Johan Sverdrup

Johan Sverdrup var en norsk politiker og statsminister i Norge i perioden 1884-1889. Han er kjent som en av grunnleggerne av partiet Venstre og som pådriver for et parlamentarisk styresett i Norge. På grunn av dette har han fått tilnavnet «parlamentarismens far».

Johan Sverdrup var født på Sem utenfor Tønsberg og var sønn av Jacob Sverdrup. 

I 1841 ble han cand.jur. og var sakfører i Larvik. I 1857 var han direktør i Norges Hypotekbank. Han var statsrevisor i perioden 1860-1881 og redaktør av Verdens Gang i årene 1876-1878. Han var stortingsrepresentant for Larvik og Sandefjord i årene 1851-1858, deretter fra Akershus amt til 1885, og odelstingspresident i perioden 1862-1869.

Sverdrup var stortingspresident i årene 1871-1884 og landets statsminister i perioden 1884-1889.

Sverdrup var også sjef for Marinedepartementet i perioden 1884–1885, Armédepartementet i 1885 og for det nyopprettede Forsvarsdepartementet i årene 1885–1889.

Helt fra sin første stortingstid søkte han et nært samarbeid med Ole Gabriel Ueland og bondeopposisjonen; hans mål var å få i stand en bred demokratisk, liberal samling for å kunne gjennomføre store demokratiske merkesaker.

I 1859 deltok Sverdrup i stiftelsen av Reformforeningen og kom snart til å stå som leder for den samlede opposisjonen mot regjeringen, både i Stortinget og i folket. Dette gjorde seg særlig gjeldende etter at han i 1869 fikk i stand et forbund mellom de radikale og bøndene under Søren Jaabæks førerskap. Dermed var grunnlaget lagt for et organisert venstreparti. Det skyldes i første rekke Sverdrups innsats at Venstre ble sveiset sammen til et stadig mer ensartet parti.

I 1884 stiftet han Norges Venstreforening og ble dens første formann.

Sverdrups politiske program var konsentrert om å skape størst mulig selvstendighet i forholdet til Sverige, og å kjempe mot Grunnlovens maktfordelingslære som gjorde regjeringen til en statsmakt sidestilt med Stortinget. Han hevdet at all makt burde samles i Stortingets hender og at regjeringen burde være helt under parlamentarisk kontroll. For å tvinge gjennom et parlamentarisk styresett ønsket han en grunnlovsendring som skulle gi statsrådene adgang til Stortinget.

Etter at regjeringen Selmer var dømt av riksretten i 1884 og Aprilministeriet tvunget til å gå av, ble Sverdrup statsminister i Norges første venstreregjering i juni 1884.

Sverdrup gjennomførte nå to av Venstres programsaker, nemlig jury i straffesaker og en utvidelse av stemmeretten. Regjeringens lovforslag om kirkelige menighetsråd og menighetsmøter i 1886 vakte sterk motstand innenfor hans eget parti og bidrog til splittelsen av Venstre i 1888 i det Moderate Venstre, som støttet regjeringen, og det «rene» Venstre. Splittelsen førte igjen til at Sverdrup gikk av som statsminister i 1889.

• Om Johan Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
• Norsk historie fra 1815 til 1905

• Koht, Halvdan: Johan Sverdrup, 1918–1925, 3 b., Finn boken