Hæren er den eldste av Norges forsvarsgrener. Den moderne norske hær ble etablert av kong Christian 4 gjennom hærordinansen av 18. januar 1628. Selv om den ble dannet innenfor det dansk-norske monarkiet, var Hæren en ren norsk institusjon. Dette forble tilfellet også i unionstiden med Sverige, fra 1814, da forsvarsmakten ble et nasjonalt norsk anliggende. Like fullt hadde kongen rett til å disponere deler av Hæren – også utenfor Norges grenser. Dette var ett av de viktigste politiske stridsspørsmål etter hvert som kampen om unionen – og full norsk suverenitet – tilspisset seg mot 1905.

Beslutningen fra 1628 om å etablere en hær i Norge var en direkte følge av kongens mislykkede inngripen i Trettiårskrigen, som brøt ut i 1618. Ordinansen fra 1628 kom imidlertid først til utførelse gjennom hærordningen av 1641, hvoretter en norsk hær gradvis ble bygd opp og profesjonalisert, på 1700-tallet også med en egen norsk krigsskole, og på 1800-tallet utvidet gjennom innføring av verneplikt.

Helt fra 1600-årene har Hæren vært forankret i lokalsamfunnet; dels gjennom utskriving av soldater vesentlig fra bygdene, dels gjennom lokal og regional organisering, opplæring og oppsetting. Dette varte ut 1900-tallet, til Hæren rundt årtusenskiftet gjennomgikk fundamentale endringer. Den gamle invasjonshæren, som utgjorde grunnfjellet i det norske mobiliseringsforsvaret, ble da erstattet av en langt mindre innsatshær. Dette var bare én av en lang rekke omfattende omorganiseringer Hæren har gjennomgått, tilpasset ulike trusselbilder og behov – og skiftende økonomiske rammer.

Det danske rasjonalet for etableringen av en egen hær i Norge var behovet for å sikre territoriet mot fiendtlig aggresjon i en tid med maktrivalisering i Nord-Europa. Hæren ble til som et sikkerhetspolitisk virkemiddel, en terskel mot invasjon – slik dens rolle også senere har vært, som grunnmuren i det norske terskelforsvaret. I nyere tid har Hæren også fått konkrete oppgaver med suverenitetshevdelse, særlig gjennom å vokte grensen mot Sovjetunionen/Russland. Hærens oppgave, gjennom Garden, som livvakt for kongehuset har røtter helt tilbake til hirden i middelalderen.

Hærens primære oppgave har helt siden 1600-tallet vært å verne det norske rikets territorium. Men norske hærstyrker har gjennom hele historien også vært mye brukt utenfor landets grenser, og var både på 1600- og 1700-tallet så vel som i 1800-årene engasjert i krig. Det samme skjedde i perioden 1940–45, da norske hærstyrker først kjempet mot den tyske invasjonen i Norge, for deretter å bli gjenoppbygd i eksil, og derfra delta i ulike operasjoner, både i Norge og på kontinentet.

Oppbyggingen av den moderne norske hæren etter andre verdenskrig skjedde i betydelig grad utenlands, gjennom deltakelse i den allierte okkupasjonen av Tyskland (1947–53), gjennom Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen. Samtidig deltok Norge i Koreakrigen, for deretter å engasjere seg – oftest med styrker fra Hæren – i en lang rekke internasjonale operasjoner; først gjennom FN, spesielt i Midtøsten og på Balkan, deretter også gjennom forsvarsalliansen NATO, først på Balkan, deretter i Afghanistan.

Norge var med på å etablere NATO i 1949, og medlemskapet i alliansen var dimensjonerende for mye av Hærens utvikling særlig under den kalde krigen, blant annet gjennom utbygging av fellesfinansiert infrastruktur og amerikansk våpenhjelp. Hæren, og etter hvert Heimevernet, har alltid vært lokalt forankret, med nære bånd til befolkningen i Norge. Samtidig har den vært internasjonalt orientert, med impulser utenfra, operasjoner i utlandet, og samarbeid med andre lands landmilitære styrker, fra danske og svenske i unionstiden til særlig amerikanske og britiske, tyske og nederlandske i etterkrigstiden.

Norge hadde allerede lenge før dobbeltmonarkiet med Danmark fra 1397 – i vikingtiden – ordninger for organisering av militære styrker. Dette skjedde primært hos høvdinger og konger, som holdt seg med krigsmenn. Mange av disse var yrkessoldater, og var tidlig organisert i hirden, en profesjonell elite som er kjent som sådan fra 900-tallet. Deler av hirden utgjorde kongens livvakt. På slutten av 1000-tallet var kongens hird kjernen i hans militære styrke, som igjen var fundamentet for hans makt. Hirden var liten; flere inngikk i leidangen, som ble innført av Håkon den gode på midten av 900-tallet, og som både bønder og byfolk hadde plikt til å tjenestegjøre i. Når kongen trengte militære styrker for å forsvare riket hadde han rett til å kalle ut leidangen. Den var derfor først og fremst var en forsvarsordning, for å håndheve kongens suverenitet. Den ble brukt blant annet i konflikten med Danmark på 1200-tallet, og i krigføringen mot Skottland i 1263. Etter dette felttoget ble det, i 1273, iverksatt en ny hærordning, hvor hirden og leidangen ble supplert av nye elitestyrker stilt av storbønder. Mannskapet i leidangen, og som kunne kalles ut, var i andre halvdel av 1200-tallet anslått til ca. 27 000 mann. Det siste kjente tilfellet der leidangen ble kalt ut i kamp var i 1429, da den ble satt inn mot tyske sjørøvere utenfor Bergen.

I tidlig middelalder var det norske riket delt i fire lovområder (Borgartinget, Eidsivatinget, Frostatinget og Gulatinget), som hver utviklet militære strukturer. Under Magnus Håkonsson ble det innført en ny rikslov som også omfattet militærordningen. En del av dette lovarbeidet, hirdskråa, omfattet hirden, og ga elitesoldatene privilegier.

I senmiddelalderen ble profesjonelle soldater, knekter og riddere, brukt for å bemanne de mange nye borgene. Knektene var leiesoldater, en yrkesgruppe som vokste fram som følge av en militær utvikling som gjorde krigføring – krigskunst – til en profesjon. Norske vikinger lot seg også verve som leiesoldater, først og fremst i England, med også i Bysants.

Norske landstyrker ble på 1500-tallet engasjert i Sjuårskrigen (1563–70), da Danmark–Norge gikk til angrep på Sverige. Svenske styrker inntok det daværende norske Jämtland og Härjedalen, og tok Trøndelag og Nordmøre, gikk inn på Østlandet og angrep Akershus festning. Norge hadde ikke noen egen hær, bare leieknekter på festningene, men en styrke på nærmere 4000 mann ble likevel samlet; de fleste var bønder.

Opprettelsen av den moderne norske hæren tilskrives kong Christian 4 og hans hærordinans av 1628. Formålet var å forsvare riket mot overfall utenfra, etter at Danmark–Norge kom i krig med det tyske keiserriket i 1625. Tyske styrker inntok Danmark, og kongen fryktet at de skulle ta seg nordover til Norge. Med fred i 1629 stanset planleggingen av den norske hæren opp, og den ble i praksis lagt ned – til hærordningen ble tatt fram igjen, og fornyet, i 1641. Etter freden i Brömsebro (1645) var det igjen kamp om den norske hærens framtid, der stattholder Hannibal Sehested vant fram – og berget den.

Før dette hadde kongen i 1614 besluttet å opprette fredsavdelinger i både Danmark og Norge, med én soldat fra hver krongodsgård, som kunne mobiliseres. I 1604 kom en lov som påla allmuen våpenplikt, og som medførte at styrker med bevæpnede bønder kunne settes inn i tillegg til regulære avdelinger, særlig ved grensen.

Hærordningen av 1628 baserte seg på utskriving av mannskaper fra bygdene: Fire gårder hadde ansvaret for å holde én soldat med kost og utstyr, og ordningen ble av den grunn gjerne kalt en legdshær; fire gårder utgjorde en legd. Ordinansen regulerte flere forhold ved organisering av landstyrkene, som i hovedsak besto av to nivåer, med oppsetting av troppene i regimenter og kompanier. Fra starten av ble det bestemt at fem regimenter skulle settes opp: Trondhjemske regiment, Bergenhusiske regiment, Tunsbergske regiment, Akershusiske regiment og Båhusiske regiment – med til sammen 6246 mann. I tillegg kom frie faner, utenfor regimentsforbandene: Stavangerske frie fane og Agdersiden frie fane. Disse dannet i 1641 et sjette regiment, det Stavangerske. Den utskrevne legdshæren utgjorde langt den største del av landstyrkene; i tillegg kom fortsatt et mindre antall vervede, i form av leieknekter. I 1645 var landstyrkene i Norge på ca. 10 000 mann, hvorav 2000 vervede, resten utkalte. I 1657 ble det opprettet egne rytterkompanier.

Regimentene var knyttet til distrikter, slik den senere organisering av Hæren forble – med lokal rekruttering og forankring. De førte sine ruller over eget personell, som til forskjell fra andre hærstyrker i Europa var utskrevne, ikke leiesoldater. Norge og Sverige var de første europeiske land som hadde en utskrevet hær – en forløper for den senere verneplikten. Utskrivingen omfattet bare bondebefolkningen. Regimentene lagret materiell lokalt, først i kirkene deretter i telthus, og de gjennomførte øving lokalt, først særlig på kirkebakken. I 1671 ble et nytt reglement for militæretaten utgitt, hvor utskrevet infanteri fortsatt utgjorde hovedtyngden av hæren, fordelt på seks regimenter à åtte kompanier. De hesteoppsatte avdelingene ble redusert til fire rytter- og to dragon-kompanier. Artilleriet var knyttet til festningene.

Hæren besto i utgangspunkt av infanteri; andre våpenarter kom til senere, først et nasjonalt rytteri (kavaleri) i 1663 og et artilleri i 1685. Den første organisering av kavaleriet var basert på at en gruppe gårder utgjorde et kvarter, som hadde ansvar for å utruste en rytter – en dragon – og holde ham med hest. Dragonene red i strid, men kjempet til fots.

I 1657 var Hæren vokst til ca. 11 000 soldater, under ledelse av 300 offiserer og 600 underoffiserer. Ved utbruddet av Den store nordiske krig i 1709 var den på ca. 18 000 – etter flere omorganiseringer.

Før en norsk hær ble besluttet organisert i 1628, deltok norske soldater i Kalmarkrigen (1611–23), da kong Christan 4 erklærte Sverige krig. Den nye norske hæren deltok første gang i strid da Sverige inntok Jämtland og Härjedalen i 1644. I 1658–60, i den såkalte Krabbekrigen og påfølgende Bjelkefeiden, frigjorde norske styrker Trøndelag og Nordmøre, og drev svenskene ut av Jämtland og Härjedalen, men måtte gi opp Bohuslän. Under den skånske krig og Gyldenløvefeiden, 1675–79, gjenerobret norske styrker Bohuslän.

Den norske hæren fortsatte å bestå av en blanding av utskrevne og vervede mannskaper, med en sterk lokal forankring. Det var i hovedsak en bondehær. I gjennomsnitt var ca. 85 % av soldatene utskrevne. Fortsatt var de vervede kjernetroppene, men de utgjorde i fredstid sjelden mer enn 300–400 mann, oftest forlagt ved festningene. Offiserskorpset var delt i to, i underoffiserer og overoffiserer; de siste ble regnet som embetsmenn. Hæren utviklet seg operativt gjennom deltakelse i flere kriger, ikke minst Den store nordiske krigen (1700–21), og organisatorisk ikke minst i etterkant av denne – i en tid uten krig. Blant annet med egne forsynings- og depotsystemer utviklet, blant annet med telthus, også for å unngå plyndring under operasjoner. Et landvern, som reserve til linjehæren, ble opprettet i 1742.

Hæren var fra starten en rent norsk institusjon, men med et sterkt innslag av særlig tyske offiserer, til et norsk offiserskorps ble utdannet, og gradvis overtok også ledende stillinger. Tysk var kommandospråk til 1772. Fornorskningen – og profesjonaliseringen – skjedde ikke minst som følge av at Hærens krigsskole ble opprettet i 1750. Under navnet Den Frie Mathematiske Skole i Christiania (Krigsskolen fra 1757) var dette den første høyere utdanningsinstitusjon i Norge. Deretter, i 1786, ble den første underoffiserskole opprettet for Artilleriet; så for Jegerkorpset – i 1788. På begynnelsen av 1700-tallet ble det bygd egne ekserserplasser rundt om i landet, og soldatopplæringen ble mer systematisk.

I 1709–20 deltok Danmark–Norge i Den store nordiske krig med forsøk på å ta tilbake Bohuslän og Skåne. Den norske hæren som var oppstilt for å rykke inn i Bohuslän i 1709 ble imidlertid demobilisert på grunn av forsyningsmangel. Norske tropper ble derimot satt inn ved grensen mot Tyskland. I 1716 inntok den svenske kong Karl 12 Kristiania, men klarte ikke å innta Akershus festning. Ca, 10 000 soldater var på norsk side disponible i grensestrøkene, ca. 2000 i Kristiania. Samtidig var nærmere 5000 norske soldater i Danmark. I 1718 angrep Karl 12 igjen, i Trøndelag og i Østfold. Begge steder ble de svenske styrkene drevet tilbake, og under den svenske beleiringen av Fredriksten festning ved Halden ble kongen drept. Den dansk-norske kong Fredrik 4 bygde opp sine styrker også i Norge, og angrep Sverige i 1719, også med overførte danske tropper. I 1758­–63 ble en dansk-norsk vaktstyrke satt inn på beredskap i Slesvig-Holstein, under Den prøyssiske sjuårskrigen (1756–63). Om lag halvparten av den norske hæren ble engasjert i operasjonen. Et felttog mot Sverige i 1788, den såkalte Tyttebærkrigen, forløp uten trefninger.

I 1720, ved utgangen av Den store nordiske krig, besto den norske hæren av ca. 25 000 mann; mange falt i krigen. Som følge av krigsfrykt knyttet til den svenske arvestriden, var Hæren i 1743 vokst til 31 200 mann.

Hæren ble bygd opp gjennom 1800-tallet, som en av de fremste nasjonale institusjoner etter Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Et punkt i unionsavtalen mellom Sverige og Norge var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Men både Hæren og Marinen ble utviklet gjennom samarbeid med Sverige. Oppbyggingen av landmilitære styrker i de to landene skjedde derimot ikke parallelt; Stortinget valgte sine løsninger for det norske forsvaret. Forsvarets, og særlig Hærens, utvikling var et vesentlig politisk spørsmål i Norge i andre halvdel av 1800-tallet. De unionsvennlige gikk inn for å styrke linjehæren – som sto under kongens kommando, og kunne brukes utenfor Norges grenser. Motstandere av unionen ønsket å styrke en nasjonal hær, en folkemilits tuftet på allmenn verneplikt. En egen norsk generalstab ble etablert i 1814.

Ved unionsinngåelsen i 1814 var den norske hæren på ca. 25 000 mann; 4000 av dem var vervet. Fra 1817 ble den redusert til ca. 12 000, hvorav 2000 vervede. Det var de siste som utgjorde den stående hæren, den såkalte linjen. Den drev våpentrening, eksersis og tok imot utskrevne rekrutter. I tillegg til linjen besto landstyrkene av et landvern, som kun ble mobilisert hvis landet ble angrepet. Etter unionsinngåelsen ble grensefestningene mot Sverige bygd ned.

På 1840- og 50-tallet ble det gjennomført flere norsk-svenske fellesøvelser for å styrke den samlede forsvarsevnen mot angrep fra øst. I 1895 var samarbeidet derimot truet av svensk-norsk krig, etter at den svenske kongen ville gå til krig mot Norge for å tvinge gjennom en endring av Grunnloven og sikre unionen. Dette ble avverget, men bidro til Norges løsrivelse i 1905, da faren for krig mellom Norge og Sverige var reell. Med trussel om krig startet Norge en militær opprustning i 1895, som kom både Hæren og Marinen til gode.

Hærens utvikling på 1800-tallet var preget av løpende profesjonalisering, med bedre offisersutdanning, moderne organisering, og innføring av alminnelig verneplikt i 1854. Dermed ble Hæren, gjennom verneplikten og oppbygging av leire i store deler av landet, en del av den norske nasjonsbyggingen. Verneplikten ble i prinsippet innført med Grunnloven i 1814, med en egen midlertidig vernepliktslov fra 1816, men ble først landsdekkende da den også ble gjort gjeldende for Nord-Norge i 1897. De første underoffisersskoler for Infanteriet ble åpnet i 1804; for Kavaleriet i 1807.

I 1817 ble en regional inndeling i brigader og lokal inndeling av korps (med bataljoner) innført. Deler av Hæren var disponibel for kongen til bruk utenfor landets grenser – som en unions-kontingent; resten var for rent nasjonal bruk. Grunnloven fastslo at norske styrker ikke skulle stasjoneres i Sverige, med mulig unntak for en frivillig kongelig garde. En mindre styrke ble i 1816 forlagt i Stockholm; hva som i 1866 fikk navnet Hans Majestæt Kongens Norske Garde, som i 1888 ble overført til Norge med standkvarter i Kristiania.

Stortinget vedtok i 1885 at Hæren skulle bestå av tre oppbud, med respektive oppgaver. Landvernet ble forbeholdt forsvar av Norges selvstendighet innen unionen. Linjetroppene var tiltenkt forsvar av landets interesser hvor som helst, også utenfor Norges grenser. Landstormen var til lokalforsvar, og til støtte for de to andre. Med den påfølgende hærordningen av 1887 ble det organisasjonsmessige grunnlaget lagt for en ytterligere styrking av Hæren mot unionsoppløsningen. Da ble særlig Infanteriet bygd opp; Infanteriet og Artilleriet var Hærens to hovedvåpen. Landet ble delt inn i frem såkalte brigadedistrikt, og hver av de fem infanteribrigadene satte opp fire korps, hvert med en linjebataljon, en landvernbataljon og en landstormbataljon. Infanteribrigadene var de høyeste enhetene i fred. Spesialvåpnene, artilleri og kavaleri, var organisert i egne korps, og skulle fordeles til brigadene i krig. Hæren var dermed ikke organisert og øvd i stridsforband, men besto mest av enkelte enheter. Feltartilleriet var organisert i tre artillerikorps, hver med én linje-, én landvern- og én landstormbataljon. Festningsartilleriet og Bergartilleriet var organisert i ett korps med tre bataljoner, én fra hvert oppbud. Kavaleriet besto av tre kavalerikorps; to av dem med tre eskadroner, den siste med to. I 1899 ble Artilleriet omorganisert til to våpen: Feltartilleriet besto; Festningsartilleriet ble organisert som eget våpen, inklusive Kystartilleriet. Hæren besto for øvrig av Ingeniørvåpenet, Sanitetsvesenet, Intendanturen, og Det almindelige Træn. Basert på Hærordningen av 1887 kunne Norge mobilisere til sammen ca. 68 400 soldater.

I Napoleonskrigene sto Danmark–Norge på Frankrikes side; Sverige på Storbritannias. Dermed ble norske soldater satt inn i krig mot Sverige i 1808–09, med harde trefninger langs grensen. Ca. 15 000 norske soldater deltok. Krigen endte med at Danmark måtte oppgi Norge, som kom i union med Sverige – etter en kort krig høsten 1814, da svenske styrker inntok den østlige del av Sør-Norge, langs grensen.

Hærstyrker ble ikke bare brukt i militær strid, eller mot ytre fiender; de ble også satt inn blant annet for å slå ned bonde- og arbeideruro, inklusive thranitterbevegelsen i 1850-årene. I 1878 ble soldater satt inn mot streikende arbeidere i Kristiania; i 1881 i Drammen.

Ved århundreskiftet, og under trussel om krig med Sverige, ble Hæren rustet opp, og det ble særlig lagt planer for forsvar av hovedstaden. Det ble blant annet bevilget midler til oppgradering av festningsverk i Sør-Norge, og det ble i 1902 opprettet, som del av Feltartilleriet, et eget posisjonsartilleri. I 1905 ble det truffet ytterligere forberedelser til en mulig krig, blant annet gjennom mange øvelser, og flere avdelinger ble i juni gjort stridsklare. Krigen ble imidlertid avverget. Som en del av unionsoppløsningen ble det besluttet å opprette en nøytral sone langs grensen fra Hvaler til 61. breddegrad, med krav blant annet om nedbygging – eller avvæpning – av festningsverk.

Med unionsoppløsningen ble Hæren innrettet til rent nasjonale forsvarsformål. Det fant sted en styrking av Forsvaret og Hæren fram til første verdenskrig, og det var fortsatt Sverige som ble vurdert som den største trusselen. Norsk politikk var tuftet på nøytralitet i krigstid, og Norge klarte å holde seg nøytral under første verdenskrig. Men Hæren ble bygd ut i løpet av krigen, og talte ved freden i 1918 ca. 150 000 mann. Det som særlig skilte den norske hæren fra de fleste andre var fraværet av stående styrker. Ved krigsutbruddet i 1940 viste det seg også at Hæren led under både manglende utrustning og mangelfull øving – begge deler som følge av for små budsjetter over lang tid. De store felttjenesteøvelsene som ble avholdt før for første verdenskrig ble ikke, med ett unntak, videreført etter krigen.

Nøytralitetspolitikken ble derimot videreført etter verdenskrigen, i en periode hvor Forsvaret, inklusive Hæren, ble bygd ned, før det igjen ble investert i oppbygging i andre halvdel av 1930-årene. Dette skjedde særlig etter at Arbeiderpartiet kom til makten i 1935; partiet som særlig på 1920-tallet forfektet en antimilitaristisk politikk.

Etter andre verdenskrig ble Hæren bygd opp nå ny, med en omfattende struktur under den kalde krigen, før den ble sterkt redusert etter at denne epoken tok slutt. Samtidig som beredskap for forsvar av Norge var hovedoppgaven, sto Hæren gjennom hele etterkrigstida sto for de vesentligste deler av Norges bidrag til internasjonale fredsoperasjoner, hovedsakelig i Midtøsten og på Balkan.

Hæren har, som resten av Forsvaret, alltid hatt som primæroppgave å bidra til militær beredskap for forsvar av norsk territorium mot aggresjon og angrep utenfra. I tillegg til dette har spesifikke oppdrag tilhørt ulike tider, så som kongevakt og grensevakt; det siste som nøytralitetsvern under Første verdenskrig og forut for Andre verdenskrig – og deretter på permanent basis mot grensen til Sovjetunionen (deretter Russland) fra 1959.

Mens Hæren først på 1900-tallet ble mobilisert i frykt for militær konflikt med Sverige i forbindelse med unionsoppløsningen, ble verken den eller andre deler av det norske forsvaret utviklet med tanke på én spesifikk fiende etter første verdenskrig. Det gjaldt også et stadig mer aggressivt Tyskland, som Hæren hadde faglig utveksling med helt opp til krigen – før den ble satt inn i nøytralitetsvakt flere steder i landet høsten og vinteren 1939/40, blant annet på grunn av Vinterkrigen i Finland. Oppdraget med aktivt forsvar av Norge kom til utførelse ved Nazi-Tysklands overfall på Norge, 9. april 1940, da Hæren og Forsvaret for øvrig løste sitt oppdrag med variabel innsats og kvalitet.

Etter andre verdenskrig ble Hærens hovedoppgave todelt: Å bygge opp en ny landmilitær beredskap i Norge; deretter å stille styrker til okkupasjonen av Tyskland, så vel som til krigen i Korea. Hæren fikk overordnede så vel som spesifikke oppgaver innenfor det nye nasjonale forvaret, og derigjennom også innenfor NATO-samarbeidet etter 1949. Dette besto ikke minst å holde en høy beredskap særlig i det nordlige Norge, ikke minst i Troms og Finnmark.

Etter krigen fikk Hæren også i oppdrag å stille bidrag til fredsoperasjoner i utlandet, blant annet til De norske FN-beredskapsstyrker, fra 1963. Dette medførte motstand innad i Hæren, fordi deltakelsen ute ble opplevd å trekke ressurser fra og svekke den nasjonale beredskapen. Samtidig tilførte den mobiliseringshæren reell operativ erfaring, ikke minst fra FN-styrken i Libanon (UNIFIL) fra 1978. Deltakelsen i slike operasjoner nådde et høydepunkt hva gjelder antall soldater med den økte innsatsen på Balkan, i tillegg til fortsatte bidrag i Libanon, på midten av 1990-tallet. Ved århundreskiftet var en ny hovedoppgave for Hæren i realiteten å produsere styrker for deltakelse i internasjonale operasjoner, og annet flernasjonalt samarbeid, i tillegg til de styrkeproduksjon, beredskap og løpende operative oppdrag hjemme. Dette var i tråd med endringene i NATO, med større vekt på krisehåndtering. Hæren fikk i 1993 således i oppdrag å bidra til NATOs nye utrykningsstyrke Immediate Reaction Force (IRF). Dette var et viktig premiss for den videre utvikling av Hæren i retning av høyere beredskap, ikke minst for internasjonal innsats.

Med en sterkt redusert størrelse ble Hærens hovedoppdrag fra midten av 1990-tallet invasjonsforsvar av én landsdel, og mot begrensede anslag i hele landet.

Hæren ble omorganisert, til dels omfattende, mange ganger på 1900-tallet. Betydningen av en endring av Hærens organisering og innretting ble vist ved at Stortinget allerede i 1906 vedtok å utrede en ny hærordning. Den første større endringen fulgte med denne, fra 1911. Da ble regimentene gjeninnført med utspring de lokale korpsene, og satt sammen til seks kombinerte brigader; disse ble fra 1916 kalt divisjoner. En ny brigade, 6. brigade, ble opprettet for Nord-Norge. Prioritet ble likevel gitt til Østlandet og Trøndelag, som – i lys av at Sverige ble ansett som den mest sannsynlige trussel – ble vurdert som mest utsatt. Samtidig ble – på grunn av uro for utviklingen i Finland og Russland – landstyrkene i Nord-Norge utbygd, blant annet med tre nye regimenter: Nr. 14 (Sør-Hålogaland), Nr. 15 (Nord-Hålogaland) og Nr. 16 (Troms). Dertil kom spesialvåpnene. Hæren ble forsterket av det frivillige skyttervesen, som ga ungdom opplæring i håndtering av våpen før de ble innrullert i Hæren, og hvor soldatene etter tjeneste skulle vedlikeholde skyteferdighetene.

Første verdenskrig medførte en militærteknologisk utvikling som også Hæren tok inn over seg, men moderniseringen ble begrenset av reduserte forsvarsbevilgninger – før de igjen økte i andre halvdel av 1930-årene. Ett viktig tillegg til strukturen var opprettelsen av Hærens flyvevæsen i 1914, med egen flyproduksjon på Kjeller. Fram til andre verdenskrig hadde både Hæren og Marinen egne luftkapasiteter, før disse ble slått sammen under en felleskommando i 1941, og Luftforsvaret ble etablert som egen forsvarsgren i 1944.

Hovedrammen for organisering av Hæren var såkalte hærordninger, og slike kom i 1911, 1920, 1927 og 1933, men de endret bare i begrenset grad strukturen. Til tross for reduserte forsvarsbudsjetter forble Hæren stor i volum, men lave budsjetter gjorde den til en av Europas svakest utrustede og dårligst øvde – selv om bevilgningene til Hærens øvelser økte sterkt fra 1935/36. Men hver divisjon skulle bare sette opp en kombinert brigade på fire infanteribataljoner, en svak artilleribataljon og noen andre avdelinger. Til tross for økte bevilgninger i siste halvdel av 1930-årene preget dette Hæren ved utbruddet av andre verdenskrig.

Etter Norges kapitulasjon 10. juni 1940 ble Hæren i realiteten oppløst, for å bli bygd opp fra bunnen etter krigen. Gjenoppbyggingen av regulære norske landmilitære styrker startet i eksil. I løpet av krigen vokste også de irregulære styrkene i Norge, kjent som Milorg, fram, og sorterte under den militære ledelsen i Storbritannia. De avdelinger som ble opprettet ute besto særlig av Den norske brigade (’Skottlandsbrigaden’, etablert i 1941) samt spesialavdelinger, inklusive Kompani Linge, i Storbritannia; de siste inngikk i britiske styrker. Fra 1943 ble også de såkalte Polititroppene (formelt: Reservepolitiet) i Sverige opprettet, som norske hæravdelinger. De samlede norske hærstyrker som vendte hjem til Norge i mai–juni 1945 talte 16 797 mann; i tillegg kom Milorgs ca. 40 000 jegere. Styrken vokste sommeren 1945, før den ble redusert igjen. Størstedelen av Hærens befal hadde oppholdt seg i Norge under krigen; en del hadde sluttet seg til hjemmestyrkene. Andre gikk i krigsfangenskap i Tyskland. Befalet ble fra 1945 gransket for sine holdninger og handlinger forut for og under invasjonen og okkupasjonen. Offiserer som hadde vært medlemmer av Nasjonal Samling ble etter krigen suspendert.

Hærens overkommando (HOK) var i mange år forsvarsgrenens øverste ledelse, og ble reetablert i London i juni 1940, for i august samme år å bli forflyttet til Dumfries i Skottland. Etter krigen ble HOK etablert i Norge, før den inngikk i den nye felles forsvarsledelsen, Forsvarets overkommando (FO), i 1971. Forsvarsgrensjefene ble samtidig gitt tittelen generalinspektør, med begrenset oppdrag som styrkeprodusenter. Funksjonen som generalinspektør for hver av Hærens våpengrener ble i 1967 endret til våpeninspektører, med fagansvar for respektivt område.

Hæren ble først bygd opp etter en treårsplan fra 1946 og, fra 1949, med basis i anbefalingene til Forsvarskommisjonen av 1946. Etter at tanken om et skandinavisk forsvarsforbund ble oppgitt, og Norge i 1949 gikk inn i NATO, ble den nye alliansen i stor grad dimensjonerende for oppbyggingen av Forsvaret og Hæren.

Hæren overtok materiell og forlegninger etter den tyske okkupasjonsmakten, og fikk tilført britisk materiell særlig i forbindelse med deltakelsen i Tysklandsbrigaden (1947–53), som var del av en britisk (alliert) okkupasjonsstyrke. Gjennom NATO-medlemskapet ble mye av den militære infrastruktur i Norge bygd opp med alliert hjelp, og Hæren mottok nytt materiell også gjennom den amerikanske våpenhjelpen fra 1950 til 1968. Blant de prinsipielle beslutninger som ble tatt på 1950-tallet, knyttet til mulighetene våpenhjelpen ga, var innføringen av stridsvogner så vel som panservern. Like full forble hovedtyngden av Hæren de første tiårene etter krigen basert på lett infanteri.

Samtidig som mange anlegg overtatt fra okkupasjonsmakten ble benyttet (mens en rekke andre ble sanert), ble en rekke nye leire og anlegg oppført eller utvidet, over hele landet. Det samme gjaldt skyte- og øvingsfelt.

Hærens forsyningskommando (HFK), et sentralt innkjøps- og forvaltningsorgan for teknisk materiell og intendanturmateriell i Hæren og Heimevernet, ble opprettet i 1967, for i 2002 å inngå i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

Deltakelsen i den allierte okkupasjonen av Tyskland – med Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen – ble fra 1947 brukt som et viktig ledd i gjenoppbyggingen av Hæren, med trening og øving under gode feltmessige forhold og med britiske våpen. Da engasjementet i Tyskland ble sluttført i 1953 ble den frigjorte kapasiteten satt inn for å forsterke forsvaret i nord. Offiserer med erfaring fra styrkene i Tyskland utgjorde en viktig del av den nye Brigaden i Nord-Norge (Brig N).

Stortinget vedtok i 1953 å opprette ni mobiliseringsbrigader (til 1983 kalt kombinerte regimenter). Gjennom andre halvdel av 1900-tallet var spørsmålet om antall brigader, som på det meste (1986) nådde 13, et hovedmoment i diskusjonene om Hærens utvikling. Det samme var bevilgninger til Hæren, ikke minst til materiell og øving, sett opp mot andre deler av Forsvaret.

Hærens avdelinger ble etter krigen knyttet til lokale forsvarsdistrikt i Sør-Norge, til landforsvar i Nord-Norge, samt til distriktskommandoer. En rekke omorganiseringer av Forsvaret og Hæren ble utredet og foreslått, men bare delvis gjennomført. Av tre planlagte divisjonskommandoer ble kjernen til to godkjent opprettet av Stortinget: 1. divisjon (Østlandet, etablert 1952; nedlagt 1963) og 6. divisjon (Nord-Norge, 1954); den siste var en videreføring av Tysklandskommandoen i Schleswig-Holstein. 6. divisjon erstattet da Distriktskommando Nord-Norge, som ble nedlagt. To stående brigader ble opprettet; Brigaden i Nord-Norge (Brig N) i 1953 og Brigaden i Sør-Norge (Brig S) i 1955. I 1959 ble 6. divisjon og Brig N ført sammen med navnet Troms landforsvar, mens to lokalforsvarsdistrikter i Finnmark ble slått sammen som Finnmark landforsvar. Også Nord-Hålogaland landforsvar og Sør-Hålogaland landforsvar ble opprettet. I Sør-Norge ble en tilsvarende endring i kommandoordningen innført i 1961, med regionale forsvarsdistrikter.

I 1967 ble regionale distriktskommandoer (DK) innført for henholdsvis Nord-Norge (DKN, Harstad), Trøndelag (DKT, Trondheim), Østlandet (DKØ, Hamar) samt Sørlandet (DKS, Kristiansand) og Vestlandet (DKV, Stavanger). De to siste ble i 1995 slått sammen som DKSV, i Kristiansand. Disse førte kommando over alle Hærens avdelinger i sitt distrikt, og hadde ansvar for så vel operativ som forvaltningsmessig og styrkeproduserende virksomhet. Innen hvert område var virksomheten organisert i forsvarsdistrikter (FDI) med tilhørende infanteriregimenter (IR) i Sør-Norge, og med landforsvar (LF) i Nord-Norge. Stortinget vedtok i 1970 å legge ned DK’ene, og fra 1971 å samle virksomheten i to regionale forsvarskommandoer (FK). Forsvarskommando Nord-Norge (FKN, Bodø) overtok ansvaret for organisering av Hæren i den landsdelen, men DK’ene fortsatte å eksistere under Forsvarskommando Sør-Norge (FKS, Stavanger). Både gjenværende DK’er og FK’ene ble nedlagt i 2002, da det nye Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK, Stavanger) ble opprettet, med blant annet en egen landkommandør med faglig ansvar for Hæren.

Hæren opprettet en rekke skole- og øvingsavdelinger, inklusive Hærens stabsskole i 1950 og elleve befalsskoler (én for hvert våpen; tre for infanteriet), samt flere spesialiserte fagskoler, herunder forvaltningsskole, hesteskole, jegerskole og ingeniørskole. I tillegg til Krigsskolen i Oslo var det en krigsskole også Gimlemoen i Kristiansand, fra 1984 til 1995.

En forutsetning for mobiliseringsforsvaret var at soldater og avdelinger skulle repetisjonsøves, og under den kalde krigen ble det avholdt en rekke nasjonale så vel som allierte øvelser på norsk jord. Denne virksomheten var som mest omfattende i første halvdel av 1950-årene, i flere deler av landet. Også avdelingene som inngikk i De norske FN-beredskapsstyrker, opprettet i 1963, ble øvd.

Frykt for invasjon fra Sovjetunionen var dimensjonerende for utviklingen og innrettingen av Hæren under den kalde krigen. Da denne tok slutt endret trusselbildet seg, og behovet for både stående avdelinger og store mobiliseringsstyrker ble mindre. Samtidig var det et mål om å redusere driftsutgiftene i Forsvaret, blant annet for å finansiere materiellanskaffelser. Dette førte til radikale omlegginger av hele Forsvaret, og framfor alt Hæren – som i langt større grad enn de andre forsvarsgrenene var tuftet på massiv mobilisering av vernepliktige, både befal og mannskaper. Ikke minst Hæren, med fortsatt stort mottak av vernepliktige til førstegangstjeneste, opplevde tiltagende ubalanse mellom oppdrag og økonomi, mellom organisasjon og ressurser. Etter anbefaling fra Forsvarskommisjonen av 1990 besluttet Stortinget at Hæren skulle reduseres til det halve i krigsstyrke, og samtidig moderniseres. Diskusjonen dreide seg på 1990-tallet mye om balansepunktet mellom kvalitet og kvantitet, med tiltagende vekt på det første.

Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet ble i praksis hele Hærens organisasjon – både freds- og krigsorganisasjonen – endret, med nedlegging av lokalvernkompanier, bataljoner, regimenter, brigader og distriktskommandoer, og avvikling av en lang rekke leire og andre anlegg. Allerede fra 1994 ble de gamle brigadene avviklet, mens Brig S og Brig 12 skulle beholdes. Etter at den lokale organisasjonen – med forsvarsdistriktene i Sør-Norge og landforsvarene i Nord-Norge – var lagt ned fra 1995, ble 14 nye territoriell regimenter etablert, i hovedsak basert på de gamle infanteriregimentene samt 6. divisjon. Hovedoppgaven til de territorielle regimentene var forsvarsplanlegging; divisjonen beholdt sine operative oppgaver. Dermed forlot Hæren det organisatoriske hovedprinsipp som hadde ligget til grunn siden 1628: distriktvise regimenter med ansvar for å sette opp egne avdelinger i sitt område ved mobilisering. Også lokal rulleføring av personell ble fratatt regimentene, og overført til Vernepliktsverket (mannskaper) og våpeninspektørene (befal). Forvaltning av mobiliseringsmateriell ble overført til distriktskommandoene, og rasjonalisert: Antall mobiliseringslagre for materiell ble redusert fra om lag tusen til rundt tretti.

Den gradvise avviklingen av mobiliseringsforsvaret på 1990-tallet innebar at Hærens krigsorganisasjon ble redusert fra 160 000 soldater til 100 000. På slutten av århundret besto Hæren i fredstid av nærmere 20 000 personer, med befal, mannskaper og sivilt ansatte. Endringene var størst i Sør-Norge; prioritet ble gitt til Troms og til Hærens største avdeling: 6. divisjon.

En spesielt viktig endring i Hærens oppgaver og organisering på slutten av 1900-årene og inn i 2000-tallet var at den gikk fra å være en territoriell – lokalt basert – organisasjon, slik den hadde vært fra opprettelsen i 1628 – til å bli en innsatshær. Hæren ble i stor grad innrettet mot deltakelse i ulike typer internasjonale operasjoner, inklusive gjennom det reorientert NATO, som la økt vekt på beredskap for krisehåndtering. Derav fulgte etableringen av Telemark bataljon (TMBN), øremerket for internasjonal innsats, som bidrag til NATOs utrykningsstyrke Immediate Reaction Force (IRF), i 1993. Samtidig som oppdragene med styrkeproduksjon for internasjonal innsats ble flere, utviklet gjenværende avdelinger evnen til innsats, hvor som helst. Med utspring i operasjoner på Balkan var dette ikke minst tilfellet for Hærens jegerkommando (HJK), som i tiltagende grad ble brukt i operasjoner utenlands.

Hæren og den landmilitære del av Heimevernet (HV) utgjør det norske landforsvaret. Inntil 1953 var HV underlagt Hæren, og det har være flere runder med debatt omkring – og forslag om – en eventuell sammenslåing til én organisasjon, men Stortinget avviste i 1996, og igjen i 2011, en slik løsning.

Norge holdt seg nøytral i Første verdenskrig, men deler av Hæren ble utkommandert til nøytralitetsvakt fra august 1914; hovedtyngden av vakten sto imidlertid Marinen for. Under borgerkrigen i Finland i 1918 ble en nøytralitetsvakt opprettet: Grensekompaniet i Finnmark; den første norske grensevakt i nord.

I 1920 ble en mindre hæravdeling rekruttert og klargjort for fredsinnsats i regi av Folkeforbundet i Vilna (Vilnius), Litauen, for å overvåke en folkeavstemning. Denne, og dermed oppdraget, ble imidlertid avblåst.

Militære styrker ble også tidlig på 1900-tallet satt inn under arbeidskonflikter, politiske demonstrasjoner og sosial uro, noe som bidro til motstanden mot Forsvaret på venstresiden, inklusive i det den gang revolusjonære Arbeiderpartiet. Den mest kjente aksjonen var det såkalte Menstadslaget i Skien i 1931, da forsvarsminister Vidkun Quisling beordret et kompani fra HM Kongens Garde satt inn mot arbeidere i konflikt.

Som følge av Vinterkrigen i Finland 1939/40 ble hæravdelinger satt inn som nøytralitetsvakt i Øst-Finnmark samt på Sørvestlandet. Vinterkrigen førte til en betydelig styrking av den militære beredskapen i Øst-Finnmark, hvor 6. divisjon hadde en infanteribataljon mobilisert ved Kirkenes og et redusert kompani i Sør-Varanger. Vinteren 1940 var styrken kommet opp i 3500–4000 mann, inklusive tre infanteribataljoner.

Full mobilisering ved overfallet på Norge i april 1940 var i praksis ikke mulig. Hærens struktur var ikke reell; alle avdelinger var ikke utrustet, bemannet eller trent i tilstrekkelig grad, og den manglet en infrastruktur for den mobilisering og krigføring som krevdes. Flere depoter og garnisoner ble også tidlig tatt av tyskerne, som derved vanskeliggjorde oppsetting. Store deler av Hæren ble like full mobilisert. Mens noen sjefer overga sine styrker etter kort tid, og til dels uten kamp, kjempet avdelinger i flere divisjoner mot overmakten, blant annet på Voss og i Valdres, i Gudbrandsdalen og Østerdalen samt i Trøndelag og Troms – og ikke minst ved Narvik. Mens styrkene i Sør-Norge, under kommando av general Otto Ruge, snart måtte oppgi striden i fravær av slagkraftig alliert støtte, lykkes det 6. divisjon under ledelse av general Carl Gustav Fleischer, og forsterket med avdelinger fra infanteriregimentene 12 og 13, å rykke fram mot Narvik. 28. mai gjenerobret norske og allierte styrker byen, i hva som er regnet som Tysklands første landmilitære nederlag i andre verdenskrig – før Narvik ble oppgitt etter at de allierte styrkene ble trukket ut, og Norge kapitulerte, 10. juni.

Deretter, til 1945, deltok spesialstyrker basert i Storbritannia i operasjoner i Norge og kamper på kontinentet. Blant de best kjente spesialoperasjonene er aksjonen på Vemork i 1943 – Operasjon Gunnerside, også kjent som Tungtvannsaksjonen – og deltakelse under invasjonen i Normandie på D-dagen, sammen med britiske styrker, så vel som kommandoaksjonen på øya Walcheren i Nederland, i 1944. Skottlandsbrigaden ble under krigen holdt i beredskap, og ble, sammen med Polititroppene og Milorg satt inn i vakthold i Norge ved frigjøringen, for så å bli dimittert. De norske styrkene hadde fra 1941 en garnisonJan Mayen, fra 1942 på Svalbard – til krigens slutt. Fra 1941 til 1944 ble det avgitt en garnison også til Syd-Georgia. 2. bergkompani fra brigaden, ca. 300 mann under ledelse av oberst Arne D. Dahl, ble 6. november 1944 landsatt i Sovjetunionen for å delta i frigjøringen av Finnmark, hvor de ble satt inn under sovjetisk kommando 11. november. De ble deretter fulgt av polititropper og et feltsykehus fra Sverige ved årsskiftet 1944/45. I Vest-Finnmark kom det til kamp mellom norske og tyske soldater. Ved frigjøringen var det om lag 3000 norske soldater i Finnmark, organisert i tre bataljoner, ledet av en egen distriktskommando for fylket.

Det slagne Nazi-Tyskland ble besatt av de allierte, som tok kontroll over hvert sitt område. Ca. 50 000 hærsoldater deltok i den allierte okkupasjonen av Tyskland, i Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen, 1947–53. De inngikk i de britiske okkupasjonsstyrkene (British Army on the Rhine, BOAR) i en tid med økt spenning mellom øst og vest, med fornyet krigsfare – både i Europa og Asia: I 1951–54 stilte Hæren personell også til det norske feltsykehuset Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH) under Koreakrigen.

Norge var en pådriver for at FN skulle spille en aktiv rolle, også ved bruk av militære fredsstyrker, og Hæren stilte norske troppebidrag til den første av de væpnede FN-styrkene, United Nations Emergency Force (UNEF) i Gaza og Sinai (1956–67), deretter til Opération des Nations Unies au Congo (ONUC) i Kongo (1960–64). Også til det langvarige engasjementet i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i Libanon (1978–98) var Hæren den langt største bidragsyter. Hæren avga styrker til flere internasjonale operasjoner; på 1990-tallet særlig på Balkan, først i regi av FN (blant annet United Nations Protection Force, UNPROFOR og United Nations Preventive Deployment Force, UNPREDEP), deretter gjennom NATO (først med Implementation Force, IFOR, deretter særlig Kosovo Force, KFOR). Telemark bataljon (TMBN) var den første norske avdeling etablert for å delta i internasjonale operasjoner, som bidrag til NATOs utrykningsstyrker; først satt inn i Stabilisation Force (SFOR) i 1999.

I midten av 1990-åra nådde Forsvarets samlede bidrag til internasjonale operasjoner et tallmessig høydepunkt etter Tysklandsbrigaden på 1950-tallet. I juni 1995 hadde Hæren til sammen 1669 personer deployert i internasjonal tjeneste.

I 1959 overtok Hæren, ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), ansvaret for grenseoppsynet langs den norsk-sovjetiske grensen fra en sivil politistyrke. En annen fredsoperativ avdeling, HM Kongens Garde (HMKG), gjenopptok sin virksomhet med vakthold rundt kongehuset etter krigen. Gjennom den kalde krigen spilte Hæren en vesentlig operativ rolle gjennom styrkeproduksjon og stående beredskap, ikke minst i nord, blant annet med Brigaden i Nord-Norge (Brig N). Den kalde krigen innebar en i lange perioder reell skarp trussel.

Hæren gikk inn i 2000-årene som en vesentlig bidragsyter til Norges deltakelse i internasjonale operasjoner. Fra 2002–03 skiftet det geografiske tyngdepunktet fra Balkan til Afghanistan. Den omfattende omorganiseringen etter den kalde krigen, som ble påbegynt på 1990-tallet, fortsatte med økt intensitet – og førte til en ny og mer innsatsorientert hærorganisasjon i 2003. Avviklingen av avdelinger og garnisoner fortsatte, samtidig som flere av de gjenværende ble forsterket. Særlig ble det investert mye i Rena leir i Østerdalen og i Setermoen leir i Troms, samt i Brigade Nords to mekaniserte manøverbataljoner: Den nye Telemark bataljon (TMBN, Rena) og Panserbataljonen (Pbn, Setermoen). Det ble videre etablert nye kapasiteter særlig knyttet til etterretning og oppklaring.

Endringene på 2000-tallet, både i Hærens størrelse og struktur, var styrt av de nye sikkerhetspolitiske forholdene og NATOs endrede innretting, inklusive innsats utenfor eget ansvarsområde. Men like mye var omleggingen drevet av økonomiske forhold, hvor Forsvaret generelt og Hæren ikke minst var underfinansiert i forhold til de gitte oppgaver og den struktur som måtte til for å løse dem. Kostnadene forbundet med den utstrakte deltakelsen i internasjonale operasjoner, framfor alt i Afghanistan, bidro til de trange rammene. Den langvarige og krevende innsatsen i Afghanistan var også en belastning for Hæren som organisasjon, og for personellet i særdeleshet. Samtidig ble bevisstheten rundt og innsatsen for veteraner fra internasjonale operasjoner, samt familien til personell i utenlandstjeneste, trappet opp. Familiepolitikk ble en viktig innsatsområde i Hæren, med ivaretakelse av både soldaten og dennes pårørende.

Norges, og dermed Hærens, omfattende innats i Afghanistan, med bidrag til International Security Assistance Force (ISAF), ble i hovedsak avviklet i 2014/15. Det skjedde omtrent samtidig med at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa endret seg som følge av utviklingen i Russland, landets anneksjon av Krim og krigen i Ukraina. Dette førte til argumentasjon for en styrking av Forsvaret og Hæren – og ikke minst hærstyrker i Finnmark. Mens grensevakten ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), i Øst-Finnmark, ble forsterket i 1990-årene og videre på 2000-tallet, ble Garnisonen i Porsanger (GP), i Vest-Finnmark, bygget kraftig ned i 1990-årene.

Hærens hovedoppdrag ble primært suverenitetshevdelse og forsvar av norske interesser, med evne til krisestyring og kamp mot terrorisme, samt enda tydeligere enn før: styrkeproduksjon for internasjonal innsats. I langt større grad enn tidligere ble de to dimensjonene nasjonal og internasjonal innsats – innenfor rammen av et innsatsforsvar – sett på som likeverdige, som to sider av samme sak: Styrkene skulle i hovedsak kunne settes inn ute så vel som å løse oppdrag hjemme. Unntakene var vesentlig Grensevakten (Garnisonen i Sør-Varanger, GSV) og Garden, selv om sistnevnte også avga tropper til internasjonal innsats.

Det territorielle ansvaret ble i 2001 overdratt til Heimevernet, samtidig med at HV ble omorganisert og ble mer selvstendig.

Hærens omfattende omorganisering fortsatte inn på 2000-tallet, med tilpassing til en ny sikkerhetspolitisk situasjon – og en nyorientering i NATO. Noen invasjon ble ikke ansett som sannsynlig, og et invasjonsforsvar var derfor ikke lenger dimensjonerende Særlig Hærens krigsorganisasjon kunne reduseres sterkt; krigsstyrken ble redusert fra ca. 100 000 personer ved inngangen på 2000-tallet, til knapt 30 000 i 2005, og så ca. 15 000. Antall ansatte i Hæren nådde en nedre tall på 2100 årsverk i 2005. Avviklingen av det gamle mobiliseringsforsvaret innebar omfattende nedlegginger av avdelinger og infrastruktur. Blant annet ble distriktskommandoene og de territorielle regimentene lagt ned i 2002. Det samme ble 6. divisjon som feltdivisjon og de gjenværende brigader.

For å nå kravene om nedbemanning iverksatte Generalinspektøren for Hæren (GIH) i 2003 Operasjon Jupiter, som i løpet av 2004 sikret de nødvendige endringer innen 2005. Parallelt ble en kulturoperasjon iverksatt, Operasjon Venus. I 2004 ble Hærens offiserskodeks vedtatt, og de tre kjerneverdiene respekt, ansvar og mot antatt; de ble senere tatt i bruk for hele Forsvaret.

To nye utdannings- og kompetansesentra ble etablert i 2000/01, og nedlagt i 2004: Hærens kampvåpen (KAMPUKS), forlagt til Rena og Terningmoen, omfattet Infanteriet, Kavaleriet, Artilleriet og Ingeniørvåpenet, ledet av Kampinspektøren. I Hærens trenvåpen (LOGUKS) på Sessvollmoen inngikk Hærens transportkorps, Hærens intendantur og Hærens våpentekniske korps, ledet av Loginspektøren. Det eksisterende utdannings- og kompetansesenteret for Hæren samband (SBUKS) på Jørstadmoen, tidligere Sambandsregimentet, ble videreført. Flere avdelinger og leire ble nedlagt som følge av disse endringene, i forlengelse av de allerede gjennomførte avviklingene på 1990-tallet. Også de gamle rekruttskolene ble nedlagt, og de enkelte bataljoner fikk ansvar for å utdanne respektivt personell inne til førstegangstjeneste, så vel som å forestå grunnleggende befalsutdanning. Dette sammenfalt, fra 2003–04, med den nye styrkeproduksjonen for løpende innsats i Afghanistan, og deler av de norske styrkene ble utdannet spesifikt for denne operasjonen i direkte forlengelse av avtjent førstegangstjeneste i Brigade Nord. For å nå rammen for antall årsverk innen 2005, ble Hærens tidligere leire Jørstadmoen og Sessvollmoen gjort til felles kompetansesentre for Forsvaret, innen henholdsvis samband og logistikk.

Hærens sanitet ble nedlagt som avdeling i 2002, da Forsvarets sanitetsressurser ble samlet under én faglig ledelse, i Forsvarets sanitet (FSAN). I 2004 ble Hærens luftvern (LV) avviklet da Luftforsvaret fikk i oppgave å ivareta luftvernoppgavene. I 2015 besluttet regjeringen å anskaffe nytt kampluftvern for Hæren, innenfor Brigade Nord.

Endringene var ikke kun en nedbygging og omorganisering, det var i vesentlig grad også en nyinnretting – med oppbygging av et innsatsforsvar til erstatning for det gamle (anti-) invasjonsforsvaret. Deltakelse i internasjonale operasjoner ble på en helt annen måte enn før dimensjonerende for utviklingen av Hæren. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom en reetablering av Telemark bataljon (TMBN) som en profesjonell, vervet avdeling utrustet, trent og øvd for hurtig innsetting, nasjonalt og internasjonalt. Den nye avdelingen sto klar i juli 2003. Det samme gjaldt Forsvarets innsatsstyrke–Hær (FIST–H), med flere avdelinger og enheter særlig tiltenkt internasjonale operasjoner. Begge ble så snart de var erklært klare satt inn i stabiliseringsoppdrag i Irak. Stortinget fastsatte rammen for FIST–H til 2100 personer, hvorav en delvis vervet hurtig reaksjonsstyrke (HRS) på inntil 700 personer. Hærens størrelse var imidlertid for liten til å kunne vedlikeholde et løpende bidrag selv på en bataljons størrelse. I realiteten har Hærens styrkebidrag på 2000-tallet vært mindre enn en bataljon – mot tidligere, da den store FN-beredskapsstyrken kunne trekke på den store mobiliseringsorganisasjonen. Som følge av den rådende politikk og den nye organiseringen ble Hærens operative styrker i stor grad organisert for sammensetting og deployering av enheter tilpasset spesifikke oppdrag, i praksis særlig utenlands; såkalt ’task force’-organisering.

Ved siden av styrkeproduksjon for innsats ute, innledet Hæren et tett faglig og operativt samarbeid med Nederland og Tyskland, gjennom deltakelse i det 1. tysk-nederlandske korps.

Med etableringen av Forsvarsstaben (FST) i 2003, ble Hærstaben (HST) en del av denne – som igjen var integrert i Forsvarsdepartementet (FD) gjennom den såkalte integrerte strategiske ledelse, og lokalisert på Akershus festning. Samtidig ble HST mannskapsmessig sterkt redusert. Som del av denne restruktureringen ble Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK) etablert for å overta en del av stabens planoppgaver, og framfor alt bidra til omorganiseringen og moderniseringen av Hæren. TRADOK, med hovedsete på Linderud i Oslo og på Terningmoen i Østerdalen eksisterte til 2010, da Hærens våpenskole (HVS) ble opprettet. Samtidig Hærens styrker (HSTY) etablert for å samle den operative styrkeproduksjonen i Hæren, med unntak av spesialstyrkene, hos én sjef – underlagt GIH. Sjef HSTY var samtidig sjef for 6. divisjon, og ble plassert i Heggelia, Målselv. Derved var det faktiske ansvar for Hærens samlede styrkeproduksjon, og dens sentrale kommando, lagt til Troms.

Dette hadde også sammenheng med spørsmålet om hvor det geografiske tyngdepunkt for Hærens videre utvikling og framtid skulle ligge, om styrkene skulle konsentreres i Sør-Norge eller Nord-Norge. Med utspring i det samlede, komplette hærmiljøet i gamle Brig N og 6. divisjon ble Midt-Troms det fremste av to tyngdepunkt for den nye organiseringen av de operative avdelingene. Samtidig ble en betydelig del av Hæren lagt til det andre tyngdepunktet i Østerdalen, hvor blant annet TMBN og FIST–H ble forlagt. Hærens forankring i Troms ble ytterligere forsterket i 2009, da Hærstaben som følge av en politisk beslutning ble flyttet fra Oslo til Bardufoss. Det pågikk også en faglig diskusjon om Hærens framtidige utrustning og innretting, mellom en såkalte ’tung’ og ’lett’ struktur, hvor den tunge – som av Stortinget ble valgt, etter faglige vurderinger og råd fra Generalinspektøren for Hæren så vel som Forsvarssjefen. Den bygde på den for lengst etablerte mekaniserte kjernen i 6. divisjon, forsterket med den mekaniserte TMBN, og som ble videreført i den nye Brigade Nord.

Mens det ble investert i opprustning av Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), ble Garnisonen i Porsanger (GP) nedbygd på 2000-tallet, etter betydelige investeringer i bygg og anlegg i årene før. Jegerbataljonen ved GP ble nedlagt i 2004, hvoretter Porsanger jegerkompani ble en del av den nye ISTAR-bataljonen i Brigade Nord. ISTAR (intelligence, surveillance, target acquisition, reconnaissance) var en viktig faglig og operativ satsing tidlig på 2000-tallet, et område Hæren var ledende på også i NATO-sammenheng.

I 2007 ble Den nordiske stridsgruppe (Nordic Battlegroup, NBG) etablert, med norsk deltakelse, og med styrkebidrag på beredskap fra Hæren.

Hæren var gjennom andre halvdel av 1990-tallet i tiltagende grad blitt organisert for å kunne stille norske styrkebidrag til internasjonale operasjoner. De store organisatoriske endringene først på 2000-tallet understreket dette, særlig med reetableringen av Telemark bataljon (TMBN) som en profesjonell innsatsavdeling og etableringen av Forsvarets innsatsstyrke–Hær (FIST–H) som ramme for Hærens intops-deltakelse.

Ved inngangen til 2000-tallet var Hæren først og fremst engasjert i Kosovo, med styrkebidrag til NATOs Kosovo Force (KFOR), der Norge deltok fra 1999. Det største og mest krevende internasjonale oppdraget til Hæren i nyere tid tok til ved årsskiftet 2001/02, først med styrker til den USA-ledede koalisjonen i Operation Enduring Freedom (OEF) fra 2001, deretter til den etter hvert NATO-ledede operasjonen International Security Assistance Force (ISAF) fra 2002 – begge i Afghanistan. Så snart de to nye avdelingene TMBN og FIST–H var erklært klare for operasjon sommeren 2003, ble styrker derfra sendt til den multinasjonale styrken i Irak, Combined Joint Task Force 7 (CJTF–7)/Multinational Force–Iraq (MNF–I), til 2005.

Hæren bidro dertil, som tidligere, med enkeltpersoner og enheter i en rekke internasjonale operasjoner, herunder flere i Afrika, ikke minst til Sudan, Tsjad, Sør-Sudan og Mali, så vel som i Midtøsten – og da særlig United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), Multinational Force and Observers (MFO), og United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS). I 2015 bidro Hæren med personell til den internasjonale koalisjonen som ble satt inn mot Den islamske stat (IS), i Operation Inherent Resolve (OIR), i Irak.

Samtidig med den omfattende deltakelsen ute, løste Hæren løpende sine fredsoperative oppdrag hjemme, framfor alt gjennom Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) og HM Kongens Garde (HMKG).

  • Gjeseth, Gullow (2008): Hæren i omveltning 1990–2005. Vigmostad & Bjørke.
  • Aabrek, Vigar (2005): Landforsvaret 1905. Tilbakeblikk etter 100 år. InfoMediaHuset.
  • Skogrand, Kjetil (2004): Norsk forsvarshistorie 1940–1970. Alliert i krig og fred. Eide.
  • Børresen, Jacob; Gjeseth, Gullow & Tamnes, Rolf (2004): Norsk forsvarshistorie 1970–2000. Allianseforsvar i endring. Eide.
  • Hobson, Rolf & Kristiansen, Tom (2001). Norsk forsvarshistorie 1905–1940. Total krig, nøytralitet og politisk splittelse. Eide.
  • Berg, Roald (2001): Norsk forsvarshistorie 1814–1905. Profesjon. Union. Nasjon. Eide.
  • Ersland, Geir A. & Holm, Terje H. (2000): Norsk forsvarshistorie. Krigsmakt og kongemakt. Eide.
  • Ersland, Geir A.; Bjørlo, Stein; Eriksen, Knut E. & Moland, Arnfinn (1999): Forsvaret. Fra leidang til totalforsvar. Gyldendal og Forsvaret.
  • Lundesgaard, Leif (1995): Brigaden i Nord-Norge 1953–1995. Elanders Forlag.
  • Breidlid, Olav; Oppegaard, Tore H. & Torblå, Per (1990): Hæren etter annen verdenskrig 1945–1990. Fabritius Forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.