Norges forsvar fra 1600 til 1700, 1600-tallet var hundreåret da det norske forsvaret fikk sin reelle fødsel, både til lands og til vanns. Kong Christian 4 etablerte en norsk hær og styrket fellesflåten til å bli blant Nord-Europas sterkeste.

Men dette førte også til at Norge ble trukket inn i de nordeuropeiske krigene. Soldatene og offiserene fikk viktig stridserfaring, men 1600-tallet ble også århundret da Norge måtte avse Bohuslän, Jämtland og Härjedalen. Selv Trondheim var en stund erobret av svenskene, noe som viste behovet for å etablere et bedre festningsverk mot øst. Disse festningene ble viktige i forsvaret mot Karl 12s felttog og Den store nordiske krig i det følgende århundret.

Kong Christian 4s svigersønn, stattholder Hannibal Sehested (1609-1666) bygde opp og organiserte en norsk hær i 1640-årene.

Hannibal Sehested J P Trap. Falt i det fri (Public domain)

Christian 4s overtakelse av kronen i 1588 ble innledningen til en omorganisering av det norske forsvaret som kulminerte med en beslutning i 1628 om å etablere en norsk hær. Beslutningen ble iverksatt i 1641. Fra 1650 var det opprettet faste militære avdelinger med sjefer som hadde offisersstilling som levebrød.

Også fellesflåten ble sterkt utbygd under Christian 4, og ble blant de betydeligste i Europa. For operasjoner i den norske skjærgård ble det bygd galeier med årer og senere kanonbåter, kanonsjalupper og kanonjoller. Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for dobbeltmonarkiet. I flåten var det flere norske offiserer og mannskaper enn danske. Mellom 1600 og 1690 ble nesten 22 500 nordmenn tatt ut til tjeneste i fellesflåten, varierende fra 100 mann i året de første årene til over 1000 mann per år på slutten av 1680-tallet.

Med Christian 4s Norske Lov av 1604 ble alle våpenføre menn, i praksis bøndene, pliktige til militærtjeneste etter mønster av middelalderens leidang. Den nye bondebevæpningen ble forsøkt iverksatt under Kalmarkrigen (1611–1613), da danskekongen gikk til krig mot Sverige for å hindre svensk ekspansjon i Lappland på Norges bekostning. Resultatet av utskrivningen var dårlig, ettersom en stor andel av de innkalte deserterte. Krigen endte likevel med seier for kong Christian.

I 1625 valgte Christian 4 å gå inn i trettiårskrigen. Krigen ble en fiasko. Den tysk-romerske keiserens tropper rykket inn i Jylland og flere dansker flyktet til Norge. I frykt for at keiserens tropper også skulle rykke inn i Norge, styrket stattholderen, Jens Juel, garnisonene på festningene. Juel sendte også et organisasjonsforslag på en egen norsk hær til København for godkjenning.

Forslaget ble underskrevet av Kongen 18. januar 1628, som regnes som den norske hærs fødselsdag. Hæren ble en ren norsk institusjon i dobbeltmonarkiet. Det var en legdshær med 7000–8000 mann utskrevet fra legdene. Utskrivningen omfattet bare bondebefolkningen; i tillegg kom borgervæpning i byene.

I 1629 var trettiårskrigen over for kong Christians vedkommende. Hæren ble takket av. Bare et par løytnanter ved grenseregimentene og de faste festningsgarnisonene ble beholdt, men den nye hærordningen ble ikke formelt trukket tilbake.

Gustav Adolfs framgang i trettiårskrigen gjorde Sverige til en stormakt. Hans død i slaget ved Lützen i 1632 førte til at svenskene oppga videre ekspansjonsbestrebelser på kontinentet og i stedet rettet blikket mot Norden. Nederlaget i Keiserkrigen i 1625–1629 hadde vist hvor svakt Danmark var, og nå var tiden inne for revansj etter nederlaget i Kalmarkrigen.

Den politiske uroen førte i 1641 til at hærordningen fra 1628 omsider ble besluttet iverksatt. Året etter ble kongens svigersønn, Hannibal Sehested, innsatt som stattholder i Norge, og gikk straks i gang med å bygge opp hæren.

I 1643 rykket den svenske feltmarskalk Lennart Torstensson inn i Jylland. Sehested fikk supplert den norske hæren med erfarne danske offiserer og sommeren 1644 fikk han vervet hele 272 offiserer og underoffiserer fra Nederland. Hæren var krigsklar.

Styrkene besto etter dette av felthæren med både vervede og norske soldater, samt folkeoppbudet, det gamle bondeoppbudet, som ble satt til vakt- og sikringsoppdrag og til omfattende utbedring av festninger og forsvarsanlegg langs grensen mot Sverige, under ledelse av presten og den tidligere ingeniøroffiseren Kjeld Stub.

Ved Bysjön i Värmland 22. desember 1644, i det som på norsk side ble kalt Hannibalfeiden (1644–1645), oppnådde den nye norske hæren sin første seier i en regulær trefning. Felttoget fikk ingen betydning for utfallet av krigen. Ved freden i Brömsebro i 1645 måtte Norge avstå Jämtland og Härjedalen til Sverige.

Under Hannibalfeiden hadde bondebevæpningen vist seg så god at de militære sjefene ikke hadde betenkeligheter med å la den overta grensevaktholdet. Da felthæren ble opprettet i 1628 var det den som hadde hatt dette oppdraget. Nå kunne de regulære hærstyrkene samles bak grensevaktstyrkene i mobile utrykningsstyrker, klar til å settes inn der hvor fienden måtte rykke fram.

Etter Hannibalfeiden hadde Danmark-Norge måttet avstå Jämtland og Härjedalen til Sverige. Kong Frederik 3 håpet å vinne tilbake tapte områder, men endte med å miste anda flere.

Fredrik 3, som hadde overtatt som konge etter Christian 4s død i 1648, ville gjenerobre landskapene som gikk tapt etter freden i Brömsebro. I februar 1657, da svenskekongen Carl Gustavs tropper var opptatt med krig i Polen, erklærte Fredrik 3 Sverige krig. Dette ble innledningen til to korte kriger, Krabbekrigen i 1657–1658 og Bjelkefeiden i 1658–1660, som også går under navnet Carl Gustav-krigene. I Norge ble ni infanteriregimenter og noen rytteravdelinger satt i beredskap.

Øverstkommanderende for de norske styrkene under Krabbekrigen var stattholder Niels Trolle. Militær sjef i Trøndelag var Jørgen Bjelke og i Sør-Norge Iver Krabbe, lensherren på Båhus festning. Bjelke greide, med 2500 mann, å drive svenskene helt ut av Jämtland og Härjedalen. Krabbes operasjoner med sikte på å rykke sørover gjennom Halland for å støtte danskene i Skåne, fikk sammenbrudd i forsyningstjenesten og stanset opp, men det lyktes å holde stillingen i Bohuslän.

Den norske innsatsen fikk ingen betydning for krigens utfall. Ved krigsutbruddet rykket Carl Gustav vestover og nordover fra Polen og inn i Jylland, og vinteren 1657/1658 gikk han på isen over de danske beltene og sto foran København. I februar måtte kong Fredrik gå med på fredsforhandlinger. Ved freden i Roskilde måtte Norge avstå Trondheims len og Bohuslän og levere Jämtland og Härjedalen tilbake til Sverige. Norge var delt i to. Danmark måtte avstå Skåne, Blekinge og Bornholm.

Freden i Roskilde var tvunget fram av de europeiske stormaktene, som var opptatt av å bevare maktbalansen i Norden. Carl Gustav var ikke tilfreds med det. Han ønsket å underlegge seg hele Danmark-Norge og etablere et Stor-Sverige med Göteborg som hovedstad.

I august 1658 innledet han en ny beleiring av København. På norsk side fikk Jørgen Bjelke i oppdrag å lede styrkene, derav navnet Bjelkefeiden. Strategien var å innlede en offensiv i nord for å gjenerobre Trøndelag, kombinert med forsvarskrig i sør for å stanse svensk framrykking over Halden. En svensk rytteravdeling på 500 mann, underveis for å forsterke garnisonen i Trondheim, ble avskåret og nedkjempet, og den norske beleiringen av Trondheim, under ledelse av Georg Reichwein, ble innledet 3. oktober. 17. desember kapitulerte den svenske garnisonen.

I Halden, der styrkene ble ledet av Tønne Huitfeldt, ble tre svenske angrep, i september 1658, i februar 1659 og i januar 1660, slått tilbake. Etter Carl Gustavs død i februar 1660 var Sverige innstilt på fredsforhandlinger. Ved freden i København 1660 ble Trondheims len tilbakeført til Norge, og Danmark fikk tilbake Bornholm. De øvrige landsdelene som var blitt avstått i 1658 forble en del av Sverige.

Krigen hadde vist at norske avdelinger kunne gjennomføre krevende og kompliserte operasjoner. Tapet av Bohuslän og Halland skapte en mye større geografisk avstand mellom Norge og Danmark og bidro til at Norge etter hvert fikk en mer selvstendig stilling i unionen, særlig i krisetider.

Etter freden i 1660 ble det gjennomført flere organisasjonsendringer i den norske hæren. I 1663 ble det opprettet et nasjonalt rytterregiment på åtte kompanier hvert på 125 mann hvorav 25 vervede, fem kompanier sønnafjells og tre nordafjells. I tillegg skulle det være ett dragonkompani sønnafjells og ett nordafjells. Kravet om å holde en hest i beredskap for forsvaret til enhver tid forsvant først med nedleggelsen av hærens kløvkompani på 1980-tallet.

I 1666 og 1671 kom nye bestemmelser om utskrivning av militsen i Norge, som fastsatte rammene for hærens rekruttering og daglige virksomhet. Tjenestetiden var minst fire år, i mange tilfelle mye lengre. Om øvelsene het det at utskrevne soldater skulle eksersere på kirkebakken etter gudstjenesten. Mens utskrivningen til hæren med dette kom inn i ordnede former, var utskrivningen til flåten mer ad hoc.

I 1666 måtte stattholderen innkalle 3000 båtsmenn, og året etter ytterligere 4000. Utkommandering til flåten i fredstid var alltid mer alvorlig for lokalsamfunnene enn utkommandering til tjeneste i hæren. De som kom i flåtetjeneste ble sendt til København og sjansen for at de kom hjem igjen var langt lavere enn for de som ble utskrevet til hæren.

I Norge kalles den skånske krig (1675-1679) for Gyldenløvefeiden, etter stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve (1638-1704).

Ulrik Fredrik Gyldenløve av Frans van Mieris. Falt i det fri (Public domain)

I 1672 angrep Frankrike Nederlandene. Sverige var alliert med Frankrike og var forpliktet til å delta. Danmark-Norge var på sin side forpliktet til å støtte Nederlandene, og Spania som var kommet med i krigen på nederlendernes side.

Etter beleiringene av København under Carl Gustav-krigene var flåten blitt kraftig rustet opp, som ledd i å beskytte hovedstaden, og talte nå 70 krigsskip. Christian 5, som hadde overtatt som konge to år tidligere, hadde en ambisjon om å gjenerobre landområdene som var gått tapt til Sverige under krigene på 1640- og 1650-tallet. Det svenske nederlaget i slaget ved Fehrbellin i juni 1675 ble den utløsende faktor.

Den skånske krig ble innledet med et dansk-norsk angrep på Sverige. I Norge samlet stattholderen, Ulrik Fredrik Gyldenløve, en hær på rundt 12 000 mann som rykket inn i Sverige i 1676. På norsk omtales derfor denne krigen som Gyldenløvefeiden. Gyldenløve hadde ikke kapasitet til å angripe både i Jämtland og i Bohuslän og prioriterte fronten i sør. Bohuslän hadde vært norsk bare 15 år tidligere, så lokalbefolkningen betraktet nok felttoget mer som en frigjøringskrig enn som et angrepstokt. Fra Bohuslän rykket Gyldenløve videre sørover og beleiret Gøteborg. Da danske forsterkninger som ble sendt nordover fra Skåne for å støtte beleiringen ble avskåret og stanset, måtte Gyldenløve trekke seg tilbake nordover.

Dette var første gang taktisk samvirke mellom den danske og den norske hæren ble forsøkt. Året etter, i 1677, mønstret Gyldenløve 15 000 soldater i Norge i tillegg til 2000 garnisonstropper og mannskaper til skjærgårdsflåten, og angrep både i Jämtland og i Bohuslän, hvor han angrep Marstrand og Karlsten festning. Langs kysten kom skjærgårdsflåten til med beleiringsskyts, og det lyktes å innta byen og festningen. Beleiringen av Marstrand er et tidlig eksempel på effektivt samvirke mellom land- og sjøstridskrefter. Senere på året ble en svensk styrke nedkjempet ved Uddevalla. Den norske framgangen fikk ingen konsekvenser for krigens utfall. Den danske hærens felttog i Skåne endte med nederlag.

Til sjøs var krigen mer vellykket. Fellesflåten under admiral Niels Juel sammen med den nederlandske admiralen Cornelis Tromp slo den svenske flåten under admiral Lorentz Creutz ved Öland i 1676. Nils Juel beseiret den svenske flåten under admiral Henrik Horn ved Køge bukt i 1677, eller slaget ved Stevns, som det blir omtalt som, for å skille det fra det mer berømte slaget i Køge bukt under Den store nordiske krig i 1710. 2000 norske soldater og 650 matroser deltok i fellesflåtens operasjoner.

Fredsforhandlingene i 1679, som ble ført av stormaktene under ledelse av Frankrike, ga magert utbytte for Danmark-Norge. Grensene ble som før. Krigen var i stor grad blitt ført utenfor Norges grenser, og nordmennene ble derfor spart for materielle ødeleggelser. Men Gyldenløvefeiden var første og siste gang den norske hæren deltok i angrepskrig i utlandet. I senere kriger var krigsskueplassen på norsk territorium.

Fra slutten av Carl Gustav-krigene, og særlig under og etter den skånske krig, foregikk en betydelig militær opprustning i Norge, med hovedvekt på festningene. Utbyggingen tok i første omgang sikte på å sikre den nye grensen i sørøst. Tapet av Bohuslän med Båhus festning i 1658 hadde skapt et militært vakuum fra Halden og nordover. Allerede før Carl Gustav-krigene var over, var arbeid blitt iverksatt for å befeste høydedraget nordøst for Halden og arbeidet fortsatte for fullt etter krigen. Fredriksten festning ble den dominerende grensefestningen i sørøst.

I tiden frem mot år 1700 ble så hele grenselinjen nordover mot Elverum befestet. Der Glomma gjør en stor sving vestover og nordover i Hedmark, var det anlagt skanser ved vadestedet. I 1680-årene ble Kongsvinger festning anlagt på høyden nord for elva, vest for vadestedet, som hovedfestning i den nordlige enden av forsvarslinjen. Nord for Kongsvinger, ved Elverum, ble Christiansfjeld festning anlagt 1683, og det ble etablert en rekke mindre festninger og skanser ved Blaker, Basmo og Flisa, samtidig som gamle befestninger ble forsterket. Alle de naturlige innfartsveiene fra Sverige var dermed dekket.

Ved Glommas utløp var Fredrikstad festning blitt etablert i årene 1663–1666 og dekket både mot sjøen og på landsiden. Som annen prioritet kom utbygging av kystfestningene. Det dreide seg om forsterkning av Bergenhus og av Kristiansand festning, ved at Fredriksholm festning i Kristiansand fra 1658 ble supplert med et nytt festningsanlegg, Kristiansholm festning, som sto ferdig i 1672. I Stavern ble det bygget et fort på Karlsøy, i dag Citadelløya, som sto ferdig i 1679. Også Akershus ble forsterket.

Etter bybrannen i Trondheim 1681 ble byen befestet etter moderne retningslinjer. Nidelven ble utnyttet som et naturlig hinder og hele bykjernen ble skjermet med voller. På høydedraget øst for byen ble Kristiansten festning anlagt for å hindre en fiende å sette seg fast her oppe hvorfra han kunne beskyte byen med artilleri. Akershus, Fredriksten og befestningene i Trondheim kom til å spille en avgjørende rolle under Karl 12s felttog mot Norge i 1716 og 1718, under Den store nordiske krig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.