Festning, større forsvarsanlegg som skal sinke eller stanse fiendtlig fremrykning. Enkelte festninger skal verne punkter av avgjørende betydning for landets forsvar (f.eks. hovedstaden), andre skal danne basis for manøvrering med egne mobile hærstyrker, noen skal sperre en bestemt fremrykningslinje og andre igjen skal f.eks. verne en innførselshavn eller sperre et innløp. Man finner derfor forskjellige benevnelser på festning, som sperrefestning, kystfestning, grensefestning m.m. Hovedtrekkene i utviklingen av landfestning ned gjennom tidene er et godt eksempel på kappløpet mellom angreps- og forsvarsmidler, og hvor de faktorer som stadig forandrer seg, er våpnenes skuddvidde og prosjektilenes sprengkraft.

Festninger fra f.eks. 1500–1700-tallet består som regel av et eneste sammenhengende festningsverk. Hovedforsvaret er her en stormfri linje, hovedvollen, med den egentlige stormhindring, en dyp og bred grav foran denne. Hovedvollens tykkelse avhang av hvilken beskytning den skulle motstå. Den kunne være fra 8–10 m opptil 30–40 m bred. Graven kunne være tørr, med vertikale, steinsatte vegger, eller våt. I siste tilfelle stod den gjerne gjennom et sluseanlegg i forbindelse med en elv. Foran graven skjedde overgangen til forterrenget ved en slak skråning, glaciset, som ofte var underminert. Det fantes i eldre tid flere systemer og prinsipper for bygging av festning, særlig angikk dette grunnrisset og den flankerende beskytning langsmed hovedvollen. Mest kjent av systemer var bastionsystemet (i Norge bl.a. brukt ved Akershus) og tenaljesystemet.

I tiden like etter napoleonskrigene begynte skuddviddene ved det glattløpete skyts å øke ganske vesentlig. Dette gjorde at man også måtte øke festningsdiameteren. Det var uråd å gjøre dette ved et eneste sammenhengende festningsverk som i eldre tider. Derfor oppstod fortfestningen eller ringfestningen. Dette var en rekke festningsverker eller forter anlagt så langt fremme at fienden ikke kunne skyte effektivt mot sitt egentlige objekt. Til å begynne med var avstanden mellom selve kjernen og fortene et par kilometer.

Men etter at man hadde tillempet seg denne endringen i skuddvidder, fikk man i 1860-årene det riflete skyts med meget større skuddvidder. Fortrekken, de permanente verker, måtte derfor enda lenger frem, nå vanligvis 5–6 km. Innbyrdes avstand mellom fortene var ca. 3–4 km. De kunne da støtte hverandre med ild. Mellom fortene ble anlagt mer provisoriske stillinger, artilleristillinger, dekningsvern m.m. Også disse anlegg ble omgitt med hindre. Fortene var de egentlige støttepunkter, der var både nær- og fjernkampmidlene samlet på et temmelig begrenset område. Eldre festningsverker ble fremdeles utnyttet som en annen forsvarslinje. Gruppefestningen var en modifisert form for fortfestning. Det var franskmennene som begynte med dette etter krigen i 1870–71. Istedenfor bare å skyve fortrekken videre frem, skjøv man ved hovedfestningene, f.eks. rundt Paris, frem grupper på 5–6 fort. Det ble da ingen ytre sammenhengende forsvarslinje gruppene imellom. I slutten av 1800-tallet kom så brisantgranaten, som hadde meget større virkning enn den gamle svartkruttgranaten. Av økonomiske grunner kviet man seg for å gå til radikale endringer og nøyde seg med forsterkning av de gamle anlegg ved sand og betong og med i noen utstrekning å innføre pansertårn for skytset. Dessuten begynte man i større grad enn tidligere å utbygge fortintervallene i fred. Det ble imidlertid fremdeles holdt fast ved det prinsipp at også fjernkampmidlene, artilleri, skulle inngå i fortene.

Den første verdenskrig med bl.a. angrepene på Liège og Namur gjorde det klart at man måtte gå over til nye prinsipper. Skuddviddene var igjen økt, og det hadde ikke lenger noen hensikt bare å flytte fortene utover. Det syntes både billigere og mer rasjonelt å få en mest mulig sammenhengende barriere. Etter den første verdenskrig gikk man derfor, særlig i Frankrike, over til sterkt dybdegrupperte, sammenhengende befestede linjer (Maginotlinjen). Man baserte seg på å få en befestet sone fremfor en festning i eldre tiders forstand.

Flere av de norske festningene er bygd over borger fra middelalderen. Kjente norske festninger er Agdenes, Akershus, Bergenhus, Fossumstrøket, Fredriksten, Hegra, Kongsvinger, Kristiansand, Kristiansten, Munkholmen, Oscarsborg og Vardøhus. Gamlebyen i Fredrikstad er Nordens eneste bevarte festningsby. Trondheim ble etter brannen i 1681 planlagt som en festningsby. Se borg,befestning; se også bastion, bygdeborg, fort og skanse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.