Gunnar Sønsteby

Faktaboks

Gunnar Sønsteby

Kjakan

Født
11. januar 1918, Tinn
Død
10. mai 2012, Oslo
Gunnar Sønsteby fotografert i 2008. Under andre verdenskrig deltok han i den norske motstandsbevegelsen.
Gunnar Sønsteby
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

For å unngå arrestasjon benyttet Sønsteby en rekke dekknavn. Det mest velkjente av dem var «Nr. 24». Sønsteby viser frem noen av sine falske pass og identifikasjonspapirer fra krigsårene. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Gunnar Sønsteby
Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Gunnar Sønsteby var en norsk forretningsmann og motstandsmann under andre verdenskrig. Etter tidlig inntreden i den organiserte motstanden, ble han i mai 1942 rekruttert av «Special Operation Executive» (SOE), som den britiske spesialtjenestens fremskutte kontakt til de norske motstandsgruppene i Oslo-området. Etter et drøyt halvår i Storbritannia kom han ved utgangen av 1943 tilbake til det okkuperte Norge som aksjonsmann for Kompani Linge og Milorgs sentralledelse (SL). Som leder for SLs aksjonsgruppe, Oslogjengen, utførte han fra våren 1944 og frem til 1945 en rekke dristige aksjoner mot den tyske okkupasjonsmakten og det norske okkupasjonsstyret under Nasjonal Samling.

For å unngå arrestasjon benyttet Sønsteby en rekke dekknavn. Det mest velkjente av dem var «Nr. 24», men innenfor hjemmefronten og blant norske myndigheter i Storbritannia og Sverige ble han også omtalt som «Gunnar Lier», «Erling Fjeld», «Krogh» eller bare «Kjakan».

Etter frigjøringen ble Sønsteby landets høyest dekorerte krigsdeltaker. Med boka «Rapport fra Nr. 24» og gjennom sin senere foredrags- og formidlingsvirksomhet, ble han ikke bare en rikskjendis – men nærmest et ikon for populærhistorien om den norske motstandskampen.

Bakgrunn

Sønsteby vokste opp på Rjukan i Telemark. Han tok artium i 1937 før han flyttet til Oslo for å begynne på Otto Treiders handelsskole. Året etter avtjente han sin militære verneplikt i Garden. Sønsteby fikk jobb som revisorassistent i forsikringsselskapet Gjensidige. Han studerte sosialøkonomi på deltid og bodde i en leilighet som foreldrene eide på Bislett. Gjennom sine nye studentvenner ble Sønsteby engasjert i studentidrettslaget, og mye av fritiden ble tilbrakt ved Studenterhytta på Svartor i Nordmarka.

9. april og krigsdeltakelse

Gunnar Sønsteby fotografert omkring 1940.
Gunnar Sønsteby
Av /NTB.

Tidlig på ettermiddagen var han del av en skuelysten folkemasse som så de tyske troppene marsjere nedover Karl Johan. Oppmuntret av nyhetene om kamphandlinger nord for hovedstaden bestemte han seg for å sloss og reiste til GruaHadeland. Han ble opptatt i et kompani under kaptein Philip Hansteen. Da Hansteen falt i kampene ved Bjørgeseter 17. april, ble de gjenværende mannskapene overført til Sten Abels skiløperkompani. Sammen med andre norske avdelinger trakk Sønstebys kompani seg nordover mot Vardal og Snertingdalen. Den videre retretten endte opp ved Svingvoll i Østre Gausdal i begynnelsen av mai. All videre motstand ble oppgitt, og mannskapene fikk beskjed om å ta seg tilbake til sine hjemsteder. Under felttoget hadde Sønsteby pådratt seg bronkitt. Den utviklet seg til en alvorlig lungebetennelse, og etter hjemkomsten til Oslo fulgte et lengre opphold på Ullevål sykehus.

Inn i den tidlige motstanden

Studenterhytta på Svartor ble et samlingspunkt for Sønsteby og vennene i studentidrettsmiljøet, og noe av «et friskt jøssingreir». I løpet av høsten 1940 ble også Sønsteby trukket inn i kretsen til en jevnaldrende bekjent som bodde rett overfor Sønstebys leilighet i Thereses gate. Naboen var Max Manus som arbeidet med undergrunnsavisen «Vi vil oss et land», og han ble for en kort tid et fullverdig medlem av den illegale avisgruppen.

Vinteren 1941 arbeidet Sønsteby som revisjonsassistent ved Rjukan Salpeterfabrikker. Men oppholdet på Rjukan ble kortvarig, og allerede på vårparten ventet en ny jobb hos et revisorfirma i hovedstaden, og med det også nye turer til Studenterhytta. På oppdrag for Knut Møyen og andre sentrale Milorg-pionerer reiste Sønsteby flere ganger til Telemark for å knytte kontakter mellom og lokale Milorg-ledere på Kongsberg, Porsgrunn, Notodden og Rjukan. I løpet av sommeren ble han også gjenforent med vennen Knut Haugland som med sin radiobakgrunn syslet med planer om å få opprettet et radiosamband med Storbritannia.

Første tur over grensen til Sverige

Både Sønsteby og Haugland syntes organisasjonsarbeidet til Milorg gikk altfor trådt, og i håp om å komme seg videre fra Sverige til Storbritannia krysset de to vennene grensen ved Kornsjø den 12. oktober 1941. I motsetning til Haugland, som allerede var utdannet radiooperatør, fikk ikke Sønsteby «flybillett» fra Stockholm til England. Derfor bestemte han seg for å returnere til Norge sammen med Claus Helberg, som var i samme situasjon. I neste omgang var planen å ta seg over Nordsjøen fra Ålesundsdistriktet, hvor flere grupper drev med «englandsfart». Ferden tilbake over i de uveisomme grensetraktene ved Sylene øst for Femunden i slutten av oktober gikk ikke bra. Kulde, snø og manglende vinterutstyr førte til at Sønsteby pådro seg alvorlige frostskader. Et par ukers behandling på sykehuset i Røros var ikke nok for å komme til hektene, og fluktplanene måtte i første omgang oppgis.

Oppdrag for britisk etterretning

Da også et påfølgende forsøk på å ta seg over Nordsjøen fra Måløy slo feil, dro Sønsteby på nytt til Stockholm. Noen «flytur» ble det heller ikke denne gang, men da Sønsteby oppsøkte britiske legasjonsmyndigheter i slutten av november, fikk han et oppdrag som gikk ut på å skaffe opplysninger om byggearbeidene ved den store tyske ubåtbasen i Trondheim. Tilbake i Oslo ventet en rekke nye og svært viktige meldinger fra sentrale motstandsfolk (Knut Haukelid, Bjørn Rørholt, Sverre Midtskau, Jakob Friis og Einar Wergeland). Sønsteby ble nærmest bønnfalt om å få brakt rapportene så raskt frem til britiske og norske myndigheter i Stockholm som overhode mulig, og rett før julaften 1941 krysset han grensen for tredje gang på drøye to måneder.

I svensk fengsel

Etter å ha overlevert disse rapportene, tilbrakte han julen med norske flyktninger i Uppsala. Returen til Norge skulle foregå over Arvika mot Kongsvinger, men underveis med toget ble han arrestert av svensk sikkerhetspoliti i Karlstad. Sønsteby slapp med to måneder i varetekt samt to ukers forvisning til Voxna leir for unge norske flyktninger i Hälsingland. Sønsteby fikk så beskjed om å melde seg for skipsfartsavdelingen ved legasjonen i Stockholm. Her ble han tilbudt en plass som ekstramannskap til de innestengte kvarstadbåtene som noen dager senere forsøkte å bryte den tyske blokaden av Skagerak.

I tjeneste for SOE og motstandsgruppen 2A

Sønsteby var lite lysten på en slik risikabel sjøreise og ville heller tilbake til Oslo. Derfor henvendte han seg i stedet til Daniel Ring som han visste arbeidet med dublerte oppgaver for norske og britiske legasjonsmyndigheter. Gjennom Ring møtte Sønsteby også en rekke andre norske motstandsfolk som tilhørte motstandsnettverket «2A». 2A var i løpet av vinteren 1942 blitt SOEs forlengede arm fra Sverige og inn i Norge. Natt til 10. april 1942 krysset Sønsteby grensen ifølge med politimannen Otto Berg, og samme ettermiddag banket de på døren hos bakermester Hans Andersen i Grønland 30. Tilbake i hovedstaden informerte Sønsteby også Milorgs leder Knut Møyen om at han nå disponerte en eksklusiv forbindelse til den britiske stockholmslegasjonen.

SOEs viktigste mann i Norge

Som SOEs sentrale operatør i Oslo-området med kodenavnet «Nr. 24» skulle han innhente opplysninger om den tyske okkupasjonsmakten og informere britene om virksomheten til de norske motstandsorganisasjonene. Et mer avgrenset oppdrag var forberedelser til mottak av radioagenter og instruktører i Kompani Linge (KPL) som SOE ønsket innsendt til det sentrale Østlandsområdet. For å kunne operere «undercover» måtte KPL-agentene utstyres med dekkidentiteter, skjulesteder og pålitelige medhjelpere. Blant de mest aktive motstandsgruppene var bruken av forfalsket legitimasjon og adgangskort i ferd med å bli vanlig, og Sønsteby, som fortsatt ikke var ettersøkt av det tyske sikkerhetspolitiet, opererte med en rekke forskjellige falske identiteter og dekknavn.

De andre og mer overlappende oppgavene som Sønsteby utførte for både SOE, 2A og det norske militærkontoret Stockholm, var å forbedre post- og kurersambandet til Sverige, etablere nye ruter til flyktningeeksporten for ettersøkte motstandsfolk, samt å få smuglet inn materiell og forsyninger til det videre motstandsarbeidet. Noen uker etter returen fra Sverige fant Sønsteby ut at han trengte en nær medarbeider som kunne avlaste han med en rekke av de oppgavene han allerede hadde påtatt seg, og i slutten av mai kom vennen Per Mørland over fra Sverige. Mørland, som fikk kodenavnet «Nr. 28», ble Sønstebys «skygge» og nærmeste medarbeider frem til frigjøringen. Rapportene om det utførte arbeidet gikk i kodet form til Sønstebys oppdragsgivere i Stockholm, og korrespondansen omfattet i alt 23 eller 24. rapporter frem til utgangen av 1942.

«Nr. 24» hadde energi, pågangsmot og utholdenhet som få andre, og han var ellers i besittelse av en rekke andre ferdigheter som kom godt med i det krevende og svært farlige motstandsarbeidet. Han var også flink til å vedlikeholde sine forbindelser til andre motstandsgrupper. Med en væremåte som innga tillit, kom han lett i kontakt med nye mennesker og kunne rekruttere nye hjelpere. De skaffet verdifull informasjon eller utførte tjenester som bidro til å løse praktiske vanskeligheter som han selv eller hans medarbeidere stod overfor.

Tidlige aksjoner

De gjenværende delene av «2A» kom i faresonen da to sentrale medlemmer ble arrestert i juli 1942. Sammen med Asbjørn Bryhn ble Sønsteby involvert i arbeidet med få reddet de to motstandsfolkene Jens Ropstad og Rolf Karlson fra Botsfengselet i Åkebergveien. Sønstebys venn, politibetjent Sverre Svendsen – som hadde infiltrert Statspolitiet, ble koplet inn sammen med aksjonsmannen Asbjørn Sunde. 22. juli stilte Svendsen med bil og sin medbrakte sjåfør (Sunde) og ved en bløff fikk han utlevert de to fangene som snart ble hjulpet til grensen.

Det neste spesialoppdraget kom via Daniel Ring i Stockholm. Det gikk ut på å få hentet ut originale trykkplater fra Norges Banks seddeltrykkeri, for så å få brakt disse over til Sverige. Transporten måtte foregå i største hemmelighet uten at de tyske og norsk okkupasjonsmyndighetene ble klar over «tyvlånet». Målet med operasjonen var å få tatt nøyaktige avstøpninger for produksjon av «ekte» norske pengesedler i Storbritannia. Med hjelp fra bestyreren for seddeltrykkeriet fikk Sønsteby tilgang til platene. Hele operasjonen med transporten av trykkplatene til den svenske hovedstaden og returen tilbake til Oslo Norges Bank ble utført på fire-fem dager.

Katt og mus med Gestapo

På nyåret i 1943 var Gestapo kommet på sporet av motstandsmannen Sverre Ellingsen som de visste opererte sammen med hittil uidentifisert person som kalte seg «Krogh». Videre etterforskning avslørte flere av «Kroghs» møteplasser, og da Sønsteby oppsøkte dekkleiligheten han disponerte i Slemdalsveien 1, unngikk han så vidt å bli pågrepet. Også Ellingsen holdt på å gå i fellen da han kort etter skulle møte en kontakt i Bogstadveien. Så forsøkte gestaposjefen Siegfried Fehmer gjennom angiveren «Monsen» å få lokket Sønsteby og Ellingsen i en felle, men de to luktet lunta. De kom seg trygt over grensa i slutten av januar, men etter noen dager i Stockholm dro Sønsteby tilbake til Norge.

I Oslo hadde tysk politi omsider avslørt Sønstebys identitet, og i leiligheten i Thereses gate pågrep Gestapo to av hans nærmeste medarbeidere. De to ungdomsvennene fra Rjukan, Torjus Aarnes og Halvor Rivrud, ble begge underkastet svært brutale forhør før de havnet i tyske konsentrasjonsleirer. Sønstebys far ble tatt som gissel i siste halvdel av februar og satt på Grini, og en måned etter ble også moren pågrepet og forhørt av Fehmer om sin sønns aktiviteter.

Mellomspill i Sverige og Storbritannia

I løpet av høsten 1942 og den påfølgende vinteren var en rekke av Sønstebys nærmeste medarbeidere blitt arrestert. Flere ganger hadde han så vidt unngått Gestapos rassiaer. Risikoen ved å oppholde seg i Oslo var blitt alt for stor, og i midten av april 1943 krysset han grensen til Sverige. I utgangspunktet ønsket ikke Sønsteby å reise videre til Storbritannia for å bli opptatt i Kompani Linge (KPL) eller å tjenestegjøre i de norske styrkene. Planen var å bli i Sverige til over sommeren for så å returnere til Norge med høstmørket. Havnet han først i Storbritannia, fantes det ingen garanti for at han fikk komme tilbake i aktiv tjeneste.

Sønsteby lot seg imidlertid overtale, og i mai satt han i et britisk fly på vei til Skottland. Gjensynet med gamle venner og kamerater ble hyggelig, men opptaket til KPL ble ingen «walkover». Tilpasningen til militærlivet føltes vanskelig for en slik utpreget individualist som «Nr 24», og forholdet til den britiske instruktørlederen ble satt på harde prøver. Inngrep fra folk som kjente Sønstebys meritter som motstandsmann i Oslo, forhindret så vidt at han ble sendt på hodet ut igjen. Men det lå ikke an til noen snarlig retur før Knut Haugland, som skulle til Norge for å opprette radiosamband mellom Milorgs sentralledelse (SL) og de forskjellige milorgdistriktene på Østlandet, ba om å få Sønsteby med på sin nye operasjon.

Tilbake til Norge

Natt til 18. november 1943 landet Sønsteby og Haugland på Skrimfjella i nær Kongsberg, og en uke senere var «Nr. 24» tilbake i Oslo. I henhold til oppdraget skulle han være mellommann mellom Haugland og Milorgs sentralledelse (SL), men Sønsteby foretrakk å gjenoppta sine tidligere oppgaver for SOE i Oslo-området. Mye var imidlertid endret i løpet av det siste halvåret. SL opptrådte langt mer aktivt enn tidligere for å styre utviklingen innenfor den militære motstandsbevegelsen. Det innebar at SOE-kontoret i Stockholm ble mer å regne for en sideordnet instans, og at Sønsteby i stadig større grad fikk sine oppdrag direkte fra SL.

Aksjonsleder for Oslogjengen

NS-regimets planer om å mobilisere tre hele årskull med unge menn til arbeidstjeneste førte til at den sivile hjemmefrontledelsen i begynnelsen av mai 1944 ba SL om å sabotere registreringen. Allerede 5. mai kom de første aksjonene på Østlandet for å forstyrre forberedelsene til innkallingen. Da de første aksjonene mislyktes, bestemte SL seg derfor for å slå til mot Akersgata 55, hvor sentralkontoret for Arbeidsmobiliseringen holdt til. Oppdraget fra Milorgs leder, Jens Chr. Hauge, som Sønsteby fikk kastet i fanget på ettermiddagen 18. mai – dagen før kunngjøringen om registreringen av de tre årsklassene, ga liten tid til forberedelser. Han fikk med seg Gregers Gram og Max Manus. Ladningen måtte ha kort detonasjonstid, og de rakk så vidt å få jaget de ansatte ut før eksplosjonen raserte lokalene.

Motstandskampen var gått inn i en mer intens fase, og SL trengte en sabotasjeleder som både kunne planlegge og improvisere. For Sønsteby ble derfor sabotasjen mot Akersgata begynnelsen på en rekke nye og vel så dramatiske episoder. Aksjonslaget han ledet – i ettertid kalt Oslogjengen – fulgte opp kampen mot Arbeidstjenesten med nye anslag. De meste kjente er kapringen av en større forsendelse med rasjoneringskort (9. august) i Oslo, som kontret NS-regimets forsøk på å tvinge de rømte AT-guttene («gutta på skauen») tilbake fra sine skjulesteder, samt aksjonen mot Arbeidsdirektoratet i Parkveien 8. (28. august).

Sabotasjeaksjonene mot den tyske okkupasjonsmakten

Fra sommeren og utover høsten gikk imidlertid hovedfokuset over til sabotasjeaksjoner som i større grad rammet den tyske krigsøkonomien. I første rekke dreide det seg om en serie med industrisabotasje som Oslogjengen utførte. Først kom sprengningene av produksjonsanleggene for råstoffer til sprengstoffindustrien som svovelsyrefabrikkene på Lysaker og Verpen på Hurum (28. juni). Senere kom aksjonene mot bensin- og oljelagre (som smøreoljelagret på Sørenga 12. oktober), motorer og andre reservedeler til jagerfly (busshallen på Korsvoll 14. august), lokomotiver (Skabo fabrikker på Skøyen 13. september) og våpenproduksjon (luftvernkanonerKongsberg Våpenfabrikk 17. september).

I november 1944 ble Sønsteby kalt over til Storbritannia. Her deltok han i planleggingen av nye oppdrag for KPL i Østlandsområdet, og ved returen til Norge i januar 1945 var han utstyrt med en ny operasjonsinstruks som formaliserte rollen som SLs aksjons- og sabotasjeleder. I forbindelse med «Operasjon Betongblanding» 14. mars 1945, som var et større og koordinert sabotasjeangrep mot sørgående jernbanelinjer for å sinke tyske troppetransporter, sørget Sønsteby og Oslogjengen for å legge administrasjonsbygget til NSB på Jernbanetorget i grus. Etter årsskiftet kunne imidlertid en større del av sabotasjen i Oslo-området overlates til sabotørene i Aks. 13.000, som var betegnelsen på nye lokale aksjonsgruppene i Distrikt 13 Stor-Oslo. De siste månedene av okkupasjonen utførte «Nr. 24» og hans folk en rekke vakt- og eskorteoppdrag for SL.

Likvidasjonen av statspolitisjef Marthinsen

I likhet med andre KPL-medlemmer deltok Sønsteby i likvideringer av farlige angivere. Likvidasjonene økte de to siste okkupasjonsårene, men beslutningen om å likvidere sjefen for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen, innebar en ytterligere opptrapping av motstandskampen. Martinsen var ingen angiver i ordets egentlige betydning, men med sin svært pågående innstilling til videre kamp mot hjemmefronten ble han ansett som en av motstandsbevegelsens aller farligste motstandere. Oppgaven med å planlegge attentatet, som fant sted i Blindernveien om morgenen 8. februar 1945, ble tildelt «Nr. 24» og Oslogjengen. Okkupasjonsmaktens forventede gjengjeldelse kom umiddelbart i form av 34 dødsdommer, hvorav 28 endte med fullbyrdede henrettelser av norske motstandsfolk på Akershus festning 9. og 10 februar 1945.

Beslagleggelsen av arkivene til Justis- og Politidepartementene

Opplysninger som hjemmefrontledelsen mottok i april 1945, fortalte at NS-ledelsen planla å brenne en rekke arkiver i de to departementene for å slette sporene av sine misgjerninger. Oppdraget med å sikre de meste sentrale arkivene gikk til Sønsteby og Oslogjengen. Departementene lå kun et steinkast fra hverandre, og de inneholdt store mengder av viktig dokumentasjon som måtte sikres til det forestående rettsoppgjøret. Fordelt på to aksjonslag, og forsterket med fire aksjonskarer fra Aks.13.000, overmannet «Nr. 24» og hans folk vaktene i de to bygårdene (i Akersgata og Grubbegata). De beslaglagte arkivskapene ble med sitt kompromitterende innhold lempet opp på en lastebil og transportert til en tryggere forvaring.

Kontakten med kommunistene og Sabotørenes Landsforbund

Som SOEs og SLs ledende operatør i Oslo-området hadde også Sønsteby over lengre tid opprettholdt kontakt og utvekslet tjenester med representanter for den kommunistiske motstandsbevegelsen. Han hadde ved flere anledninger hjulpet kommunistene med rasjoneringskort og andre livsnødvendigheter, og ledere for Norges Kommunistiske Parti (NKP) viste ved flere anledninger til sin kontakt med «Nr. 24». NKP, som disponerte egne sabotasjegrupper, hadde lenge ønsket å inngå et nærmere samarbeid med Milorg. For å markere en viss politisk distanse til sine sabotørgrupper og legge til rette for en videre dialog med militære myndigheter, var de gjenværende NKP-gruppene ved utgangen av 1944 blitt utstyrt med etiketten «Sabotørenes Landsforbund». Forhandlinger om et nærmere samarbeid og en eventuell tilslutning til Milorg som var blitt innledet senhøsten 1944, hadde imidlertid strandet på uenigheter om retningslinjene for den videre sabotasjen.

I slutten av april 1945 forstod imidlertid både NKP og SL at det begynte å haste. NKP ba om nye samtaler, og Jens Chr. Hauge ba Sønsteby om hjelp for å få de «gjenstridige» kommunistene til å slutte rekkene. Da Sønsteby møtte lederne for Sabotørenes Landsforbund i begynnelsen av mai, fikk saken sin endelige løsning. Forhandlingene, som ble sluttført 5. mai, gikk ut at de kommunistiske gruppene uten unntak skulle opptas i Milorg og innlemmes i de lokale milorg-avdelingene. Med dette lyktes Milorg og Hauge med sitt uttalte mål om å forene de militære motstandsgruppene i Norge under én kommando og ett merke, og de kommunistiske gruppene ble omsider anerkjent som en del av de norske Hjemmestyrkene.

Frigjøringen

Gunnar Sønsteby i kapteinsuniform fotografert 8. mai 1945, utenfor Møllergata 19, hovedpolitistasjonen i Oslo.
Gunnar Sønsteby
Av /NTB.

Da nyhetene om det tyske militære sammenbruddet kom på løpende bånd i begynnelsen av mai, mottok Sønsteby ordre om å sette sine folk i full beredskap. En time etter midnatt 8. mai, og vel 10 timer etter at meldingene om den forestående betingelsesløse tyske kapitulasjonen var kjent, fikk Sønsteby beskjeden fra Hauge om oppmøte på Møllergata 19. Oppdraget til Oslogjengen gikk utpå å sikre politistasjonen mot fanatiske nazister som en fryktet ville angripe bygningen hvor en ny norsk politiledelse nettopp var innsatt, og hvor flere representanter for hjemmefrontledelsen befant seg. Sidegatene ble avsperret og barrikadert, og Oslogjengen gikk i stilling inntil lokale milorg-avdelinger overtok vaktholdet på morgenkvisten.

På ettermiddagen 8. mai opprettet Sønsteby Oslogjengens nye hovedkvarter. Det lå i Thomas Heftyes gate og hadde tidligere vært residensen til NS-statsråden Eivind Blehr. De neste dagene utførte Sønsteby og Oslogjengen en rekke forskjellige vaktoppgaver. Da kronprins Olav kom til Oslo 13. mai som forsvarsjef sammen med en regjeringsdelagasjon på fem statsråder, ble «Nr. 24» utnevnt til politifullmektig av Oslos visepolitimester Henrik Meyer og fikk ansvaret for å etablere en kongelig livvakttjeneste. Sønsteby forsterket Oslogjengen med noen nye aksjonsfolk, og med denne styrken av sabotører fungerte han frem til utløpet av september som sjef for kongefamiliens livvakt.

Etterkrigsårene

Intervju med Gunnar Sønsteby i forbindelse med filmen «Max Manus» i 2008. Til høyre Knut Joner, som spiller Sønsteby i filmen.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Høsten 1945 reiste Sønsteby til USA for å arbeide ved «Statens Innkjøpskontor» i New York og studere på Harvard Business School. Etter avlagt eksamen og noen år for oljeselskapet Esso i USA og Panama, ble han tilbudt en jobb i Norge. I 1950 ble Saugbrugsforeningen i Halden hans nye arbeidsgiver. Her begynte han som personalsjef og avanserte senere til salgs- og personaldirektør. Ved siden av stiftet han helikopterselskapet «Scancopter-Service» (senere «Helikopter Service») sammen med vennen og KPL-mannen Erling Lorentzen.

Familieliv og senere yrkeskarriere

Sønsteby, som var Lorentzens forlover da sistnevnte i mai 1953 giftet seg med prinsesse Ragnhild, hadde noen uker tidligere giftet seg med Anne-Karin Jarlsby fra Oslo. Sammen fikk ekteparet tre døtre. Da han i 1968 avsluttet sitt virke for Saugbrugsforeningen og begynte som direktør for den nye oljedivisjonen til Akers mekaniske Verksted, flyttet familien til Oslo. Her valgte Sønsteby å fratre etter bare to år. Han etablerte seg med egen konsulentvirksomhet hvor han på 1970-og 1980-tallet utførte en rekke oppdrag for oljeselskapene Phillips Petroleum Company og Getty Oil. Sønsteby fortsatte sin konsulent- og lobbyvirksomhet for selskaper i olje- og offshorebransjen til et stykke ut på 1990-tallet. Men formidlings- og foredragsvirksomheten om okkupasjonsårenes motstandskamp – med utgangspunkt i hans egne dramatiske opplevelser fra krigsårene, ble snart det viktigste.

Arbeidet for krigsveteranene

De to krigsveteranene Max Manus (til venstre) og Gunnar Sønsteby fotografert i 1994.
Av /NTB.

Sønsteby ble tidlig opptatt av å støtte opp om Krigsinvalideforbundets kamp for å bedre de sosiale levekårene for de mange grupper av veteraner som slet med sine fysiske og psykiske senvirkninger av krigsdeltakelsen. Inntil 1968 – med «Tilleggsloven» – falt det store flertallet av disse utenfor de snevre kriteriene for den daværende krigspensjonslovgivningen. I flere tiår var han også medlem av «Det rådgivende utvalg for krigspensjonering» og «Samarbeidsrådet for krigsveteranorganisasjonene i Norge».

Utmerkelser

For sin innsats under krigen ble Sønsteby i 1946 tildelt Krigskorset med tre sverd. Fra USA og Storbritannia fulgte henholdsvis «Medal of Freedom with Silver Palm» og «Distinguished Service Order», og han er dermed Norges høyest dekorerte borger.

I 2006 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. I 2009 mottok han St. Hallvardmedaljen. I april 2012, kort før sin død, ble han den første mottakeren av Forsvarets Hederskors. Denne utmerkelsen, som ble innstiftet 30. januar 2012, gis av forsvarssjefen for særlig fortjenstfull innsats i eller for Forsvaret.

Ettermæle

Statuen av Gunnar Sønsteby i Karl Johans gate, Oslo.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Sønstebys egen bok «Rapport fra Nr. 24» utkom første gang i 1960 og ble en bestselger. Boka utkom i en rekke nye utgaver og foreligger på hele sju forskjellige språk. En noe komprimert beretning, «Bak rapportene», utkom i 1985. Da dokumentarfilmen «Rapport fra Nr. 24» ble vist på NRK i tre timelange episoder i 1994, nådde Sønsteby et nytt og mye yngre publikum.

I 2007 ble det på Solli plass i Oslo avduket en statue av Gunnar Sønsteby, laget av Per Ung. 11. januar 2014 ble «mannen med sykkelen» flyttet til Karl Johans gate og formelt gitt som gave til Oslo Kommune.

Gunnar Sønstebys minnefond ble stiftet 31. oktober 2013. Fondet foretar årlige tildelinger av «Gunnar Sønstebys Pris» til personer eller organisasjoner som med ord eller handling har bidratt til å trygge Norges nasjonale frihet og uavhengighet gjennom sitt engasjement for grunnleggende demokratiske verdier.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Christensen, Jan (2005): Oslogjengen. Europas beste sabotørgruppe. Orion. Oslo.
  • Færøy, Frode (2017): Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Dreyers Forlag. Oslo.
  • Moland, Arnfinn (1999): Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945. Orion. Oslo.
  • Moland, Arnfinn (2004): Gunnar Sønsteby : 24 kapitler i Kjakans liv. Orion. Oslo.
  • Sønsteby, Gunnar (1960): Rapport fra «Nr. 24». Ernst G. Mortensens forlag. Oslo.
  • Sønsteby, Gunnar (1985): Bak rapportene. Ny rapport fra «Nr. 24» i Kompani Linge. Aventura. Oslo.

Kommentarer (3)

skrev Arve Manum

Som den første i historien, er Gunnar «Kjakan» Sønsteby tildelt Forsvarets Hederskors. http://www.ba.no/nyheter/irix/article6027665.ece

skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for innspill. Jeg har oppdatert artikkelen med informasjon om tildelingen. MvhMarte Ericsson RysteRedaktør

skrev Knut Are Tvedt

Bør vel nevne Per Ungs statue fra 2007, den står fra 2014 i Karl Johans gate.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg