Erling Skakke er blant de mest kjente norske lendmennene fra middelalderen. Her er Erling og mennene hans før det første slaget på Re i 1163, slik Erik Werenskiold forestilte seg dem i 1899.

Erling og mennene hans går over åa av Erik Werenskiold/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Lendmann, lendmenn, i sagatidens Norge de menn som hadde fått inntekter av kongens «land», det vil si jordegods, mot å verne landefreden og forestå visse administrative funksjoner i sitt distrikt.

Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig.

I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde den «statsbærende klassen», og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet.

Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen.

I 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron, og i 1308 opphevet Håkon 5 verdigheten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.