fredsbevarende operasjoner

Fredsbevarende operasjoner. Norge har vært en viktig bidragsyter til FNs fredsbevarende operasjoner. Den aller største innsatsen ble gjort i UNIFIL-styrken i Sør-Libanon, der Norge deltok med en bataljon i perioden 1978–98. Mer en 30 000 norske soldater var innom de fredsbevarende styrkene i Sør-Libanon i løpet av engasjementet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Soldater fra den første kontingenten (Norbatt 1) i Sør-Libanon, 1978.
Norbatt 1
Av .
Malaysiske soldater i tjeneste i FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) i 2012.
/UN Photo.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Fredsbevarende operasjoner er en samlebetegnelse for ulike typer flernasjonal – militær og sivil – innsats for å bilegge militære konflikter mellom stater. De fleste operasjoner er iverksatt for å overvåke en våpenhvile eller fredsavtale.

Tradisjonell fredsbevaring er i hovedsak knyttet til FN, men også andre organisasjoner står bak fredsbevarende operasjoner. Allerede i mellomkrigstiden ble de tatt i bruk som et politisk middel av Folkeforbundet, men moderne fredsbevarende operasjoner hører historisk særlig til tiden etter andre verdenskrig, og da særlig Den kalde krigens epoke. Fredsbevarende operasjoner som ble startet helt tilbake på 1940-tallet er fortsatt virksomme, og nye blir fortsatt iverksatt.

Egentlige fredsbevarende operasjoner ble etablert for å bidra til å løse konflikter som truet verdensfreden, og ble satt inn etter samtykke fra de stridende parter. De ble brukt i konflikter mellom stater, og ikke innad i stater.

Begrepet

Som begrep blir fredsbevarende operasjoner også brukt om andre typer operasjoner enn de som strengt tatt er fredsbevarende, i betydningen satt for å opprettholde en tilstand med fravær av aktiv konflikt.

Under Den kalde krigen førte politiske motsetninger i FNs sikkerhetsråd til at det var vanskelig å skape enighet om å sette inn fredsbevarende operasjoner. Dette endret seg etter Den kalde krigen, både ved at det ble satt inn langt flere operasjoner, også av andre organisasjoner, og at de fikk flere oppgaver – også ut over å overvåke en inngått våpenhvile eller fredsavtale. Dermed ble det opprinnelige begrepet fredsbevarende operasjoner («peacekeeping operations») for snevert, og andre typer operasjoner ble iverksatt – med ulike benevnelser, men uklare kriterier.

Fortsatt ble fredsbegrepet brukt om slik flernasjonal innsats, som etter hvert ofte ble en kombinasjon av militære og ikke-militære (sivile) midler. Fra 1990-tallet ble blant annet fredsopprettende operasjoner og fredsstøttende operasjoner brukt, mens FN – og andre – gjerne brukte fellesbenevnelsen fredsoperasjoner («peace operations») for ulike typer operasjoner, både militære, sivile og blandede. Mens tradisjonelle fredsbevarende operasjoner er rent defensivt innrettet, er andre typer oppgaver – hjemlet i et mandat – av mer offensiv karakter.

Norge har fra rundt 2010 tatt i bruk en fellesbetegnelse som favner både tradisjonell fredsbevaring og annen flernasjonal innsats knyttet til militære konflikter: internasjonale operasjoner. Disse omfatter også aksjoner (operasjoner) som består i målrettet krigføring.

Norge har deltatt i fredsbevarende operasjoner under FN-flagg siden 1947. Om lag 100 000 norske kvinner og menn har deltatt i over 100 internasjonale operasjoner; om lag 35 000 av disse i rene fredsbevarende operasjoner.

Historikk

Militær fredsbevaring ble systematisert som et politisk-diplomatisk virkemiddel gjennom opprettelsen av FN etter andre verdenskrig, regulert gjennom FN-pakten. Selv om fredsbevarende operasjoner langt på vei har vært assosiert med FN, har også regionale organisasjoner, så vel som enkeltland og grupper av stater, iverksatt slike. De fleste, men ikke alle, slike operasjoner er iverksatt med mandat fra FN eller en annen internasjonal organisasjon.

Folkeforbundet

Forut for etableringen av FN og FNs første operasjon i 1948, hadde Folkeforbundet identifisert felles, militær inngripen i konflikter som et virkemiddel. Disse ligner i mangt de formål og operasjoner som FN senere har satt inn.

Folkeforbundet tok initiativ til, og ga mandat til, tre slike operasjoner, men iverksatte bare én: En fredsstyrke satt inn i Saarland i 1935 for å overvåke en folkeavstemning om områdets framtid. Saar-styrken besto av 3300 soldater fra Italia, Nederland, Storbritannia og Sverige. En planlagt styrke til Vilna (Vilnius) i 1920, der også Norge forberedte deltakelse, ble imidlertid aldri satt inn. Derimot ble to svenske offiserer sendt til grensen mellom Bulgaria og Hellas i 1925.

FN

Den første FN-operasjonen ble satt inn i 1948 for å overvåke våpenhvileavtalene inngått etter Palestina-krigen. Denne operasjonen, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), er en klassisk fredsbevarende operasjon, og er fortsatt i virksomhet. Mens UNTSO var den første operasjonen med bruk av ubevæpnede observatører, ble den første med bruk av væpnede styrker satt inn etter Suezkrisen, i 1956: United Nations Emergency Force (UNEF).

FN har i perioden 1948–2020 iverksatt i alt xx fredsoperasjoner.

Andre aktører

Flere andre aktører har iverksatt fredsoperasjoner, også enkelte tradisjonelt fredsbevarende slike. Det er oftest en regional organisasjon, men det er også eksempler på at en gruppe stater har gått sammen. Også enkeltland har satt i verk militære operasjoner som kan kalles fredsbevarende.

Ett tidlig eksempel på fredsbevarende operasjoner før opprettelsen av FN er den flernasjonale styrken som i 1935 ble satt inn for å overvåke våpenhvilen etter Chaco-krigen mellom Bolivia og Paraguay. Og i 1941 gikk fire amerikanske stater sammen om å garantere for fredsavtalen mellom Ecuador og Peru, og bidro blant annet til demarkasjon av grensen.

Den regionale aktøren som i størst utstrekning har bedrevet fredsbevaring eller fredsskaping er den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen Economic Community of West African States (ECOWAS), som siden borgerkrigen i Liberia tidlig i 1990-årene har satt inn sine ECOMOG-styrker i flere av medlemslandene. Den afrikanske union (AU; tidligere Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU) har også etablert slike operasjoner. Det samme har flere andre, ikke minst Den europeiske union (EU).

Grupper av enkeltland har etablert fredsstyrker, som i Sinai (Multinational Force and Observers, MFO) fra 1982, i Beirut (Multinational Force, MNF) i 1984 og i Sudan (Joint Military Commission, JMC) i 2002–2005.

De nordiske landene som gruppe har også tradisjon for samarbeid omkring fredsbevaring, blant annet gjennom felles fagkurs, innenfor rammen av Den nordiske samarbeidsgruppen om militære FN-spørsmål (NORDSAMFN). Nordiske bidrag har også flere ganger gått sammen i felles avdelinger, blant annet i Gaza og på Balkan. Fra midten av 1990-årene er samarbeidet utvidet til i noen grad også å inkludere de baltiske stater.

Også enkeltstater har satt inn militære styrker i fredsbevarende funksjoner, etter anmodning fra vertslandet, eller også for å bistå en pågående FN-operasjon. Eksempelvis sendte Storbritannia styrker til Sierra Leone i 2000, og Frankrike sendte en styrke til Kongo i 2003.

Metodikk

Fredsbevarende operasjoner har tradisjonelt bestått av enten militære observatørkorps eller militære styrker; enten de har vært i FNs eller andres regi.

Operasjoner

Den første FN-operasjonen (UNTSO, 1948–) var og er et rent observatørkorps. De består av ubevæpnede militære observatører (offiserer), som observerer og rapporterer, og holder kontakt med partene. Det er også eksempler på ikke-militære (sivile) fredsbevarende operasjoner, som observatørgruppen Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), 2002–2008.

Den første FN-styrken (UNEF, 1956–1967) besto av lett bevæpnede militære avdelinger under felles militær kommando. Denne dannet skole for senere operasjoner.

Det er vanlig at operasjoner med væpnede styrker blir støttet av observatører, eventuelt fra en annen operasjon, som UNTSO-observatører tilknyttet United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL).

Alle fredsbevarende operasjoner er del av en politisk prosess som inkluderer løpende diplomati.

Utvikling

Klassisk fredsbevaring forutsetter politisk vilje hos de stridende parter, som formelt anmoder assistanse fra FN eller en annen organisasjon.

Nyere operasjoner har flere oppgaver og en annen – ofte mer offensiv – karakter, og omtales gjerne som en ny generasjon fredsoperasjoner. Forskjellen fra første generasjons tradisjonelle fredsbevaring ligger ikke minst i å kunne utføre fredsoppretting, men også i at oppgaven og oppsettingen er langt mer sammensatt.

Flere av de nyere operasjonene, med videre mandat og sammensatt sivil–militær oppsetning, må også regnes som fredsbevarende. Eksempler på dette er operasjonene i Namibia (United Nations Transition Assistance Group, UNTAG, 1989–1990) og i Kambodsja (United Nations Transitional Authority in Cambodia, UNTAC, 1992–1993).

Dette var de første FN-operasjonene i andre generasjons fredsbevaring, og kjennetegnes blant annet av betydelige sivile komponenter. Begge steder var hovedoppgaven også overveiende av sivil og politisk art: å forberede og avvikle valg. De militære delene av disse styrkene hadde blant annet som oppgave å overvåke fredsavtaler og å sikre at valg ble avholdt etter planen, slik tilfellet senere var blant annet i Mosambik (Operação das Nações Unidas em Moçambique, ONUMOZ, 1992–1994) og Øst-Timor (United Nations Transitional Administration in East Timor, UNTAET, 1999–2002). De sivile delene bisto blant annet i forberedelse og avvikling av selve valget, derunder med valgobservatører.

FN har i flere tilfeller, som i Øst-Timor, også bistått i etablering av en styringsstruktur, og tok i Kosovo i realiteten over den sivile administrasjonen gjennom United Nations Interim Administration Mission in Kosovo (UNMIK) i 1999, støttet militært av styrker fra NATO.

Oppgaver som hører med til den nye generasjonen fredsoppdrag er blant annet avvæpning av soldater, rydding av miner, oppfølging av internasjonale sanksjoner og beskyttelse av humanitær innsats.

Et annet trekk ved fredsoperasjonene fra 1990-årene, og som oftest har gått ut over rammene for fredsbevaring, er å sette inn styrker i konflikter i ett enkelt land; tidligere var det vanligst å sette inn FN-styrker i konflikter mellom stater.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg