Johan Sverdrup

Johan Sverdrup var en norsk politiker fra 1850-årene og fram til 1889, og statsminister i Norge i perioden 1884–1889. Han er kjent som en av grunnleggerne av partiet Venstre og som pådriver for et parlamentarisk styresett i Norge.

Sverdrup ledet fra slutten av 1860-årene det som mer og mer kom til å framstå som opposisjonen «venstre» på Stortinget. Han fikk i økende grad status som fører for en stor opposisjonell bevegelse kalt «venstre», som ønsket viktige forandringer av styreformen. Han ledet en stor opposisjon som kritiserte embetsmennenes maktmonopol i regjering, storting og administrasjon, og ønsket mer folkestyre både i nasjonalforsamling og i kommunene. Han gikk i bresjen for et program for at det politiske makttyngdepunktet måtte ligge i Stortinget. Han mente at Stortinget burde ha suveren lovgivende makt, og at regjeringen burde dannes ut fra forutsetning om at det hadde Stortingets tillit og flertall bak seg.

Sverdrup har ikke minst fått æren for å samle en opposisjon – en stor koalisjon av ulike grupper og interesser – og lede den til seier. Kampen førte til at embetsmannsstaten gikk under i 1884.

Sverdrup var Norges første heltidspolitiker, og ble oppfattet som en usedvanlig talentfull strateg og som en glimrende politisk taler. Han kom til å ha mange viktige posisjoner både i yrkeslivet og etter hvert også i politikken.

I 1841 ble han cand.jur. og var sakfører i Larvik. I 1857 ble han direktør i Norges Hypotekbank.

Han var statsrevisor i perioden 1860–1881 og redaktør av Verdens Gang i årene 1876–1878. Han var stortingsrepresentant for Larvik og Sandefjord i årene 1851–1858, deretter fra Akershus amt til 1885, og odelstingspresident i perioden 1862–1869.

Sverdrup var stortingspresident i årene 1871–1884 og landets statsminister i perioden 1884-1889. Han var også sjef for Marinedepartementet i perioden 1884–1885, Armédepartementet i 1885 og for det nyopprettede Forsvarsdepartementet i årene 1885–1889.

Alt fra 1851 markerte Sverdrup seg som en aktiv pådriver for å få etablert en liberal fraksjon på Stortinget. Han og Søren Jaabæk fikk samlet 45 tingmenn som skrev under på et program for et presseorgan som skulle virke for «den liberale folkebevegelse». I 1860-årene deltok han aktivt i den liberale klubben «Collegium Politicum», som samlet opposisjonen på Stortinget.

I 1873 gikk det rykter om at Sverdrup sammen med Bjørnstjerne Bjørnson og Frederik Bætzmann, som var redaktør i Dagbladet, ledet en valgjunta foran Stortingsvalget. Samme år omtalte Verdens Gang Sverdrup som «føreren». I 1873 motarbeidet Søren Jaabæk, lederen av bevegelsen Bondevennene, Sverdrup som leder, men i 1875 tilbød han ham betydelig støtte, og ville gjøre Sverdrup til lederen for et venstreparti. Siden begynnelsen av 1870-årene hadde «venstre» og «høyre» eksistert som betegnelser på henholdsvis liberale og konservative politikere. Betegnelsene angav også i noen grad politiske fraksjoner som sto mot hverandre, og da først med referanse til henholdsvis opposisjonen og den konservative fraksjonen på Stortinget. Men lenge var «venstre» og «høyre» to uorganiserte bevegelser.

I 1869–1872 ledet Sverdrup et kontinuerlig angrep i spissen for stortingsflertallet på regjeringen. I årene 1879–1884 gikk han helt opp i rollen som «generalen» som til slutt greide å knuse det gamle regimet; det som historiker Jens Arup Seip senere har kalt embetsmannsstaten. Uttrykket refererer til det politiske lederskapet og hegemoniet som embetsmennene hadde i Norge i perioden 1814–1884. Sverdrup var ikke den som ivret mest for å organisere venstrebevegelsen til et parti. Først i januar 1884 ble Johan Sverdrup valgt til Venstres første formann, før han sommeren samme år fikk oppdraget med å danne regjering. Nå fikk Venstre både et landsstyre og et landsmøte, og dermed sentralorganer.

I nyere analyser framstår Sverdrup som en realpolitiker som først og fremst var drevet av egne maktmotiver. Han sto som talsmann for brede opposisjonelle gruppeinteresser som mange fylket seg rundt i kampen mot embetsmennenes maktmonopol på bekostning av folkestyre. Han ledet også kampen mot den svensk dominansen i en union som man mente ikke tjente Norge (Seip 1974, 1981). Det var et stort kunststykke å forene ikke bare kulturradikale og politiske radikale med en bred borgerlig-liberal middelstand i hovedstad og byene. Han førte inn i flokken også store motkulturelle grupper på bygdene. Disse kunne stå fjernt fra hovedstadens embetsmannsvelde, den urbane kulturen og den nye liberale tid. Dels var det brede deler av bondestanden som sto fast på sparepolitikken, lave offentlige utgifter og sterkt kommunalt selvstyre i møte med sentralmakten. Dels var det lekmannskristne som gikk inn for målsaken, avhold eller måtehold i alkoholsaken og som representerte et tradisjonelt pietistisk kristensyn. Disse motkulturelle gruppene fløt over i hverandre og kunne utgjøre de samme miljøene og personene.

Sverdrup kunne tale i store ord der venstres nasjonale ånd og kamp for folkestyret ble stilt i relieff til embetsmannsstyret og den konservative regjeringens lunkne holdning til nasjonen og norsk selvstendighet. I mindre grad var Sverdrup ideologisk konsekvent og styrt av idealer. I praksis var han nølende og moderat når det gjaldt reformer. Han gikk inn for nokså forsiktige sosiale utvidelser av stemmeretten, og motsatte seg at arbeiderklassen som samlet gruppe skulle ha stemmerett. Han stilte seg fremmed overfor kulturradikalismen i 1870-årene. Utover i siste del av 1880-tallet ble han mer og mer oppfattet som konservativ, rigid og fastlåst innenfor et parti som gjennomgikk en radikalisering.

Sverdrup viet seg fullt til politikken. Han ble kjent for å være lite opptatt av egen materiell vinning. Hans personlige økonomi var anstrengt, og han var ofte på randen av konkurs. Han demonstrerte lidenskapelig tro og var sterkt overbevisende i sin argumentasjon og sin streben etter å forfølge politiske mål. Som karismatisk ordmester fengslet han mange. En sterk førerkultus rundt hans person skaffet ham mange støttespillere og hjelpere, men han hadde neppe en eneste personlig venn.

Sverdrup var i likhet med sin hovedmotstander på konservativ side, Fredrik Stang, lenge kritisk til å utvikle et sterkt partiorgan. Da Søren Jaabæk i 1878 foreslo for Sverdrup at de skulle utarbeide en plan for å danne «Det norske Venstre», var svaret fra Sverdrup nei. Også i 1875 hadde han avvist et slikt framstøt. Han så ikke minst faren i at han som leder kunne miste makten. Det tok derfor lang tid før han valgte å tone Venstre som et parti. Skepsisen til partier delte han for øvrig med mange, både blant konservative og liberale.

Gjennombruddet for partiet Venstre kom først da underskogen av lokalforeninger begynte å røre på seg, og utgjorde et samlet press. Flere og flere så nødvendigheten av et landsomfattende parti. Først 30. januar 1883 kom Stortingets Venstreforening i stand, og det landsomfattende partiet Venstre ble stiftet 28.–29. januar 1884.

I liten grad kom Sverdrup og venstrebevegelsen til å fremme økonomiske og sosiale reformer, og det forelå aldri planer om å ta mål av seg å få innført en ny sosial orden basert på et helt nytt styresett. I stor utstrekning var Sverdrup arkitekten bak venstrebevegelsens program. Det fantes ingen revolusjonær ånd, og bevegelsen var i beste fall sterkt reformistisk på enkelte områder. Sverdrup og andre venstreledere samlet seg rundt nasjonale symbolsaker og antiunionelle holdninger som rammet kongen og Sverige. Ellers koplet de kampen for norsk selvstendighet til kravet om mer folkestyre.

Mer konkret kom de politiske målene for Sverdrup og hans venstre i emning, til å kretse rundt strevet etter å a få innført større selvstyre for kommunene og for å få styrket Stortinget som statsmakt i forhold til regjeringen. Å få innført parlamentarisme ble det mest ambisiøse prosjektet. Det gikk sammen med kampen mot det konservative kravet fra slutten av 1870-årene om absolutt veto for kongen (se vetostriden). Dette betydde også å bekjempe konservative garantier for en forståelse av maktfordelingslæren, som ville gi kongen eller regjeringen stor makt (slik som oppløsningsrett og retten til å skrive ut nyvalg).

Statsrådssaken, konflikten om hvorvidt statsrådene skulle ha adgang til Stortinget, ble mye av drivkraften og kampsaken for Sverdrup og det som senere ble partiet Venstre. Siden 1814 hadde lov og sedvane vært at kongen utnevnte statsråder uten bindinger til preferanser som stortingsmennene måtte ha. Gjennomgående valgte kongen konservative og regimetro statsråder, slik at liberale politikere ytterst sjelden fikk sitte i regjeringene. Å tvinge statsrådene til å være til stede under viktige stortingsforhandlinger skulle bli strategien som Sverdrup og opposisjonen brukte for å få slutt på ordningen med at kongen alltid utnevnte konservative regjeringer. I en slik reform lå kimen til parlamentarismen og stortingsstyrte regjeringer.

I årene 1869–1872 ledet Sverdrup den første offensiven for å få drevet gjennom en reform som ville gi statsrådene adgang til Stortinget. Opprinnelig var dette et forslag fra regjeringslojale kretser. Alt i slutten av 1830-årene hadde Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang søkt å få innført en lovreform som ville gi statsrådene adgang til stortingssalen under viktige forhandlinger. Hensikten var å sikre regjeringen kontroll over beslutningsprosessen i nasjonalforsamlingen. I slutten av 1860-årene gjorde Sverdrup og opposisjonen denne reformen til sitt våpen, og rollene var byttet om. Et stort flertall på Stortinget ville gi statsrådene adgang til stortinget, mens de konservative tingmennene og regjeringen sa nei. Målet for opposisjonen var nå å binde statsrådene til beslutninger i Stortinget. Den videre konsekvensen ville da bli at regjeringen ble avhengig av støtte fra et flertall av stortingsmennene. Men ennå fantes det ikke noen utmeislet og prinsipielt fastslått forestilling om parlamentarisme hos Sverdrup og hans medspillere.

Lynkrigen som Sverdrup ledet i 1869–1872 mot den konservative regjeringen foregikk på bred front og ut fra flere saker. Det begynte med mistillitsvotum mot enkelte statsråder og endte med et mistillitsvotum mot hele regjeringen. Alt i 1866 hadde statsminister Frederik Stang ofret en minister, i 1869 valgte minister Wolfgang von Haffner å trekke seg etter mye kritikk fra stortingsopposisjonen.

Sverdrup selv la ikke skjul på at statsrådssaken var et ledd i programmet om fullt folkestyre som han og opposisjonen stod for. Fra konservativt hold ble dette tolket som et angrep på det politiske systemet. Regjeringen skulle bli tvunget til å følge Stortinget i alle saker. Det smakte av forsøk på «stortingsregjereri» og parlamentarisme. I 1871 forsøkte de konservative og regjeringen å demme opp for opposisjonen, og beslutningen kom om at samlingstiden til Stortinget bare skulle være tre måneder etter at det var blitt årlige stortingssesjoner fra 1869.

Dette provoserte Sverdrup. Skulle man nå fremme mistillit mot regjeringen? Da konge og regjering våren 1872 også nektet å gi sanksjon til lovvedtaket til stortingsflertallet om at statsrådene skulle møte i Stortinget, utløste det en mistillitsadresse fra Stortinget, med 63 mot 47 stemmer, stilet til kongen. Stortingsflertallet kunne ikke gå med på de konservative garantiene som regjeringen hadde krevd for å si ja. Det gjaldt blant annet en fornyet og effektiv oppløsningsrett og rett til å skrive ut nyvalg for kongen og fast stortingstid til fire måneder.

Adressen ble mer radikal enn Sverdrup og andre først hadde sett for seg, og avslørte en sterk vilje fra stortingsflertallet til å endre kompetanseforholdet mellom Storting og regjering til sin fordel. I den forbindelse kom Sverdrup til å bli husket for sine ord fra Stortingets talerstol 8. mars 1872 «at al Magt og Kraft skulle ligge i denne sal», det vil si Stortinget. Dette innvarslet kampen som kom i 1880-årene for at Stortinget burde ha endelig og suveren lovgivningmyndighet og at regjeringen måtte være avhengig av Stortingets støtte og vilje. Sverdrup greide ikke å felle regjeringen, men adressesaken ble en viktig seier for opposisjonen og gav mersmak for Sverdrup til å drive fram statsrådssaken.

Statsrådssaken sluttet ikke med mistillitserklæringen eller adressen som Stortinget kjørte fram i 1872. Sverdrup fortsatte å fremme denne saken til regjeringen og høyresiden måtte kaste våpen i 1884. Stortinget fikk vedtatt tre ganger til at regjeringene skulle ha adgang til Stortinget i 1874, 1877 og 1880, men fikk nei fra kongen hver gang. Frontene låste seg mer og mer mellom venstre og høyre på Stortinget, med et sentrum som forsøkte å megle.

Den 9. juni 1880 promulgerte eller erklærte Stortinget vedtaket om statsrådenes adgang for gjeldende lov, og det med 70 mot 40 stemmer. Vedtaket av 9. juni sjokkerte mange, ikke minst høyrefolk. Det tvang de moderat-konservative over til høyre. Regjeringen bøyde ikke av, og i 1883 tok stortingsflertallet i bruk riksrett mot regjeringen. Mange statsråder ble gjort ansvarlige for lov- og regelbrudd i forbindelse med behandlingen av statsrådsaken.

I mellomtiden gikk kongen med planer om å gjøre statskupp om riksretten fradømte statsrådene postene deres, og den nye statsministeren Christian A. Selmer var åpen for drastiske midler. Men kongen og statsministeren sto alene med planer om militærkupp. Våren 1884 ble den ene statsråden etter den andre dømt for riksretten. Sju mistet embetene sine, tre slapp unna med bøter. Spenningen var stor. Ville kongen og regjeringen akseptere dommene? Kunne kongen svare med å sette inn hær og flåte mot det som flere mente var et opprør, eller til og med revolusjon, i regi av venstrefolk? Stormen gled over, og i stedet kunne Sverdrup ta over som statsminister i 1884, etter at Selmer-regjeringen var blitt avløst en kortvarig konservativ regjering.

I 1870-årene søkte Sverdrup og hans mange støttespillere på Stortinget å vinne fram med saker gjennom om å gjenta vedtak helt til kongelig sanksjon ikke lenger var nødvendig. Det gjaldt for eksempel spørsmål som å utvide stemmeretten, salg av prestegårdsjord og ikke minst å ta fra regjeringen retten til å utnevne lensmenn. Stortinget ville bygge ut statsrevisjonen som et kontrollapparat overfor regjeringen. Det ble vanlig at Stortinget valgte styremedlemmer i offentlige organ. I ord og vendinger forsøkte Sverdrup og andre å framheve Stortingets vektige rolle som bærere av folkesuverenitet (læren om all makt ligger hos folket, representert av nasjonalforsamling) i møte med konge og regjering. Det ble også viktig å gi kommunene fullt herredømme over ansettelse av lensmenn og andre lokalombudsmenn og over skattene til kommune. Direkte statsskatt strittet Venstre imot etter å ha fått det avskaffet i 1830-årene.

Underveis i striden fram mot skjebneåret 1884 ble Stortinget styrket gjennom opprettelse av komiteer som anvendte bevilgningsmyndigheten til å kutte i budsjettene til regjeringen, og ved at Stortinget søkte få utsatt planer og vedtak som regjeringen fremmet. Derfor beskyldte de konservative venstrebevegelsens strategi for å være et uttrykk for «stortingsregjereri». Strategen bak var Johan Sverdrup.

Sverdrup fremmet ikke en konsekvent forståelse av parlamentarisme. Han søkte ikke råd og støtte hos Venstres stortingsgruppe da han som statsminister satte sammen regjeringen som ble utnevnt 26. juni 1884. Han hadde tre statsråder som sto utenfor Venstres rekker, eller hadde uklar partitilhørighet. Tre andre tilhørte en moderat fløy i «venstre» som hadde gått imot opposisjonens erklæring i 1880 som overprøvde kongens sanksjonsnektelse av loven om statsrådenes adgang. I 1884–1887 rådde det et anspent forhold mellom Sverdrup og Venstres stortingsgruppe, og han kom til å presse gjennom saker til dels gjennom å ignorere den, til dels gjennom å stille kabinettsspørsmål. I hovedsak argumenterte Sverdrup for at regjeringen måtte ha betydelig handlingsrom og uavhengighet i forhold til stortingsgruppen.

Sverdrup argumenterte for en moderert parlamentarismen. Han var ikke opptatt av at Stortinget måtte medvirke direkte ved regjeringsdannelser, eller kreve utnevnelse av bestemte statsråder ut fra partitilhørighet. Derimot kunne Stortinget felle regjeringen når flertallet ikke lenger hadde tillit og kunne gi støtte til regjeringen. Men det måtte være opp til regjeringen å avgjøre tidspunktet for sin fratredelse, og eventuelt vurdere å fortsette om den politiske situasjonen tilsa det.

Etter 1884 framstod han mer og mer som en konservativ politiker som ikke ville følge tidens reformiver, og med sin steile holdning bidro han til Venstres splittelse i «rene Venstre» og «moderate Venstre» i 1888. Som regjeringssjef kom hans svakheter som politiker mer og mer til syne. Han manglet evnen til å knytte nære og fortrolige vennskapsbånd, og holdt en kald distanse til sine politiske medspillere. Han utfoldet seg best på talerstolen, som retoriker og som den distanserte strategen i et lukket rom. Det partiet han fikk reist, greide han å sprenge.

Etter 1885 skulle Sverdrup komme i konflikt med store deler av ledelsen i partiet. Han var egenrådig og var lite villig til å lytte til andre venstretopper. I 1886 kom Hamar-resolusjonen der venstrefolk ble enige om å samle seg om én hovedsak, å kjempe for likestilling mellom Norge og Sverige i unionen slik at nordmennene kunne få større innflytelse over fellessaker og utenriksstyret. Mens hans motstandere, slik som Anton Quam, Jacob Lindboe, Helge Væringsaasen og Anton Hjorth, ønsket seg mer vidtgående reformer. De så for seg etableringen av nye institusjoner og at det ble opprettet en delegasjon av norske stortingsmenn og svenske riksdagsmenn som skulle kontrollere utenriksministeren. Sverdrup sa nei til dette. Han var redd Venstre skulle provosere svensk statsledelse med konkrete reformkrav. Ellers kom striden om diktergasjen til forfatteren Alexander Kielland til å skape splid mellom de liberale og de konservative i partiet.

Splittelsen mellom by og land i Venstre kom i like stor grad til uttrykk i striden om menighetene skulle styres nedenfra av folket eller av kirke og geistlige ovenfra. Kommunalismen fikk størst tilslutning fra bygdene.

Sverdrup utløste stadig mer harme når han ikke ville rette seg etter stemninger og signaler i stortingsgruppa og ellers i partiet. Landsmøtene i 1886 og 1887 innvarslet mistillit og skismaet som kom i 1888 da partiet ble kløyvd i to. I 1889 avsluttet Sverdrup sin politiske karrière som en slagen mann som hadde fått mange i venstrebevegelsen mot seg. I 1892 døde han.

• Om Johan Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
• Statsrådssaken
• Norsk historie fra 1815 til 1905

• Dahl, Svein Lorents 1967: Trekantforholdet regjering – stortingsgruppe – parti 1884–1908. Hovedoppgave i historie. Oslo.
• Fonnes, Ivar 1970: Adressekonflikten i 1872. Hovedoppgave i historie. Oslo.
• Koht, Halvdan1918–1925: Johan Sverdrup, 3 b., Finn boken.
• Kaartvedt, Alf 1964: Fra riksforsamling til 1869, bd. 1 i Det norske Stortinget gjennom 150 år. Oslo.
• Kaartvedt, Alf 1956/1967: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884. Den konservative politikken under vetostriden. Oslo.
• Mjeldheim, Leiv 1984: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1963: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1974: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet 1814–ca. 1860, første del. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1980: Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år 1880– 1980. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1981: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet ca. 1850–1884, annen del. Oslo.
• Seip, Jens Arup 1984: «Rettsstaten». En studie i begrepsanalyse og begrepsforvirring. Nytt norsk tidsskrift.
• Sejersted, Francis 1978: Den vanskelige frihet 1814–1851, bd. 10 i Cappelens Norgeshistorie. Oslo.