27. juni 2010 inntraff det største tapet av norske soldater under krigen i Afghanistan, da bilen som (fra venstre) Andreas Eldjarn, Trond Andre Bolle, Simen Tokle og Christian Lian kjørte traff en veibombe under en patrulje i Faryab-provinsen. Dette bildet ble tatt tidligere samme dag.

Ved den kalde krigens slutt stod Norge og Nato uten noen åpenbar fiende, og de store utgiftene til Forsvaret lot seg ikke lenger rettferdiggjøre. Det norske forsvarsbudsjettet ble kraftig redusert, Forsvaret nedskalert og kommandostrukturene omorganisert. Forsvarets spesialstyrker ble Norges nye spydspiss.

Forsvaret ble omdannet fra et landsdekkende mobiliseringsforsvar til et lite, mer profesjonelt og mobilt, innsatsforsvar. Fra å være en mottaker av Nato-bistand for å forsvare eget territorium, ble Norge en bidragsyter til det utvidede Natos kollektive sikkerhet, som i stor grad ble hevdet utenfor eget mandatområde. Da terrorister angrep USA i 2001 ble Atlanterhavspaktens artikkel 5 for første gang aktivert, og Norge gikk til krig i Afghanistan – et engasjement som ennå ikke er avsluttet. Med Russlands anneksjon av Krim i 2014 rettet NATO igjen blikket innover mot eget territorium.

NATO etter den kalde krigen

Ved den kalde krigens slutt, med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, sto Norge med et forsvar som var mye større enn det var økonomisk og politisk mulig å opprettholde på egen hånd, og med store grupper hovedmateriell – fartøyer, fly, stridsvogner og artilleri – som var nedslitt og modne for utskifting omtrent samtidig. Trusselen fra Sovjetunionen var borte. De fleste europeiske Nato-land, inkludert Norge, reduserte forsvarsbudsjettene. Våpenhjelpen fra USA hadde opphørt og Natos infrastrukturfond fikk andre prioriteringer enn alliansens nordflanke.

Nato utvides østover

Som svar på Russlands invasjon og annektering av Krim etablerte Nato i 2016 Enhanced Forward Presence, forsterkningsstyrker utplassert i Baltikum og Polen, som støtter disse landenes nasjonale forsvar med utplassering av én bataljonstridsgruppe i hvert land. Her er Nato-soldater samlet ved Rukla-basen i Litauen, der Norge bidrar med styrker.
EFP
Av /Reuters.

Med programmet Partnerskap for fred inviterte alliansen tidligere motstandere til å bli samarbeidspartnere. Formålet var at de tidligere medlemmene i Warszawapakten etter hvert skulle kvalifisere seg for medlemskap i Nato. Det førte til at alliansen gradvis utvidet medlemstallet fra 16 ved slutten av den kalde krigen, til det med Nord-Makedonias inntreden i 2020 var oppe i 30. Medlemslandene var ikke lenger bundet sammen av den felles trussel fra Sovjetunionen, men hadde forskjellige trusselvurderinger og sikkerhetsinteresser, avhengig av geografisk beliggenhet og historiske erfaringer. Nato utviklet seg i retning fra å være en kollektiv forsvarsorganisasjon, med oppdaterte forsvarsplaner og allierte styrker knyttet til planene, til i større grad å bli en organisasjon for kollektiv sikkerhet.

Operasjoner utenfor mandatområdet

Natos artikkel 5 har kun blitt utløst én gang i alliansens historie, da USA ble angrepet av terrorister 11. september 2001. Nato gikk da til angrep på Afghanistan, og fikk siden i oppdrag fra FN å lede den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF. Her er norske ISAF-soldater på patrulje i Mazar-i-Sharif i Nord-Aghanistan i 2006.
Av /NTB Scanpix.

I 1991 fikk Nato et nytt strategisk konsept som åpnet for at alliansen også kunne engasjere seg i konfliktløsning med militær makt utenfor sitt geografiske mandatområde. Natos innsats i Det tidligere Jugoslavia fra 1993, som kulminerte med Kosovo-krigen i 1999, og Natos ISAF-operasjon i Afghanistan i kjølvannet av terrorangrepet på USA 11. september 2001, da Nato for første gang i sin historie hadde aktivert Atlanterhavspaktens artikkel 5, viste at skarpe fredsoperasjoner utenfor mandatområdet nå var blitt en hovedoppgave for alliansen. Forsvar av medlemslandenes territorier var kommet i annen rekke. Mens Norge under den kalde krigen, med unntak for deltakelsen i Natos stående marinestyrker, hadde vært netto mottaker av allierte forsterkninger, var forutsetningen med dette at norske styrker heretter måtte være forberedt på å kunne bli satt inn i operasjoner utenfor Natos mandatområde, såvel som i forsvaret av andre medlemsland.

Under debatten på 1990-tallet, i forkant av omleggingen av Natos strategiske konsept, hadde Russlands naboland Polen og Norge understreket betydningen av at Nato ikke slapp taket i alliansens tradisjonelle oppgave, territorielt forsvar, men uten å bli hørt. Da forholdet til Russland ble mer anstrengt utover på 2000-tallet fikk de gjennomslag.

President Putins tale på sikkerhetskonferansen i München i februar 2007, ble en kraftig indikasjon på at forholdet mellom Russland og Nato ikke lenger var like godt som det hadde vært i de første årene etter den kalde krigen. I sterke ordelag kritiserte han USA og Vesten for å gjøre verden til et farligere sted med bruk av makt uten i medhold av FNs sikkerhetsråd, og med utvidelsen av Nato østover. Talen innvarslet en ny tid i forholdet mellom Russland og Nato, preget av politisk spenning. Spenningen ble forsterket med Krigen i Georgia i 2008, som viste de Nato-allierte at Russland var villig til å bruke makt mot et naboland når forholdene lå til rette for det. At Natos intervensjon i Libya i 2011 bidro til Gadafi-regimets fall ble for Russland en bekreftelse på USAs og Natos vilje til å bruke makt ut over Sikkerhetsrådets mandat, mens Russlands annektering av Krim-halvøya i februar 2014 forsterket inntrykket i vest av et mer aggressivt Russland. Spenningen mellom Russland og Vesten steg, og førte til at Nato igjen fokuserte på forsvar av medlemslandenes territorium som en hovedoppgave. Fra 2010 ble oppgavene internasjonale operasjoner og territorielt forsvar av medlemslandene likestilt, og etter annekteringen av Krim var alliansens hovedfokus igjen tilbake på territorielt forsvar. Natos planverk ble oppdatert, planene ble øvet, og alliansens rolle som kollektiv forsvarsorganisasjon kom mer i forgrunnen.

Omorganisering av Natos kommandostruktur

Fredsoperasjoner utenfor mandatområdet stilte andre krav til Natos kommandoapparat enn utkjemping av en storkrig med Sovjetunionen og Warszawapakten hadde gjort. Nato foretok derfor på 1990- og 2000-tallet en omfattende reduksjon og omlegging av alliansens kommandostruktur. Nordkommandoen på Kolsås ble nedlagt i 1994, og erstattet av et nytt regionalt hovedkvarter AFNORTHWEST i High Wycombe i England. Nato-forsvaret av Norge, som var blitt ledet av sjefene for de to forsvarskommandoene, Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) på Reitan ved Bodø, med Nato-betegnelsen Principle Subordinate Command North Norway (PSC North), og Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) på Jåttå i Stavanger, med Nato-betegnelsen Principle Subordinate Command South Norway (PSC SoNor), ble nå lagt til et nytt alliert hovedkvarter, PSC North, i FKS' gamle lokaler på Jåttå, samlokalisert med Forsvarets nye Fellesoperativt hovedkvarter og underlagt Nordvestkommandoen i High Wycombe.

I 2003 kom en ny runde med reduksjon og omorganiseringer i Natos kommandostruktur. For det første ble Natos Atlanterhavskommando, ACLANT, i Norfolk i Virginia, USA, omdannet til en transformasjonskommando, Allied Command Transformation, ACT. Etter dette var det bare én kommando for stridsledelse på strategisk nivå igjen i Nato, nemlig SHAPE, som nå ble benevnt Allied Command Operations, ACO. AFNORTHWEST, og PSC North, forsvant. Ansvar for fellesoperasjoner i Nord-Europa under ACO, ble Allied Joint Force Command, JFC, i Brunssum i Nederland. Til erstatning for PSC North etablerte NATO et senter for fellesoperasjoner, Joint Warfare Center, JWC, på Jåttå, underlagt ACT i Norfolk.

Endringene i Natos kommandostruktur fikk også betydelige konsekvenser for organiseringen av det norske forsvaret. Under den kalde krigen hadde norske militære myndigheter vært representert i Natos nordkommando på Kolsås, og i krig ville også regjeringen være representert der. Det ga norske myndigheter direkte innsyn i og innflytelse over Natos planlegging og ledelse av allierte styrkers operasjoner i Norge i krig. Da nordkommandoen ble avviklet ble denne muligheten redusert.

Det var en uttalt målsetting under den kalde krigen at allierte styrker på norsk jord skulle stå under operativ kontroll av en norsk offiser i Natos kommandokjede. Med den endelige avviklingen av PSC-nivået i alliansens kommandostruktur, med nedleggelsen av PSC North på Jåttå i 2003, var allierte styrker på norsk jord ikke lenger underlagt noen norsk sjef.

I 2010 startet arbeidet med å styrke Natos kommandostruktur som en konsekvens av det økte spenningsforholdet til Russland og beslutningen om at forsvar av medlemslandenes territorier igjen skulle ha første prioritet i alliansen. I 2018 ble det besluttet å etablere en ny Joint Support and Enabling Command (JSEC) i Ulm i Tyskland og en ny Joint Force Command i Norfolk, Virginia, USA (JFC-NF), begge underlagt ACO i dets hovedkvarter SHAPE i Mons, Belgia. JFC-NF ble erklært operativ 26. juli 2019. JSEC var i funksjon fra 17. september samme år, men skal ikke være fullt operativ før i oktober 2021.

Formålet med JSEC er å påse at Nato kan deployere styrker raskere gjennom Europa i en krisesituasjon. Formålet med JFC-NF er å bidra til å sikre kommunikasjonslinjene over Atlanterhavet mellom Nord-Amerika og Europa.

Jens Stoltenberg som Natos generalsekretær

Nato er en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk helt siden 1949, og gjennom NATO er land som USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike Norges viktigste allierte. Her er Natos regjeringssjefer samlet under toppmøtet i London i 2019, der generalsekretær Jens Stoltenberg står ansikt til ansikt med USAs president Donald Trump. Bak fra venstre: Norges statsminister Erna Solberg, Nederlands statsminister Mark Rutte og Montenegros statsminister Duško Marković. Foran fra venstre: Tysklands forbundskansler Angela Merkel, Frankrikes president Emmanuel Macron og Estlands statsminister Jüri Ratas.
Av /NTB Scanpix.

I 2014 ble Norges tidligere statsminister Jens Stoltenberg utnevnt til generalsekretær i Nato for fire år, fram til 2018. Perioden ble i desember 2017 først forlenget med to år fram til 2020, og i mars 2019 med ytterligere to år til 2022. Generalsekretæren er alliansens øverste sivile embetsmann, med ansvar for å styre konsultasjons- og beslutningsprosessene i Nato og for å påse at Nato-rådets beslutninger blir satt ut i livet. Hovedarkitektene bak utnevnelsen av Stoltenberg var Tysklands forbundskansler Angela Merkel og USAs president Barack Obama, og utnevnelsen kan tolkes som en anerkjennelse av Norges rolle i Nato. Forlengelsene, som Obamas etterfølger Donald Trump stilte seg bak, var en anerkjennelse av Stoltenbergs ledelse av alliansen, og av hans evne til å hamre ut levedyktige kompromisser i en ytterst krevende tid for Nato. I 2022 vil det bare være nederlenderen Joseph Luns, generalsekretær fra 1971 til 1984, som har ledet Nato i lengre tid enn Jens Stoltenberg.

Et redusert norsk forsvar

To norske F-35, sett fra siden og nedenfra, flyr over Rondane i 2017.
Av /Forsvaret.

Det norske forsvaret endret seg grunnleggende etter den kalde krigen. Mens Forsvarets hovedoppgave da hadde vært eksistensforsvar av Norge, ble oppgaven nå i større grad å være et redskap for Norges løpende utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den kalde krigens avslutning ble derfor innledningen til omfattende nedbygging og omorganisering av Forsvaret fra landsdekkende mobiliseringsforsvar til et lite, mer profesjonelt og mobilt, innsatsforsvar, og til omlegging av totalforsvaret som et konsept for sivilsamfunnets støtte til Forsvaret i krise og krig, til et konsept for gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn i hele krisespekteret fra fred via sikkerhetspolitisk krise til krig.

Skarpe fredsoperasjoner utenfor mandatområdet stilte andre krav til de mindre medlemslandenes styrker med hensyn til strategisk mobilitet, feltetterretning, logistikkstøtte i felt, kvalitet på våpen og utrustning, og ferdigheter i stridsledelse og feltmessig opptreden, enn tilfellet hadde vært under den kalde krigen. Natos nye strategiske konsept bidro på den måten til å profesjonalisere Norges og de andre små og mellomstore medlemslandenes militære styrker og gjøre dem til et mer egnet og tilgjengelig politisk instrument.

Budsjettreduksjoner og nedbygging – Forsvarets doble ubalanse

Allerede på 1970- og 1980-tallet var det i Forsvaret oppstått et økende gap mellom oppgaver og budsjetter og mellom drifts- og investeringsutgifter, den såkalte doble ubalanse. Årsaken var at det voluminøse og landsdekkende mobiliseringsforsvaret hadde vært delvis finansiert gjennom våpenhjelp fra USA og betydelige investeringer over Natos infrastrukturbudsjett. På 1970-tallet falt våpenhjelpen bort, og mot slutten av den kalde krigen ble ikke Norge lenger prioritert når Natos infrastrukturmidler skulle fordeles. På siste halvdel av 1980-tallet var situasjonen blitt kritisk. Dersom et vernepliktsbasert invasjonsforsvar skulle beholdes måtte forsvarsbudsjettet økes betydelig. I 1985 offentliggjorde forsvarssjefen, general Fredrik Bull-Hansen, en forsvarsstudie hvor han presenterte det han kalte «et adekvat nasjonalt forsvar i alliansesammenheng», som krevde en realvekst i forsvarsbudsjettene på rundt sju prosent årlig. Forsvarsstudien 1985 fikk liten innvirkning på Forsvarets innretning. Det motsatte skjedde. Mens forsvarsbudsjettet under den kalde krigen hvert år hadde økt med rundt tre prosent, flatet budsjettveksten nå ut, og fra 1991 til 2000 sank budsjettet med cirka én prosent hvert år. Først ved inngangen til 2000-tallet var det kommet så langt at en radikal omstilling av Forsvaret i form av omfattende reduksjoner i antall enheter og avdelinger tvang seg fram.

Målsettingen med omleggingen av Forsvaret var todelt. For det første, én gang for alle å få bukt med Forsvarets doble ubalanse. For det andre, å tilpasse Forsvarets avdelingsstruktur til en ny trusselsituasjon, nye oppgaver og ny teknologi. Natos nye strategi og styrkemål tilsa at Forsvaret nå i større grad måtte gjøres mobilt og profesjonaliseres. Verneplikten ble beholdt, men det mobiliseringsbaserte invasjonsforsvaret måtte avvikles.

I løpet av omstillingens første fire langtidsplanperioder fra 2001 til 2016 økte forsvarsbudsjettet med cirka 1,5 prosent årlig. Forsvaret ble modernisert, og kvaliteten på enhetene og avdelingene Forsvaret deployerte i internasjonale operasjoner var god. Men antall enheter og avdelinger i Forsvaret var nå blitt svært lavt og det var ikke penger til å holde mer enn en liten andel av dem operativt tilgjengelige. Tiden det ville ta å sette hele Forsvaret på krigsfot var uforholdsmessig stor, og Forsvarets utholdenhet gjennomgående svært begrenset. Forsvarets krigsberedskap var liten, og Forsvaret hadde ikke kapasitet til annet enn å håndtere fredstidsoppgavene hjemme og deltakelse i internasjonale operasjoner ute. Én årsak var at det nye materiellet var svært mye dyrere i både anskaffelse og drift enn det som ble skiftet ut, og at Forsvaret systematisk undervurderte driftsutgiftene til det nye materiellet. Langtidsplanenes økonomiske rammer var derfor langt lavere enn det som skulle til for å anskaffe og drive den planlagte forsvarsstrukturen, dersom målsettingen var at hele Forsvaret i en krisesituasjon skulle kunne gjøres tilgjengelig på kort varsel.

Etter 16 år med omstilling, ved utgangen av den fjerde langtidsplanen for Forsvaret i 2016, befant Forsvaret seg i en dyp og vedvarende strukturell krise. Forsvarets størrelse sto ikke i forhold til ressursene det ble tilført, og Forsvarets innretting var ikke egnet til å løse oppgavene.

Forsvaret gjenoppbygges

Til tross for de store nedskjæringene i Forsvaret, dels fordi det nye materiellet som var blitt anskaffet var mye dyrere i drift enn materiellet det erstattet – og dyrere i drift enn beregnet, og dels fordi utgiftene til krevende internasjonale operasjoner ble høyere enn forutsatt, ble det etter hvert klart at Forsvaret ikke lot seg finansiere innenfor gjeldende budsjettrammer. Strukturen måtte enten videre ned eller budsjettene økes. På Natos toppmøte i Wales i september 2014, som en reaksjon på Russlands annektering av Krim i mars samme år, ble medlemslandene enige om å øke forsvarsbudsjettenes andel av brutto nasjonalprodukt til to prosent innen 2024. Etter 2015 fikk derfor både det norske forsvarsbudsjettet og forsvarssektorens andel av BNP markant økning.

Arbeidet med langtidsplanen for perioden 2017 til 2020 tok til høsten 2014, under inntrykk av Krim-krisen, med forsvarsminister Ine Eriksen Søreides oppdrag til forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen om å utarbeide et fagmilitært råd som grunnlag for langtidsplanen. Oppdragsdokumentet tok utgangspunkt i erkjennelsen av at ubalansen i forholdet mellom ambisjonsnivå, struktur og tilgjengelige ressurser hadde ledet til at Forsvaret hadde for liten reaksjonsevne og kapasitet for de nasjonale oppgavene. Evnen til høyintensitets fellesoperasjoner i forsvar av landet skulle være dimensjonerende for Forsvarets struktur. Alvorlige kriser i Norges nærområde måtte kunne håndteres nasjonalt, mens Forsvaret i krigstilfelle måtte kunne ta imot og operere integrert i Nato-styrker. Dette var ikke noen ny målsetning, men hun fastslo at evne til på kort varsel å håndtere krise og krig i våre nærområder med utholdenhet og dybde i strukturen ikke hadde vært prioritert.

Oppdraget til forsvarssjefen ble gitt én måned etter Natos toppmøte i Wales. Det norske forsvarets andel av BNP lå på dette tidspunkt i underkant av 1,3 prosent, og en økning til to prosent ville innebære en budsjettøkning på nær 43 prosent, eller 19 milliarder kroner. Men forsvarssjefen fikk ikke i oppdrag å utrede en forsvarsstruktur innenfor to prosent av BNP. Han skulle utrede to budsjettalternativer: en videreføring av flate 2015-budsjetter, og en reell årlig budsjettøkning på 0,5 prosent. I tillegg skulle han angi hva han ville prioritere om han fikk mer penger enn dette.

I sitt fagmilitære råd fra oktober 2015 fastslo forsvarssjefen at en videreføring av 2015s budsjettramme vil innebære en radikal nedbygging av Sjøforsvaret og Hæren og noe reduksjon av Luftforsvaret. Evnen til høyintensitets fellesforsvar vil måtte oppgis. Forsvarssjefens anbefalte struktur, som han kalte «et nødvendig minimumsforsvar», var i realiteten grovt sett en videreføring av eksisterende struktur gjort operativ tilgjengelig. Med anskaffelse av nye ubåter, nye kampfly, og enkelte andre allerede planlagte anskaffelser, i tillegg til reell kompensasjon for antatt teknologisk fordyrelse, ville det kreve en årlig budsjettøkning med tre milliarder kroner per år i planperioden fram til 2020, og en budsjettøkning på 175 milliarder kroner over de neste 20 år. I seg selv en illustrasjon av hvor omfattende underfinansieringen av Forsvaret hadde vært fram til da. Og selv dette budsjettnivået forutsatte betydelig reduksjon av staber, nedleggelse av tjenestesteder for å redusere driftsutgiftene.

Langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2017 til 2020 forelå i juni 2016, og bygde på forsvarssjefens fagmilitære råd, men ikke fullt ut. Planens to hovedprioriteringer var for det første å bringe Forsvaret i kampklar stand ved å rette opp underbemanningen, tette hullene i vedlikehold og beholdninger av ammunisjon og reservedeler, og øke omfanget av trening og øvelser. For det andre var det å bringe samsvar mellom planer og budsjetter og med det bryte den vedvarende underfinansieringen av Forsvaret. I tråd med den sikkerhetspolitiske utviklingen med økt spenning mellom Russland og Vesten la langtidsplanen opp til økt tilstedeværelse, trening og øving i Nord-Norge, og særlig i Finnmark. Planens svakhet var for det første den økonomiske rammen. Langtidsplanen la opp til en budsjettøkning i løpet av de neste 20 år på 165 milliarder kroner, mot forsvarssjefens 175 milliarder. Forsvarssjefens anbefalte budsjettøkning på tre milliarder kroner årlig ville gi en budsjettramme i 2020 på 12 milliarder over nivået i 2016. Langtidsplanen la opp til at budsjettet fram til 2020 skulle økes med 7,2 milliarder kroner. Det ble ikke plass innenfor langtidsplanens rammer til å videreutvikle landmakten, som i hovedsak beholdt gjeldende organisasjon og utrustning, i strid med forsvarssjefens fagmilitære råd. Stortinget konstaterte at langtidsplanen derfor bare utgjorde første del i behandlingen av Forsvarets framtid, og påla regjeringen å komme tilbake med den andre delen av langtidsplanen om videre utvikling og innretting av Hæren og Heimevernet.

I Landmaktutredningen, som ble vedtatt av Stortinget i november 2017, anbefalte regjeringen å styrke, modernisere og videreutvikle landmakten innenfor den vedtatte langtidsmeldingens økonomiske planramme. I tråd med langtidsplanens prioritering av økt militær tilstedeværelse, trening og øving i Nord-Norge, skulle det etableres styrket permanent landmilitær tilstedeværelse i Finnmark.

Forsvarsbudsjettet for 2019 viste at regjeringen faktisk fulgte opp langtidsplanens økonomiske ramme. Men man lå likevel etter planen når det gjaldt å øke beholdningene av ammunisjon og reservedeler, øke bemanningen ved kampavdelingene og øke øvingsaktiviteten. Forsvarsgrenene hadde fortsatt ikke tilstrekkelige driftsmidler til fullt ut å kunne omsette investeringen i materiell i operativ evne. Da arbeidet med langtidsplanen for perioden 2021 til 2024 ble igangsatt i april 2019 mente forsvarssjefen dessuten at hans vurdering fra 2015 av hva som var et «nødvendig minimumsforsvar» ikke lenger holdt. Med gjeldende forsvarsstruktur og utholdenhet ville Forsvaret verken klare å møte økte nasjonale behov eller å innfri økte krav fra Nato.

I sitt fagmilitære råd av 8. oktober 2019 fremmet forsvarssjefen fire strukturalternativer hvor det høyeste alternativet (alternativ A) etter hans vurdering var det minimum som var nødvendig for at Forsvaret skulle kunne ivareta landets sikkerhetspolitiske behov, og det eneste som ville oppfylle Natos styrkemålsetting for Norge. Det ville innebære en økning av antall manøverbataljoner fra seks til elleve, antall fregatter fra fire til åtte og antall helikoptre fra 58 til 84. Det laveste alternativet (alternativ D) var en videreføring av gjeldende langtidsplan, med visse forsterkninger: én manøverbataljon, to fregatter og et forsterket luftvern.

Begge alternativer la til grunn en årlig økning av forsvarsbudsjettet med tre prosent i de første fire årene fram til 2024. Alternativ D forutsatte deretter en konstant budsjettramme, mens alternativ A forutsatte en videre økning fram til 2028, da rammen skulle ligge 86 milliarder over budsjettrammen i 2020, en økning på nesten 50 prosent.

Langtidsplanen for perioden 2021 til 2024 skulle etter planen legges fram for Stortinget etter påske 2020. I mellomtiden rammet koronapandemien og førte til en markert reduksjon i BNP, noe som også endret de økonomiske forutsetningene for den videre utviklingen av Forsvaret.

Hæren

I Hæren ble alle de tolv mobiliseringsbrigadene nedlagt over en periode på tolv år fra 1995 til 2007. Hæren hadde etter det bare én stående brigadeBrigade Nord, med standkvarter i indre Troms, men med en av brigadens tre manøverbataljoner, Telemark bataljon, forlagt til Rena leir i Sør-Norge. Hærens regionale organisasjon, infanteriregimentene som fungerte som landforsvar i Nord-Norge og Distriktskommandoer i Sør-Norge, ble også lagt ned i 1995. I en overgangsperiode ble Hærens territorielle ansvar ivaretatt av 14 territorielle regimenter og 6. divisjon. I 2002 ble også de territorielle regimentene nedlagt og i 2009 forsvant 6. divisjon. Det territorielle ansvaret ble gitt til Heimevernet. Fra å være en territoriell organisasjon var Hæren blitt en ren felthær. Mannskapsstyrken var blitt redusert fra en krigsstyrke på rundt 130 000 soldater på 1970-tallet til rundt 15 000 i 2009, og Hæren hadde forlatt den territorielle tilknytningen som den hadde hatt siden den ble etablert i 1628.

Den 1. januar 2019 ble Finnmark landforsvar (FLF) gjenopprettet og fikk seg underlagt alle norske landmilitære styrker i Finnmark tilhørende Hæren og Heimevernet (HV). Samtidig ble det opprettet en ny, stående avdeling – Porsanger bataljon – på Porsangmoen.

Heimevernet

På begynnelsen av 1990-tallet ble det etablert utrykningsstyrker i Heimevernet, for å kunne reagere mer fleksibelt på fiendtlige styrkers operasjoner bak egne linjer. Utrykningsstyrkene kunne operere på tvers av HVs administrative grenser, skulle samarbeide tett med Politiet i fredstid, og fikk begrenset politimyndighet. I 2005 ble antall HV-distrikter redusert og HV fikk en tredelt struktur med innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker, hver med forskjellig grad av utstyr, trening og beredskapsgrad. I 2016 ble Sjøheimevernet lagt ned. Antall HV-soldater ble i tidsrommet 1991 til 2017 redusert fra 83 000 til 40 000.

Spesialstyrkene

Forsvaret hadde helt siden midt på 1960-tallet hatt et lite antall spesialstyrker i form av Hærens jegerkommando, opprettet 1962, og Marinejegerkommandoen, opprettet 1968. I 1981 ble et antall marine- og fallskjermjegere organisert i en egen Forsvarets spesialkommando, FSK, spesielt innrettet mot støtte til Politiet ved terroranslag primært mot oljeinstallasjoner til sjøs. Forsvarets nye oppgaver som en konsekvens av Natos nye strategi, kombinert med den økende terrortrusselen i Europa, førte til økt fokus på spesialstyrker i hele Nato. Også de norske spesialstyrkene opplevde en sterk økning i antall og en betydelig oppgradering av våpen og utrustning. I januar 2014 ble marine- og fallskjermjegerkommandoene flyttet fra sine respektive forsvarsgrener og sammen med FSK organisert i en egen organisasjon ledet fra Forsvarets spesialstyrker stab i Oslo, med Nato-betegnelsen Norwegian Special Forces Staff, NORSOC.

Sjøforsvaret

Over en periode fra 1995 til 2004 ble også Sjøforsvarets regionale organisasjon, sjøforsvarsdistriktene, nedlagt. I tidsrommet 1991 til 2004 ble alle Kystartilleriets 48 kanon- og torpedobatterier og minefelt avviklet. Kystartilleriet opphørte som eget våpen i Sjøforsvaret i 2001, og ble formelt lagt ned i 2007, 108 år etter grunnleggelsen. I Kystartilleriets sted ble det i 2001 etablert en Kystjegerkommando, KJK, på rundt 90 soldater med hovedkvarter på Trondenes ved Harstad. Utrustet med båter av typen Stridsbåt 90 og anti-overflate-missilet Hellfire, kunne KJK rykke ut og etablere seg i skjærgården for å bekjempe fiendtlige fartøyer.

I Marinen ble antall kampfartøyer sterkt redusert. De femten ubåtene av Kobben-klassen ble erstattet av seks nye ubåter av Ula-klassen. Mellom 1992 og 2006 ble 36 missil-, torpedo- og kanonbåter, MTB-er av Storm-, Snøgg- og Hauk-klassen, kondemnert og etter hvert erstattet av seks kystkorvetter av Skjold-klassen. To Sleipner-klasse korvetter ble kondemnert i 1992, mens fire gjenværende fregatter av Oslo-klassen ble erstattet av fem nye fregatter av Fridtjof Nansen-klassen mellom 2006 og 2011. Minevåpenet ble avviklet i 2006 og med det Marinens to mineleggere av Vidar-klassen. De fire gamle minesveiperne av Sauda-klassen ble erstattet av fire minejaktfartøyer av Oksøy-klassen og fem minesveipere av Alta-klassen mellom 1993 og 1997. Fem landgangsfartøyer av Reinøysund-klassen, som hadde som oppgave å gi Hæren taktisk mobilitet over sjø, ble avhendet i 2003. I 2011 besto Marinen dermed av 18 kampfartøyer – ubåter, MTBer og fregatter – en reduksjon på over 30 prosent fra høydepunktet på 58 kampfartøyer på 1980-tallet. I 2009 ble Marinens base for MTBer og ubåter i Nord-Norge, Olavsvern orlogsstasjon sør for Tromsø, nedlagt.

8. november 2018 totalhavarerte fregatten KNM Helge Ingstad etter en kollisjon med tankskipet Sola TS i Hjeltefjorden nord for Bergen. Sjøforsvarets fregattkapasitet ble dermed redusert med 20 prosent.

Samtidig som Kystartilleriet ble avviklet og Marinen sterkt redusert ble Kystvakten bygget ut og modernisert. Kystvaktens flåte av innleide tidligere fiskefartøyer ble erstattet av seks moderne spesialbygde fartøyer. I 1996 ble Kystvakten utvidet til også å omfatte en Indre Kystvakt som ble utrustet med fem moderne fartøyer fordelt på sju soner langs kysten fra Halden til Kirkenes. Indre kystvakt utfører kontrollvirksomhet i indre kystfarvann mens Ytre kystvakt har ansvar for ressursforvaltning og kontroll i territorialfarvannet og i norsk økonomisk sone og vernesonen rundt Svalbard. Fra 1. januar 2020 fikk Kystvakten ansvaret for den statlige slepebåtberedskapen langs kysten, og fikk for det formål tilført to nye fartøyer.

Luftforsvaret

Pilot Thomas Harlem, som fløy en av Norges første F-35 hjem fra USA, blir ønsket velkommen på Ørland flystasjon av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Mellom de to ser man statsminister Erna Solberg, og til venstre forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.
Av /Forsvaret.

Under den kalde krigen hadde Luftforsvaret bygget opp en stor organisasjon med flere flyplasser enn hva forsvarsgrenen selv trengte. Formålet var å kunne motta allierte flyforsterkninger. Nå ble antallet øremerkede allierte forsterkningsskvadroner først sterkt redusert, for så helt å forsvinne. På 1990-tallet ble derfor forsterkningsflyplassene Evenes, Sola, Torp og Flesland overdratt til sivil drift. Luftforsvaret konsentrerte sine kampflyoperasjoner til Ørland og Bodø hovedflystasjoner. Nike-batteriene, som hadde ivaretatt område-luftforsvar av Oslo siden 1960-tallet, ble avviklet i 1991. Det øvrige bakkebaserte luftvernet ble sterkt redusert i antall. Fra 1991 til 2015 ble antall luftvernbatterier redusert fra 30 til 1. I 2000 ble 336 skvadron på Rygge, som var oppsatt med F-5 jagerfly, nedlagt uten at flyene ble erstattet av nye.

I 2008 besluttet Stortinget at Luftforsvarets F-16 fly skulle erstattes av 56 F-35 kampfly med innfasing i tidsrommet 2015 til 2020.

I 2012 ble det vedtatt at Bodø hovedflystasjon skulle legges ned og kampflykapasiteten i framtiden skulle konsentreres på Ørlandet. For å ivareta behovet for overvåking og suverenitetshevdelse i luftrommet i Nord-Norge ble det samtidig vedtatt å etablere en framskutt base for kampfly på Evenes.

I 2016 ble det vedtatt at Andøya flystasjon skulle legges ned og 333 skvadronen skulle flyttes til Evenes flystasjon. Senere samme år ble det besluttet at 333 skvadrons seks P-3 Orion maritime patruljefly og 717 skvadrons tre DA-20 Jet Falcon elektronisk krigføringsfly på Gardermoen skulle erstattes av fem P-8A Poseidon som skulle tilføres 333 skvadron på Evenes.

Omorganisering av forsvarsledelsen

Forsvarets overkommando ble avviklet i 2003. Forsvarsstaben ble opprettet som Forsvarssjefens ledelseselement, samtidig som en stor del av Forsvarets militære ledelse ble integrert med Forsvarsdepartementet. Den delen av den militære ledelsen som ble integrert i Forsvarsdepartementet fikk betegnelsen Forsvarets strategiske ledelse. Forsvarskommando Nord-Norge ble nedlagt og hovedkvarteret på Reitan omdannet til en landsdelskommando for Nord-Norge, LDKN, samtidig som Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå i Stavanger fikk kommandomessig ansvar for styrkene i hele landet. I 2009 ble det fellesoperative hovedkvarteret i Stavanger nedlagt og Forsvarets operative hovedkvarter, FOH, ble etablert på Reitan.

Internasjonale operasjoner

Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner etter den kalde krigen kan inndeles i fire kategorier:

  1. Operasjoner ledet av Nato
  2. Operasjoner ledet av EU
  3. Koalisjoner av villige ledet av USA
  4. FN-operasjoner

Operasjoner ledet av Nato

Norske kampfartøyer deltok i embargooperasjonene i Adriaterhavet, Operation Maritime Monitor fra 1992 til 1993 sammen med VEU, og Operation Sharp Guard fra 1993 til 1995.

Norske bakkestyrker deltok i IFOR i Bosnia-Hercegovina med 3600 soldater fra 1995 til 1996 og i SFOR samme sted med 1800 soldater fra 1996 til 1998.

I 1999 deltok norske kampfly i Operation Allied Force over Kosovo og Serbia, fra baser i Italia med deltakelse av 250 piloter og bakkemannskaper.

Fra 1999 til 2004 deltok Norge i KFOR i Kosovo med til sammen rundt 7000 soldater. I 2001 ble styrken ledet av den norske generalløytnanten Thorstein Skiaker, da det norske bidraget på det meste utgjorde rundt 1400 soldater. Norske styrker var aktive i Kosovo og Makedonia fram til 2006.

Fra desember 2001 til januar 2015 deltok norske styrker i ISAF i Afghanistan.

Norske kampfartøyer deltok i Operation Active Endeavour i Middelhavet som ledd i kampen mot terror fra 2001 til 2016.

Norge har ved en rekke anledninger etter den kalde krigen stilt med flaggskip og styrkesjef for Natos stående marinestyrker, fregattstyrken Standing NATO Maritime Group One (SNMG 1), og minerydderstyrken Standing NATO Mine Countermeasures Group One (SNMCMG 1) .

Norge deltar med personell i Natos felles luftbårne luftovervåkings- og kontrollstyrke AWACS. AWACS-fly med norske besetningsmedlemmer opererte blant annet over USA etter terrorangrepet 11. september 2001, i Afghanistan regelmessig fra 2002, over Libya i 2011 og Mali i 2013.

Fra 2006 har Norge bidratt med kampfly i luftovervåking i Baltikum og over Island.

Norge deltok i anti-piratoperasjonen Operation Ocean Shield i Aden-bukta med et P-3 Orion maritimt patruljefly i 2011 og med flaggkommandør Henning Amundsen som leder av operasjonen, med fregatten KNM Fridtjof Nansen som flaggskip, fra juni til desember i 2013.

Fra 31. mars til 1. august 2011 deltok norske kampfly i Operation Unified Protector for å håndheve FNs våpenembargo og flyforbudssone i Libya.

Høsten 2014, som en reaksjon på Russlands anneksjon av Krim, ble et mekanisert infanterikompani fra Telemark bataljon, 190 mann med CV-90 stormpanservogner, satt inn i Latvia.

Fra 1. januar 2015 til dags dato har rundt 75 norske soldater deltatt i norske styrker Resolute Support Mission (RS), en operasjon til støtte for afghanske myndigheter med rådgivning og i opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker.

Operasjoner ledet av EU

Norge deltok i anti-piratoperasjonen Operation Atalanta i Aden-bukta fra august til desember 2009 med én fregatt.

Koalisjoner av villige ledet av USA

Norge deltok med et feltsykehus med 350 soldater i den første Golf-krigen, Operation Desert Storm, fra 1991 til 1992.

I 2001 deltok norske styrker i Operation Enduring Freedom i Afghanistan.

Fra 20. til 31. mars 2011 deltok norske kampfly fra Souda Bay på Kreta i Operation Odyssey Dawn for å håndheve FNs våpenembargo og flyforbudssone i Libya.

Fra 2015 deltok Norge med 50 soldater i Operation Inherent Resolve i Irak for å bekjempe den internasjonale koalisjonen mot Den islamske stat (IS).

FN-operasjoner

Norge deltok i UNOSOM i Somalia fra 1991 til 1995 med til sammen 260 personer.

Norge deltok i UNPROFOR i Kroatia og Bosnia-Hercegovina med 4 400 soldater fra 1992 til 1995, og i UNPREDEP i Makedonia med 800 soldater fra 1995 til 1999.

Fra 1991 til 1994 deltok Norge med i alt 170 personer i UNIKOM i Irak og Kuwait.

I 2013 og 2014 deltok Norge med en fregatt og siden et kystvaktfartøy i Operation RECSYR på vegne av FN og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW), for transport av kjemiske våpen fra Syria.

I tillegg til disse større operasjonene deltok norske observatører i en lang rekke FN-operasjoner i Europa, Afrika og Asia. Men Norge trappet i stor grad ned Forsvarets bidrag til FN-ledete operasjoner etter den kalde krigen, til fordel for operasjoner under ledelse av NATO eller USA.

Det norske engasjementet i UNIFIL i Libanon ble avsluttet i 1999.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjell Inge Bjerga (2002), «Enhet som våpen – Øverstkommanderende i Nord Norge 1948-2002», Eide forlag, Bergen. ISBN: 82-514-0573-4
  • Olav Bogen og Magnus Håkenstad (2015), «Balansegang – Forsvarets omstilling etter den kalde krigen», Dreyer forlag, Oslo. ISBN: 978-82-8265-136-3
  • Jacob Børresen, Gullow Gjeseth, Rolf Tamnes (2004), «Norsk forsvarshistorie bind 5, 1970-2000, Allianseforsvar i endring», Eide forlag, Bergen. ISBN: 82-514-0622-6
  • Jacob Børresen (2011), «Alliance Naval Strategies and Norway in the final Years of the Cold War» i Naval War College Review Spring 2011, Volume 64, Number 2.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg