Hæren ble omorganisert i flere runder på 1900-tallet. Den første større endringen kom fra 1911. Da ble regimentene gjeninnført med utspring i de lokale korpsene, og satt sammen til seks kombinerte brigader; fra 1916 kalt divisjoner. En ny brigade, 6. brigade, ble opprettet for Nord-Norge. Prioritet ble likevel gitt til Østlandet og Trøndelag, som – i lys av at Sverige ble ansett som den mest sannsynlige trussel – ble vurdert som mest utsatt. Samtidig ble, på grunn av utviklingen i Finland og Russland, landstyrkene i Nord-Norge utbygd, blant annet med tre nye regimenter: Nr. 14 (Sør-Hålogaland), Nr. 15 (Nord-Hålogaland) og Nr. 16 (Troms). Dertil kom spesialvåpnene. Hæren ble forsterket av Det frivillige Skyttervesen, som ga ungdom opplæring i håndtering av våpen før de ble innrullert i Hæren, og hvor soldatene etter tjeneste skulle vedlikeholde skyteferdighetene.
Første verdenskrig medførte en militærteknologisk utvikling, men moderniseringen av Hæren ble begrenset av reduserte forsvarsbevilgninger – før de igjen økte i andre halvdel av 1930-årene. Ett viktig tillegg til strukturen var opprettelsen av Hærens flyvevæsen i 1914. Fram til andre verdenskrig hadde både Hæren og Marinen egne luftkapasiteter, før de ble slått sammen under en felleskommando i 1941, og Luftforsvaret etablert i 1944.
Rammen for organisering av Hæren var såkalte hærordninger. Slike kom i 1911, 1920, 1927 og 1933, men endret bare i begrenset grad strukturen. Tross reduserte budsjetter forble Hæren stor, men en av Europas svakest utrustede og dårligst øvde.
Etter Norges kapitulasjon 10. juni 1940 ble Hæren i realiteten oppløst. Gjenoppbyggingen av regulære norske landmilitære styrker startet i eksil. I løpet av krigen vokste også de irregulære styrkene i Norge, kjent som Milorg, fram. Avdelinger opprettet ute besto særlig av Den norske brigade (’Skottlandsbrigaden’, etablert i 1941) samt spesialavdelinger, inklusive Kompani Linge, i Storbritannia. Fra 1943 ble de norske polititroppene (formelt: Reservepolitiet) i Sverige opprettet som hæravdelinger. De samlede norske hærstyrker som vendte hjem til Norge i mai–juni 1945 talte 16 797 mann; i tillegg kom Milorgs rundt 40 000 jegere. Styrken vokste sommeren 1945, før den ble redusert igjen.
Størstedelen av Hærens befal hadde oppholdt seg i Norge under krigen; en del hadde sluttet seg til hjemmestyrkene. Andre gikk i krigsfangenskap i Tyskland.
Hærens overkommando (HOK) var i mange år forsvarsgrenens øverste ledelse, og ble reetablert i London i juni 1940, for i august samme år å bli forflyttet til Dumfries i Skottland. Etter krigen ble HOK etablert i Norge, før den inngikk i en felles forsvarsledelse, Forsvarets overkommando (FO) i 1971.
Hæren overtok materiell og anlegg etter okkupasjonsmakten, og fikk tilført britisk materiell som del av avtalen om deltakelse i Tysklandsbrigaden. Gjennom NATO-medlemskapet ble mye av den militære infrastrukturen i Norge bygd opp med alliert hjelp. Hæren mottok nytt materiell også gjennom den amerikanske våpenhjelpen i perioden 1950–1968. Blant de prinsipielle beslutningene som ble tatt på 1950-tallet, knyttet til mulighetene våpenhjelpen ga, var innføringen av stridsvogner så vel som panservern. Like fullt forble hovedtyngden av Hæren basert på lett infanteri.
Hærens forsyningskommando (HFK), et sentralt innkjøps- og forvaltningsorgan for teknisk materiell og intendanturmateriell i Hæren og Heimevernet, ble opprettet i 1967, for i 2002 å inngå i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).
Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen ble fra 1947 brukt for gjenoppbygging av Hæren. Da engasjementet i Tyskland ble sluttført i 1953, ble frigjort kapasitet satt inn for å styrke forsvaret i nord. Offiserer med erfaring fra styrkene i Tyskland utgjorde en viktig del av den nye Brigaden i Nord-Norge (Brig N).
Stortinget vedtok i 1953 å opprette ni mobiliseringsbrigader (til 1983 kalt kombinerte regimenter). På det meste (1986) hadde Hæren 13 brigader.
Hærens avdelinger ble knyttet til forsvarsdistrikt i Sør-Norge, og landforsvar i Nord-Norge, samt til distriktskommandoer. En rekke omorganiseringer ble utredet og foreslått, men bare delvis gjennomført. Av tre planlagte divisjonskommandoer vedtok Stortinget å opprette to: 1. divisjon (Østlandet, etablert 1952; nedlagt 1963) og 6. divisjon (Nord-Norge, etablert 1954). To stående brigader ble opprettet; Brigaden i Nord-Norge (Brig N) i 1953 og Brigaden i Sør-Norge (Brig S) i 1955. I 1959 ble 6. divisjon og Brig N ført sammen under navnet Troms landforsvar, mens to lokalforsvarsdistrikter i Finnmark ble slått sammen som Finnmark landforsvar. Også Nord-Hålogaland landforsvar og Sør-Hålogaland landforsvar ble opprettet. I Sør-Norge ble en tilsvarende endring i kommandoordningen innført i 1961, med regionale forsvarsdistrikter.
I 1967 ble regionale distriktskommandoer (DK) innført for henholdsvis Nord-Norge, Trøndelag, Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Disse førte kommando over alle Hærens avdelinger i sitt distrikt. Innen hvert område var virksomheten organisert i forsvarsdistrikter (FDI) med tilhørende infanteriregimenter (IR) i Sør-Norge, og med landforsvar (LF) i Nord-Norge. Stortinget vedtok i 1970 å legge ned DK’ene, og fra 1971 samle virksomheten i to forsvarskommandoer (FK): Forsvarskommando Nord-Norge (FKN, Bodø) overtok ansvaret for organisering av Hæren i den landsdelen, men DK’ene fortsatte under Forsvarskommando Sør-Norge (FKS, Stavanger). Både gjenværende DK’er og FK’ene ble nedlagt i 2002, da det nye Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK, Stavanger) ble opprettet, med blant annet en egen landkommandør med faglig ansvar for Hæren.
Hæren opprettet en rekke skole- og øvingsavdelinger, inklusive Hærens stabsskole i 1950 og elleve befalsskoler (én for hvert våpen; tre for infanteriet), og flere spesialiserte fagskoler. Fagskolene inkluderte forvaltningsskole, hesteskole, jegerskole og ingeniørskole. I tillegg til Krigsskolen i Oslo var det en krigsskole på Gimlemoen i Kristiansand, 1984–1995.
Frykt for invasjon fra Sovjetunionen var dimensjonerende for utviklingen og innrettingen av Hæren under Den kalde krigen. Da denne tok slutt endret trusselbildet seg, og behovet for både stående avdelinger og store mobiliseringsstyrker ble mindre. Endringene ble størst i Hæren, som i langt større grad enn de andre forsvarsgrenene var tuftet på massiv mobilisering av vernepliktige. Etter anbefaling fra Forsvarskommisjonen av 1990 besluttet Stortinget at Hæren skulle reduseres til det halve i krigsstyrke, og samtidig moderniseres.
Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet ble i praksis hele Hærens organisasjon – både freds- og krigsorganisasjonen – endret, med nedlegging av lokalvernkompanier, bataljoner, regimenter, brigader og distriktskommandoer, og avvikling av en lang rekke leirer og andre anlegg. Allerede fra 1994 ble de gamle brigadene avviklet, mens Brig S og Brig 12 skulle beholdes.
Etter at den lokale organisasjonen – med forsvarsdistriktene i Sør-Norge og landforsvarene i Nord-Norge – var lagt ned fra 1995, ble 14 nye territorielle regimenter etablert, i hovedsak basert på infanteriregimentene og 6. divisjon. Hovedoppgaven var forsvarsplanlegging; divisjonen beholdt sine operative oppgaver. Dermed forlot Hæren det organisatoriske hovedprinsipp som hadde ligget til grunn siden 1628: Distriktvise regimenter med ansvar for å sette opp egne avdelinger i sitt område ved mobilisering. Også lokal rulleføring av personell ble fratatt regimentene, og overført til Vernepliktsverket (mannskaper) og våpeninspektørene (befal). Forvaltning av mobiliseringsmateriell ble overført til distriktskommandoene.
Den gradvise avviklingen av mobiliseringsforsvaret på 1990-tallet innebar at Hærens krigsorganisasjon ble redusert fra 160 000 soldater til 100 000. På slutten av århundret besto Hæren i fredstid av nærmere 20 000 personer, med befal, mannskaper og sivilt ansatte.
En spesielt viktig endring i oppgaver og organisering på slutten av 1900-årene og inn i 2000-tallet var at den gikk fra å være en territoriell – lokalt basert – invasjonshær, til å bli en innsatshær. Hæren ble i stor grad innrettet mot deltakelse i ulike typer internasjonale operasjoner, inklusive gjennom NATO. Derav fulgte etableringen av Telemark bataljon (TMBN), øremerket for internasjonal innsats, som bidrag til NATOs utrykningsstyrke Immediate Reaction Force (IRF), i 1993.
Hæren og den landmilitære del av Heimevernet (HV) utgjør de norske landstridskreftene. Inntil 1953 var HV underlagt Hæren.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.