Erling Skakke er blant de mest kjente norske lendmennene fra middelalderen. Her er Erling og mennene hans før det første slaget på Re i 1163, slik Erik Werenskiold forestilte seg dem i 1899.

Erling og mennene hans går over åa av Erik Werenskiold/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Lendmann, lendmenn, i sagatidens Norge de menn som hadde fått inntekter av kongens «land», det vil si jordegods, mot å verne landefreden og forestå visse administrative funksjoner i sitt distrikt.

Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig.

I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde den «statsbærende klassen», og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet.

Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen.

I 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron, og i 1308 opphevet Håkon 5 verdigheten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.