Det rene norske flagget heises på Akershus
Det «rene» norske flagget (uten unionsmerke) heises på Akershus festning 9. juni 1905, to dager etter unionsoppløsningen. Kolorert fotografi.

De siste to tiårene på 1800-tallet og overgangen til 1900 var en spent tid, både internt i norsk politikk og i forholdet til Sverige. Striden om parlamentarismen førte Norge til randen av borgerkrig, med en høyreregjering som ville bruke militærmakt til å hindre Venstre fra å komme til makten – og et forsvar som var splittet i synet på konflikten. Statsminister Johan Sverdrup forsonet seg med de militære, forente hæren og marinen i ett departement, og startet en kraftig opprustning og omorganisering av forsvaret frem mot århundreskiftet.

Under forhandlingene om unionsoppløsning i Karlstad var faren for krig mellom Norge og Sverige reell. Ikke fordi noen av partene ønsket krig, men fordi den kraftige mobiliseringen kunne føre til uhell som ledet til en krig ingen ønsket. Midt i en tilspisset konflikt i sør, samarbeidet de to landene tett om et felles forsvar mot Russland i nord. Da unionen var oppløst, stod det norske forsvaret igjen med betydelig prestisje.

Forsvaret i striden om parlamentarismen

Citadellet 1903
De første årene av unionen med Sverige foregikk en kraftig nedrustning. Man var likevel opptatt av å ha en sterk marine. Marinebasen ble flyttet fra Fredriksvern til Horten, hvor den nye orlogsstasjonen Karljohansvern ble oppført. Bildet viser citadellet på Karljohansvern i 1903.
Av .

I 1872 vedtok Stortinget første gang at statsrådene skulle ha adgang til Stortinget. Striden om innføring av parlamentarisme var innledet. Striden sto mellom høyreregjeringen, som i tre påfølgende storting hadde lagt ned veto mot lovforslaget, og venstreopposisjonen, som hadde flertall i Stortinget og hver gang vedtok å fremme det. Striden handlet om hvem som skulle ha makten i landet: Kongen og embetsstanden eller det folkevalgte Stortinget og en regjering som utgikk fra stortingsflertallet.

Det toppet seg da Stortinget i juni 1880 for tredje gang vedtok at statsrådene hadde adgang til nasjonalforsamlingen, og kunngjorde at dette nå var grunnlov i Norge, selv om regjeringen og kongen nektet sanksjon. Striden ble avsluttet med at de fleste av regjeringens medlemmer i 1884 ble fradømt sine embeter i Riksretten, og at Venstres Johan Sverdrup innstiftet den nye parlamentariske statsskikken ved å danne en ren venstreregjering utgått fra Stortingets flertall.

Trusler om statskupp, frykt for borgerkrig

Christian Selmer
Av .

Forsvaret ble trukket inn i striden fordi Kongen og statsminister Christian Selmer vurderte å bruke militær makt til å begå statskupp. Venstreopposisjonen bygde på sin side opp en militsarmé av skytterlag utenfor Kongens og regjeringens kontroll, som forsterket faren for innbyrdes maktbruk, fordi den skremte makthaverne til mottiltak. Borgerkrig var derfor en reell mulighet på første halvdel av 1880-tallet.

Etter Venstres valgseier i 1882 henvendte kong Oscar 2 seg til statsministeren om råd, og Selmer oppmuntret Kongen til å bruke makt dersom regjeringen skulle bli dømt. Høsten 1883 planla Kongen og statsministeren å ignorere en eventuell riksrettsdom ved at regjeringen bare ble sittende. Dersom Stortinget etter dette nektet å samarbeide med regjeringen, ved for eksempel å nekte å vedta et budsjett, skulle tinget sendes hjem, om nødvendig med våpenmakt. Kongen ga også ordre om at det ble laget en oversikt over venstreopposisjonen i landet og en vurdering av forsvarets lojalitet.

Arméminister og kommanderende general Adolph Munthe rapporterte at avdelingene nok ville følge ordre, men han var ikke sikker på om de vernepliktige ville la seg mobilisere. Munthes rapport og rykter om at flere av armeens bataljoner, under ledelse av venstrelojale offiserer, planla å marsjere mot hovedstaden dersom regjeringen ikke respekterte riksrettens dom, gjorde at Kongen ga ordre til «geværavskruing», til å oppbevare gevær og sluttstykker hver for seg, slik at brukbare geværer ikke skulle falle i hendene på radikale soldater.

Deler av offiserskorpset nektet å etterkomme ordren, men da riksrettens dom falt, var over 30 000 av armeens og marinens våpen uskadeliggjort. Sjefen for armeens generalstab utarbeidet en oppsetningsplan for kupp. Men da Selmer orienterte regjeringen om planene om å begå statskupp, ble han møtt med en kald skulder, og det var særlig de militære fagstatsrådene som var avvisende.

Forsvaret og Sverdrup

 Johan Sverdrup

Johan Sverdrup

Johan Sverdrup
Av /※.

Etter en kort periode med voldsom indignasjon gikk regjeringen av. General Munthes vurdering av forsvarets lojalitet gjorde at den hadde mistet troen på at den rådde over de fysiske maktmidler som måtte til for å kunne sette seg ut over riksrettsdommen. Mens samfunnets sivile toppsjikt – universitetet og kirken – sto på Kongens side mot Johan Sverdrup, var forsvaret splittet. Toneangivende offiserer innså at framtiden lå i samarbeid med, og ikke aksjoner mot, Sverdrup og Venstre.

Og da Sverdrup overtok som statsminister i 1884 ble det slutt på å kutte bevilgningene til forsvaret og han ble i stedet en sterk og målbevisst viderefører av effektiviseringen og moderniseringen som Jacob Lerche Johansen hadde lagt grunnen til i 1866/1867. Hans første store reform ble å slå sammen marine- og armédepartementene til ett forsvarsdepartement, med ham selv som forsvarsminister. Dermed ble det skapt grunnlag for en bred samling om forsvaret som i sin tur ble fundamentet for 1890-årenes militære opprustning og den nasjonale konsensus som var forutsetningen for løsrivelsen fra Sverige i 1905.

Opprustning fram mot unionsoppløsningen

Felttelegraf
Offiserer og soldater på grensevakt 1905. Moderne felttelegrafi var en av nyanskaffelsene i årene fram mot unionsoppløsningen.
Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0

1890-årene ble en gjennombruddstid for Forsvaret, med sterk økning av bevilgningene. Budsjettene økte fra mellom åtte og ni millioner i året i perioden 1876–1890 (bortsett fra under striden om parlamentarismen tidlig på 1880-tallet da Stortinget ved flere anledninger nektet bevilgninger til forsvaret), til mellom ti og 15 millioner per år i perioden 1890–1894, eller mellom 18 og 27 prosent av et statsbudsjett på rundt 54 millioner kroner. Mellom 1896 og 1903 fikk Forsvaret årlig mellom 16 og 22 millioner kroner. I 1895, 1897 og 1899 ble dette supplert med kraftige ekstrabevilgninger. Opprustningen var ikke ensidig rettet mot Sverige, men må også ses på som del av en generell trend i Europa på denne tiden, i Norge forsterket av unionsstriden og av frykt for Russland.

Ny vernepliktslov

Med vernepliktsloven av 1885 ble vernepliktsmassen omorganisert. Heretter besto Hæren av tre organiserte oppbud mot tidligere to: linjen, landvernet og et nytt oppbud, landstormen. Dermed ble det landvernet som på papiret hadde blitt opprettet nesten femti år tidligere, nå iverksatt. Begge de bakre oppbudene, landvernet og landstormen, skulle reserveres for territorialforsvaret. Bare linjen skulle, som før, kunne benyttes til krigstjeneste utenfor landet, eller med andre ord til forsvar av unionen.

Ny hærordning

Vernepliktsloven av 1885 ble fulgt opp av en ny hærordning, vedtatt av Stortinget i 1887, den første omfattende omorganisering av hæren siden 1817. De vervede avdelingene, rundt 2000 mann, ble, med unntak av Det norske jegerkorps' to gardeavdelinger, avskaffet. Resten av infanteriet skulle fortsatt være inndelt i fem brigader, hver med fire korps. Alle de tre oppbudene fikk kavaleri, skjønt det dreide seg i realiteten bare om ridende infanterister. Artilleriet ble organisert i tre feltartillerikorps, med hver sin linje-, landverns-, og landstormsbataljon, og et festnings- og bergartillerikorps som også var inndelt i oppbud. Festnings- og bergartillerikorpset fikk standkvarter på Oscarsborg.

I 1899 ble det bestemt at bergartilleriet skulle overføres til feltartilleriet og at kystartilleriet skulle settes opp som et selvstendig våpen i hæren. Kystartilleriet bestod av Oscarsborg festning, Tønsbergfjordens befestninger, Odderøens og Topdalsfjordens befestninger, Bergens befestninger, Agdenes befestninger, Vardøhus festning og Fredrikstad og Fredrikshald mineforsvar. I 1902 ble grensefestningene og Kystartilleriet ført sammen i ett våpen, Festningsartilleriet.

Det viktigste ved hærordningen av 1887 var etablering av fast oppsatte spesialvåpen. Ingeniørvåpenet og sanitetstjenesten ble organisert i faste korps i hvert oppbud. Tren og intendantur ble fellesvåpen.

Under våpenøvelsene besto den norske hæren etter dette av rundt 25 000 mann i tillegg til rundt 2400 fastlønte offiserer. Men dette var stort sett uøvde mannskaper som bare var inne til øvelse noen dager hvert år. Mellom de årlige våpenøvelsene var det bare garden, skoleavdelingene, feltartilleriet og sikkerhetsbesetning på festningene, totalt 2281 mann i år 1900, hvorav 1800 menige, 69 offiserer, 134 underoffiserer og et par hundre korporaler og musikanter, som var oppsatt. I 1894 fullfinansierte Stortinget utskifting av håndvåpen i hæren med innføring av moderne Krag-Jørgensen og Mauser repetergeværer.

Opprustning av sjøforsvaret

Den svenske sabelraslingen i konsulatsaken 1895 la grunnen for ytterligere bevilgninger til forsvaret. Tolv millioner kroner ble bevilget til to panserskip til Marinen og til kystartillerianlegg i Tønsberg, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Opprustningen av kystforsvaret med marine og festninger ble fullført etter at Stortinget i 1898 og 1899 bevilget penger til ytterligere to panserskip. Mellom 1894 og 1899 var det med dette blitt bevilget over 20 millioner kroner til bygging av krigsfartøyer. I tillegg til de fire panserskipene, Tordenskiold og Harald Haarfagre, Norge og Eidsvold, ble det anskaffet to kanonbåter av 1. klasse, Frithjof og Viking, ti torpedobåter av 1. klasse og ti torpedobåter av 2. klasse.

Etter innføringen av den første torpedobåten Rap i 1873, som for øvrig hadde blitt utrangert etter ti år, ble det bygget seks torpedobåter av 2. klasse, slik at antall torpedobåter ved unionsoppløsningen i 1905 var oppe i 26. I 1896 fikk marinen også tilført en torpedodivisjonsbåt, en liten jager, Valkyrjen, for midler samlet inn blant kvinnene i Norges forsvarsforening. Kommandofartøyet Heimdal ble anskaffet i 1892. I 1896 hadde Marconi gjort de første forsøk med radiotelegrafi, og allerede i 1901 fikk to av panserskipene radiotelegrafiutstyr om bord. I 1905 hadde alle fire fått installert slikt utstyr og det var blitt etablert kystradiostasjoner på Tjøme og på Flekkerøy ved Kristiansand.

Kystartilleriet

Mellom 1897 og 1899 anla marinen en opplagshavn i Melsomvik, med kulldepot og verksteder, som også skulle tjene som et framskutt replipunkt i krisetider, som flåten skulle operere ut fra, og hvor den kunne trekke seg tilbake. Karljohansvern i Horten var blitt for sårbar og vanskelig å forsvare mot moderne artilleri, og ville bli evakuert i tilfelle krig. For å beskytte innseilingen til Melsomvik opp Tønsbergfjorden ble Håøya fort og Sundås batteri anlagt, med tilhørende minesperringer.

Til å planlegge og lede mobilisering og klargjøring av fartøyer og kystartillerifort, ble det fra 1901 opprettet tre sjømilitære distriktskommandoer med sete henholdsvis på Karljohansvern, i Kristiansand (Marvika) og Bergen (Marineholmen). Distriktskommandoene skulle også ha ansvar for overvåking og rapportering og kunne for det formål få seg underlagt bevoktningsfartøyer.

Hvordan man mest effektivt kunne utnytte kombinasjonen av maskindrevne fartøyer og radiotelegrafi i krig til sjøs var ikke kommet særlig langt verken i Norge eller i de fleste andre land. De første spede forsøk med mobile kystforsvarsavdelinger i Norge kom i gang sommeren 1887. Øvelsene den gang varte bare noen måneder hver sommer og bare noen få fartøyer var utrustet. Nødvendig realisme og kompleksitet i øvelsene kom neppe på plass før etter anskaffelsen av de to første panserskipene i 1897. Panserskipene og torpedobåtene av 1. klasse ble organisert i en eskadre, Skagerrakeskadren. Fra og med 1898 ble det holdt eskadreøvelser én gang hver sommer. Først i 1902, 1903 og 1904 var det eskadreøvelser to ganger årlig: vår- og høsteskadren.

Landartilleriet og Glommalinjen

Etter 1899 var turen kommet til opprustning av landartilleriet og av Glommalinjen. Fordi spørsmålet om å behandle befestning av Glommalinjen kom samtidig som unionskonflikten kulminerte etter århundreskiftet, er det nærliggende å anta at den var rettet mot trusselen fra Sverige. Så enkelt er det ikke. Behovet for å anlegge sperrepunkter for å hindre en fiende i å krysse Glomma gikk i alle fall tilbake til sentralkommisjonen av 1836s forsvarsplanlegging.

Glommalinjen var en naturlig forsvarslinje uansett hvilken fiende man hadde i tankene, fordi den som kontrollerte Glomma kontrollerte hovedstaden. I årene fra 1899 til 1903 ble det bygget tolv batterier langs Glommalinjen, konsentrert til Fossumavsnittet, for å hindre kryssing av elva ved det viktige fergeleiet Grønsund. Hovedvekten ble imidlertid lagt på de såkalte grensefestningene, som i motsetning til Glommalinjen var ensidig rettet mot Sverige.

Festningene ble anlagt i tidsrommet 1903–04 etter initiativ fra forsvarsminister Georg Stang, som hadde en klokkertro på faste sperremidler. De omfattet Hjelmkollen fort ved Svinesund, en utbygget Fredriksten festning, Ørjefortene, Aurskog fort og Kongsvinger befestning. Hæren var sterkt splittet i sitt syn på grensefestningene. Kritikerne mente at taktiske festningsanlegg var ubrukelige i moderne krig. Det var infanteri til hest som burde bygges ut, ikke faste festningsanlegg. Stangs festninger ville bare låse felthæren fast mot én fiende, nemlig Sverige.

Opprustningen i Nord-Norge

Soldater med Krag-Jørgensen-rifler
Fra 1890-årene ble det norske forsvaret kraftig rustet opp, blant annet med ny teknologi. De gamle våpnene ble byttet ut med moderne Krag-Jørgensen og Mauser repetergeværer. Bildet viser femten norske soldater med Krag-Jørgensen-rifler, ca. 1905. Bildet er antakelig tatt på Vardøhus festning.
Av /Norgeshistorie.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

I 1897 innførte Stortinget allmenn verneplikt i Nordland, Troms og Finnmark. Tromsø stifts forsvar, med standkvarter i Harstad, ble etablert. Det var organisert i Nordland og Tromsø kretsbataljoner, hver med fire kretskompanier og i Finnmark med to selvstendige kretskompanier, Alta, med standkvarter på Altagård, og Varanger med standkvarter på Nyborgmoen. Opprustningen i Nord-Norge på slutten av 1890-tallet skilte seg fra opprustningen i Sør-Norge ved at den ikke primært var rettet mot Sverige, den var tvert imot innrettet mot forsvarssamarbeid med Sverige.

Det nordnorske forsvaret ble organisert som et lokalvern av landsdelen, og ikke som del av det nasjonale territorialforsvaret. Det var for det første innrettet mot «den indre fare» som følge av at landsdelen var bebodd av potensielt illojale etniske minoriteter. Innføring av verneplikt ble sett på som et viktig nasjonsbyggende tiltak, som et bidrag til at den etnisk mangfoldige befolkningen i Nord-Norge kunne gjøres norsk.

For det andre var forsvaret i Nord-Norge rettet inn mot «den ytre fare» som var Russland, ikke Sverige. Det tilsa et samarbeid med Sverige som ikke, på samme måte som i sør, var hemmet av Norges behov for å hegne om sin selvråderett. Samarbeidet i nord gikk så langt at det i 1904 endte med en konkret avtale om fellesforsvar. Offiserene som hadde framforhandlet generalstabsavtalen i nord, var de samme som hadde stått bak utbyggingen av grensefestningene mot Sverige i sør.

Ofotbanen som styrke og svakhet

Den utløsende faktor for etableringen av forsvaret i Nord-Norge var utbyggingen av jernbanenettverket på Nordkalotten. Det var opplest og vedtatt blant de militære at Preussens seier over Frankrike i 1871 i stor grad skyldtes jernbanen og den økte mobilitet og evne til raske troppekonsentrasjoner den åpnet opp for.

I 1893 var jernbanen på svensk side ført fram til Gällivare og det forelå konkrete planer om videreutbygging fram til Atlanterhavskysten i Ofoten for å sikre helårseksport av malm fra Kiruna. På russisk/finsk side var det etablert direkte jernbaneforbindelse fra Moskva via St. Petersburg til Oulu, med konkrete planer om videre utbygging over Rovaniemi til PetsamoBarentshavskysten.

Ofotbanen, som ble åpnet i november 1902, førte til et akutt behov for styrking av landforsvaret på Nordkalotten for å hindre russisk framrykking gjennom Sverige til Ofoten for å erobre Nord-Norge. På svensk side ble Boden festning anlagt fra 1900. Det norske bidraget, i henhold til generalstabsavtalen fra 1904, var tropper fra den trondhjemske brigade som så snart Ofotbanen sto ferdig, skulle transporteres på kjøl til Narvik, videre med jernbane til Luleå, for derfra å marsjere den siste biten til grensen.

Unionsoppløsningen

Forhandlingene som hadde ledet fram til generalstabsavtalen i 1904 fant sted i et gunstig unionspolitisk klima. I mars 1903 hadde Sverige gått med på det gamle norske kravet om nasjonalt konsulatvesen. Forliket skulle nå omsettes i lovs form. Overgangen til bitter strid skjedde nærmest over natten.

Regjeringskrisen

I desember 1904 la den svenske regjeringen fram sitt utkast til likelydende konsulatlover, som inneholdt en bestemmelse om at konsulene, også de norske, skulle være underlagt den svenske utenriksministeren i Stockholm. Reaksjonen på norsk side mot disse «lydrikepunktene» var øyeblikkelig og kraftig. I februar 1905 ble konsulatforhandlingene formelt brutt, regjeringen Hagerup innleverte sin avskjedssøknad og en samlingsregjering under Christian Michelsen overtok, med oppløsning av unionen som eneste mål.

Stortinget vedtok lov om norsk konsulatvesen 23. mai. Kongen nektet å sanksjonere den. Regjeringen gikk av, og ingen norsk politiker ville påta seg å danne noen ny. Kongen avslo deretter regjeringens avskjedssøknad fordi han ikke hadde greid å skaffe noen ny regjering. Stortinget svarte 7. juni med å fastslå at kongen med det hadde opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen med Sverige under én konge dermed var oppløst.

Den svenske Riksdagen svarte at unionen ikke var å anse som oppløst før Sverige hadde sagt seg enig i det, og stilte opp en lang rekke vilkår Stortinget måtte akseptere før Sverige kunne anerkjenne Norge som selvstendig stat. Implisitt i Riksdagens svar lå muligheten for at Sverige ville gripe til militære tvangstiltak om Stortinget ikke aksepterte de svenske vilkårene. Det viktigste vilkåret var at Georg Stangs grensefestninger måtte rives.

Forhandlinger og mobilisering

Forhandlingene om unionsoppløsningen som ble innledet i Karlstad i september 1905, ble harde. Både det norske og det svenske forsvaret var mobilisert. Hæravdelinger var oppmarsjert på begge sider av grensen. Den svenske marinen lå på høy beredskap i Strømstad og den norske marinen patruljerte Ytre Kristianiafjord. Det var reell risiko for utilsiktede episoder som kunne utløse en krig ingen av partene ønsket.

Risikoen for at en av dem med overlegg ville gå til angrep på motparten var derimot liten. På norsk side var det ingen med innflytelse som i fullt alvor mente at Norge burde angripe Sverige. På svensk side hadde kronprinsen, i et møte i Riksdagens hemmelige unionskomité i mars, erklært at den overveiende del av det svenske folk var imot at unionen skulle opprettholdes med militærmakt. Derfor verken kunne eller ville han foreslå at Sverige skulle gå til krig mot Norge. Krigsfaren lå likevel som en skygge over forhandlerne i Karlstad. Den understreket alvoret i situasjonen og synliggjorde de mulige konsekvensene av ikke å komme til enighet.

Den norske regjeringen kunne naturlig nok ikke stole på kongelige og andre svenske forsikringer om at Sverige ikke ville svare på 7. juni-beslutningen med bruk av militær makt. De første beordringene til å bemanne grensefestningene (i sivilt tøy) gikk ut i slutten av mars. For marinens vedkommende ble det bestemt at våreskadren, som normalt ble innkalt i juni, skulle innkalles allerede i mai. Det ble gitt ordre om å gjennomføre døgnkontinuerlig patruljering i farvannet utenfor Færder fyr.

15. mai ble Horten beordret rømt og Melsomvik tatt i bruk som hovedbase. Årets rekrutter ble holdt tilbake på øvelsesplassene ut over tjenestetiden. I slutten av juni ble bevoktningsstyrker sendt mot grensen. Ved grensefestningene og ved Skagerrakeskadren ble det holdt øvelser. Elevene ved underoffisersskolen i Harstad ble sendt til Narvik for å bevokte jernbanen med skarpe skudd.

31. juli, dagen etter at det ble rapportert at svenske sjøstridskrefter var avgått til Göteborg, ble det lagt ut miner i Tønsbergfjorden. I begynnelsen av august ble det foretatt en viss nedtrapping på begge sider i forbindelse med at Riksdagen hadde kunngjort hvilke krav Stortinget måtte godta for at Sverige skulle kunne gå med på oppløsning av unionen. Svenskene var åpenbart villige til å forhandle. 30. august rykket imidlertid 50 000 mann inn til ordinære repetisjonsøvelser i Sverige. Dermed var Norges krigsberedskap drastisk svekket, nettopp da forhandlingene skulle ta til.

Sveriges angrepsplan

Dersom krigen skulle bryte ut, var planene for hvordan den skulle gjennomføres klare på begge sider. På svensk side var det lagt opp til et hovedangrep mot Kongsvingeravsnittet med tre arméfordelinger, som hver besto av to brigader og støttevåpen, til sammen mellom 15 000 og 16 000 mann. Mot Ørje skulle det settes inn en redusert arméfordeling. I sør skulle tre regimenter av Bohusdetasjementet, en forsterket arméfordeling, landsettes på Nøtterøy/Tjøme og forberede et angrep på Melsomvik, mens resten av detasjementet skulle foreta demonstrasjonsframstøt mot Fredriksten og sikre Nordre Bohuslän mot et norsk angrep.

Den svenske marinen skulle holde farvannet i Ytre Kristianiafjord rent for norske sjøstridskrefter og hindre forsterkninger utenfra, sikre landsettingen av tropper på vestsiden av Kristianiafjorden og gi dem ildstøtte, bombardere Horten og landsette mindre styrker ved Moss og andre steder langs østsiden av fjorden som villedning. Oscarsborg festning var ansett som for sterk til at et angrep direkte opp fjorden mot Kristiania ville være mulig så lenge festningen var intakt. I tillegg til felttoget i sør skulle det settes inn et angrep mot Stjørdal for å binde opp de norske styrkene i Trøndelag.

Målet med det svenske felttoget var å erobre hovedstaden Kristiania. Sverige kunne dra fordel av at det for en gangs skyld ikke forelå noen trussel fra Russland, slik at det kunne konsentrere seg fullt og helt om felttoget mot Norge uten å risikere noen tofrontskrig. Etter nederlaget ved Tsushima i Den russisk-japanske krig hadde Russland tapt så godt som hele sin flåte.

Norges forsvarsplan til lands

Fredriksten 1905
Den militære situasjonen mellom Norge og Sverige var svært spent mens forhandlingene foregikk i Kalmar i 1905, og begge land mobiliserte såpass at mange fryktet at et uhell kunne utløse en krig ingen egentlig ønsket. Her er artilleriet samlet ved Veden skanse i Tistedal øst for Halden i 1905.
Av /Østfold fylkes billedarkiv.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

På norsk side var det ikke utarbeidet noen angrepsplan mot Sverige, men man hadde en forsvarsplan mot et angrep mot hovedstaden østfra. Nordmennene delte svenskenes vurdering at kampen ville stå om kontroll med den norske hovedstaden. Lengst framme langs svenskegrensen skulle det føres oppholdende strid med geriljastyrker av landstormen. Neste forsvarslinje, grensefestningene, var basert på marinestyrker og faste befestninger og gikk fra Melsomvik i vest, over Kristianiafjorden til Fredriksten, deretter nordover langs Tistedalsvassdraget til Ørje og videre til Aurskog og Kongsvinger.

Tredje forsvarslinje var Glommalinjen, fra Horten over fjorden langs Glommas vestbredd opp til Kongsvinger. Den var bare delvis utbygd, når vi ser bort fra batteriene på Fossumavsnittet og enkelte andre skanser og stillinger. Den innerste forsvarslinjen gikk fra Drammen over Svelvik til Oscarsborg. I tillegg til Oscarsborg festning var Svelvik befestninger blitt anlagt mellom 1897 og 1900 for å sperre innseilingen til Drammen. Alt i alt kunne feltarmeen stille 76 000 mann mot svenskenes 170 000. Også utstyrsmessig var styrkeforholdet til lands i Sveriges favør.

Norges forsvarsplan til sjøs

På norsk side spilte marinen en viktig rolle i forsvaret av hovedstaden. Ved mobiliseringen 17. september var i alt 59 fartøyer utrustet, bemannet med nærmere 2800 mann. På vestsiden av fjorden lå marinens hovedstyrke, Skagerrakeskadren, med fire panserskip, 11 torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen. Også underlagt eskadresjefen var de to monitorene i Tønsbergdistriktet, Thor og Trudvang og en rekke eldre enheter av liten stridsverdi, men brukbare som bevoktningsbåter.

På østsiden av fjorden lå en avdeling bestående av kommandofartøyene Rjukan og Sarpen, tre kanonbåter av 2. klasse og fem torpedobåter. De skulle patruljere Hvalerskjærgården og om mulig utføre torpedoangrep mot svenske panserskip på vei nordover fra Göteborg. Fire torpedobåter var avgitt til forsvaret av Indre Oslofjord. Den svenske eskadren som var deployert til vestkysten talte åtte panserskip, fire torpedokryssere, to jagere, 24 torpedobåter og én undervannsbåt, en betydelig tallmessig overlegenhet sammenliknet med Skagerrakeskadren.

Overenskomsten i Karlstad

7. september fikk regjeringen i Kristiania melding om at svenskene forlangte at samtlige grensefestninger ble demolert, inkludert Fredriksten og Kongsvinger festninger. Å sprenge Kongsvinger og Fredriksten festninger var uantakelig. Forhandlingene ble brutt og Michelsen reiste hjem. Her ba han om fullmakt til å godta alle eventuelle svenske krav, også demolering av grensefestningene. Dette ble akseptert, og 13. september returnerte han til Karlstad.

Samme dag mobiliserte Norge, etter at det var kommet inn en rekke meldinger om troppeforflytninger på svensk side. Den norske mobiliseringen vakte bestyrtelse på svensk side. Avisene i Karlstad meldte om de første svenske tap. Det viste seg å være falske rykter. Arméminister Lars Tingsten kunngjorde at den norske mobiliseringen var blitt gjennomført for å presse fram svenske mottrekk. Tingstens bevisste lekkasje fikk de to statsministrene i Karlstad til å sette på bremsene. De stanset alle mobiliseringstiltak og ga forbud mot at styrkene på begge sider rykket nærmere grensen enn én kilometer. Fem dager senere, 18. september 1905, skrev de under Karlstad-overenskomsten. Unionen var oppløst, Norge var selvstendig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg