Opprørerne kalte seg nasjonalister. Nasjonalistene ble ledet av den senere diktatoren Francisco Franco og fikk støtte fra Italia, Portugal og Tyskland, som alle hadde fascistiske statsledere.

Nasjonalister av H. G. von Studnitz/Das Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

Den spanske borgerkrig var en innbyrdeskrig i Spania fra juli 1936 til mars 1939, som endte med general Francos seier og innføringen av et fascistisk diktatur.

17.–18. juli 1936 gjorde de spanske styrkene i Marokko og på Kanariøyene opprør mot regjeringen. Dette førte til en lang borgerkrig, fra juli 1936 til mars 1939. Regjeringstroppene, lojalistene, manglet ledere og disiplin, mens opprørstroppene var vel organisert og utrustet. 17. juli kom general Francisco Franco fra Marokko, og ble 1. oktober utropt som leder for opprørstroppenes, «nasjonalistenes», regjering i Burgos. Fra første stund fikk han støtte av Hitlers Tyskland, Mussolinis Italia og Salazars  Portugal. Vestmaktene Frankrike, Storbritannia og USA gikk inn for en ikke-innblandingspolitikk (Nonintervensjonsavtalen) og ville løse saken fredelig gjennom Folkeforbundet og en våpenembargo. Det var bare Sovjetunionen som støttet den lovlige spanske regjeringen med militære forsyninger.

De ideologiske brytningene i Spania og stormaktenes innblanding tvang folk i mange land til å ta stilling. Fra hele verden strømmet det til frivillige som kjempet på republikkens side i de såkalte internasjonale brigader, som ble en viktig sak for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Brigadene, der rundt 300 nordmenn deltok, spilte en viktig militær rolle i 1936–1937.

Franco ble støttet av opptil 70 000 italienske «svartskjorter», mens Tyskland særlig stilte jager- og bombefly med mannskap til disposisjon for opprørerne. Tyske flys terrorbombing av den lille byen Guernica 27. april 1937 rystet hele den demokratiske verden. Likevel holdt de vestlige stormakter fast ved sin nonintervensjonspolitikk og unnlot å delta i kampene eller selge våpen til Spanias demokratisk valgte regjering. Den 19. november 1936 godkjente Tyskland og Italia offisielt Francos regjering.

Takket være stadige forsyninger av tropper, våpen og ammunisjon fra Italia, Tyskland og Portugal lyktes det Franco å ta praktisk talt hele det sørlige og vestlige Spania før høsten 1937. Den støtten lojalistene fikk fra Sovjetunionen i form av våpen og ammunisjon, var av betydelig mindre omfang. Et dypt fremstøt langs Ebrodalen splittet lojalistenes tropper i to. I april 1938 var mer enn 2/3 av Spania i Francos hender. De internasjonale brigadene ble oppløst i et forsøk på å få alle fremmede styrker ut av Spania, men den nazistiske og fascistiske hjelpen fortsatte. Lojalistenes tropper var på vikende front, og i desember 1938–februar 1939 brøt deres forsvar fullstendig sammen.

I februar 1939 anerkjente Storbritannia og Frankrike de jure Francos regjering, og 24. mars 1939 falt lojalistenes sterkeste støttepunkt, Madrid. Valencia falt også, og borgerkrigen var slutt.

På tross av kanskje en halv million falne løste krigen ingen av Spanias grunnleggende problemer. Franco og storrådet i Falangen møtte i Burgos og erklærte at regjeringen ville bli organisert etter fascistisk mønster. I en erklæring 4. august 1939 ble Franco proklamert som «øverste leder, ansvarlig bare for Gud og historien». Hans makt som diktator ble ytterligere styrket ved at Falangen ble det eneste tillatte parti.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.