Borgerkrigstiden er et mye brukt navn på en periode i norsk historie der flere konger eller kongsemner kjempet om makten i riket. Borgerkrigstiden begynte etter Sigurd Jorsalfares død i 1130. Sluttpunktet settes ofte til 1217, da Håkon Håkonsson ble enekonge, men trekkes noen ganger helt til 1240, da Skule jarls opprør mot Håkon var over.
Faktaboks
- Også kjent som
-
borgerkrigstida, borgerkrigene, innbyrdeskrigene, innbyrdesstriden, tronstriden
Etter Sigurd Jorsalfares død i 1130 begynte Sigurds sønn Magnus Blinde og halvbror Harald Gille å sloss om hvem som skulle være konge. Det at etterkommere av avdøde konger kjempet om makten, ble et mønster fortsatte i flere generasjoner, selv om det også var fredelige perioder med samkongedømmer, der ulike konger regjerte hver sine deler av landet. Etter hvert dannet det seg langvarige allianser mellom grupper av den politiske og militære eliten, der konsemnene noen ganger bare var gallionsfigurer. De mest betydningsfulle av disse gruppene var birkebeinerne og baglerne.
Birkebeinerne og baglerne inngikk et forlik i 1208 (Kvitsøyforliket), og i 1217 døde den siste baglerkongen, Filippus Simonsson. Etter dette hadde Håkon Håkonsson kontrollen over hele landet, selv om det dukket opp flere opprørere, som ribbungene og hans egen svigerfar, Skule jarl. Skule erklærte seg norsk konge i 1239, men opprøret ble slått ned og Skule drept året etter. Med dette var borgerkrigsperioden endelig over, og den norske «storhetstiden» begynner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.