Den moderne norske hær ble opprettet av kong Christian 4 gjennom hærordinansen (hærloven) av 18. januar 1628. Deretter har Hæren vært kjernen i det norske forsvaret. Norske hærstyrker har i flere tidsepoker vært i strid; dels i Norge, dels i utlandet.

Selv om den ble dannet innenfor det dansk-norske monarkiet, var Hæren en ren norsk institusjon. Det var den også i unionstiden med Sverige, fra 1814, da forsvar forble ble et nasjonalt norsk anliggende. Kongen hadde imidlertid rett til å disponere deler av Hæren, også utenfor Norges grenser. Dette var ett av de viktigste politiske stridsspørsmål etter hvert som kampen om unionen – og full norsk suverenitet – tilspisset seg mot 1905.

Beslutningen fra 1628 om å etablere en hær i Norge var en følge av kongens mislykkede inngripen i Trettiårskrigen, som brøt ut i 1618. Ordinansen fra 1628 kom til praktisk utførelse først med hærordningen av 1641. Deretter ble Hæren gradvis bygd opp og profesjonalisert, på 1700-tallet også med en egen norsk krigsskole, og på 1800-tallet utvidet gjennom innføring av verneplikt.

Helt fra 1600-årene var Hæren forankret i lokalsamfunnet. Dette skjedde dels gjennom utskriving (innkalling) av soldater, mest fra bygdene, dels gjennom lokal og regional organisering, opplæring og oppsetting. Dette varte ut 1900-tallet, til Hæren gjennomgikk fundamentale endringer ved årtusenskiftet. Da ble den gamle invasjonshæren erstattet av en langt mindre innsatshær, med større grad av profesjonalisering, inklusive et betydelig innslag av vervede soldater.

Kongens begrunnelse for å opprette en egen hær i Norge var behovet for å sikre territoriet mot fiendtlig aggresjon i en tid med maktrivalisering i Nord-Europa. Hæren ble til som et sikkerhetspolitisk virkemiddel, en terskel mot invasjon – slik dens rolle også senere har vært, som grunnmuren i det norske terskelforsvaret. I nyere tid har Hæren også fått konkrete oppgaver med suverenitetshevdelse, særlig gjennom å vokte grensen mot Sovjetunionen/Russland. Hærens oppgave med å stille livvakt for kongehuset, gjennom Hans Majestet Konges Garde, har røtter helt tilbake til hirden i middelalderen.

Hærens hovedoppgave har helt fra 1600-tallet vært å verne det norske rikets territorium. Men norske hærstyrker har gjennom hele historien også vært mye brukt utenfor landets grenser, og både på 1600- og 1700-tallet, så vel som i 1800-årene, var de engasjert i krig. Det samme skjedde i 1940–1945, da norske hærstyrker først kjempet mot den tyske invasjonen i Norge, for deretter å bli gjenoppbygd i eksil, og derfra deltok i ulike operasjoner under andre verdenskrig, både i Norge og på kontinentet.

Oppbyggingen av den moderne norske hæren etter andre verdenskrig skjedde i betydelig grad utenlands, gjennom deltakelse i den allierte okkupasjonen av Tyskland (1947–1953), gjennom Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen. Samtidig deltok Norge i Koreakrigen med feltsykehuset NORMASH, for deretter å engasjere seg – oftest med styrker fra Hæren – i en lang rekke internasjonale operasjoner; først gjennom FN, spesielt i Midtøsten og på Balkan, deretter også gjennom forsvarsalliansen NATO, først på Balkan og deretter i Afghanistan; så i kampen mot Den islamske stat særlig i Irak.

Norge var med på å etablere NATO i 1949, og medlemskapet var dimensjonerende for mye av Hærens utvikling særlig under Den kalde krigen, blant annet gjennom utbygging av fellesfinansiert infrastruktur og ved amerikansk våpenhjelp.

Norge hadde allerede lenge før dobbeltmonarkiet med Danmark fra 1397 – i vikingtiden – ordninger for organisering av militære styrker. Dette skjedde primært hos høvdinger og konger, som holdt seg med krigsmenn. Mange av disse var yrkessoldater, og var tidlig organisert i hirden, en profesjonell elite kjent fra 900-tallet. Deler av den utgjorde kongens livvakt. På slutten av 1000-tallet var kongens hird kjernen i hans militære styrke, som igjen var fundamentet for hans makt.

Håkon den gode innførte på midten av 900-tallet leidangen, som både bønder og byfolk hadde plikt til å tjenestegjøre i. Når kongen trengte militære styrker for å forsvare riket hadde han rett til å kalle ut leidangen. Den var derfor først og fremst var en forsvarsordning, for å håndheve kongens suverenitet. Den ble brukt blant annet i konflikten med Danmark på 1200-tallet, og i krigføringen mot Skottland i 1263. Etter dette felttoget ble det, i 1273, iverksatt en ny hærordning, hvor hirden og leidangen ble supplert av nye elitestyrker stilt av storbønder. Det siste kjente tilfellet der leidangen ble kalt ut i kamp var i 1429, da den ble satt inn mot tyske sjørøvere utenfor Bergen.

I tidlig middelalder var det norske riket delt i fire lovområder (Borgartinget, Eidsivatinget, Frostatinget og Gulatinget), som hver utviklet militære strukturer. Under Magnus Håkonsson ble det innført en ny rikslov som også omfattet militærordningen. En del av dette lovarbeidet, hirdskråa, omfattet hirden, og ga elitesoldatene privilegier.

I senmiddelalderen ble profesjonelle soldater – knekter og riddere – brukt for å bemanne de mange nye borgene. Knektene var leiesoldater. Allerede norske vikinger lot seg verve som leiesoldater, først og fremst i England, med også i Bysants.

Norske landstyrker ble på 1500-tallet engasjert i Sjuårskrigen (1563–1570), da Danmark–Norge gikk til angrep på Sverige. Svenske styrker inntok det daværende norske Jämtland og Härjedalen, tok Trøndelag og Nordmøre, gikk inn på Østlandet og angrep Akershus festning. Norge hadde ennå ikke en egen hær, bare leieknekter på festningene, men en styrke på nærmere 4000 mann ble likevel samlet; de fleste bønder.

Opprettelsen av den moderne norske hæren tilskrives kong Christian 4 og hans hærordinans av 1628. Formålet var å forsvare riket mot overfall utenfra, etter at Danmark–Norge kom i krig med det tyske keiserriket i 1625. Tyske styrker inntok Danmark, og kongen fryktet at de skulle ta seg nordover til Norge. Med fred i 1629 stanset planleggingen av den norske hæren opp, og den ble i praksis lagt ned – til hærordningen ble tatt fram igjen, og fornyet, i 1641. Etter freden i Brömsebro (1645) var det igjen kamp om den norske hærens framtid, der stattholder Hannibal Sehested vant fram – og berget den.

Før det hadde kongen i 1614 besluttet å opprette fredsavdelinger i både Danmark og Norge, med én soldat fra hver krongodsgård.

Hærordningen av 1628 baserte seg på utskriving av mannskaper fra bygdene: Fire gårder hadde ansvaret for å holde én soldat med kost og utstyr, og ordningen ble av den grunn gjerne kalt en legdshær; fire gårder utgjorde en legd. Loven regulerte flere forhold ved organisering av landstyrkene, som i hovedsak besto av to nivåer, med regimenter og kompanier. Fra starten av ble det bestemt at fem regimenter skulle settes opp: Trondhjemske regiment, Bergenhusiske regiment, Tunsbergske regiment, Akershusiske regiment og Båhusiske regiment – med til sammen 6246 mann. I tillegg kom de frie faner utenfor regimentene: Stavangerske frie fane og Agdersiden frie fane. Disse dannet i 1641 et sjette regiment, det Stavangerske regimet. Den utskrevne legdshæren utgjorde langt den største del av landstyrkene; i tillegg kom fortsatt et mindre antall vervede, i form av leieknekter. I 1645 var landstyrkene i Norge på rundt 10 000 mann, hvorav 2000 vervede; resten var utkalte. I 1657 ble det opprettet egne rytterkompanier.

Regimentene var knyttet til distrikter, slik den senere Hæren også var – med lokal rekruttering og forankring. Norge og Sverige var de første europeiske land som hadde en utskrevet hær – en forløper for den senere verneplikten. Utskrivingen omfattet bare bondebefolkningen. Regimentene lagret materiell lokalt, først i kirkene deretter i telthus, og trente lokalt, først på kirkebakken. I 1671 kom et nytt reglement for militæretaten. Fortsatt utgjorde utskrevet infanteri hovedtyngden av Hæren, fordelt på seks regimenter à åtte kompanier. De hesteoppsatte avdelingene ble redusert til fire rytter- og to dragonkompanier. Artilleriet var knyttet til festningene.

Hæren besto i utgangspunkt av infanteri; andre våpenarter kom til senere, først et nasjonalt rytteri (kavaleri) i 1663 og et artilleri i 1685. Den første organisering av kavaleriet var basert på at en gruppe gårder utgjorde et kvarter, med ansvar for å utruste en rytter – en dragon – og holde ham med hest. Dragonene red i strid, men kjempet til fots.

I 1657 var Hæren vokst til om lag 11 000 soldater, og var ledet av 300 offiserer og 600 underoffiserer. Ved utbruddet av Den store nordiske krig i 1709 var den, etter flere omorganiseringer, på rundt 18 000.

Før en norsk hær ble besluttet organisert i 1628, deltok norske soldater i Kalmarkrigen (1611–1623), da kong Christan 4 erklærte Sverige krig. Den nye norske hæren deltok første gang i strid da Sverige inntok Jämtland og Härjedalen i 1644. I 1658–1660, i den såkalte Krabbekrigen og påfølgende Bjelkefeiden, frigjorde norske styrker Trøndelag og Nordmøre, og drev svenskene ut av Jämtland og Härjedalen, men måtte gi opp Bohuslän. Under den skånske krig og Gyldenløvefeiden, 1675–1679, gjenerobret norske styrker Bohuslän.

Hæren var fra starten av en rent norsk institusjon, men med et sterkt innslag av særlig tyske offiserer, til et norsk offiserskorps ble utdannet, og gradvis overtok også ledende stillinger. Tysk var kommandospråk til 1772. Denne fornorskningen – og militære profesjonaliseringen – skjedde ikke minst som følge av at Hærens krigsskole ble opprettet i 1750. Under navnet Den Frie Mathematiske Skole i Christiania (Krigsskolen fra 1757) var dette den første høyere utdanningsinstitusjon i Norge. Deretter ble den første underoffiserskole opprettet for Artilleriet (1786); så for Jegerkorpset (1788). På begynnelsen av 1700-tallet ble det bygd egne ekserserplasser rundt om i landet, og soldatopplæringen ble mer systematisk.

Den norske hæren fortsatte å bestå av en blanding av utskrevne og vervede mannskaper, med en sterk lokal forankring. Det var i hovedsak en bondehær. I gjennomsnitt var circa 85 prosent av soldatene utskrevne. Ennå var besto kjernetroppene av vervede, men de utgjorde i fredstid sjelden mer enn 300–400 mann, oftest forlagt ved festningene. Offiserskorpset var delt i to, i underoffiserer og overoffiserer; de siste ble regnet som embetsmenn. Hæren utviklet seg militært gjennom deltakelse i flere kriger, ikke minst Den store nordiske krigen (1700–1721), og organisatorisk ikke minst i etterkant av denne. Blant annet ble egne forsynings- og depotsystemer utvikle. Et landvern, som reserve til linjehæren, ble opprettet i 1742.

I 1709–1720 deltok Danmark–Norge i Den store nordiske krig med forsøk på å ta tilbake Bohuslän og Skåne. Den norske hæren som var oppstilt for å rykke inn i Bohuslän i 1709 ble imidlertid demobilisert på grunn av forsyningsmangel. Norske tropper ble derimot satt inn ved grensen mot Tyskland.

I 1716 inntok den svenske kong Karl 12 Kristiania, men klarte ikke å innta Akershus festning. Rundt 10 000 soldater var på norsk side disponible i grensestrøkene, om lag 2000 i Kristiania. Samtidig var nærmere 5000 norske soldater i Danmark. I 1718 angrep Karl 12 igjen, denne gang i Trøndelag og i Østfold. Begge steder ble de svenske styrkene drevet tilbake, og under den svenske beleiringen av Fredriksten festning ved Halden ble kongen drept. Den dansk-norske kong Fredrik 4 bygde opp sine styrker også i Norge, og angrep Sverige i 1719. I 1758­–1763 ble en dansk-norsk vaktstyrke satt inn på beredskap i Slesvig-Holstein, under Den prøyssiske sjuårskrigen. Rundt halvparten av den norske hæren ble engasjert i operasjonen. Et felttog mot Sverige i 1788, den såkalte Tyttebærkrigen, forløp uten trefninger.

I 1720, ved utgangen av Den store nordiske krig, besto den norske hæren av circa 25 000 mann. Mange av dem falt i krigen. Som følge av krigsfrykt knyttet til den svenske arvestriden var Hæren i 1743 vokst til 31 200 mann.

Hæren ble bygd opp gjennom 1800-tallet, som en av de fremste nasjonale institusjoner etter Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Et punkt i unionsavtalen mellom Sverige og Norge var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Både Hæren og Marinen ble utviklet gjennom samarbeid med Sverige. Oppbyggingen av landmilitære styrker i de to landene skjedde derimot ikke parallelt; Stortinget valgte sine løsninger for det norske forsvaret.

I andre halvdel av 1800-tallet ble Forsvarets, og særlig Hærens, utvikling et viktig politisk spørsmål i Norge. De unionsvennlige gikk inn for å styrke linjehæren – som sto under kongens kommando, og kunne brukes utenfor Norges grenser. Motstandere av unionen ønsket å styrke en nasjonal hær – en folkemilits tuftet på allmenn verneplikt.

Hærens utvikling på 1800-tallet var preget av løpende profesjonalisering, med bedre offisersutdanning, moderne organisering, og innføring av alminnelig verneplikt i 1854. Dermed ble Hæren, gjennom verneplikten og oppbygging av leire i store deler av landet, en viktig del av den norske nasjonsbyggingen.

I 1814 var den norske hæren på om lag 25 000 mann; 4000 av dem var vervet. Samme år ble en egen norsk generalstab etablert. Fra 1817 ble Hæren redusert til circa 12 000 mann, hvorav 2000 vervede. Det var de siste som utgjorde den stående hæren, den såkalte linjen. Den drev våpentrening, eksersis og tok imot utskrevne rekrutter. I tillegg til linjen besto landstyrkene av et landvern, som kun ble mobilisert hvis landet ble angrepet.

På 1840- og 50-tallet ble det gjennomført flere norsk-svenske fellesøvelser for å styrke den samlede forsvarsevnen mot angrep fra øst. I 1895 var samarbeidet truet av svensk-norsk krig, etter at den svenske kongen ville tvinge gjennom en endring av Grunnloven og sikre unionen. Dette ble avverget, men bidro til Norges løsrivelse i 1905, da faren for krig mellom Norge og Sverige var reell. Med trussel om krig startet Norge en militær opprustning i 1895, som kom både Hæren og Marinen til gode.

I 1817 ble en regional inndeling i brigader og lokal inndeling i korps (med bataljoner) innført. Deler av Hæren var disponibel for kongen til bruk utenfor landets grenser – som en unions-kontingent; resten var for rent nasjonal bruk. Grunnloven fastslo at norske styrker ikke skulle stasjoneres i Sverige, med mulig unntak for en frivillig kongelig garde. En mindre styrke ble i 1816 forlagt i Stockholm; hva som i 1866 fikk navnet Hans Majestæt Kongens Norske Garde, som i 1888 ble overført til Norge med standkvarter i Kristiania, i dag kjent som Garden.

Stortinget vedtok i 1885 at Hæren skulle bestå av tre oppbud (hoveddeler). Landvernet ble forbeholdt forsvar av Norges selvstendighet innen unionen. Linjetroppene var tiltenkt forsvar av landets interesser hvor som helst, også utenfor Norges grenser. Landstormen var til lokalforsvar, og til støtte for de to andre.

Med hærordningen av 1887 ble grunnlaget lagt for ytterligere styrking av Hæren inn mot unionsoppløsningen. Da ble særlig Infanteriet bygd opp; Infanteriet og Artilleriet var Hærens to hovedvåpen.

Landet ble delt inn i fem brigadedistrikt, og hver av de fem infanteribrigadene satte opp fire korps. Korpsene besto av en linjebataljon, en landvernbataljon og en landstormbataljon. Infanteribrigadene var de høyeste enhetene i fred. Spesialvåpnene artilleri og kavaleri var organisert i egne korps, og skulle fordeles til brigadene i krig. Hæren var dermed ikke organisert og øvd i stridsforband, men besto mest av enkelte enheter.

Feltartilleriet var organisert i tre artillerikorps, hvert med én linje-, én landvern- og én landstormbataljon. Festningsartilleriet og Bergartilleriet var organisert i ett korps med tre bataljoner, én fra hvert oppbud. Kavaleriet besto av tre kavalerikorps; to av dem med tre eskadroner, den siste med to. I 1899 ble Artilleriet omorganisert: Feltartilleriet besto, mens Festningsartilleriet ble organisert som eget våpen, inklusive Kystartilleriet. Hæren besto for øvrig av Ingeniørvåpenet, Sanitetsvesenet, Intendanturen, og Det almindelige Træn. Basert på Hærordningen av 1887 kunne Norge mobilisere til sammen 68 400 soldater.

I Napoleonskrigene sto Danmark–Norge på Frankrikes side; Sverige på Storbritannias. Dermed ble norske soldater satt inn i krig mot Sverige i 1808–1809, med trefninger langs grensen. Rundt 15 000 norske soldater deltok. Krigen endte med at Danmark måtte oppgi Norge, som kom i union med Sverige. Dette skjedde etter en kort krig høsten 1814, da svenske styrker inntok den østlige del av Sør-Norge, langs grensen.

Hærstyrker ble ikke bare brukt i militær strid eller mot ytre fiender; de ble også satt inn blant annet for å slå ned bonde- og arbeideruro, inklusive Thranebevegelsen i 1850-årene. I 1878 ble soldater satt inn mot streikende arbeidere i Kristiania; i 1881 i Drammen.

Ved århundreskiftet, og under trussel om krig med Sverige, ble Hæren rustet opp, og det ble lagt planer særlig for forsvar av hovedstaden. Det ble bevilget midler til oppgradering av festningsverk i Sør-Norge, og det ble i 1902 opprettet, som del av Feltartilleriet, et eget posisjonsartilleri. I 1905 ble det truffet ytterligere forberedelser til mulig krig, blant annet med mange øvelser, og flere avdelinger ble i juni gjort stridsklare. Krigen ble imidlertid avverget. Som en del av unionsoppløsningen ble det besluttet å opprette en nøytral sone langs grensen fra Hvaler til 61. breddegrad, med krav blant annet om nedbygging – eller avvæpning – av festningsverk.

Med unionsoppløsningen ble Hæren innrettet til rent nasjonale forsvarsformål. Forsvaret og Hæren ble styrket fram til første verdenskrig. Fortsatt ble Sverige ble vurdert som den største trusselen. Norsk politikk var tuftet på nøytralitet i krigstid, og Norge klarte å holde seg nøytral verdenskrigen. Men Hæren ble bygd ut, og talte ved freden i 1918 rundt 150 000 mann. Det som særlig skilte den norske hæren fra de fleste andre var fraværet av stående styrker.

Nøytralitetspolitikken ble videreført etter krigen, i en periode hvor Forsvaret, inklusive Hæren, ble bygd ned, før det igjen ble investert i oppbygging i andre halvdel av 1930-årene. Dette skjedde særlig etter at Arbeiderpartiet kom til makten i 1935; partiet som før dette, særlig på 1920-tallet, hadde forfektet en antimilitaristisk politikk.

Etter andre verdenskrig ble Hæren bygd opp nå ny, med en omfattende struktur under den kalde krigen, før den ble sterkt redusert etter at denne epoken tok slutt. Samtidig som beredskap for forsvar av Norge var hovedoppgaven, sto Hæren gjennom hele etterkrigstida sto for de vesentligste deler av Norges bidrag til internasjonale fredsoperasjoner, hovedsakelig i Midtøsten og på Balkan.

Hæren har, som Forsvaret ellers, alltid hatt som hovedoppgave å bidra til militær beredskap for forsvar av norsk territorium mot aggresjon og angrep utenfra. Spesifikke oppdrag har kommet i tillegg, som kongevakt og grensevakt. Grensevakten ble først til som nøytralitetsvern under første verdenskrig og etablert igjen forut for andre verdenskrig – og deretter på permanent basis mot grensen til Sovjetunionen (deretter Russland) fra 1959, med Garnisonen i Sør-Varanger (GSV).

Mens Hæren først på 1900-tallet ble mobilisert i frykt for konflikt med Sverige, ble ingen deler av Forsvaret utviklet med tanke på én spesifikk fiende etter første verdenskrig. Heller ikke et Tyskland under nazistisk styre. Hæren hadde faglig utveksling med den tyske hæren helt opp til krigen.

Oppdraget med aktivt forsvar av Norge kom til utførelse ved Nazi-Tysklands overfall på Norge, 9. april 1940, da Hæren og Forsvaret for øvrig løste sitt oppdrag med variabel innsats og kvalitet.

Etter andre verdenskrig ble Hærens å bygge opp en ny landmilitær beredskap i Norge. Dette ble gjort dels gjennom deltakelse i den allierte okkupasjonen av Tyskland, med Tysklandsbrigaden, som ble brukt til soldatutdanning. Hæren fikk overordnede så vel som spesifikke oppgaver i det nye nasjonale forvaret, og innen NATO etter 1949. Dette besto ikke minst å holde en høy beredskap særlig i det nordlige Norge, ikke minst i Troms og Finnmark.

Hæren fikk også i oppdrag å stille bidrag til fredsoperasjoner, blant annet til De norske FN-beredskapsstyrker, fra 1963. Dette medførte motstand innad i Hæren, fordi deltakelsen ute ble opplevd å trekke ressurser fra og svekke beredskapen hjemme. Samtidig tilførte den mobiliseringshæren reell operativ erfaring, ikke minst fra FN-styrken i Libanon (UNIFIL) fra 1978. Deltakelsen i slike operasjoner nådde et høydepunkt hva gjelder antall soldater med den økte innsatsen på Balkan, i tillegg til fortsatte bidrag i Libanon, på midten av 1990-tallet. Ved århundreskiftet var en ny hovedoppgave for Hæren i realiteten å produsere styrker for deltakelse i internasjonale operasjoner, i tillegg til de styrkeproduksjon, beredskap og løpende oppdrag hjemme. Endringer i NATO, med vekt på krisehåndtering, førte til at Hæren i 1993 fikk i oppdrag å bidra til alliansens nye utrykningsstyrke Immediate Reaction Force (IRF).

Med en sterkt redusert størrelse ble Hærens hovedoppdrag fra midten av 1990-tallet invasjonsforsvar av én landsdel, og mot begrensede anslag i hele landet.

Hæren ble omorganisert i flere runder på 1900-tallet. Stortinget vedtok i 1906 vedtok å utrede en ny hærordning. Den første større endringen kom fra 1911. Da ble regimentene gjeninnført med utspring de lokale korpsene, og satt sammen til seks kombinerte brigader; fra 1916 kalt divisjoner. En ny brigade, 6. brigade, ble opprettet for Nord-Norge. Prioritet ble likevel gitt til Østlandet og Trøndelag, som – i lys av at Sverige ble ansett som den mest sannsynlige trussel – ble vurdert som mest utsatt. Samtidig ble, på grunn av uro over utviklingen i Finland og Russland, landstyrkene i Nord-Norge utbygd, blant annet med tre nye regimenter: Nr. 14 (Sør-Hålogaland), Nr. 15 (Nord-Hålogaland) og Nr. 16 (Troms). Dertil kom spesialvåpnene. Hæren ble forsterket av Det frivillige Skyttervesen, som ga ungdom opplæring i håndtering av våpen før de ble innrullert i Hæren, og hvor soldatene etter tjeneste skulle vedlikeholde skyteferdighetene.

Første verdenskrig medførte en militærteknologisk utvikling som også Hæren tok inn over seg, men moderniseringen ble begrenset av reduserte forsvarsbevilgninger – før de igjen økte i andre halvdel av 1930-årene. Ett viktig tillegg til strukturen var opprettelsen av Hærens flyvevæsen i 1914, med egen flyproduksjon på Kjeller. Fram til andre verdenskrig hadde både Hæren og Marinen egne luftkapasiteter, før de ble slått sammen under en felleskommando i 1941, og Luftforsvaret etablert i 1944.

Hovedrammen for organisering av Hæren var såkalte hærordninger. Slike kom i 1911, 1920, 1927 og 1933, men de endret bare i begrenset grad strukturen. Tross reduserte forsvarsbudsjetter forble Hæren stor i volum, men en av Europas svakest utrustede og dårligst øvde – selv om bevilgningene til øvelser økte sterkt fra 1935/36.

Etter Norges kapitulasjon 10. juni 1940 ble Hæren i realiteten oppløst, for å bli bygd opp fra bunnen etter krigen. Gjenoppbyggingen av regulære norske landmilitære styrker startet i eksil. I løpet av krigen vokste også de irregulære styrkene i Norge, kjent som Milorg, fram. De avdelinger som ble opprettet ute besto særlig av Den norske brigade (’Skottlandsbrigaden’, etablert i 1941) samt spesialavdelinger, inklusive Kompani Linge, i Storbritannia. Fra 1943 ble de norske Polititroppene (formelt: Reservepolitiet) i Sverige opprettet som hæravdelinger. De samlede norske hærstyrker som vendte hjem til Norge i mai–juni 1945 talte 16 797 mann; i tillegg kom Milorgs rundt 40 000 jegere. Styrken vokste sommeren 1945, før den ble redusert igjen. Størstedelen av Hærens befal hadde oppholdt seg i Norge under krigen; en del hadde sluttet seg til hjemmestyrkene. Andre gikk i krigsfangenskap i Tyskland. Befalet ble etter krigen gransket for sine holdninger og handlinger forut for og under invasjonen og okkupasjonen. Offiserer som hadde vært medlemmer av Nasjonal Samling ble etter krigen suspendert.

Hærens overkommando (HOK) var i mange år forsvarsgrenens øverste ledelse, og ble reetablert i London i juni 1940, for i august samme år å bli forflyttet til Dumfries i Skottland. Etter krigen ble HOK etablert i Norge, før den inngikk i den nye felles forsvarsledelsen, Forsvarets overkommando (FO) i 1971. Forsvarsgrensjefene ble samtidig gitt tittelen generalinspektør, med oppdrag som styrkeprodusenter. Funksjonen som generalinspektør for hver av Hærens våpengrener ble i 1967 endret til våpeninspektører, med fagansvar for respektivt område.

Hæren ble først bygd opp etter en treårsplan fra 1946 og, fra 1949, med basis i anbefalingene til Forsvarskommisjonen av 1946. Etter at tanken om et skandinavisk forsvarsforbund ble oppgitt, og Norge i 1949 gikk inn i NATO, ble alliansen i stor grad dimensjonerende for oppbyggingen av Forsvaret og Hæren.

Hæren overtok materiell og forlegninger etter okkupasjonsmakten, og fikk tilført britisk materiell som del av avtalen om deltakelsen med Tysklandsbrigaden (1947–1953), under britisk kommando. Gjennom NATO-medlemskapet ble mye av den militære infrastruktur i Norge bygd opp med alliert hjelp. Hæren mottok nytt materiell også gjennom den amerikanske våpenhjelpen, 1950–1968. Blant de prinsipielle beslutninger som ble tatt på 1950-tallet, knyttet til mulighetene våpenhjelpen ga, var innføringen av stridsvogner så vel som panservern. Like full forble hovedtyngden av Hæren basert på lett infanteri.

Hærens forsyningskommando (HFK), et sentralt innkjøps- og forvaltningsorgan for teknisk materiell og intendanturmateriell i Hæren og Heimevernet, ble opprettet i 1967, for i 2002 å inngå i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen ble fra 1947 brukt for gjenoppbyggingen av Hæren. Da engasjementet i Tyskland ble sluttført i 1953 ble frigjort kapasitet satt inn for å forsterke forsvaret i nord. Offiserer med erfaring fra styrkene i Tyskland utgjorde en viktig del av den nye Brigaden i Nord-Norge (Brig N).

Stortinget vedtok i 1953 å opprette ni mobiliseringsbrigader (til 1983 kalt kombinerte regimenter). Gjennom andre halvdel av 1900-tallet var spørsmålet om antall brigader, som på det meste (1986) nådde 13, et hovedmoment i diskusjonene om Hærens utvikling.

Hærens avdelinger ble knyttet til lokale forsvarsdistrikt i Sør-Norge, og til landforsvar i Nord-Norge, samt til distriktskommandoer. En rekke omorganiseringer av Forsvaret og Hæren ble utredet og foreslått, men bare delvis gjennomført. Av tre planlagte divisjonskommandoer ble kjernen til to godkjent opprettet av Stortinget: 1. divisjon (Østlandet, etablert 1952; nedlagt 1963) og 6. divisjon (Nord-Norge, 1954). Den siste, med 6. divisjonskommando som ledelseselement, var en videreføring av Tysklandskommandoen. To stående brigader ble opprettet; Brigaden i Nord-Norge (Brig N) i 1953 og Brigaden i Sør-Norge (Brig S) i 1955. I 1959 ble 6. divisjon og Brig N ført sammen med navnet Troms landforsvar, mens to lokalforsvarsdistrikter i Finnmark ble slått sammen som Finnmark landforsvar. Også Nord-Hålogaland landforsvar og Sør-Hålogaland landforsvar ble opprettet. I Sør-Norge ble en tilsvarende endring i kommandoordningen innført i 1961, med regionale forsvarsdistrikter.

I 1967 ble regionale distriktskommandoer (DK) innført for henholdsvis Nord-Norge, Trøndelag, Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Disse førte kommando over alle Hærens avdelinger i sitt distrikt. Innen hvert område var virksomheten organisert i forsvarsdistrikter (FDI) med tilhørende infanteriregimenter (IR) i Sør-Norge, og med landforsvar (LF) i Nord-Norge. Stortinget vedtok i 1970 å legge ned DK’ene, og fra 1971 å samle virksomheten i to regionale forsvarskommandoer (FK). Forsvarskommando Nord-Norge (FKN, Bodø) overtok ansvaret for organisering av Hæren i den landsdelen, men DK’ene fortsatte å eksistere under Forsvarskommando Sør-Norge (FKS, Stavanger). Både gjenværende DK’er og FK’ene ble nedlagt i 2002, da det nye Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK, Stavanger) ble opprettet, med blant annet en egen landkommandør med faglig ansvar for Hæren.

Hæren opprettet en rekke skole- og øvingsavdelinger, inklusive Hærens stabsskole i 1950 og elleve befalsskoler (én for hvert våpen; tre for infanteriet), og flere spesialiserte fagskoler. Fagskolene inkluderte forvaltningsskole, hesteskole, jegerskole og ingeniørskole. I tillegg til Krigsskolen i Oslo var det en krigsskole på Gimlemoen i Kristiansand, 1984–1995.

En forutsetning for mobilisering var at soldater og avdelinger ble repetisjonsøvd, og det ble avholdt nasjonale så vel som allierte øvelser på norsk jord. Avdelingene i De norske FN-beredskapsstyrker, opprettet i 1963, ble også øvd.

Frykt for invasjon fra Sovjetunionen var dimensjonerende for utviklingen og innrettingen av Hæren under Den kalde krigen. Da denne tok slutt endret trusselbildet seg, og behovet for både stående avdelinger og store mobiliseringsstyrker ble mindre. Endringene ble størst i Hæren, som i langt større grad enn de andre forsvarsgrenene var tuftet på massiv mobilisering av vernepliktige. Etter anbefaling fra Forsvarskommisjonen av 1990 besluttet Stortinget at Hæren skulle reduseres til det halve i krigsstyrke, og samtidig moderniseres.

Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet ble i praksis hele Hærens organisasjon – både freds- og krigsorganisasjonen – endret, med nedlegging av lokalvernkompanier, bataljoner, regimenter, brigader og distriktskommandoer, og avvikling av en lang rekke leire og andre anlegg. Allerede fra 1994 ble de gamle brigadene avviklet, mens Brig S og Brig 12 skulle beholdes. Etter at den lokale organisasjonen – med forsvarsdistriktene i Sør-Norge og landforsvarene i Nord-Norge – var lagt ned fra 1995, ble 14 nye territoriell regimenter etablert, i hovedsak basert på infanteriregimentene og 6. divisjon. Hovedoppgaven var forsvarsplanlegging; divisjonen beholdt sine operative oppgaver. Dermed forlot Hæren det organisatoriske hovedprinsipp som hadde ligget til grunn siden 1628: Distriktvise regimenter med ansvar for å sette opp egne avdelinger i sitt område ved mobilisering. Også lokal rulleføring av personell ble fratatt regimentene, og overført til Vernepliktsverket (mannskaper) og våpeninspektørene (befal). Forvaltning av mobiliseringsmateriell ble overført til distriktskommandoene.

Den gradvise avviklingen av mobiliseringsforsvaret på 1990-tallet innebar at Hærens krigsorganisasjon ble redusert fra 160 000 soldater til 100 000. På slutten av århundret besto Hæren i fredstid av nærmere 20 000 personer, med befal, mannskaper og sivilt ansatte. Endringene var størst i Sør-Norge; prioritet ble gitt til Troms og til Hærens største avdeling: 6. divisjon.

En spesielt viktig endring i oppgaver og organisering på slutten av 1900-årene og inn i 2000-tallet var at den gikk fra å være en territoriell – lokalt basert – invasjonshær, til å bli en innsatshær. Hæren ble i stor grad innrettet mot deltakelse i ulike typer internasjonale operasjoner, inklusive gjennom det reorientert NATO, som la økt vekt på beredskap for krisehåndtering. Derav fulgte etableringen av Telemark bataljon (TMBN), øremerket for internasjonal innsats, som bidrag til NATOs utrykningsstyrke Immediate Reaction Force (IRF), i 1993.

Hæren og den landmilitære del av Heimevernet (HV) utgjør de norske landstridskreftene. Inntil 1953 var HV underlagt Hæren, og det har være flere runder med debatt omkring – og forslag om – en eventuell sammenslåing til én organisasjon. Stortinget avviste i 1996, og igjen i 2011, en slik løsning.

Norge holdt seg nøytral i første verdenskrig, men deler av Hæren ble utkommandert til nøytralitetsvakt fra august 1914; hovedtyngden av vakten sto imidlertid Marinen for. Under borgerkrigen i Finland i 1918 ble en nøytralitetsvakt opprettet: Grensekompaniet i Finnmark; den første norske grensevakt i nord.

I 1920 ble en mindre hæravdeling klargjort for fredsinnsats i regi av Folkeforbundet i Vilna (Vilnius), Litauen. Oppdraget ble imidlertid avblåst.

Militære styrker ble tidlig på 1900-tallet satt inn i arbeidskonflikter, politiske demonstrasjoner og sosial uro, noe som bidro til motstanden mot Forsvaret på venstresiden. Den mest kjente aksjonen var det såkalte Menstadslaget i Skien i 1931, da forsvarsminister Vidkun Quisling beordret et kompani fra HM Kongens Garde satt inn mot arbeidere i konflikt.

Som følge av Vinterkrigen i Finland 1939–1940 ble hæravdelinger satt inn som nøytralitetsvakt i Øst-Finnmark og på Sørvestlandet. Vinterkrigen førte til styrking av den militære beredskapen i Øst-Finnmark, hvor 6. divisjon hadde en infanteribataljon mobilisert ved Kirkenes og et redusert kompani i Sør-Varanger. Vinteren 1940 var styrken på 3500–4000 mann, inklusive tre infanteribataljoner.

Full mobilisering ved overfallet på Norge i april 1940 var ikke mulig. Hærens struktur var ikke reell; alle avdelinger var ikke utrustet, bemannet eller trent i tilstrekkelig grad, og den manglet den infrastruktur for mobilisering og krigføring som krevdes. Flere depoter og garnisoner ble også tidlig tatt av tyskerne, som derved vanskeliggjorde oppsetting. Store deler av Hæren ble like full mobilisert. Mens noen sjefer overga sine styrker etter kort tid, og til dels uten kamp, kjempet avdelinger i flere divisjoner mot overmakten, blant annet på Voss og i Valdres, i Gudbrandsdalen og Østerdalen samt i Trøndelag og Troms – og ikke minst ved Narvik. Mens styrkene i Sør-Norge, under kommando av general Otto Ruge, snart måtte oppgi striden i fravær av slagkraftig alliert støtte, lykkes det 6. divisjon under ledelse av general Carl Gustav Fleischer, og forsterket med avdelinger fra infanteriregimentene 12 og 13, å rykke fram mot Narvik. 28. mai gjenerobret norske og allierte styrker byen, i hva som er regnet som Tysklands første landmilitære nederlag i verdenskrigen – før Narvik ble oppgitt da de allierte styrkene ble trukket ut, og Norge kapitulerte, 10. juni.

Deretter deltok spesialstyrker basert i Storbritannia i operasjoner i Norge og kamper på kontinentet. Blant de best kjente operasjonene er aksjonen på Vemork i 1943 – Operasjon Gunnerside, også kjent som Tungtvannsaksjonen – og deltakelse under invasjonen i Normandie på D-dagen, sammen med britiske styrker; og kommandoaksjonen på øya Walcheren i Nederland, i 1944. Skottlandsbrigaden ble under krigen holdt i beredskap, og ble, sammen med Polititroppene og Milorg satt inn i vakthold i Norge ved frigjøringen, for så å bli dimittert. De norske styrkene hadde fra 1941 en garnisonJan Mayen, fra 1942 på Svalbard – til krigens slutt. Fra 1941 til 1944 ble det avgitt en garnison også til Syd-Georgia. 2. bergkompani, rundt 300 mann under ledelse av oberst Arne D. Dahl, ble 6. november 1944 landsatt i Sovjetunionen for å delta i frigjøringen av Finnmark, der de ble under sovjetisk kommando ble satt inn 11. november. De ble fulgt av polititropper og et feltsykehus fra Sverige ved årsskiftet 1944/45. I Vest-Finnmark kom det til kamp mellom norske og tyske soldater. Ved frigjøringen var det om lag 3000 norske soldater i Finnmark, organisert i tre bataljoner, ledet av en egen distriktskommando for fylket.

Det slagne Nazi-Tyskland ble besatt av de allierte, som tok kontroll over hvert sitt område. Vel 50 000 hærsoldater deltok i den allierte okkupasjonen, i Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen, 1947–1953. De inngikk i de britiske okkupasjonsstyrkene (British Army of the Rhine, BOAR) i en tid med økt spenning mellom øst og vest, med fornyet krigsfare – både i Europa og Asia: I 1951–54 stilte Hæren også personell til det norske feltsykehuset Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH) under Koreakrigen.

Norge var en pådriver for at FN skulle spille en aktiv rolle, også ved bruk av militære fredsstyrker, og Hæren stilte norske troppebidrag til den første av de væpnede FN-styrkene, United Nations Emergency Force (UNEF) i Gaza og Sinai (1956–1967), deretter til Opération des Nations Unies au Congo (ONUC) i Kongo (1960–1964). Også til det langvarige engasjementet i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i Libanon (1978–1998) var Hæren den største bidragsyter. Hæren avga styrker til flere internasjonale operasjoner; på 1990-tallet særlig på Balkan, først i regi av FN (blant annet United Nations Protection Force, UNPROFOR og United Nations Preventive Deployment Force, UNPREDEP), deretter gjennom NATO (først med Implementation Force, IFOR, deretter særlig Kosovo Force, KFOR). Telemark bataljon (TMBN) var den første norske avdeling etablert spesifikt for å delta i internasjonale operasjoner, som bidrag til NATOs utrykningsstyrker; først satt inn i Stabilisation Force (SFOR) i 1999.

I 1959 overtok Hæren, ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), ansvaret for grenseoppsynet langs den norsk-sovjetiske grensen fra en sivil politistyrke. En annen fredsoperativ avdeling, Hans Majestet Kongens Garde (HMKG), gjenopptok sin virksomhet med vakthold rundt kongehuset etter krigen.

Hæren gikk inn i 2000-årene som en vesentlig bidragsyter til Norges deltakelse i internasjonale operasjoner. Fra 2002–2003 skiftet det geografiske tyngdepunktet fra Balkan til Afghanistan. Den omfattende omorganiseringen etter den kalde krigen, som ble påbegynt på 1990-tallet, fortsatte med økt intensitet – og førte til en ny og mer innsatsorientert hærorganisasjon i 2003. Avviklingen av avdelinger og garnisoner fortsatte, samtidig som flere av de gjenværende ble forsterket. Særlig ble det investert mye i Rena leir i Østerdalen og i Setermoen leir i Troms, samt i Brigade Nords to mekaniserte manøverbataljoner: Den nye Telemark bataljon (TMBN, Rena) og Panserbataljonen (Pbn, Setermoen). Det ble videre etablert nye kapasiteter særlig knyttet til etterretning og oppklaring.

Endringene på 2000-tallet var styrt av de nye sikkerhetspolitiske forholdene og NATOs endrede innretting, inklusive innsats utenfor eget ansvarsområde. Men like mye var omleggingen drevet av økonomiske forhold, hvor Forsvaret generelt og Hæren ikke minst var underfinansiert i forhold til de gitte oppgaver og den struktur som måtte til for å løse dem. Kostnadene forbundet med den utstrakte deltakelsen i internasjonale operasjoner, framfor alt i Afghanistan, bidro til de trange rammene. Den langvarige og krevende innsatsen i Afghanistan var også en belastning for Hæren som organisasjon, og ikke minst for personellet. Samtidig ble bevisstheten rundt og innsatsen for veteraner fra internasjonale operasjoner, samt familien til personell i utenlandstjeneste, trappet opp. Familiepolitikk ble en viktig innsatsområde i Hæren, med ivaretakelse av både soldaten og dennes pårørende.

Norges omfattende innats i Afghanistan, med bidrag til International Security Assistance Force (ISAF), ble i hovedsak avviklet i 2014–2015. Omtrent samtidig endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa seg som følge av utviklingen i Russland, med landets anneksjon av Krim og krigen i Ukraina. Dette førte til argumentasjon for en styrking av Forsvaret og Hæren – og ikke minst hærstyrker i Finnmark. Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) i Øst-Finnmark ble forsterket i 1990-åra og videre på 2000-tallet. Garnisonen i Porsanger (GP) i Vest-Finnmark ble bygd kraftig ned i 1990-åra, men forsterket igjen fra 2018, og en ny kavaleribataljon – Porsangerbatajonen – sto operativ i januar 2019.

Hærens hovedoppdrag på ble primært suverenitetshevdelse og forsvar av norske interesser, med evne til krisestyring og kamp mot terrorisme, samt enda tydeligere enn før: styrkeproduksjon for internasjonal innsats. I langt større grad enn tidligere ble de to dimensjonene nasjonal og internasjonal innsats – innenfor rammen av et innsatsforsvar – sett på som likeverdige, som to sider av samme sak: Styrkene skulle i hovedsak kunne settes inn ute så vel som å løse oppdrag hjemme. Unntakene i Hæren var vesentlig Grensevakten (GSV) og Kongevakten (HMKG), selv om sistnevnte også avga tropper til internasjonal innsats.

Det territorielle ansvaret ble i 2001 overdratt til Heimevernet, samtidig med at HV ble omorganisert og ble mer selvstendig.

Hærens omfattende omorganisering fortsatte inn på 2000-tallet, med tilpassing til ny sikkerhetspolitisk situasjon og nyorientering i NATO. Noen invasjon ble ikke ansett som sannsynlig, og et invasjonsforsvar var ikke lenger dimensjonerende – før dette gradvis endret seg igjen etter 2010, og Norge ble definert som "NATO i nord".

Særlig Hærens krigsorganisasjon kunne dermed reduseres sterkt; krigsstyrken ble redusert fra circa 100 000 personer ved inngangen på 2000-tallet til knapt 30 000 i 2005, og så crundt 15 000. Antall ansatte i Hæren nådde et nedre tall på 2100 årsverk i 2005. Avviklingen av det gamle mobiliseringsforsvaret innebar omfattende nedlegginger av avdelinger og infrastruktur. Blant annet ble distriktskommandoene og de territorielle regimentene lagt ned i 2002. Det samme ble 6. divisjon og de gjenværende brigader, med ett unntak: Brigade Nord.

For å nå nedbemanningskravene iverksatte Generalinspektøren for Hæren (GIH) i 2003 Operasjon Jupiter, som i løpet av 2004 sikret de nødvendige endringer innen 2005. Parallelt ble en kulturoperasjon iverksatt, Operasjon Venus. I 2004 ble Hærens offiserskodeks vedtatt, og de tre kjerneverdiene respekt, ansvar og mot antatt; de ble senere tatt i bruk for hele Forsvaret.

To nye utdannings- og kompetansesentra ble etablert i 2000–2001, og nedlagt i 2004: Hærens kampvåpen (KAMPUKS), forlagt til Rena og Terningmoen, omfattet Infanteriet, Kavaleriet, Artilleriet og Ingeniørvåpenet, ledet av Kampinspektøren. Hærens trenvåpen (LOGUKS) på Sessvollmoen omfattet Hærens transportkorps, Hærens intendantur og Hærens våpentekniske korps, ledet av Logistikkinspektøren. Kompetansesenteret for Hæren samband (SBUKS) på Jørstadmoen, tidligere Sambandsregimentet, ble videreført. Flere avdelinger og leire ble nedlagt som følge av disse endringene, i forlengelse av avviklingene på 1990-tallet. Også de gamle rekruttskolene ble nedlagt, og de enkelte bataljoner fikk ansvar for å utdanne respektivt personell inne til førstegangstjeneste, så vel som å forestå grunnleggende befalsutdanning. Dette sammenfalt, fra 2003–2004, med den nye styrkeproduksjonen for løpende innsats i Afghanistan, og deler av de norske styrkene ble utdannet spesifikt for denne operasjonen i direkte forlengelse av avtjent førstegangstjeneste.

Hærens sanitet ble nedlagt i 2002, da Forsvarets sanitetsressurser ble samlet under én faglig ledelse, i Forsvarets sanitet (FSAN). I 2004 ble Hærens luftvern (LV) avviklet da Luftforsvaret fikk i oppgave å ivareta luftvernoppgavene. I 2015 besluttet regjeringen å anskaffe nytt kampluftvern for Hæren, innenfor Brigade Nord.

Deltakelse i internasjonale operasjoner ble på en helt annen måte enn før dimensjonerende for utviklingen av Hæren. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom en reetablering av Telemark bataljon (TMBN) som en profesjonell, vervet avdeling – utrustet, trent og øvd for hurtig innsetting, nasjonalt og internasjonalt – som sto klar i 2003. Det samme gjaldt Forsvarets innsatsstyrke–Hær (FIST–H), med flere avdelinger og enheter særlig tiltenkt internasjonale operasjoner. Begge ble så snart de var erklært klare satt inn i stabiliseringsoppdrag i Irak. Stortinget fastsatte rammen for FIST–H til 2100 personer, hvorav en delvis vervet hurtig reaksjonsstyrke (HRS) på inntil 700 personer. Hærens størrelse var imidlertid for liten til å kunne vedlikeholde et løpende bidrag selv på en bataljons størrelse. I realiteten har Hærens styrkebidrag på 2000-tallet vært mindre enn en bataljon – mot tidligere, da den store FN-beredskapsstyrken kunne trekke på den store mobiliseringsorganisasjonen.

Ved siden av styrkeproduksjon for innsats ute, innledet Hæren et tett faglig og operativt samarbeid med Nederland og Tyskland, gjennom deltakelse i det 1. tysk-nederlandske korps.

Med etableringen av Forsvarsstaben (FST) i 2003, ble Hærstaben (HST) en del av denne. Samtidig ble HST mannskapsmessig sterkt redusert. Som del av denne restruktureringen ble Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK) etablert for å overta en del av stabens planoppgaver, og bidra til omorganiseringen og moderniseringen av Hæren. TRADOK, med hovedsete på Linderud i Oslo og Terningmoen i Østerdalen eksisterte til 2010, da Hærens våpenskole (HVS) ble opprettet. Samtidig med TRADOK ble Hærens styrker (HSTY) etablert for å samle den operative styrkeproduksjonen i Hæren, med unntak av spesialstyrkene, hos én sjef – underlagt generalinspektøren. Sjefen for HSTY var samtidig sjef for 6. divisjon, og ble plassert i Heggelia, Troms.

Dette hang også sammen med spørsmålet om hvor det geografiske tyngdepunkt for Hærens videre utvikling og framtid skulle ligge, om styrkene skulle konsentreres i Sør-Norge eller Nord-Norge. Med utspring i det samlede, komplette hærmiljøet i gamle Brigaden i Nord-Norge og 6. divisjon ble Midt-Troms det fremste av to tyngdepunkt for den nye organiseringen av de operative avdelingene. Samtidig ble en betydelig del av Hæren lagt til det andre tyngdepunktet i Østerdalen, hvor blant annet TMBN og FIST–H ble forlagt. Hærens forankring i Troms ble ytterligere forsterket i 2009, da Hærstaben ble flyttet fra Oslo til Bardufoss. Det pågikk også en faglig diskusjon om Hærens framtidige utrustning og innretting, mellom en såkalte ’tung’ og ’lett’ struktur, hvor den tunge – som av Stortinget ble valgt.

Jegerbataljonen ved Garnisonen i Porsanger (GP) ble nedlagt i 2004, hvoretter Porsanger jegerkompani ble en del av den nye ISTAR-bataljonen i Brigade Nord. ISTAR (intelligence, surveillance, target acquisition, reconnaissance) var en viktig faglig og operativ satsing tidlig på 2000-tallet, et område Hæren var ledende på også i NATO-sammenheng.

Som følge av langtidsplanen (og supplerende landmaktutredning) fra 2016 ble Hærens tilstedeværelse styrket i Finnmark: Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) ble forsterket med et jegerkompani. Ved Garnisonen i Porsanger (GP) ble en ny kavaleribataljon opprettet fra 2019. Samtidig vedtok Stortinget i 2018 å omgjøre 2. bataljon til en mobiliserbar avdeling, og å frata Hæren størstedelen av sin dedikerte, taktiske helikopterstøtte, i form av Bell 412-helikoptre fra 339 skvadron på Bardufoss. Begge deler bidrar til å svekke den operative evnen til Brigade Nord – samtidig som den tilføres nytt materiell, herunder kampluftvern, nytt artilleri og nye stridsvogner (fra 2025).

Fra 2018 endret Hærens øverste sjef funksjon og tittel, fra Generalinspektør for Hæren (GIH) til Sjef Hæren.

I 2007 ble Den nordiske stridsgruppe (Nordic Battlegroup, NBG) etablert, med norsk deltakelse, og med styrkebidrag på beredskap fra Hæren.

Hæren var gjennom andre halvdel av 1990-tallet i tiltagende grad blitt organisert for å kunne stille norske styrkebidrag til internasjonale operasjoner. De store organisatoriske endringene først på 2000-tallet understreket dette, særlig med reetableringen av Telemark bataljon (TMBN) som en profesjonell innsatsavdeling og etableringen av Forsvarets innsatsstyrke–Hær (FIST–H).

Ved inngangen til 2000-tallet var Hæren først og fremst engasjert i Kosovo, med styrkebidrag til NATOs Kosovo Force (KFOR), der Norge deltok fra 1999. Det største og mest krevende internasjonale oppdraget til Hæren i nyere tid tok til ved årsskiftet 2001/02, først med styrker til den USA-ledede koalisjonen i Operation Enduring Freedom (OEF) fra 2001, deretter til den etter hvert NATO-ledede International Security Assistance Force (ISAF) fra 2002 – begge i Afghanistan. Så snart de to nye avdelingene TMBN og FIST–H var erklært klare for operasjon i 2003, ble styrker derfra sendt til den multinasjonale styrken i Irak, Combined Joint Task Force 7 (CJTF–7)/Multinational Force–Iraq (MNF–I), til 2005.

Hæren bidro dertil, som tidligere, med enkeltpersoner og enheter i en rekke internasjonale operasjoner, herunder flere i Afrika, ikke minst til Sudan, Tsjad, Sør-Sudan og Mali, så vel som i Midtøsten – og da særlig United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), Multinational Force and Observers (MFO), og United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS), så vel som til de to FN-operasjonene i Sudan: United Nations Mission in Sudan (UNMIS) og United Nations Mission in the Republic of South Sudan (UNMISS). Fra 2015 har Hæren bidratt med personell til den internasjonale koalisjonen som ble satt inn mot Den islamske stat (IS), i Operation Inherent Resolve (OIR), i Irak og Syria.

Samtidig med den omfattende deltakelsen ute, løste Hæren løpende sine fredsoperative oppdrag hjemme, framfor alt gjennom Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) og HM Kongens Garde (HMKG).

  • Gjeseth, Gullow (2008): Hæren i omveltning 1990–2005. Vigmostad & Bjørke.
  • Aabrek, Vigar (2005): Landforsvaret 1905. Tilbakeblikk etter 100 år. InfoMediaHuset.
  • Skogrand, Kjetil (2004): Norsk forsvarshistorie 1940–1970. Alliert i krig og fred. Eide.
  • Børresen, Jacob; Gjeseth, Gullow & Tamnes, Rolf (2004): Norsk forsvarshistorie 1970–2000. Allianseforsvar i endring. Eide.
  • Hobson, Rolf & Kristiansen, Tom (2001). Norsk forsvarshistorie 1905–1940. Total krig, nøytralitet og politisk splittelse. Eide.
  • Berg, Roald (2001): Norsk forsvarshistorie 1814–1905. Profesjon. Union. Nasjon. Eide.
  • Ersland, Geir A. & Holm, Terje H. (2000): Norsk forsvarshistorie. Krigsmakt og kongemakt. Eide.
  • Ersland, Geir A.; Bjørlo, Stein; Eriksen, Knut E. & Moland, Arnfinn (1999): Forsvaret. Fra leidang til totalforsvar. Gyldendal og Forsvaret.
  • Lundesgaard, Leif (1995): Brigaden i Nord-Norge 1953–1995. Elanders Forlag.
  • Breidlid, Olav; Oppegaard, Tore H. & Torblå, Per (1990): Hæren etter annen verdenskrig 1945–1990. Fabritius Forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.