Johan Sverdrup

Sverdrup var Norges første heltidspolitiker, og ble oppfattet som en usedvanlig talentfull strateg og som en glimrende politisk taler. Han kom til å ha mange viktige posisjoner både i yrkeslivet og etter hvert også i politikken.

I 1841 ble han cand.jur. og var sakfører i Larvik. I 1857 ble han direktør i Norges Hypotekbank.

Han var statsrevisor i perioden 1860–1881 og redaktør av Verdens Gang i årene 1876–1878. Han var stortingsrepresentant for Larvik og Sandefjord i årene 1851–1858, deretter fra Akershus amt til 1885, og odelstingspresident i perioden 1862–1869.

Sverdrup var stortingspresident i årene 1871–1884 og landets statsminister i perioden 1884-1889. Han var også sjef for Marinedepartementet i perioden 1884–1885, Armédepartementet i 1885 og for det nyopprettede Forsvarsdepartementet i årene 1885–1889.

Alt fra 1851 markerte Sverdrup seg som en aktiv pådriver for å få etablert en liberal fraksjon på Stortinget. Han og Søren Pedersen Jaabæk fikk samlet 45 tingmenn som skrev under på et program for et presseorgan som skulle virke for «den liberale folkebevegelse». I 1860-årene deltok han aktivt i den liberale klubben «Collegium Politicum», som samlet opposisjonen på Stortinget.

I 1873 gikk det rykter om at Sverdrup sammen med Bjørnstjerne Bjørnson og Frederik Bætzmann, som var redaktør i Dagbladet, ledet en valgjunta foran stortingsvalget. Samme år omtalte Verdens Gang Sverdrup som «føreren». I 1873 motarbeidet Søren Jaabæk, lederen av bevegelsen Bondevennene, Sverdrup som leder, men i 1875 tilbød han ham betydelig støtte, og ville gjøre Sverdrup til leder for et venstreparti. Siden begynnelsen av 1870-årene hadde «venstre» og «høyre» eksistert som betegnelser på henholdsvis liberale og konservative politikere. Betegnelsene hadde først og fremst referanse til henholdsvis opposisjonen og den konservative fraksjonen på Stortinget. Men lenge var «venstre» og «høyre» to uorganiserte bevegelser.

Sverdrup var ikke den som ivret mest for å organisere venstrebevegelsen til et parti. Først i januar 1884 ble Johan Sverdrup valgt til Venstres første formann, før han sommeren samme år fikk oppdraget med å danne regjering. Nå fikk Venstre både et landsstyre og et landsmøte, og dermed sentralorganer.

I nyere analyser framstår Sverdrup som en realpolitiker som først og fremst var drevet av egne maktmotiver. Han sto som talsmann for brede opposisjonelle gruppeinteresser som mange fylket seg rundt i kampen mot embetsmennenes maktmonopol på bekostning av folkestyret. Sverdrup viet seg fullt til politikken. Han forente kristenfolket, sparsomme bønder og avholdsfolk med liberale byfolk og kulturradikalere i byene.

Han ble kjent for å være lite opptatt av egen materiell vinning. Hans personlige økonomi var anstrengt, og han var ofte på randen av konkurs. Han demonstrerte lidenskapelig tro og var sterkt overbevisende i sin argumentasjon og sin streben etter å forfølge politiske mål. Som karismatisk ordmester fengslet han mange. En sterk førerkultus rundt hans person skaffet ham mange støttespillere og hjelpere, men han hadde neppe en eneste personlig venn.

Sverdrup kunne tale i store ord der venstres nasjonale ånd og kamp for folkestyret ble stilt i relieff til embetsmannsstyret og den konservative regjeringens lunkne holdning til nasjonen og norsk selvstendighet. I mindre grad var Sverdrup ideologisk konsekvent og styrt av idealer. I praksis var han nølende og moderat når det gjaldt reformer. Han gikk inn for nokså forsiktige sosiale utvidelser av stemmeretten, og motsatte seg at arbeiderklassen som samlet gruppe skulle ha stemmerett. Han stilte seg fremmed overfor kulturradikalismen i 1870-årene, og han fulgte aldri godt opp prinsippet som lå i parlamentarismen. Han var en egenrådig statsminister i perioden 1885–1889, og brydde seg lite om hva stortingsgruppa mente.

Sverdrup ledet fra slutten av 1860-årene det som mer og mer kom til å framstå som opposisjonen «venstre» på Stortinget. Han fikk i økende grad status som fører for en stor opposisjonell bevegelse kalt «venstre», som ønsket viktige forandringer av styreformen. Denne gruppen kritiserte embetsmennenes maktmonopol i regjering, storting og administrasjon, og ønsket mer folkestyre både i nasjonalforsamlingen og i kommunene. Sverdrup gikk i bresjen for et program for at det politiske makttyngdepunktet måtte ligge i Stortinget. Han mente at Stortinget burde ha suveren lovgivende makt, og at regjeringer burde dannes ut fra forutsetning om at det hadde Stortingets tillit og flertall bak seg.

I 1869–1872 ledet Sverdrup et kontinuerlig angrep i spissen for stortingsflertallet på regjeringen. I årene 1879–1884 gikk han helt opp i rollen som «generalen» som til slutt greide å knuse det gamle regimet; det som historiker Jens Arup Seip senere har kalt embetsmannsstaten. Uttrykket refererer til det politiske lederskapet og hegemoniet som embetsmennene i Norge hadde i perioden 1814–1884. Statsrådssaken, konflikten om hvorvidt statsrådene skulle ha adgang til Stortinget, ble mye av drivkraften og kampsaken for Sverdrup og det som senere ble partiet Venstre.

Sverdrup selv la ikke skjul på at statsrådssaken var et ledd i programmet om fullt folkestyre som han og opposisjonen stod for. Regjeringen burde ha Stortingets tillit og et flertall på Stortinget bak seg. Men både Sverdrup og andre i venstrebevegelsen hadde lenge en uklar forståelse av hva slags parlamentarisme de konkret og i detalj så for seg. Fra konservativt hold ble likevel framstøtet tolket som et angrep på det politiske systemet. Regjeringen skulle bli tvunget til å følge Stortinget i alle saker. Det smakte av forsøk på «stortingsregjereri» og parlamentarisme.

Stortinget fikk tre ganger til vedtatt at regjeringene skulle ha adgang til Stortinget; i 1874, 1877 og 1880, men fikk hver gang nei fra Kongen. Frontene låste seg mer og mer mellom venstre og høyre på Stortinget, med et sentrum som forsøkte å megle.

Den 9. juni 1880 erklærte Stortinget vedtaket om statsrådenes adgang for gjeldende lov, og det med 70 mot 40 stemmer. I 1883 tok stortingsflertallet i bruk riksrett mot regjeringen. Mange statsråder ble gjort ansvarlige for lov- og regelbrudd i forbindelse med behandlingen av statsrådssaken. I 1884 kunne Sverdrup danne ny regjering, og det første skritt ble tatt i retning av parlamentarisme.

Etter 1885 skulle Sverdrup komme i konflikt med store deler av ledelsen i partiet. Han var egenrådig og var lite villig til å lytte til andre venstretopper. Sverdrup utløste stadig mer harme når han ikke ville rette seg etter stemninger og signaler i stortingsgruppa og ellers i partiet. Landsmøtene i 1886 og 1887 innvarslet mistillit, og skismaet som kom i 1888 da partiet ble delt i to. I 1889 avsluttet Sverdrup sin politiske karriere som en slagen mann etter å ha fått mange i venstrebevegelsen mot seg.

• Johan Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
• statsrådssaken
• Norsk historie fra 1815 til 1905

• Dahl, Svein Lorents 1967: Trekantforholdet regjering – stortingsgruppe – parti 1884–1908. Hovedoppgave i historie. Oslo.
• Fonnes, Ivar 1970: Adressekonflikten i 1872. Hovedoppgave i historie. Oslo.
• Koht, Halvdan 1918–1925: Johan Sverdrup, 3 bind, Finn boken.
• Kaartvedt, Alf 1964: Fra riksforsamling til 1869, bind 1 i Det norske Stortinget gjennom 150 år. Oslo.
• Kaartvedt, Alf 1956/1967: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884. Den konservative politikken under vetostriden. Oslo.
• Mjeldheim, Leiv 1984: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1963: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1974: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet 1814–ca. 1860, første del. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1980: Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år 1880– 1980. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1981: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet ca. 1850–1884, annen del. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1984: «Rettsstaten». En studie i begrepsanalyse og begrepsforvirring. Nytt Norsk Tidsskrift.
• Sejersted, Francis 1978: Den vanskelige frihet 1814–1851, bind 10 i Cappelens Norgeshistorie. Oslo.