Forsvaret stod sterkt i et Norge som nylig hadde løsrevet seg fra Sverige. Styrken bidro til å forsvare Norges nøytralitet under første verdenskrig, og i motsetning til for handels- og fiskeflåten, ble verdenskrigen lite dramatisk for det norske forsvaret.

Mellomkrigstiden var preget av fremtidshåp og tro på fred for den internasjonale arena, men var innenrikspolitisk konfliktfylt. Den voksende arbeiderbevegelsen hadde mistro til Forsvaret, som opplevde nedbygging og forfall. Ikke før i 1936 forstod man at krig igjen kunne true, men da var det allerede for sent.

Forsvaret kom ut av unionsstriden med betydelig prestisje. Samtidig gjorde en rivende teknologisk utvikling, den økende krigsfaren i Europa og Norges nye militærstrategiske stilling etter unionsoppløsningen, at Forsvaret måtte omorganiseres. Hæren ble omorganisert ved hærordningen av 1911. Hærens flyvåpen ble opprettet i 1914.

I overenskomsten i Karlstad hadde Norge forpliktet seg til å demolere grensefestningene. Av pietetsgrunner ble det enighet om at de historiske festningene Fredriksten og Kongsvinger skulle bestå. Demoleringene skulle her begrense seg til moderne våpen og installasjoner. Sommeren 1906 var den gjennomført. I Karlstad ble det også besluttet å opprette en nøytral sone rundt 20 kilometer bred på hver side av grensen, som skulle strekke seg fra kysten ved Hvaler til 61. breddegrad, på norsk side ville det si litt nord for Elverum. Demoleringen av grensefestningene etterlot et større antall moderne skyts og frigjorde mannskaper som kunne disponeres til å styrke Glommalinjen.

Marinen ble opprustet i henhold til flåteplanen av 1912. Den fikk sin første undervannsbåti 1909 og sitt første fly i 1912. Marinens flyvåpen ble etablert i 1916. Fram mot utbruddet av første verdenskrig ble det bevilget midler til en betydelig styrking av forsvaret på Østlandet og av Marinen, i tillegg til fortsatt utbygging på Sørlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge.

Norge erklærte seg nøytralt under første verdenskrig. Store deler av det norske forsvaret ble mobilisert til nøytralitetsvakt, og var til dels under høy beredskap under hele krigen. Nøytralitetsvakten hadde front mot sjøen. I tillegg til Marinen og festningsartilleriet var det mobilisert dekningsstyrker for fort og baser og forsynings- og vedlikeholdsenheter. Få av tiltakene for å forsterke forsvaret var blitt iverksatt da krigen brøt ut i august 1914. Marinen og festningsartilleriet hadde derfor stort sett samme oppsetning i 1914 som i 1905.

Den norske nøytraliteten ble fra første stund lagt under press av Tyskland og Storbritannia. Presset økte da Storbritannia høsten 1914 iverksatte blokade av Tyskland, som svarte med ubåtkrig. Norge ble tvunget til å redusere handel og politiske forbindelser med Tyskland til et minimum.

Sammenliknet med handels- og fiskeflåten som led betydelige tap som følge av krigshandlingene, opplevde Forsvaret lite dramatikk. Marinen måtte håndtere en rekke episoder som kunne ha utviklet seg til sikkerhetspolitiske kriser.

En slik episode inntraff høsten 1914 da det tyske hjelpekrysseren Berlin passerte grensen for Trondheim krigshavn med slukte lanterner uten å bli oppdaget av den norske nøytralitetesvernet. Norske myndigheter reagerte først da den inne på Trondheim havn avga salutt for Kristiansten festning. Skipet ble tatt i arrest og lå oppankret med militær vakt resten av krigen. Berlin-affæren førte til at bevoktningen ble styrket og effektivisert.

Oppbringelse og visitasjon av utenlandske skip, uskadeliggjøring av drivende miner og krigshandlinger like utenfor norsk territorium ble etter hvert rutine.

Da USA og Storbritannia sommeren og høsten 1918 sperret passasjen mellom Orknøyene og Norskekysten med miner, fulgte Norge opp med å minelegge farvannet utenfor Karmøy for at ikke tyske fartøyer skulle kunne unngå minesperren i Nordsjøen ved å seile gjennom norsk territorialfarvann. Norge var blitt det historikeren Olav Riste har kalt «en nøytral alliert».

Mot slutten av krigen mottok Forsvaret betydelige mengder våpen fra vestmaktene, Frankrike og Storbritannia, som fryktet et tysk angrep på Norge og ikke hadde tillit til det norske forsvarets evne til å stå imot. Våpenleveransene var et vitnesbyrd om Norges økende betydning i de europeiske stormaktenes krigsplanlegging og var slik sett et forvarsel om hva som skulle komme 25 år senere med utbruddet av andre verdenskrig.

Tiden etter første verdenskrig var en forfallsperiode for Forsvaret. Marinens fartøyer ble ikke fornyet; de fleste av fartøyene Marinen hadde i 1940, var bygd mellom 1874 og 1918. Ved hærordningen av 1933 ble Hæren redusert til et lavmål. I 1940 framsto den norske hæren som en av Europas minst moderne, svakest utrustede og dårligst øvede. Hovedvåpenet var fotsoldatene, infanteriet. Stridsvogner og panservern fantes bare på forsøksstadiet og artilleriet, de tyngre kanonene som skulle støtte infanteriet med ild, var særdeles svakt. Mannskapene hadde bare rekruttskole og det ble ikke avholdt større øvelser. Av historiske årsaker lå Hærens tyngdepunkt fremdeles på Østlandet og i Trøndelag, med front mot Sverige.

Nedbyggingen av Forsvaret på 1920- og 1930-tallet hadde oppslutning blant flertallet av politikerne, i arbeiderbevegelsen og i store deler av næringslivet og kulturlivet. Verdenskrigen hadde demonstrert at militær makt ikke lenger var egnet til å løse konflikter uten at kostnadene ble uakseptabelt høye. Samfunnets menneskelige og materielle ressurser skulle brukes til annet enn soldater og våpen.

Forsvaret ble også påvirket av den ideologiske splittelsen som oppsto etter revolusjonen i Russland. Bruken av militære avdelinger til ordens- og vakttjeneste under arbeidskonflikter skapte nesten uoverstigelige motsetninger mellom Forsvaret og arbeiderbevegelsen. I Norge som i andre land i Vesten opplevde offiserene en intellektuell isolasjon fra resten av samfunnet. Mange offiserer rendyrket forestillingen om den profesjonelle soldat, hevet over politikken. Andre reagerte med å bli politisk aktive på høyresiden med et ønske om å beskytte nasjonen mot revolusjon, og Forsvaret mot nedbygging.

Johan Nygaardsvold av Ukjent/Stortingsarkivet. Gjengitt med tillatelse

Vendepunktet kom i 1936 med borgerkrigen i Spania. Det ble åpenbart at det var fare for internasjonal fascistisk aggresjon, og Vestmaktenes ikke-intervensjonspolitikk svekket troen på Folkeforbundets kollektive sikkerhetssystem. Høsten 1936 tok regjeringen Nygaardsvold initiativ til å ruste opp nøytralitetsvernet og inngikk et samarbeid med opposisjonen på Stortinget om å øke bevilgningene til Forsvaret.

Femten år med sviktende bevilgninger hadde resultert i et stort etterslep. Materiell som Stortinget hadde vedtatt å anskaffe og anlegg det hadde vedtatt å bygge, var ikke blitt fulgt opp med bevilgninger. Nedskjæringer i øvelsestiden hadde dertil svekket Forsvarets operative kompetanse i avgjørende grad. I tillegg kom at svakhetene i Forsvaret skulle rettes opp i en tid med internasjonal opprustning. Norge hadde ikke militærindustrielt grunnlag for å ruste opp på egen hånd, men var avhengig av import. Det ble stadig vanskeligere å finne materiell å importere.

Den våpenteknologiske utviklingen på 1930-tallet, med utviklingen av langtrekkende bombe- og transportfly hadde bidratt til å gjøre Sør-Norge mer utsatt, men hadde også økt landsdelens militærstrategiske verdi for de krigførende parter i tilfelle en ny krig mellom Tyskland og Storbritannia. Åpningen av flyplassene Sola, ved Stavanger i 1937 og Kjevik ved Kristiansand i 1939 understreket poenget. Herfra kunne moderne bombefly kontrollere viktige havområder og nå mål både i Tyskland og Storbritannia. Det økte risikoen for at en av stormaktene ville forsøke å sikre seg flyplassen gjennom et overraskende angrep med luftbårne tropper. Også hele Nord-Norge kunne nås av sovjetiske fly. Men ingen forutså muligheten av et strategisk angrep på hele landet etterfulgt av okkupasjon.

Høsten 1936 registrerte myndighetene økt militær aktivitet i nord. Tyske og sovjetiske fartøyer opererte utenfor kysten av Finnmark, og det ble observert flyaktivitet. For å verne landets nøytralitet i tilfelle krig mellom Sovjetunionen og Tyskland ble det nå truffet tiltak for å øke beredskapen i Nord-Norge. Et ensidig sovjetisk angrep på Norge ble ikke ansett som sannsynlig, i alle fall ikke før Sovjetunionens angrep på Finland i november 1939 og den etterfølgende vinterkrigen.

I 1938 vedtok Stortinget å etablere Hålogaland flyavdeling og en egen luftvernavdeling for Nord-Norge. En særlig utfordring var Narvik. Tysk rustningsindustri var avhengig av malmen fra Kiruna som ble skipet ut derfra. En stormakt i krig med Tyskland ville kunne forsøke å stanse malmtransporten ved å ødelegge Ofotbanen eller Narvik havn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.