær makt utenfor sitt geografiske mandatområde. NATOs innsats i Det tidligere Jugoslavia fra 1993, som kulminerte med Kosovo-krigen i 1999, og operasjonene i kjølvannet av terrorangrepet på USA 11. september 2001, da NATO for første gang i sin historie aktiverte Atlanterhavspaktens artikkel 5, viste at skarpe fredsoperasjoner utenfor mandatområdet nå var blitt en hovedoppgave for NATO. Forsvar av medlemslandenes territorier var kommet i annen rekke. Mens Norge under den kalde krigen, med unntak for deltakelsen i NATOs stående marinestyrker, hadde vært netto mottaker av allierte forsterkninger, var forutsetningen med dette at norske styrker heretter måtte være forberedt på å kunne bli satt inn i operasjoner utenfor NATOs mandatområde, såvel som i forsvaret av andre medlemsland.

Fredsoperasjoner utenfor mandatområdet stilte andre krav til NATOs kommandoapparat enn utkjemping av en storkrig med Russland og Warszawapakten hadde gjort. NATO foretok derfor på 1990- og 2000-tallet en omfattende reduksjon og omlegging av alliansens kommandostruktur. Nordkommandoen på Kolsås ble nedlagt i 1994, og erstattet av et nytt regionalt hovedkvarter AFNORTHWEST i High Wycombe i England. NATO-forsvaret av Norge ble lagt til et nytt alliert hovedkvarter, PSC North, i FKS gamle lokaler på Jåttå i Stavanger, samlokalisert med Forsvarets nye Fellesoperativt hovedkvarter og underlagt Nordvestkommandoen i High Wycombe.

I 2003 kom en ny runde med reduksjon og omorganiseringer i NATOs kommandostruktur. For det første ble NATOs Atlanterhavskommando, ACLANT, i Norfolk i Virginia, USA, omdannet til en transformasjonskommando, Allied Command Transformation, ACT. Etter dette var det bare én kommando for stridsledelse på strategisk nivå igjen i NATO, nemlig SHAPE, som nå ble benevnt Allied Command Operations, ACO. AFNORTHWEST, og med PSC North, forsvant. Ansvar for fellesoperasjoner i Nord-Europa under ACO, ble Allied Joint Force Command, JFC, i Brunssum i Nederland. Til erstatning for PSC North etablerte NATO et senter for fellesoperasjoner, Joint Warfare Center, JWC, på Jåttå, underlagt ACT i Norfolk.

Skarpe fredsoperasjoner utenfor mandatområdet stilte andre krav til de mindre medlemslandenes styrker med hensyn til strategisk mobilitet, feltetterretning, logistikkstøtte i felt, kvalitet på våpen og utrustning, og ferdigheter i stridsledelse og feltmessig opptreden, enn tilfellet hadde vært under den kalde krigen. NATOs nye strategiske konsept bidro på den måten til å profesjonalisere Norges og de andre små og mellomstore medlemslandenes militære styrker og gjøre dem til et mer egnet og tilgjengelig politisk instrument.

Også det norske forsvaret endret seg grunnleggende etter den kalde krigen. Mens Forsvarets hovedoppgave til nå hadde vært eksistensforsvar av Norge, ble oppgaven heretter i større grad å være et redskap for den løpende utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den kalde krigens avslutning ble derfor innledningen til avvikling av totalforsvaret og en omfattende nedbygging og omorganisering av Forsvaret fra landsdekkende mobiliseringsforsvar til et lite, mer profesjonelt og mobilt, innsatsforsvar. Endringene i NATOs kommandostruktur fikk også betydelige konsekvenser for organiseringen av det norske forsvaret.

Under omleggingen av NATOs strategiske konsept på 1990-tallet hadde Russlands naboland Polen og Norge understreket betydningen av at NATO ikke slapp taket i alliansens tradisjonelle oppgave, territorielt forsvar, men uten å bli hørt. Da forholdet til Russland ble mer anstrengt utover på 2000-tallet fikk de gjennomslag. Fra 2010 ble oppgavene internasjonale operasjoner og territorielt forsvar av medlemslandene likestilt, og etter Russlands anneksjon av Krim-halvøya i 2014 var alliansens fokus igjen tilbake på territorielt forsvar.

Mot slutten av den kalde krigen, hvor forsvarsbudsjettet hvert år hadde økt med rundt tre prosent, flatet budsjettveksten ut. Fra 1991 til 2000 sank budsjettet med cirka én prosent hvert år, mens det fra 2000 til 2015 økte med cirka 1,5 prosent årlig. I perioden etter 1970 var det en kraftig vekst i verdiskapningen i Norge, blant annet som følge av økte oljeinntekter. Forsvarssektorens andel av brutto nasjonalprodukt, BNP, var likevel svakt økende, fram til 1990 da økningen snudde til markant nedgang. I løpet av de 25 årene fra den kalde krigens slutt til 2015 ble forsvarssektorens andel av landets samlede ressurser mer enn halvert, fra cirka tre prosent i 1990 til 1,29 prosent i 2015.

Sammen med en helt ny geopolitisk situasjon etter Sovjetunionens sammenbrudd, behov for å skifte ut store grupper av Forsvarets hovedmateriell, som var i ferd med å bli foreldet, endringer i NATOs kommandoapparat, kombinert med nye styrkemål fra NATO, gjorde de trangere budsjettrammene etter den kalde krigen at det ble nødvendig med en drastisk reduksjon og omlegging av Forsvarets organisasjon og struktur.

Forsvarets svar på den stramme budsjettsituasjonen var å redusere antallet enheter og avdelinger og legge om organisasjonen slik at den ble bedre tilpasset en slankere materiell- og avdelingsstruktur. NATOs nye strategi og styrkemål tilsa at Forsvaret nå i større grad måtte gjøres mobilt og profesjonaliseres. Verneplikten ble beholdt, men det mobiliseringsbaserte invasjonsforsvaret ble avviklet.

I Hæren ble alle de tolv mobiliseringsbrigadene nedlagt over en periode på tolv år fra 1995 til 2007. Hæren hadde etter det bare én stående brigadeBrigade Nord, med standkvarter i indre Troms, men med en av brigadens tre manøverbataljoner, Telemark bataljon, forlagt til Rena leir i Sør-Norge. Hærens regionale organisasjon, infanteriregimentene som fungerte som landforsvar i Nord-Norge og Distriktskommandoer i Sør-Norge, ble også lagt ned i 1995. I en overgangsperiode ble Hærens territorielle ansvar ivaretatt av 14 territorielle regimenter og 6. divisjon. I 2002 ble også de territorielle regimentene nedlagt og i 2009 forsvant 6. divisjon. Det territorielle ansvaret ble gitt til Heimevernet. Fra å være en territoriell organisasjon var Hæren blitt en ren felthær. Mannskapsstyrken var blitt redusert fra en krigsstyrke på rundt 130 000 soldater på 1970-tallet til rundt 15 000 i 2009, og Hæren hadde forlatt den territorielle tilknytningen som den hadde hatt siden den ble etablert i 1628.

På begynnelsen av 1990-tallet ble det etablert utrykningsstyrker i Heimevernet, for å kunne reagere mer fleksibelt på fiendtlige styrkers operasjoner bak egne linjer. Utrykningsstyrkene kunne operere på tvers av HVs administrative grenser, skulle samarbeide tett med Politiet i fredstid, og fikk begrenset politimyndighet. I 2005 ble antall HV-distrikter redusert og HV fikk en tredelt struktur med innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker, hver med forskjellig grad av utstyr, trening og beredskapsgrad. Antall HV-soldater ble i tidsrommet 1991 til 2017 redusert fra 83 000 til 38 000.

Forsvaret hadde helt siden midt på 1960-tallet hatt et lite antall spesialstyrker i form av Hærens jegerkommando, opprettet 1962, og Marinejegerkommandoen, opprettet 1968. I 1981 ble et antall marine- og fallskjermjegere organisert i en egen Forsvarets spesialkommando, FSK, spesielt innrettet mot støtte til Politiet ved terroranslag primært mot oljeinstallasjoner til sjøs. Forsvarets nye oppgaver som en konsekvens av NATOs nye strategi, kombinert med den økende terrortrusselen i Europa, førte til økt fokus på spesialstyrker i hele NATO. Også de norske spesialstyrkene opplevde en sterk økning i antall og en betydelig oppgradering av våpen og utrustning. I januar 2014 ble marine- og fallskjermjegerkommandoene flyttet fra sine respektive forsvarsgrener og sammen med FSK organisert i en egen organisasjon ledet fra Forsvarets spesialstyrker stab i Oslo, med NATO-betegnelsen Norwegian Special Forces Staff, NORSOC.

Over en periode fra 1995 til 2004 ble også Sjøforsvarets regionale organisasjon, sjøforsvarsdistriktene, nedlagt. I tidsrommet 1991 til 2004 ble alle Kystartilleriets 48 kanon- og torpedobatterier og minefelt avviklet. Kystartilleriet opphørte som eget våpen i Sjøforsvaret i 2001, og ble formelt lagt ned i 2007, 108 år etter grunnleggelsen. I Kystartilleriets sted ble det i 2001 etablert en Kystjegerkommando, KJK, på rundt 90 soldater med hovedkvarter på Trondenes ved Harstad. Utrustet med båter av typen Stridsbåt 90 og anti-overflate-missilet Hellfire, kunne KJK rykke ut og etablere seg i skjærgården for å bekjempe fiendtlige fartøyer.

I Marinen ble antall kampfartøyer sterkt redusert. De femten ubåtene av Kobben-klassen ble erstattet av seks nye ubåter av Ula-klassen. Mellom 1992 og 2006 ble 36 missil-, torpedo- og kanonbåter, MTB-er av Storm-, Snøgg- og Hauk-klassen, kondemnert og etter hvert erstattet av seks kystkorvetter av Skjold-klassen. To Sleipner-klasse korvetter ble kondemnert i 1992, mens fire gjenværende fregatter av Oslo-klassen ble erstattet av fem nye fregatter av Fridtjof Nansen-klassen mellom 2006 og 2011. Minevåpenet ble avviklet i 2006 og med det Marinens to mineleggere av Vidar-klassen. De fire gamle minesveiperne av Sauda-klassen ble erstattet av fire minejaktfartøyer av Oksøy-klassen og fem minesveipere av Alta-klassen mellom 1993 og 1997. Fem landgangsfartøyer av Reinøysund-klassen, som hadde som oppgave å gi Hæren taktisk mobilitet over sjø, ble avhendet i 2003. I 2011 besto Marinen dermed av 18 kampfartøyer – ubåter, MTBer og fregatter – en reduksjon på over 30 prosent fra høydepunktet på 58 kampfartøyer på 1980-tallet. I 2009 ble Marinens base for MTBer og ubåter i Nord-Norge, Olavsvern orlogsstasjon sør for Tromsø, nedlagt.

Samtidig som Kystartilleriet ble avviklet og Marinen sterkt redusert ble Kystvakten bygget ut og modernisert. Kystvaktens flåte av innleide tidligere fiskefartøyer ble erstattet av seks moderne spesialbygde fartøyer. I 1996 ble Kystvakten utvidet til også å omfatte en Indre Kystvakt som ble utrustet med seks moderne fartøyer fordelt på seks soner langs kysten fra Halden til Kirkenes. Indre kystvakt utfører kontrollvirksomhet i indre kystfarvann mens Ytre kystvakt har ansvar for ressursforvaltning og kontroll i territorialfarvannet og i norsk økonomisk sone og vernesonen rundt Svalbard.

Under den kalde krigen, for å kunne motta allierte flyforsterkninger, hadde Luftforsvaret bygget opp en stor organisasjon med flere flyplasser enn hva forsvarsgrenen selv trengte. Nå ble antallet øremerkede allierte forsterkningsskvadroner først sterkt redusert, for så helt å forsvinne. På 1990-tallet ble derfor forsterkningsflyplassene Evenes, Sola, Torp og Flesland overdratt til sivil drift. Luftforsvaret konsentrerte sine kampflyoperasjoner til Ørland og Bodø hovedflystasjoner. Nike-batteriene, som hadde ivaretatt område-luftforsvar av Oslo siden 1960-tallet, ble avviklet i 1991. Det øvrige bakkebaserte luftvernet ble sterkt redusert i antall. Fra 1991 til 2015 ble antall luftvernbatterier redusert fra 30 til 1. I 2000 ble 336 skvadron på Rygge, som var oppsatt med F-5 jagerfly, nedlagt uten at flyene ble erstattet av nye. I 2012 ble det vedtatt at Bodø hovedflystasjon skulle legges ned og kampflyproduksjonen i framtiden konsentreres på Ørlandet. For å ivareta behovet for overvåking og suverenitetshevdelse i luftrommet i Nord-Norge ble det samtidig vedtatt å etablere en framskutt base for kampfly på Evenes.

Forsvarets overkommando ble avviklet i 2003. Forsvarsstaben ble opprettet som Forsvarssjefens ledelseselement, samtidig som en stor del av Forsvarets militære ledelse ble integrert med Forsvarsdepartementet. Forsvarskommando Nord-Norge ble nedlagt og hovedkvarteret på Reitan omdannet til en landsdelskommando for Nord-Norge, LDKN, samtidig som Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå i Stavanger fikk kommandomessig ansvar for styrkene i hele landet. I 2009 ble det fellesoperative hovedkvarteret i Stavanger nedlagt og Forsvarets operative hovedkvarter, FOH, ble etablert på Reitan.

Til tross for de store nedskjæringene i Forsvaret, dels fordi det nye materiellet som var blitt anskaffet var mye dyrere i drift enn materiellet det erstattet – og dyrere i drift enn beregnet, og dels fordi utgiftene til krevende internasjonale operasjoner ble høyere enn forutsatt, ble det etter hvert klart at Forsvaret ikke lot seg finansiere innenfor gjeldende budsjettrammer. Strukturen måtte enten videre ned eller budsjettene økes. På NATOs toppmøte i Wales i september 2014, som en reaksjon på Russlands anneksjon av Krim i mars samme år, ble medlemslandene enige om å øke forsvarsbudsjettenes andel av BNP til to prosent innen 2024. Etter 2015 fikk derfor både det norske forsvarsbudsjettet og forsvarssektorens andel av BNP markant økning.

Forskerne Olaf Bogen og Magnus Håkenstad deler Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner etter den kalde krigen inn i tre kategorier:

  • Kategori I betegner deltakelse i forsvaret av NATOs territorium utenfor Norge;
  • Kategori II betegner deltakelse i flernasjonale operasjoner utenfor Atlanterhavspaktens mandatområde;
  • Kategori III betegner deltakelse i operasjoner i regi av FN.

Under kategori I deltok Norge med personell i NATOs felles luftbårne luftovervåkings- og kontrollstyrke AWACS. AWACS-fly med norske besetningsmedlemmer opererte blant annet over USA etter terrorangrepet 11. september 2001, i Afghanistan regelmessig fra 2002, over Libya i 2011 og Mali i 2013.

Norske krigsfartøyer deltok i embargooperasjonene i Adriaterhavet, Operation Sharp Guard fra 1993 til 1995, og i Operation Active Endeavour i Middelhavet som ledd i kampen mot terror fra 2001 til 2016. Norge har ved fem anledninger etter den kalde krigen stilt med flaggskip og styrkesjef for NATOs stående marinestyrker. Fra 2006 har Norge bidratt med kampfly i luftovervåking i Baltikum og over Island. Høsten 2014, som en reaksjon på Russlands anneksjon av Krim, ble et mekanisert infanterikompani fra Telemark bataljon, 190 mann med CV-90 stormpanservogner, satt inn i Latvia.

Under kategori II deltok Norge med et feltsykehus med 350 soldater i den første Golf-krigen, Operation Desert Storm, fra 1991 til 1992. Norge deltok i IFOR i Bosnia-Hercegovina med 3600 soldater fra 1995 til 1996 og i SFOR samme sted med 1800 soldater fra 1996 til 1998.

I 1999 deltok norske kampfly i Operation Allied Force over Kosovo og Serbia, fra baser i Italia med deltakelse av 250 piloter og bakkemannskaper. Norge deltok også i KFOR i Kosovo fra 1999 til 2004, med til sammen rundt 7000 soldater. I 2001 ble styrken ledet av den norske generalløytnanten Thorstein Skiaker, da det norske bidraget på det meste utgjorde rundt 1400 soldater. Norske styrker var aktive i Kosovo og Makedonia fram til 2006.

Fra 2001 deltok norske styrker i Operation Enduring Freedom, og senere i ISAF, i Afghanistan.

Norge deltok i anti-piratoperasjoner i Adenbukta i to perioder, i den EU-ledete Operation Atalanta fra august til desember 2009 med en fregatt, og i den NATO-ledede Operation Ocean Shield med et P-3 Orion maritimt patruljefly i 2011 og med flaggkommandør Henning Amundsen som leder av operasjonen med fregatten KNM Fridtjof Nansen som flaggskip fra juni til desember i 2013.

I 2013 og 2014 deltok Norge med en fregatt og siden et kystvaktfartøy i Operation RECSYR for transport av kjemiske våpen fra Syria. Fra 2015 deltok Norge med 50 soldater i den internasjonale koalisjonen mot Den islamske stat (IS), Operation Inherent Resolve, i Irak.

Under kategori III deltok Norge i UNOSOM i Somalia fra 1991 til 1995 med til sammen 260 personer. Norge deltok i UNPROFOR i Kroatia og Bosnia-Hercegovina med 4 400 soldater fra 1992 til 1995, og i UNPREDEP i Makedonia med 800 soldater fra 1995 til 1999.

Fra 1991 til 1994 deltok Norge med i alt 170 personer i UNIKOM i Irak og Kuwait. Det norske engasjementet i UNIFIL i Libanon ble avsluttet i 1999. I tillegg til disse større operasjonene deltok norske observatører i en lang rekke FN-operasjoner i Europa, Afrika og Asia. Men Norge trappet i stor grad ned Forsvarets bidrag til FN-ledede operasjoner etter den kalde krigen, til fordel for operasjoner under ledelse av NATO eller USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.