Kongeriket Noregs Grunnlov, Kongeriket Norges Grunnlov, utgjør sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges konstitusjon.

Grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814, og datert og underskrevet den 17. mai 1814. Grunnloven var det sentrale dokument ved etableringen av Norge som selvstendig stat i 1814. 

Grunnlovens tilblivelse

Forarbeidene til Grunnloven var flere utkast som ble lagt fram for Riksforsamlingen. Det viktigste var utarbeidet av Johan Gunder Adler og Christian Magnus Falsen, det såkalte Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Selve utkastet til grunnlov ble skrevet av en konstitusjonskomité bestående av 15 av Riksforsamlingens medlemmer og ledet av Falsen.

Komiteen formulerte 11 «grunnsetninger» som ble debattert i plenum og dannet grunnlaget for det videre arbeidet i komiteen. Etter at den var blitt vedtatt 16. mai 1814, ble den dagen etter undertegnet av Riksforsamlingens presidentskap og overrakt til prins Christian Frederik, som ble valgt til konge. Den 18. mai ble Grunnloven undertegnet av Riksforsamlingens medlemmer.

Allerede høsten 1814 ble Grunnloven revidert første gang. Etter at Norge hadde tapt en kort krig med Sverige (jf. Mossekonvensjonen) ble det innkalt et overordentlig (ekstraordinært) Storting, som gjorde de forandringer i Grunnloven som var nødvendige på grunn av unionen med Sverige, som samtidig ble etablert. Grunnlovsendringene ble vedtatt 4. november 1814, den såkalte novembergrunnloven.

På grunn av den ekstraordinære situasjonen ble Grunnlovens egne regler i daværende § 112 for hvordan grunnlovsendringer skal gjennomføres, ikke fulgt. Gyldigheten av novembergrunnloven har imidlertid ikke vært omtvistet, da det forelå konstitusjonell nødrett. Sverige forpliktet seg på sin side til å respektere den norske Grunnloven. Samtidig ble det inngått en unionstraktat, Riksakten, mellom de to landene.

Grunnlovens idégrunnlag

Grunnloven er påvirket av blant annet den franske og amerikanske forfatning. Blant de grunnleggende statsrettslige prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Også læren om grunnleggende menneskerettigheter har satt preg på Grunnloven, både i dens opprinnelige form og senere tilføyelser. Se nedenfor om Menneskerettighetsutvalgets forslag til endringer i Grunnloven.

Med hensyn til maktfordelingsprinsippet opererer Grunnloven etter sin ordlyd med et skarpt skille mellom:

  • den utøvende myndighet  - Kongen og regjering utpekt av Kongen (Del B),
  • den lovgivende og bevilgende myndighet  - Stortinget (Del C)
  • den dømmende myndighet  - uavhengige domstoler med Høyesterett som siste instans. (Del D, med særlige regler om Riksrett i §§ 86 og 87).

Til tross for Grunnlovens ordlyd førte innføringen av parlamentarisme på slutten av 1800-tallet til at Kongen reelt sett har mistet sin makt, blant annet ved at han ikke lenger utpeker regjeringen. Etter konstitusjonell sedvanerett har det siden da vært Stortingets sammensetning som er avgjørende for hvilke partier som har regjeringsmakten. Etter en endring i 2007 er dette slått fast også i Grunnlovens § 15, som pålegger regjering og enkeltstatsråder plikt til å gå av hvis et mistillitsforslag blir vedtatt i Stortinget. Utviklingen har dermed gått i retning av at den utøvende myndighet (regjeringen) er avhengig av den lovgivende myndighet (Stortinget) i større grad enn man forestilte seg i 1814. Dette forsterkes også av at Stortinget har den bevilgende myndighet. På den annen side vil det forhold at lovforslag og budsjettforslag normalt kommer fra regjeringen, gjort regjeringen til sentrum for den politiske makten, særlig når regjeringspartiene har flertall i Stortinget, slik det var under Regjeringen Stoltenberg II i perioden 2005 - 2013. Dessuten er det blitt en utbredt praksis at Stortinget vedtar lover hvor det delegeres til regjeringen eller et departement å utforme nærmere regler, ofte i form av forskrifter.

En del av Grunnlovens bestemmelser om menneskerettigheter har stått i Del E siden 1814 (novembergrunnloven). Det gjelder § 96, som slår fast at ingen kan dømmes uten lov eller straffes uten dom, og § 93 som inneholder forbud mot tortur. Det samme gjelder forbudene mot tilbakevirkende lover (§ 97) og vilkårlig fengsling (§ 94) samt bestemmelsen om full erstatning ved ekspropriasjon (§ 105 - bestemmelsen henger sammen med at eiendomsretten i Grunnloven anses som en menneskerettighet). En opprinnelig bestemmelse om trykkefrihet i § 100 ble i 2004 utvidet til generelt å gjelde ytringsfrihet. I nyere tid har Grunnloven fått en generell bestemmelse om myndighetenes plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene jf § 2, tidligere § 110 c) samt bestemmelser om retten til arbeid (§ 110), samenes rettigheter, jf § 108, tidligere§ 110 a og retten til godt miljø og naturressurser, jf § 112, tidligere § 110 b.

Grunnlovens bestemmelser om lovgivning

Grunnlovens §§ 76 til 81 innholder bestemmelser om hvordan lover vedtas i Stortinget. Bestemmelsene ble endret i 2007 i forbindelse med at Stortingets to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, ble avskaffet med virkning fra 1. oktober 2009. Etter den nye ordlyden i § 76 skal alle lover vedtas to ganger av det samlede storting, og det skal gå minst tre dager mellom de to vedtakene. Deretter må loven sanksjoneres av Kongen i statsråd. Lovforslag fremmes vanligvis av regjeringen, men kan også fremmes av en eller flere stortingsrepresentanter. Om endringer i selve Grunnloven gjelder det egne regler, se nedenfor.

Trinnhøyde og prøvelsesrett

Sammen med konstitusjonell sedvanerett har Grunnloven trinnhøyde over alle andre rettskilder. Det innebærer at hvis det er motstrid mellom en grunnlovsbestemmelse og en bestemmelse i en vanlig lov, provisorisk anordning, forskrift, et forvaltningsvedtak etc., går Grunnlovens bestemmelse foran. I den forbindelse har domstolene, særlig Høyesterett, prøvelsesrett, dvs. at domstolen kan prøve om en lov m.v. er i strid med Grunnloven og derfor må settes til side. Se nedenfor om forslaget til å grunnlovfeste domstolenes rett og plikt på dette området.

Grunnlovsendringer

Endringer i Grunnloven skjer ved grunnlovsvedtak etter bestemmelser i § 121. 

Reglene om grunnlovsvedtak er slik utformet at det er en komplisert prosess å endre Grunnloven. "Grunnlovsfedrene" så for seg at Grunnloven i størst mulig grad skulle forbli uendret, såkalt grunnlovskonservatisme. Dette kommer til uttrykk når det i § 121 slås fast at en grunnlovsendring aldri må "motsi denne grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd". Grunnlovsvedtak treffes av Stortinget i plenum. Minst 2/3 av representantene må være til stede, og minst 2/3 av de tilstedeværende må stemme for hvis endringen skal vedtas. Prosessen kompliseres ytterligere ved at et forslag om grunnlovsvedtak ikke kan vedtas i samme stortingsperiode som det er fremsatt. Fremsettelse av forslaget må skje i løpet av de tre første år av én stortingsperiode, mens forslaget må behandles i løpet av de tre første år av den påfølgende perioden.

Grunnlovsendringer skal i motsetning til vanlige lover ikke sanksjoneres av Kongen.

Det har forekommet to ganger at Grunnloven er blitt endret uten at Grunnlovens prosedyrer for endringer er blitt fulgt. Den ene gangen gjaldt det revisjonen av Grunnloven i november 1814 i forbindelse med inntredenen i unionen med Sverige, se ovenfor. Den andre gangen gjaldt det de endringer som ble foretatt i 1905 som følge av oppløsningen av unionen. I begge situasjoner forelå det forhold som gjorde at avvikene kunne forsvares ut fra konstitusjonell nødrett.

Grunnlovsrevisjonen i 2014

I 2009 oppnevnte Stortinget et utvalg, kalt Menneskerettighetsutvalget, som skulle utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med sikte på å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang. Den 10. januar 2012 leverte utvalget sin rapport, som resultere i to grunnlovsforslag fremsatt av en tverrpolitisk gruppe av stortingsrepresentanter. De to forslagene gjaldt grunnlovfesting av henholdsvis økonomiske, sosiale og politiske menneskerettigheter og sivile og politiske menneskerettigheter.

En rekke bestemmelser om de enkelte menneskerettigheter ble med dette foreslått inntatt i Grunnloven. Blant disse bestemmelsene var forbud mot dødsstraff, prinsippet om at enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven (uskyldspresumpsjonen), prinsippet om at alle er like for loven, og at ingen må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet samt foreningsfrihet.

Det ble også foreslått å grunnlovfeste at familien er en grunnleggende enhet i samfunnet, at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd og til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, samt retten til utdanning. Videre ble det forelått en plikt for myndighetene til å respektere den enkeltes kulturelle identitet. Domstolenes rett og plikt til å prøve om lover og andre vedtak av statens myndigheter strider mot Grunnloven,  ble også foreslått grunnlovfestet.

Det ble også fremmet flere andre forslag til grunnlovsendringer.

Stortinget behandlet forslagene 13. mai 2014. Stortinget gjennomførte da den kanskje største enkeltrevisjon av Grunnloven gjennom tidene, der en rekke av forslagene fra Menneskerettighetsutvalget ble vedtatt. Det var imidlertid også forslag som ikke oppnådde 2/3 flertall og dermed ble forkastet. Dette var tilfellet blant annet med forslagene om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og om plikt for myndighetene til å respektere den enkeltes kulturelle identitet.

Som følge av vedtakene 13. mai 2014 ble de bestemmelsene som omhandler menneskerettigheter, samlet i et eget kapittel E med overskriften "Menneskerettigheter".

Grunnlovens språk

Grunnloven var lenge skrevet i et alderdommelig språk. Det gjaldt ikke bare de deler av loven som har stått uforandret siden 1814, men også de endringer som ble gjort i teksten helt opp til vår tid. Den som fremmet et grunnlovsforslag, må derfor sørge for å "oversette" det til gammel rettskrivning. Også dette kan sees som et utslag av grunnlovskonservatisme, se under "Grunnlovsendringer" ovenfor. Det er en vanlig misforståelse at det er språkformen fra 1814 det her dreier seg om, men det er ikke tilfelle. Stortinget vedtok en norm for Grunnlovens språk i 1903, som stemte med konservativt sakprosaspråk fra slutten av 1800-tallet. Denne 1903-varianten var normgivende helt fram til 2014. Noen nynorsk versjon fantes ikke.

Hensiktsmessigheten med å bruke et så gammelmodig språk i Grunnloven ble etter hvert sterkt omdiskutert. Språket gjorde teksten vanskelig å lese, og de som i det 21. århundre skulle utforme en grunnlovsbestemmelse i et over 100 år gammelt språk, gjorde lett feil. I 2012 ble det oppnevnt et utvalg, Grunnlovsspråkutvalget, som 17. september samme år avleverte en rapport om utarbeidelse av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk. Rapporten ble 28. september 2012 fulgt opp med et tverrpolitisk forslag fra fem stortingsrepresentanter om at Grunnlovens tekst skal endres til et tidsmessig språk på begge målformer. Den 6. mai 2014 vedtok Stortinget to nye versjoner av Grunnloven i moderne språkdrakt på henholdsvis bokmål og nynorsk. Begge versjonene ble senere endret i overensstemmelse med grunnlovrevisjonen av 2014 (se ovenfor).

Anbefalte lenker

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 31.12.2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Statsforfatningsrett

Eirik Holmøyvik Universitetet i Bergen

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

3. mai 2010 skrev Sigmund Birkeland

Men selve Grunnloven finner jeg jo ikke tilgang til noe sted. Er den ikke tilgjengelig for lesing eller nedlasting?MvhSigmund

3. mai 2010 svarte Knut A Rosvold

Se denne: http://www.nb.no/baser/1814/4nov2.htm

1. mai 2014 skrev Ulrik Flatland Thorsen

Hei! Jeg har lest deres artikkel om Grunnloven og artikkelen om 17. Mai. I artikkelen om 17. Mai står det: "Norges Grunnlov ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. Mai 1814." I artikkelen om Grunnloven står det: "Grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. Mai 1814." Hvilken dato stemmer? Er det den 16. Mai eller er det den 17. Mai?

1. mai 2014 svarte Sverre Olav Lundal

Grunnlova vart samrøystes vedteken av Riksforsamlinga den 16. mai og datert og underskriven av presidentskapen den 17. mai (Stortinget.no).

2. mai 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Ulrik og Sverre, Takk for både spørsmål og svar på dette. Det stemmer at Grunnloven ble vedtatt den 16. mai. Men den ble først datert og undertegnet av presidentskapet dagen etter. Jeg har nå spesifisert dette i teksten over - og vil gjøre det samme på artikkelen om 17. mai. Så blir ikke disse opplysningene så forvirrende. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste Redaksjonen

14. januar skrev Lone Merete Hansen

Hei
Jeg vil og må ikke misforstås. Jeg er FOR ytringsfrihet men tror og mener at tiden er inne for å ta opp grunnlovens bestemmelser og idegrunnlag til diskusjon. Dette i kjølvannet av det tragiske og forferdelige som når har skjedd. Og i forhold til å forhindre og forebygge at det skjer igjen.
Mange politikere hevder at ytringsfriheten er absolutt.
I henhold til grunnlovens paragraf 100 og denne lovens idegrunnlag når det gjelder ytringsfriheten er IKKE denne absolutt.
Trykk på grunnlovens idegrunnlag og scroll ned til ytringsfrihet. Da står det svart på hvitt. Jeg er enig i at vi ikke kan forhindre det i forkant, men at reaksjoner skal kunne iverksettes etter at ytringen er fremmet. Alikevel er det restriksjoner på hva man kam ytre seg om. Misforstår jeg helt? Les dette to tre ganger så misforståelser unngås. På forhånd tusen takk.

14. januar skrev Jon Gisle

Jeg kan ikke se at jeg under "Grunnlovens idégrunnlag"har skrevet at det følger av Grunnloven at ytringsfriheten ikke er absolutt. Derfor vil jeg nødig tas til inntekt for et slikt standpunkt. Grunnloven selv sier i § 100: "Ytringsfrihet bør finne sted." Det som forvirrer, er kanskje bruken av ordet "bør". I gammeldags språkbruk - og dermed i Grunnloven - betyr dette "skal". Det hadde vært ønskelig om "bør" var blitt erstattet med "skal" under den språklige moderniseringen av Grunnlovens tekst som skjedde i 2014. Når så ikke skjedde, er det likevel klart at "bør"skal leses som "skal" der ordet forekommer i Grunnloven. - Dette var annerledes fram til 2004. Da vernet Grunnloven etter sin ordlyd kun trykkefriheten. Mvh Jon Gisle

14. januar skrev Lone Merete Hansen

Det var ikke meningen å beskylde deg for noe som helst. Kopierer det som står;
"Ytringsfriheten er ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn. Men sensur – det å stanse en ytring før den fremsettes – er som hovedregel ikke tillatt. Reaksjoner mot ulovlige ytringer kan først brukes etter de er fremsatt." Sitat slutt.
I forhold til dette grunnlag mener jeg at reaksjonene på ytringer som fremkommer ved karikaturer bør vurderes etter at de er ytret.
Vi må da se på konsekvensene ved slike ytringer - selv om vi ifølge loven ikke kan nekte retten til å trykke de.
Og da blir spørsmålet , skal vi fortsette med dette når det får så store katastrofale og tragiske hendelser. Jeg håper dette var oppklarende.

14. januar skrev Jon Gisle

Jeg ser nå at du siterer ikke fra artikkelen om Grunnloven, som jeg har skrevet, men artikkelen om ytringsfrihet, som Anine Kierulf står bak. Da syns jeg det er riktigst å spille ballen til henne. Jeg skulle gjerne ha kopiert henne inn som adressat her, men vet ikke hvordan jeg gjør dette rent teknisk. Kan du skrive en melding til henne? Når det gjelder sakens kjerne, er det korrekt at man kan reagere rettslig på enkelte ytringer, men det er etter at de er fremsatt.Noe annet ville være forhåndssensur. Hvis du fortsetter denne tråden med Anine Kierulf, vil jeg gjerne følge med og kanskje delta i diskusjonen.

14. januar skrev Lone Merete Hansen

Hei igjen. Det vil jeg gjerne gjøre. Hvor kan jeg kontakte henne. Hun jobber vel ikke hos dere?

14. januar svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Lone. Om du har kommentarer, spørsmål eller forslag til artikkelen ytringsfrihet er det supert om du skriver dem under artikkelen ytringsfrihet: https://snl.no/ytringsfrihet, så vil fagansvarlig svare. Anine Kierulf har skrevet artikkelen men jobber ikke i leksikonet. Om du har mer generelle spørsmål til henne er det best å sende henne en mail. Beste hilsen Kjell-Olav i redasjonen.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.