Felttoget ved Narvik 9. april til 10. juni 1940

Felttoget ved Narvik, også kalt "Slaget om Narvik", var kamphandlingene som fant sted i Narvik og omegn etter den tyske invasjonen av Norge under andre verdskrig.  Kamphandlingene varte fra 9. april og fram til de norske styrkene startet demobilisering 8. juni og de kapitulerte 10. juni. Felttoget ved Narvik skiller seg ut fra felttoget i Sør-Norge ved at de norske og allierte styrkene gjennomførte offensive operasjoner over tid, de hadde sjøherredømme og numerisk overlegenhet på land og innledningsvis også i luften.

Narvik var strategisk viktig for Tyskland og de allierte på grunn av utskiping av fra de nord-svenske gruvene, siden Bottenviken fryser til om vinteren. For Tyskland var sælig jernmalmen viktig for krigsindustrien, dermed ble det viktig for de allierte å hindre denne transporten til Tyskland, samtidig var også jernmalmen viktig for den britiske krigsindustrien.

Den tyske invasjonen av Norge og Danmark under andre verdenskrig begynte 9. april 1940. Da angrep Tyskland begge landene i det som ble kalt «Operasjon Weserübung». Et ledd i angrepet var en tysk landgang i Narvik og omegn. Angrepet på Narvik var starten på 62 dager med kamper. På land var det mellom 8000­–10 000 norske soldater, ca. 25 800 allierte og opp mot 6 000 tyske soldater. Ikke alle disse styrkene var involvert i kampene samtidig.

Tyske styrker tok kontrollen over Narvik og flere områder rundt 9. april. 13. april klarte de norske styrkene å stanse den tyske fremrykningen ved Lapphaugen, i luftlinje ca. 33 km nordøst for Narvik. Samme dag nedkjempet den britiske marinen de siste tyske jagerne og en ubåt i Ofotfjorden ved Narvik og opprettet alliert sjøherredømme. Dette førte til at den tyske styrken på land var isolert og måtte belage seg på etterforsyninger fra fly og noe med tog gjennom Sverige.

Norske styrker startet en offensiv mot områdene under tysk kontroll 24. april, og fra 30. april var også allierte soldater med i denne offensiven. Narvik ble gjenerobret 28. mai i en kombinert operasjon mellom de allierte og nordmenn. Byen ble ikke holdt lenge. De allierte styrkene hadde på dette tidspunktet fått ordre om å trekke seg ut for å delta i kamper på kontinentet, og 8. juni forlot de siste styrkene Nord-Norge. Samme dag startet de norske styrkene å trekke seg tilbake for å demobiliseres. Ved midnatt 9. til 10. april inntrådte våpenstillstand og 10. juni kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge.

General Carl Gustav Fleischer ledet de norske styrkene under felttoget ved Narvik.

Carl Gustav Fleischer av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

En tysk styrke bestående av 10 jagere seilte inn Ofotfjorden 9. april ca. kl. 03:10. På tur inn Ofotfjorden delte styrken seg i tre. En del gikk til Ramnes og Hamnes for å erobre de norske kystfortene man trodde befant seg i området, men som aldri var kommet lenger enn til planleggingsstadiet. En del gikk opp Herjangsfjorden til Bjerkvik, i luftlinje ca. 15 km nord–nordøst for Narvik, for å ta militærleiren Elvegårdsmoen og lagrene til Nord-Hålogaland infanteriregiment nr. 15. Den tredje delen gikk inn mot Narvik. I snøværet ble de to norske panserskipene Eidsvold og Norge, som lå klar til kamp utenfor Narvik havn, senket. Til sammen omkom 276 mann, mens 96 mann overlevde. Den tyske styrken gikk i land, og etter kort tid og uten kamp overgav oberst og NS-medlem Konrad Sundlo Narvik til de tyske styrkene.

Om kvelden 8. april var det kommet varsler om et mulig nært forestående tysk angrep mot Narvik. General Carl Gustav Fleischer, som ledet de norske troppene i Nord-Norge, hadde da flyttet en infanteribataljon fra Elvegårdsmoen til Narvik i løpet av natt til 9. april. Denne bataljonen kom frem til Narvik omtrent idet Sundlo overgav byen. Ca. 200 norske soldater klarte å narre seg ut av byen samme morgen. De fulgte jernbanen østover til Bjørnfjell, i luftlinje ca. 27 km fra Narvik og ca. én kilometer fra grensen til Sverige, og etablerte forsvarsstillinger der.

Ved militærleiren Elvegårdsmoen var det bare en liten norsk vaktstyrke igjen, som raskt overgav seg til de tyske styrkene.

Vraket av Bernd von Arnim, en av jagerne den tyske marinen mistet under sjøslagene om Narvik. 

Bernd von Arnim av Anders Beer Wilse. Falt i det fri (Public domain)

10. og 13. april gikk britiske marinestyrker til angrep mot den tyske, og kampene foregikk i Ofotfjorden, Herjangsfjorden og Rombakken. Det første slaget endte uavgjort, mens britene gikk seirende ut av det andre.

Den 8. april, i forkant av det tyske angrepet, hadde en britisk marinestyrke lagt sjøminer utenfor innløpet til Vestfjorden. Denne styrken ble værende utenfor Lofoten, og om kvelden 9. april fikk deler av styrken i oppdrag å angripe den tyske marinestyrken ved Narvik. Om morgenen 10. april gikk fem britiske jagere til angrep. Angrepet kom overraskende på den tyske styrken som var spredt. Det endte med at begge sider mistet to jagere og at flere skip ble skadet på begge sider.

Sjøslaget fortsatte ettermiddagen 13. april. En større britisk marinestyrke gikk inn i Ofotfjorden og tok opp kampen med de gjenværende tyske jagerne. Etter seks timer var alle de tyske jagerne senket, flere av dem av egen besetning etter at de hadde gått tom for ammunisjon. Britene mistet ingen skip, men hadde flere med til dels store skader. Etter at de hadde svømt i land, ble de tyske marinegastene utrustet med erobret norsk materiell fra Elvegårdsmoen og organisert i kompanier og bataljoner og ble en del av landstyrken. Dette gav en økning i den tyske styrken på ca. 2400 til 2700 mann.

En gruppe tyske bergjegere ved Narvik. Bergjegerne utgjorde tyngden av de tyske stridskrefter i Nord-Norge i 1940.

Tyske bergjegere av Ukjent fotograf/Das Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

De tyske bergjegerne startet umiddelbart med å skaffe seg kontroll over et større område. Styrken som gikk i land i Bjerkvik rykket forsiktig nordover og 12. april kom det til kamp mellom tyske og norske styrker ved Gratangen turiststasjon, i luftlinje ca. 15 km nord-nordøst for Bjerkvik. I løpet av dagen måtte nordmennene trekke seg tilbake. Først til Lapphaugen, ca. 5 km østover og deretter til Fossbakken, ytterligere 5 km nordøst. 13. april stanset norske styrker den tyske fremrykningen ved Jordbrua mellom Lapphaugen og Fossbakken. Etter dette trakk de tyske styrkene seg tilbake til Lapphaugen og etablerte seg i forsvarsposisjoner.

Den norske styrken som narret seg ut av Narvik om morgenen 9. april fulgte jernbanen opp til Bjørnfjell. Her etablerte de seg i forsvarsposisjoner for å hindre at tyskerne fikk kontroll over jernbanen. 16. april ble nordmennene overraskende angrepet, og etter en kort kamp trakk store deler av styrken seg over til Sverige og ble internert, mens ca. 45 stykker ble tatt til fange.

Norske soldater nord for Narvik med en Colt mitraljøse m/29, et rekyldrevet maskingevær.

Norske soldater av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Allerede om morgenen 9. april hadde general Fleischer gitt ordre om full mobilisering i Nord-Norge. Elvegårdsmoen var tatt av de tyske styrkene, noe som førte til utfordringer med å sette opp styrkene fra Nord-Hålogaland. De andre avdelingene i Nord-Norge hadde sine oppsettingssteder intakt og ble satt opp uten problemer.

14. april gikk britiske styrker i land i Harstad og Sjøvegan. Den allierte styrken ble ledet av flåteadmiral lord Cork. I perioden fra 28. april til 9. mai ankom franske og polske styrker under kommando av general Antoine Béthouart. I tillegg ankom også et betydelig antall luftvernavdelinger og støttepersonell.

Det ble presset hardt på fra den britiske regjeringen, særlig av marineminister Winston Churchill, for at den britiske styrken skulle gjennomføre en landgang i Narvik. Dette mente den allierte landstyrkesjefen generalmajor Piers Mackesy ikke var mulig å gjennomføre uten store tap. 13. mai overtok generalløytnant Claude Auchinleck som alliert landstyrkesjef.

24. april angrep de norske styrkene tyske stillinger for første gang. Angrepet var todelt. En styrke angrep vestover frontalt mot stillingene ved Lapphaugen, mens en styrke angrep i flanken fra Tennevoll, ca. 10 km nord for Gratangen, over Fjordbotteneidet mot Gratangen. Angrepet skjedde i snøstorm, og avdelingene som angrep mot Lapphaugen måtte avbryte. Styrken som angrep i flanken kom frem til de planlagte stillingene i fjellsiden nord for Gratangen, men på grunn av været kunne de ikke se riksvei 50 gjennom Gratangen. De måtte derfor gå ned i Gratangen for å klare å avskjære den tyske retrettveien. De var utslitte etter marsjen i uværet og tok stilling i husene for å kunne hvile ut. Om morgenen 25. april gikk tyske styrker til angrep mot infanteribataljonen. De tyske styrkene brukte fangede nordmenn, inkludert sivile, som skjold i angrepet. På norsk side falt det 34 mann, 64 ble såret og 180 savnet (tatt til fange). De tyske styrkene hadde seks døde, 16 sårede og tre savnede.

De franske alpejegerne ble satt inn i Gratangen, og fra 30. april gjennomførte de operasjoner i Labergdalen i samarbeid med en norsk brigade som gjennomførte operasjoner langs Riksvei 50 over Gratangseidet. En annen norsk brigade førte sine operasjoner oppe på fjellet gjennom Gressdalen og etter hvert inn mot svenskegrensen. Tyskerne hadde befestet seg på fjelltoppene slik at mye av kampene gikk ut på å erobre fjelltoppene.

3. mai trakk de allierte styrkene seg ut av Sør-Norge, og 5. mai overgav de siste sør-norske styrkene seg. Dette førte til at Fleischer måtte opprette en ny sørfront sør i Helgeland. Dette for å hindre den tyske fremmarsjen fra Nord-Trøndelag og muligheten til å forsterke den tyske styrken ved Narvik. Innledningsvis ble dette gjort av norske styrker fra infanteriregiment 14. Etter hvert satte britene inn fem selvstendige kompanier og til slutt en brigade i disse operasjonene.

13. mai gjennomførte de allierte en landgang i Bjerkvik, som var holdt av tyske tropper. Denne første allierte landgangen i andre verdenskrig mot en strand som ble forsvart av fiendtlige soldater, ble utført av britiske skip og franske soldater fra fremmedlegionen. Angrepet startet da de britiske skipene bombarderte Bjerkvik, noe som førte til at 14 sivile ble drept og store materielle ødeleggelser. Landgangen møtte noe motstand, men var vellykket – og de franske styrkene klarte raskt å ta Elvegårdsmoen. De gikk deretter sammen med alpejegerne og en norsk brigade ved Skoglund. Videre tok de Øyjord, en forutsetning for å kunne gjennomføre et angrep mot Narvik.

De tyske styrkene var isolert, men fikk forsyninger og forsterkninger inn med sjøfly, fallskjermdropp og via svensk jernbane. Forsterkningene som kom med tog var forkledd som personell fra Røde Kors, men var i virkeligheten militære spesialister (etterretningspersonell, maskingeværskyttere, bombekastermannskaper og sanitetspersonell). Totalt kom det ca. 1130 mann, 230 med jernbane og ca. 900 ved fallskjerm/fly. Flertallet, ca. 920 av disse, kom i de tre siste ukene av felttoget, i perioden 20. mai til 9. juni.

Ved midnatt natt til 28. mai innledet de allierte og norske styrkene angrepet mot Narvik. De møtte sterk motstand, men klare å kjempe seg opp mot Taraldsfjell, og på ettermiddagen inntok norske soldater Narvik.

29. april ble det satt inn en britisk og en fransk bataljon sør for Ankenes. I dagene 14.–19. mai overtok den polske brigaden denne sektoren. De tyske styrkene gjennomførte flere motangrep uten å lykkes med å slå dem tilbake. Som en del av angrepet mot Narvik gjennomførte de polske styrkene et angrep mot Ankenes og mot bunnen av Beisfjorden. Ankenes ble tatt 28. mai, mens Beisfjorden ble tatt om kvelden 30. mai.

Den 24. mai fikk de allierte styrkene ordre om at de skulle evakueres. Årsaken var den hurtige tyske fremrykningen på kontinentet, som gjorde at det var mer behov for styrkene til forsvar av Frankrike og England. Avgjørelsen ble meddelt den norske regjeringen 1. juni. Evakueringen av allierte styrker startet 4. juni, og 8. juni var de siste styrkene ute. Om kvelden 8. juni rykket de tyske styrkene igjen inn i Narvik. Samme dag startet demobiliseringen av de norske styrkene.

Den 7. juni forlot kongen, kronprinsen og de fleste av regjeringsmedlemmene Norge på den britiske krysseren HMS «Devonshire». 9. juni ble det forhandlet frem våpenstillstand fra midnatt natt til 10. juni, og om ettermiddagen 10. juni ble kapitulasjonsavtalen underskrevet.

Felttoget ved Narvik hadde noen særegenheter sammenlignet med felttoget i Sør-Norge. Kampene var konsentrert rundt et relativt lite geografisk område, og de norske styrkene kunne gjennomføre en tilnærmet full mobilisering uten for store forstyrrelser. Alliert marine opprettet raskt sjøherredømme, noe som førte til at den tyske styrken ble isolert. Norske og allierte styrker hadde også numerisk overlegenhet og var i stand til å gjennomføre offensive operasjoner. Innledningsvis hadde de allierte luftoverlegenhet, men denne ble redusert etter som tyskerne klarte å etablere flyplasser stadig lenger nord i Sør-Norge.

På grunn av utskipning av jernmalm og tilknytningen til de svenske jernmalmfeltene hadde Narvik strategisk betydning for både de allierte og Tyskland. I løpet av kampene ble den strategiske betydningen redusert, blant annet fordi de tyske styrkene erobret jernmalmgruvene i Frankrike. Derimot fikk Narvik en viktig betydning for den allierte krigsmoralen. Dette ser vi blant annet ved at det britiske krigskabinettet beordret de allierte militære lederne ved Narvik til å gjennomføre gjenerobringen. Lederne lokalt ønsket ikke å gjennomføre erobringen av Narvik etter at de hadde fått ordre om å trekke seg ut. Den tyske marinen mistet ti av sine moderne jagere og en ubåt i slaget, noe som var en stor del av den lille tyske flåten. Tapet kan ha veid tungt i den tyske beslutningen om å ikke gjennomføre «Operasjon Seelöwe» – invasjonen av Storbritannia

  • Derry, T. K. (1952). The campaign in Norway. London: Her Majesty's Stationary Office. 
  • Haarr, G. H. (2010). The battle for Norway, April-June 1940. Barnsley: Seaforth Publ.
  • Haarr, G. H. (2016). I skjul for fienden : historien om den britiske flåtebasen i Skjelfjord, Lofoten april-mai 1940. Stamsund: Orkana.
  • Hauge, A. (1995). Kampene i Norge 1940 : B. 2 (2. rev. utg. ed.). Sandefjord: Krigshistorisk forl. Finn boken
  • Hubatsch, W. (1960). "Weserübung" : die deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen 1940 : nach amtlichen Unterlagen dargestellt, mit einem Anhang: Dokumente zum Norwegenfeldzug 1940 (2. völlig neu bearb. Aufl. ed. Vol. Bd. 7). Göttingen: Musterschmidt.
  • Klatt, P. (1958). Die 3. Gebirgs-Division 1939-1945. Bad Nauheim: Verlag Hans-Henning Podzun.
  • Lindbäck-Larsen, O. (1965). Krigen i Norge 1940. Oslo: Gyldendal.
  • Lunde, H. O. (2009). Hitler's pre-emptive war : the battle for Norway, 1940. Drexel Hill, Pa: Casemate.
  • Ruge, O., & Riste, O. (1989). Felttoget : general Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Oslo: Aschehoug. Finn boken
  • Sandvik, T. (1965a). Krigen i Norge 1940 : [13-14] B. 1 : Operasjonene til lands i Nord-Norge 1940 Hærens nøytralitetsvakt 1939/40 ; Fredsbruddet og begivenhetene til og med tilbakeerobringen av Gratangen. Oslo: Gyldendal. Finn boken
  • Sandvik, T. (1965b). Krigen i Norge 1940 : [13-14] B. 2 : Operasjonene til lands i Nord-Norge 1940 Operasjonene etter gjenerobringen av Gratangen til demobiliseringen ; Vår vakt i Finnmark. Oslo: Gyldendal. Finn boken
  • Tamelander, M., & Zetterling, N. (2001). Niende april : Nazi-Tysklands invasjon av Norge. Oslo: Spartacus.
  • Ziemke, E. F. (1960). The German Northern Theater of operations 1940-1945 (Vol. No. 20-271). Washington, D.C: Department of the Army.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.