Glomma

De viktigste sideelvene i hovedløpet fra vest er, regnet nordfra:

• Vangrøfta, Tunna, Sivilla, Folla, Atna, Imsa, Åsta og Oppstadåa i Hedmark (Innlandet)
• Vorma, Leira og Nitelva i Akershus (Viken)

De viktigste sideelvene i hovedløpet fra øst er, regnet nordfra:

• Hydda (Hadtanjohke) i Trøndelag
• Håelva i Trøndelag
• Nøra, Rena og Flisa i Hedmark (Innlandet)
• Lekumelva (Eidsbergelva, Mysenelva)
• Rakkestadelva i Østfold (Viken)

Glomma kommer fra flere småtjern vest for Nørdre Langsvola (957 meter over havet) i Tydalsfjellene i Trøndelag. Avløpet fra disse småtjernene samles i Mustjønna (857 moh.) som har avløp nordover gjennom Ystesosen (856 moh.) til Grunnsjøen (850 moh.). Herfra renner elva vestover til Storøvlingen (843 moh.), og avløpet herfra, Øvlingsåa, renner sørover til Riasten (803 moh.). Videre sørover kalles den Storelva som munner ut i Rien (748 moh.), Først ved utløpet fra Rien heter elva Glåma (øvre Glåma). Dette viser at det er på et noe feilaktig grunnlag at Aursunden ofte kalles Glommas kilde. Nedenfor Rien tar Glomma opp Hydda fra øst med øverste kilder på svensk side av grensen, og deretter munner den ut i østenden av den 46 km² store Aursunden (691–685 moh.). Fra utløpet i vestenden av Aursunden er Glomma en stor elv som løper bred og for det meste rolig sørover inn i Innlandet (Hedmark) etter å ha passert Røros. Elven renner for det meste rolig også gjennom Østerdalen og Solør.

Ved Kongsvinger gjør Glåma en skarp sving mot vest. Den har antakelig tidligere rent sørøstover gjennom Vingersjøen, over i Vrangselva og videre til Vänern i Sverige. Ved storflom i Glåma kan det ennå gå en del vann denne veien over det lave eidet mellom Vingersjøen og Vrangselva. Dette skjedde senest under storflommene i 1967 og 1995.

Gjennomsnittlig fall på strekningen Aursunden–Vormas munning er 145 centimeter per kilometer, størst i den øvre delen. Sør for Rena ligger fallet gjennomgående under 75 centimeter per kilometer.

Ved utløpet av Øyeren går Glomma vestover og danner en rekke fosser. Dette skyldes oppdemming av det naturlige avløpet mot sør av en mektig morene ved sørenden av Øyeren. På denne strekningen foregår en betydelig kraftproduksjon (Solbergfoss, Kykkelsrud, Vamma). Et tilsvarende fenomen har man i Sarpsborg, hvor en morene tvinger elven ut av sitt naturlige løp og østover, der den danner Sarpsfossen.

Like nord for Sarpsfossen deler elven seg i to. Hovedløpet er det østre gjennom Sarpsborg. Det vestre løpet går gjennom Mingevatnet, Vestvatnet og Visterflo (Ågårdselva) og går sammen med hovedløpet i Rolvsøysund sørvest for Sarpsborg.

Fra Ågårdselva grener et tredje løp, Kjølbergelva gjennom Skinnerflo ut, men dette har minimal vannføring og er stedvis nesten gjengrodd. Dette løpet munner ut i Vesterelva i Fredrikstad.

Utløpet ved Fredrikstad er delt i et vestre og et østre løp, Vesterelva og Østerelva, på hver sin side av Kråkerøy. Fra Vormas munning til utløpet ved Fredrikstad er det gjennomsnittlige fallet 90 centimeter per kilometer. To tredjedeler av det totale fallet på denne strekningen er imidlertid konsentrert til fossene sør for utløpet av Øyeren.

Glomma har ofte hatt flommer som har gjort stor skade. Størst var flommen i 1789, kjent som Storofsen. Vannføringen var da 4700 kubikkmeter i sekundet ved Øyerens utløp mot gjennomsnittlig 705 kubikkmeter. Senere har det vært storflom blant annet i 1860, 1967 og 1995. Flommen på forsommeren 1995 var den største i øvre Glåma siden Storofsen og har derfor fått tilnavnet «Vesleofsen». Kombinasjonen av smeltevann og regn gav da vannføringer på over 3000 kubikkmeter i sekundet ved Elverum og cirka 4000 kubikkmeter nedenfor samløpet av Glomma og Vorma.

De mest utsatte områdene for skadevoldende flom er de lave områdene ved nordenden av Øyeren og i Solør. Dette skyldes både topografien i disse områdene og at Glomma ikke har sjøer mellom Aursunden og Øyeren som kan dempe flommen i elven. Risikoen for flom i Øyeren har blitt vesentlig redusert gjennom tiltak i Øyerens utløp etter flommen i 1967; blant annet sprengning av en omløpstunnel ved utløpet, forbi Mørkfoss/Solbergfoss.

Det har flere ganger vært på tale å kanalisere Glomma. I 1805 ble det nedsatt en kommisjon som skulle undersøke dette, og senere har saken vært tatt opp flere ganger uten konkrete resultater. Flere partier av elven er farbare for båter. Mellom Sarpsborg og Fredrikstad foregår atskillig skipstrafikk, og Sarpsborg med Sannesund (også skrevet Sandesund) er således blant landets viktigste eksporthavner.

Glomma var tidligere både Norges og Nordens viktigste fløtningselv, og store arbeider ble gjort for å lette fløtningen, blant annet ved en tre kilometer lang tunnel mellom Vestvatnet og Visterflo vest for Sarpsborg for å unngå Sarpsfossen. Fløtningen startet ved Follas munning i Glåma i Nord-Østerdal. Det var store lenser i Fetsund (se Fetsund Lenser) ved utløpet i Øyeren og ved Glennetangen/Furuholmen like nord for Sarpsborg. Fløtningen gikk tilbake etter andre verdenskrig, men stabiliserte seg på cirka 0,3 millioner kubikkmeter fra begynnelsen av 1970-årene. Den opphørte i 1985.

Ved utløpet av Glomma ligger et av landets viktigste industriområder, Nedre Glomma med byene Sarpsborg og Fredrikstad. Industrien har tradisjonelt vært basert på elven som energikilde, og som transportvei for industriens viktigste råstoff, tømmer, og de ferdige produktene. Treforedlingsindustrien ligger stort sett i og omkring Sarpsborg. I Fredrikstad-området ga Glomma tidligere grunnlag for sagbruksvirksomhet og trevareindustri.

Den sterke industrialiseringen har redusert fiskebestanden i Glommas nedre del. Ovenfor Sarpsborg er det imidlertid relativt bra med fisk; det er laksetrapper forbi byen i elvens vestre løp. Øyeren er den innsjøen i Norge som har flest fiskeslag.

Evenstad bru er ei spesiell bru i trykkimpregnert furu; den krysser Glåma ved Evenstad i Stor-Elvdal kommune i Innlandet (Hedmark). Glomma bru er ei veibru over Glåma ved Rena i Åmot kommune. Glåma krysses av hengebru på riksvei 25 i Elverum. Årnes bru over Glåma åpnet i 1963. Den er 479 meter lang og laget i betong og stål. Ved kraftverkene ved Funnefoss, Rånåsfoss og Bingsfoss i Akershus (Viken) er det alle steder bruer over Glomma.

Fossum bru er ei hengebru over Glomma ved Askim med spennvidde på 125 meter. Den ble åpnet i 1961. Fylkesvei 115 mellom Skiptvet og Askim går over Vamma bru. I Sarpsborg er det vei- og jernbanebru over Sarpsfossen og motorveibru på E6 ved Sannesund nedenfor fossen, en av landets lengste bruer. I Fredrikstad har det vært høybru rett øst for bysenteret siden 1957.

Navnene Glomma/Glåma har usikker betydning. De kan henge sammen med verbet glåma, 'skinne svakt og blekt', men kan også være avledninger av norrønt glaumr, 'gny, ståk'. I eldre tid ble Glåma bare brukt om den øvre del av elva; den nedre delene ble kalt Raumelfr, avledet av folkenavnet raumar, det vil si 'elva til raumene', se ellers Romerike.

Begge de to navnene Glomma og Glåma er godkjente skrivemåter. I Trøndelag og i Nord-Hedmark er Glåma vanligst, mens Glomma er mest brukt i Sør-Hedmark, Akershus og Østfold. Det er ikke vedtatt noen offisiell grense mellom de to skrivemåtene.

Norges største vassdrag består av en østlig del, Glomma med sideelver, og en vestlig del, Gudbrandsdalslågen med Mjøsa og sideelver. Den vestlige delen, ofte kalt Lågenvassdraget, knyttes til den østlige gjennom Vorma, som har utløp fra Mjøsa og løper sammen med Glomma ved Nestangen. Glommavassdraget har utløp i Fredrikstad i Viken (Østfold).

De største kraftstasjonene i Glommavassdraget etter maskininstallasjon, midlere årsproduksjon og elv, rangert etter midlere årsproduksjon (2019):

* Gir samlet produksjon for flere verk i de respektive fossene

• Norges geografi
• Norges lengste elver

• Frislid, Ragnar: Glomma: Natur og mennesker i elvelandet – fra bergstaden Røros til Festningsbyen Fredriksted, 1995, isbn 82-02-14816-2, Finn boken
• Ryvarden, Leif & Tor Selstad: Glomma, 1985, isbn 82-00-07437-4, Finn boken
• Vestheim, Øivind: Fløting gjennom århundrer : fløtingas historie i Glomma- og Mjøsvassdraget, 1998, isbn 82-90660-19-7, Finn boken