Napoleon 1 Bonaparte, fransk keiser, født i AjaccioKorsika, sønn av Carlo Bonaparte og Maria Letizia Bonaparte, født Ramolino.

Bonaparte begynte som helt ung på krigsskolen. Etter utbruddet av den franske revolusjon i 1789 gjorde Bonaparte en lynrask karriere i det militæret.

I 1799 gjennomførte han et statskupp som satte sluttstrek for revolusjonen. Under en periode med fred gjennomførte han deretter en serie viktige reformer og lot utarbeide den banebrytende loven Code Napoléon, som blant annet bestemte at alle skulle være like for loven. Med støtte i sin popularitet lot han seg krone i 1804 til keiser i Frankrike. 

I årene 1800–1807 gjennomførte Napoleon en rekke vellykkede felttog mot nabolandene. Han var på høyden av sin makt i årene omkring 1810, da han kontrollerte store deler av Europa og innsatte sine slektninger som herskere i europeiske land. 

I 1812 satte han i gang et mislykket felttog mot Russland. Den franske hæren nådde fram til Moskva, men da sto byen allerede i brann, påtent av russerne selv. Deretter kom den russiske vinteren, og bare noen ynkelige rester av den stolte hæren klarte å komme seg levende tilbake til Frankrike. Nå startet de europeiske statene en frigjøringskrig, og Napoleons dager ved makten var talte. Han abdiserte i 1814 og fikk øya Elba i Middelhavet som sitt eget fyrstedømme.

Men midt under Wienkongressen i 1815 vendte han tilbake. Etter å ha steget i land i Sør-Frankrike fikk han folket med seg og gjorde seg igjen til keiser. Europas stater gikk igjen mot han, og ved Waterloo i det nåværende Belgia led han sitt endelige nederlag i 1815. Nå ble han plassert på en av verdens mest avsidesliggende øyer, St. Helena i Sør-Atlanteren, og her døde han seks år senere.

Bonaparte var først korsikansk patriot. Senere kom han i strid med lederen av selvstendighetspartiet, Pasquale Paoli, og han og hans brødre ble ivrige jakobinere. I 1793 måtte familien forlate Korsika.

Bonaparte fikk som svært ung friplass på kadettskolen i Brienne i 1779. I 1784 begynte han på krigsskolen i Paris, og i 1785 var han løytnant i artilleriet. 

Etter den franske revolusjonen gjorde Bonaparte rask karriere i revolusjonsarmeen. I februar 1794 ble han brigadegeneral etter å ha utmerket seg ved beleiringen av Toulon. Han kom i forbindelse med broren til Maximilien Robespierre, på dette tidspunkt revolusjonens fremste leder. Etter brødrene Robespierres fall juli 1794 falt Napoleon i unåde og var en tid uten stilling. Han ble imidlertid oppdaget av tidens ledende politiker, grev Barras, som kunne bruke den unge jakobinergeneralen til å bekjempe monarkistene, og i oktober slo han ned en monarkistisk oppstand i Paris.

I mars 1796 ble han gift med Joséphine de Beauharnais, som hadde gode forbindelser, og i april overtok han kommandoen over den franske armeen som skulle angripe østerrikerne i Nord-Italia. I slutten av april rykket han over grensen til Piemonte, som kort etter ble tvunget til å slutte fred. Deretter beseiret han østerrikerne i en rekke slag, og i oktober 1797 sluttet Østerrike fred i Campo Formio og avstod blant annet Lombardia.

Bonaparte fikk et stort navn, og direktoriet, som satt med den utøvende makten i Frankrike, ble engstelig over hans popularitet. Det gikk derfor med på hans forslag om at han skulle lede en militær ekspedisjon til Egypt. Napoleon ville, som Aleksander den store, erobre Orienten og beseire Storbritannia i India.

I mai 1798 seilte han fra Toulon med 35 000 mann, på veien besatte han Malta, som tilhørte Johannitterordenen, 1. juli landet han ved Alexandria. Han slo mamelukkene ved pyramidene, men like etter ødela den britiske flåten den franske ved Abukir.

Bonaparte hadde med seg franske arkeologer og andre vitenskapsmenn, og han la grunnen til en sterk, kulturell fransk innflytelse i Egypt. Han forsøkte også å modernisere landets administrasjon. Tyrkia hadde erklært krig, og Bonaparte rykket inn i Syria, hvor han ble stanset ved festningen Acre av pest og av den britiske flåten.

Han måtte trekke seg tilbake til Egypt, og her beseiret han en tyrkisk armé som var landsatt ved Abukir.

Napoleon fremstilt som romersk keiser, med laurbærkrans i håret, på en mynt fra samtiden.

Mynt med Napoleon av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Nå fikk Bonaparte melding om at blant annet StorbritanniaØsterrike og Russland hadde dannet en koalisjon mot Frankrike (2. koalisjon). Napoleon drog derfor tilbake til Paris.

9.–10. november (18.–19. brumaire) 1799 foretok han et statskupp. «De yngres råd» ble jaget fra hverandre av soldater. Direktoriet var upopulært, og flertallet i befolkningen hilste kuppet med glede. Det ble opprettet et «konsulat» med tre konsuler. Bonaparte fikk som «førstekonsul» praktisk talt diktatorisk makt.

I 1804 lot han seg etter en folkeavstemning utrope til «franskmennenes keiser» (empereur des Français) under navnet Napoleon 1, og 2. desember samme år satte han kronen på Joséphines hode og en laurbærkrans av sølv på sitt eget i Notre-Dame. Han lot seg også utrope til konge av Italia.

Med brumaire-kuppet og keiserkroningen var den franske revolusjon definitivt over. Napoleon styrte eneveldig, uten noen gang å ta avstand fra de revolusjonære idealer. Han opprettet en ny adel og skaffet seg et stort hoff med sentrum i Tuileriene. Den rojalistiske opposisjonen ble hensynsløst slått ned. Hans makt bygde først og fremst på hæren. Han fremmet handel og den begynnende industrien, og gjorde mye for å bedre kommunikasjonene.

Hans forfatningsreformer, som for en stor del fortsatt står ved lag, innebar en sentralisering av styret, en oppdeling av landet i departementer (fylker) som ble styrt av sentralt utnevnte prefekter, og en sanering av finans- og bankvesenet. Den revolusjonære lovgivningen ble fullført i 1804 gjennom Code Civil (også kalt Code Napoléon), der likhet for loven og privat eiendomsrett var bærende elementer. Dommerne ble uavsettelige embetsmenn.

I 1801 sluttet han også en overenskomst (konkordat) med pave Pius 7.

Napoleon 1 fremstilt av Jacques Louis David på maleriet Napoleon i St. Bernhardpasset (1800). En idealisert fremstilling av feltherren, laget av nyklassisismens fremste maler.

Napoleon Bonaparte av Jacques Louis David. Begrenset gjenbruk

I årene 1800–07 gjennomførte Napoleon en rekke vellykkede felttog mot nabolandene, og gjennom dyktig diplomati hadde han også skaffet seg allierte mot britene. Konflikten dreide seg dels om maktbalansen i Europa, dels kontroll med den voksende handelen. Etter franskmennenes nederlag ved Trafalgar 1805 var Storbritannia den ledende makt til sjøs, mens franskmennene i en rekke slag (Austerlitz 1805, Jena 1806, Auerstedt 1806) sikret seg herredømme på kontinentet.

Etter freden i Tilsit i 1807 stod Napoleon som den fryktede leder av den sterkeste stat på kontinentet. Han utnevnte sine slektninger til konger og fyrster og drømte om å sikre Frankrike og seg selv en lederrolle i verden. Men i de land som han kontrollerte, vakte det uro og strid.

Fra 1808 var det opprør i Spania, som varte helt til 1814. Britene støttet den gerilja spanierne innledet, og i 1809 begynte Østerrike krig på nytt (5. koalisjon). Napoleon vant også denne krigen gjennom flere blodige slag. I 1809 lot han seg skille fra Joséphine for neste år å kunne gifte seg med den østerrikske keiserens datter Marie Louise. I 1811 fødte hun en sønn, Napoleon (2).

Napoleon forsøkte å ramme Storbritannia gjennom fastlandssperringen, en blokade som ble mislykket. Samtidig ble forholdet til tsaren stadig dårligere. I juni 1812 gikk Napoleon til krig mot Russland, og han ledet selv angrepet i spissen for en hær som var på ca. 600 000 mann, blant annet østerrikere og preussere. De russiske soldatene forsvarte seg med stor dyktighet, og ved stadig å unngå slag bevarte de sine styrker godt.

I september nådde Napoleon Moskva, men da vinteren satte inn og forsyningstjenesten sviktet, kunne ikke de franske generalene bli i Moskva. Deler av byen var ødelagt, tsaren avviste alle fredstilbud, og 19. oktober måtte Napoleon begynne tilbaketoget. Det ble en grusom retrett, i kulde og snø, med mangel på mat, medisin og klær, stadig angrepet av fienden. Av armeen på 600 000 vendte bare om lag 10 000 tilbake.

Det katastrofale felttoget til Russland var begynnelsen til slutten for Napoleons makt. Nå samlet hans motstandere seg (6. koalisjon). Preussen og Sverige erklærte seg enig med britene og russerne i at Napoleon måtte gis et avgjørende nederlag. I august 1813 sluttet også Østerrike seg til koalisjonen, og Napoleon led et alvorlig militært nederlag ved Leipzig i oktober samme år. Han måtte nå trekke seg tilbake til Frankrike og klarte med atskillig dyktighet å holde angriperne borte vinteren 1813–14.

Men nå var det franske folk blitt lei av hans kriger og ønsket å stanse blodsutgytelsene. 31. mars 1814 kapitulerte Paris, 2. april erklærte senatet Napoleon for avsatt og 7. april måtte han undertegne sin tronfrasigelse i slottet Fontainebleau. To uker senere tok han avskjed med garden og reiste til Elba, som seierherrene hadde overlatt ham. Der fortalte hans venner ham snart etter at det var misnøye i Frankrike med det nye regimet.

1. mars 1815 gikk han i land i Sør-Frankrike med 1500 mann. De soldater som ble sendt mot ham, sluttet seg med begeistring til ham, og 20. mars rykket han inn i Paris uten å ha møtt motstand. Han utstedte en ny, mer liberal forfatning, men stod på ny overfor en koalisjon av alle Europas andre stormakter. Det lyktes ham å samle en ny hær på 125 000 mann som rykket inn i Belgia. 18. juni led han et avgjørende nederlag ved Waterloo mot britene under Wellington og prøysserne under Gebhard Leberecht von Blücher.

22. juni abdiserte Napoleon etter «de hundre dagene», snart 46 år gammel. 9. juli måtte han gå om bord i en britisk krysser. Han ble deportert til St. Helena, en liten fjelløy i Atlanterhavet. Her dikterte han sine memoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821. I 1840 ble hans kiste ført til Paris og bisatt i Invalidedomen.

Få personer har dominert og fascinert sin samtid og ettertid så mye som Napoleon. Oppfatningene av ham er også svært ulike. Sikkert er det at han hadde en veldig arbeidskraft, en sjelden evne til å fastholde enkeltheter og samtidig beholde oversikten, en enestående evne til konsentrasjon og en konkret, skapende fantasi.

Som feltherre hadde han uvanlige evner, både strategisk og som inspirator for soldatene. Hans innerste drivkraft var utvilsomt hans vilje til å herske, og han forstod også å påtvinge andre sin vilje. Han innførte Code Civil (Code Napoléon) i mange land, for eksempel Italia og statene lengst vest i Tyskland, og hans styre kunne på mange måter virke «progressivt». Hans politikk viste imidlertid tydelig at han ville utnytte de erobrede land til fordel for Frankrike. Napoleon hadde ikke noen forståelse av de nasjonale bevegelser. Sosialt sett var han borgerskapets keiser for så vidt som han opprettholdt og forsvarte revolusjonens sosiale resultater. Men samtidig var han autoritær, og han hadde ingen sympati for åndelig og politisk frihet. Hans reformer gjorde ugjenkallelig slutt på det førrevolusjonære regimet. Men samtidig ble hans nederlag slutten på Frankrikes storhetstid.

Spesielt i Frankrike er det et utall legender om Napoleon. Det er trykt flere samlinger av Napoleons brev, og litteraturen om ham er mer omfattende enn om kanskje noen annen historisk person. 

Det finnes mange kjente billedlige fremstillinger av Napoleon. Blant de mest kjente er J. L. Davids portretter (David var keiserens hoffmaler fra 1804): Napoleon til hest på St. Gotthard (1800, slottet i Berlin), Napoleons kroning (1805–07, Louvre) og Utdeling av ørnene (1810, Versailles).

  • K. Mykland: Revolusjonstid og Napoleonstid (bd. 13 i Cappelens Verdenshistorie, 1985
  • K. Tønnesson: To revolusjoner (bd. 10 i Aschehougs Verdenshistorie, 1985).
  • Lindqvist, Herman: Napoleon, 2005, isbn 82-525-6155-1, Finn boken
  • Zamoyski, Adam: 1812 : Napoleons russiske tragedie, 2007, isbn 978-82-516-2331-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. november 2014 skrev Tor-Ivar Krogsæter

Hei. Dere burde tilføye det som etter all sannsynlighet var fødenavnet hans, Nabullione Buonaparte. Dette jf. H. Lindqvist (_Napoleon_, Schibsted Forlagene, Oslo 2005, s. 13).

Med vennlig hilsen
Tor-Ivar Krogsæter
masterstudent i historie
UiT – Norges arktiske universitet

27. november 2014 svarte Georg Kjøll

Hei Tor-Ivar. Når jeg prøver å undersøke dette ser det ut som "Nabulione di Buonaparte" (med én 'l') er den riktige korsikanske stavemåten. Tror du det kan stemme?

Alt godt fra Georg

27. november 2014 svarte Tor-Ivar Krogsæter

Tja, si det… Encyclopædia Britannica sier «Napoleon I, French in full Napoléon Bonaparte, original Italian Napoleone Buonaparte» (den franske skrivemåten burde selvfølgelig også være med i artikkelen), Wikipedia sier «Napoléon Bonaparte (French pronunciation: ​[napɔleˈɔ̃ bɔnaˈpaʁt], born Napoleone di Buonaparte» mens New World Encyclopedia sier «He was born Napoleone di Buonaparte (in Corsican, Nabolione or Nabulione) in the town of Ajaccio on Corsica on August 15, 1769, only one year after the island was transferred to France by the Republic of Genoa. He later adopted the more French-sounding Napoléon Bonaparte.»
Jeg vil anta at det da, som så mange andre plasser i Europa (og verden for øvrig) ikke var standardiserte skrivemåter, og at man derfor finner ulike skrivemåter. Sånn sett vil jeg anta NWE er nærmest sannheta, i og med at de viser til flere _korsikanske_ skrivemåter. Forma «Nabulione» (av de foreslått av NWE) er nærmest den Lindqvist nevner, og etternavnet med «di» fornavn, er vel ikke uvanlig. Man kan vel skrive at «dåpsnavnet var Nabul(l)ione (di) Buonaparte» eller noe lignende, så har man helgardert seg. Som nevnt: Det var neppe standardisert hvordan navnet skulle skrives. I fjerde bildesamling i Lindqvists bok, viser han for øvrig et knippe signaturer med datering. Ut fra disse kan man datere endringa fra «Buonapart(e)» til «Bonaparte» til mellom 1795 og 1796; mens han gikk over til å signere «Napoleon» i stedet for «Bonaparte» en gang mellom 1798 (Egypt) og 1804; videre til «NP» rundt 1807, vekslende mellom de «NP», «Napoleon» og fullt navn; til han på Longwood, Sankt Helena tydelig hadde bedre tid, og signerte et fullt leselig «Napoleon». (Lindqvist 2005: bildene mellom sider 320 og 321.)

28. november 2014 skrev Geir Lima

I motsetning til fransk og italiensk har korsikansk aldri vært et nasjonalspråk, og mangler derfor en fast normering. Da Napoleon ble født fantes det ikke noen normering i det hele tatt av korsikansk, og navnet hans ville kunne bli skrevet på mange forskjellige måter. Det finnes mange varianter av navnet på korsikansk (Napulione Buonaparte, Nabulionu Bonaparte osv.), og den ene varianten kan ikke sies å være mer korrekt enn den andre.
I fødselsattesten hans (skrevet på italiensk) står det Napoleone.

Korsikansk er et språk som har svært mye til felles med italiensk (særlig toskansk), og både Napoleone og Bonaparte (Buonaparte) er italienske navn. Napoleone er et gammelt italiensk fornavn, kjent fra middelalderen. Etymologisk kan det dreie seg om en italiensk form av det germanske navnet Nibelung, eller om et navn avledet av bynavnet Napoli og leone ("løve").
Vennlig hilsen,
Geir Lima
Fagansvarlig for fransk og italiensk

29. november 2014 svarte Geir Lima

Det kan legges til at administrasjonsspråket på Korsika på 1700-tallet var italiensk. Uavhengighetserklæringen fra 1755 er skrevet på italiensk, og den korsikanske frihetskjemperen Pasquale Paoli ønsket at italiensk skulle være offisielt språk på Korsika. Da Napoleon ble født, ble offentlige dokumenter skrevet på italiensk. Man kan derfor si at hans opprinnelige fornavn var Napoleone, slik det står både i fødsels- og dåpsattesten hans.

4. desember 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Geir,

Takk for interessant og oppklarende opplysninger! Jeg har nå lagt til Napoleone Bonaparte i faktaboksen. Såvidt jeg forstår endret han selv Buonaparte til Bonaparte, så da tenker jeg det er mest korrekt å bruke. Ser det greit ut slik, synes dere? Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

6. desember 2014 svarte Geir Lima

Familien brukte begge formene, både Bonaparte og Buonaparte. I Napoleons dåpsattest står det Napoleone Bonaparte, mens faren, Carlo, signerte den samme dåpsattesten med navnet Buonaparte. Da Napoleon kom til militærskolen i Brienne som tiåring i 1779, brukte han navnet Napoleone Buonaparte. Det sies at de andre elevene gjorde narr av ham på grunn av dette merkelige og fremmede navnet. Etter 1796 brukte han bare formen Bonaparte, som fungerte bedre på fransk enn Buonaparte.

8. desember 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Takk for nok et opplysende og oppklarende svar!
Mvh Marte;)

5. desember 2014 skrev Tor-Ivar Krogsæter

Ja, det ser greit ut slik, ja. Det kan kanskje være greit å tilføye informasjonen til Geir Lima, slik at det står for eksempel slik:
«OGSÅ KJENT SOM
Napoleone Bonaparte (italiensk/korsikansk, jf. fødsels- og dåpsattest)»
Etter hva jeg husker (jeg har ikke tid til å let gjennom kildene mine nå), endret N. skrivemåten selv, ja. Dette kan og jamføres med endringene i signaturen, som referert tidligere.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.