Osvaldgruppen

Osvaldgruppen var en videreføring av Wollweber-organisasjonen, et nettverk for skipssabotasje styrt fra Sovjetunionen med underjordiske forgreninger til en rekke nord- og vesteuropeiske havnebyer. Den norske delen av Wollweber-organisasjonen var fra høsten 1938 ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I årene 1937–1938 utførte organisasjonen omkring 20 sabotasjeaksjoner mot tyske og tyskvennlige staters handelsfartøyer. De aller fleste av Osvaldgruppens anslagsvis 200 menn og kvinner ble imidlertid rekruttert i tidsrommet fra 1941 til 1944, da sabotasjevirksomheten var blitt en del av frihetskampen mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge.

Etter at Wollweber-organisasjonens aksjoner mot skipsfarten stoppet opp ved utgangen av 1938, ble mye av virksomheten konsentrert om forberedelser til sabotasje mot den svenske eksporten av jernmalm. Aktuelle mål var gruver, jernbanelinjer og havner for utvinning, transport og utskiping av jernmalm. Angrep skulle bare iverksettes dersom Sovjetunionen kom i krig med andre europeiske stormakter. Etter avslutningen av Vinterkrigen 13. mars 1940 fikk imidlertid organisasjonen ordre om å innstille sin virksomhet.

Den sovjetiske ordren om å gjenopplive den norske grenen av Wollweber-organisasjonen kom fra det sovjetiske innenriksdepartementet NKVDs avdeling for spesielle operasjoner, og nådde Sunde rundt to uker etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941. Natt til 20. juli detonerte en dynamittladning på skinnegangen mellom Alnabru og Grorud i Oslo. En tilsvarende ladning ble noen dager senere utplassert ved Kværnerbrua mellom Loenga og Bryn, men her sviktet tennanordningen.

De to anslagene ble i midten av august fulgt opp med et mislykket attentat mot den tyske restauranten Lövenbräu i Rådhusgata. To nye forsøk på jernbanesabotasje ble foretatt i slutten av september og ble heller ingen suksess. Etterforskningen som det tyske sikkerhetspolitiet gjennomførte konkluderte med at regn eller kondens hadde sørget for å gjøre de primitive tennsatsene til dynamittladningene defekte.

Langt bedre gikk det med bombene som Osvaldgruppen utplasserte på Østbanestasjonen og Vestbanen 1. februar 1942, på selve dagen for utnevnelsen av Vidkun Quisling til ministerpresident på Akershus festning. Sprengningene demonstrerte at det fantes motstandskrefter i Norge som søkte å ramme den tyske okkupasjonsmakten og deres norske medløpere med målrettede og voldelige virkemidler.

Høsten 1941 disponerte Sunde en kjerne på fem-seks sabotører – tidligere frivillige fra den spanske borgerkrigen som ham selv, samt en noe større krets med aktive medhjelpere fra det gamle Wollweber-apparatet. For en videre opptrapping av sabotasjen trengte Sunde kontakter for hjelp til anskaffelse av håndvåpen og sprengstoff. Men fremfor alt trengte han penger til underhold for seg selv, sine sabotører og deres familier. Allerede tidlig på høsten i 1941 kom Sunde i kontakt med motstandsorganisasjonen «2A». Forbindelsen med 2A sikret Sunde en månedlig sum på 5 000 kroner. Beløpet var en del av et midlene som regjeringen formidlet til motstandsbevegelsen via den norske stockholmslegasjonen.

På nyåret i 1942 overtok den såkalte «Politigruppen» under politifullmektig Asbjørn Bryhn den videre kontakten med Osvaldgruppen. Intensjonen med Politigruppen var at den skulle fungere som en sikkerhetstjeneste for motstandsbevegelsen i og omkring hovedstaden, og de første oppdragene til Sunde handlet om likvidasjoner av angivere og nazistiske politifolk som ble regnet for å være særlig farlige for Milorg. Frem til slutten av mars 1943 utførte Sunde og hans folk fem likvidasjonsoppdrag for Politigruppen og Milorg, hvorav tre aksjoner ga tellende resultat. Sammen med medlemmer av Politigruppen gjennomførte også Sunde en dristig operasjon i juli 1942 da de ved en bløff fikk utlevert to arresterte politifolk fra Oslo kretsfengsel i Åkebergveien.

Det gikk en viss tid før Gestapo for alvor begynte å puste Osvaldgruppen i nakken. Etterforskningen av de første aksjonene høsten 1941 gikk tregt, og frem til våren 1942 hadde arbeidet med å nøste i trådene etter Wollweberorganisasjonen gitt større uttelling. Tyske myndigheter hadde imidlertid fått avgjørende hjelp da Sundes forgjenger, Martin Hjelmen, i slutten av januar 1941 ble utvist av svenske myndigheter til det okkuperte Norge, og i realiteten sendt rett i armene på Gestapo. Avhør av andre arresterte Wollweber-folk i Sverige og Danmark ledet likeledes til pågripelse av de to sentrale Wollweber-kvinnene Ragnhild Wiik og Olga Eltvig i mars-april samme år, og i neste omgang kom turen til fem norske medlemmer i Narvik, Bergen og Oslo, som alle ble pågrepet i august-september 1941.

Ytterligere pågripelser av tidligere Wollweber-medlemmer i Oslo og Bergen, som ble foretatt i første halvdel av 1942, var fremskaffet etter langvarige og pinefulle avhør hvor de mest sentrale norske Wollweber-medlemmene ble utsatt for grov tortur. Det nye gjennombruddet kom imidlertid i Oslo i forbindelse med etterforskning av Osvaldgruppens mislykkede forsøk på å sprenge et ammunisjonslager på Vippetangen utenfor Akershus festning den 3. april 1942. I løpet av to dager ble tre av Sundes sabotører pågrepet, men noe særlig nærmere Sunde og de øvrige sabotørene kom ikke Gestapo i første omgang.

Om morgen 21. august 1942 detonerte en sprengladning som raserte Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate og dødelig såret statspolitibetjent Ivar Tofteberg. Sunde hadde like etter midnatt tatt seg inn i bygningen sammen med fire av sine sabotører. Foruten å rigge ladningen fjernet også sabotørene – på oppfordring fra Asbjørn Bryhn – en større dokumentsamling med etterforskningsmateriale. Tofteberg stod allerede på Politigruppens likvidasjonsliste, men Bryhn var neppe forberedt på at Sunde skulle løse de i utgangspunktet to vidt forskjellige oppdragene i en og samme operasjon, og på den måten slå to fluer i en smekk.

Sprengningen skremte vannet av den sivile hjemmefrontledelsen, som ikke ønsket andre former for motstand enn den ideologisk motiverte striden mot nazifiseringen av samfunnslivet. De sivile hjemmefrontlederne innenfor Kretsen, som i liten grad kjente til Osvaldgruppens tidligere virksomhet, trodde åpenbart at kommunistene stod bak. Kretsen så aksjonen som en torpedo i siden på holdningskampen. Den fryktet at attentatet kunne tenkes å oppmuntre til liknende aksjoner som i neste omgang ville lede til splittelse innenfor hjemmefronten, og med det ødelegge for den brede oppslutningen om den sivile motstanden. Derfor ba Kretsen London-regjeringen om å kringkaste et budskap til den norske befolkningen som klart tok avstand fra slike handlinger.

I jakten på den mystiske «Osvald» kom det i midten av juli 1942 opplysninger som ledet til Sundes hjemsted i Horten, og gjennom videre undersøkelser klarte Gestapos etterforskere i Oslo å avsløre identiteten bak dekknavnet «Osvald Pettersen». Nye avhør av de arresterte pekte i retning av en bestemt adresse i Uelandsgate. Tidlig på morgenen den 21. august slo tysk politi til mot gruppens viktigste tilholdssted. De to sabotørene Alf Kristiansen og Sigurd Hansen, som bare noen timer tidligere hadde vært på «nattarbeid» i Henrik Ibsens gate, ble begge pågrepet – sammen med sistnevntes ektefelle, Rigmor Hansen. En tredje av sabotørene, Håkon Erikssen, ble arrestert på sitt arbeidssted samme dag, og i de påfølgende dagene ble også en rekke av Osvaldgruppens kontakter og medhjelpere pågrepet.

Sundes nærmeste folk var tatt, de fleste dekningsstedene var blåst og Gestapo jaktet på de gjenværende delene av hans apparat. Portrettfoto av Sunde og sabotøren Johan Peter Bruun ble snart publisert i Aftenposten. De samme bildene dukket også snart opp på en etterlysningsplakat som lokket med en dusør på hele 100 000 kroner for opplysninger som resulterte i pågripelse. Sunde, som ikke var til stede da leiligheten i Uelandsgate ble stormet, havnet i en fryktelig knipe og oppsøkte Asbjørn Bryhn. Bryhn sørget for hjelp. Med assistanse fra 2A-operatøren Sverre Ellingsen ble Sunde utstyrt med klær, rasjoneringskort, penger og falske identitetspapirer. Den sivile hjemmefrontlederen Ole Jakob Malm, som også var lege, sørget for at Sunde fikk endret sitt utseende med en parafininnsprøyting i ansiktet.

Etter oppstarten av aksjonsvirksomheten høsten 1941 hadde Sunde opprettholdt en viss kontakt til enkelte sentrale partifolk innenfor NKP. Vinteren 1942 forsøkte den nyvalgte generalsekretæren Peder Furubotn å få Sunde med i arbeidet om å utvikle NKPs nye militærorganisasjon – «Nasjonalgarden», men Sunde var lite lysten på dette. Da partiledelsen i løpet av sommeren bestemte seg for å opprette mindre sabotasjegrupper, sa imidlertid Sunde seg villig til å bistå partiet med å utdanne sabotører og utarbeide planer for industrisabotasje.

Det første sabotasjekurset ble avviklet på Saupeset vest for Nesbyen i Hallingdal i slutten av juli. Fra Hallingdal reiste Sunde videre til Bergen, hvor han avholdt et tilsvarende sabotasjekurs i Os. Sammen med folk fra NKPs distriktsorganisasjon på Vestlandet dro Sunde også til Hardanger med henblikk på senere aksjoner mot de elektrokjemiske industrianleggene i Ålvik, Tyssedal og Odda. Etter de turbulente august-dagene i Oslo dro Sunde tilbake til Saupeset hvor han gjenopptok opplæringen av nye sabotører. Rollene som «sabotasjerådgiver» og sabotasjeinstruktør synes i løpet av september å ha blitt utvidet til oppgaven med å lede partiets nye sabotasjevirksomhet. Samtalene med Furubotn, som denne høsten oppholdt seg på Krosstølen i Hemsedal, resulterte også med at Sunde på å sende et lite vaktlag til Krosstølen som sikring av NKPs hovedkvarter.

Sundes opphold på hytter og støler i fjelltraktene mellom Rukkedalen og Torpo i Hallingdal tok slutt i begynnelsen av mars 1943. Foranledningen var en forespørsel fra Politigruppens daværende leder, Johan Myklebust, som ba om hjelp til å likvidere en farlig angiver. Oppdraget som Sunde utførte i slutten av mars, brakte ham også i nærmere kontakt med Milorgs sentralledelse (SL). Under oppholdet i hovedstaden ble Sunde konsultert om mulige aksjoner mot NS-regimets inngrep i arbeidslivet (hjemlet i Loven om nasjonal arbeidsinnsats av 22. februar 1943). SL fryktet at slike omfattende og inngripende tvangstiltak ville kunne svekke organisasjonens evner til å rekruttere nye medlemmer. Sunde kom opp med flere forslag, og den videre dialogen endte med at SL ga grønt lys for aksjoner mot de to arbeidskontorene i Pilestredet og Heimdalsgata.

Sunde ledet selv aksjonen mot Arbeidskontoret i Pilestredet, som ble utført 20. april 1943 og resulterte i utbrente lokaler og ødelagte arkiver, mens aksjonslaget med Milorg-folk som skulle slå til mot i Heimdalsgata, fikk kalde føtter og innstilte sitt angrep. Aksjonen i Pilestredet fikk dramatiske følger. Sunde selv pådro seg alvorlige brannskader etter fall med en knust molotovcocktail. Blødende og forbrent unnslapp han med et nødskrik. Verre gikk det for to av hans nærmeste folk, Johan Peter Bruun og broren Håkon Sunde, som begge ble arrestert få dager etter og siden henrettet på Trandumskogen. SLs egen aksjonsmann, Reidar Holtmon, som også hadde deltatt i angrepet, ble skutt ned drept da han senere oppsøkte en av leilighetene som Milorg disponerte. I tillegg ble flere medlemmer av SLs dekningsapparat arrestert, blant andre forfatteren Lise Børsum. Gestapo var svært nær ved å trenge inn til kjernen av SL, og Milorg-ledelsen med Jens Chr. Hauge og Kai Holst i spissen holdt på å gå med i dragsuget.

Med hjelp fra SLs folk ble Sunde brakt til en villa på vestkanten hvor han fikk legehjelp og forpleining. I slutten av mai forlot han dette dekningsstedet og gjenopptok kontakten med NKP. Etter avtale med partiets daværende leder for Oslo og Akershus, Torkild Jakobsen, påtok Sunde seg å instruere mannskaper fra Milorgs grupper som tidligere hadde tilhørt «Nasjonalgarden», NKPs tidligere militærorganisasjon.

Sabotasjekursene for Milorg-jegerne fra Oslo øst ble avholdt på hytter i Heggedal og pågikk frem til juli 1943, da de måtte innstilles på grunn av opprullinger i de to milorg-områdene 13.11 og 13.12. En gruppe på 10–12 milorg-jegerne lot seg imidlertid friste av tilbudet om en sabotørtilværelse på heltid, og disse slo følge med Sunde til Skjerva i Lunner. Her opprettet Sunde en provisorisk forlegning inntil han i september samme år da han og sabotørene forflyttet seg til vestsiden av Einavatnet.

På ettersommeren synes Osvaldgruppen å ha omfattet omkring 20 sabotører på Hadeland og i Oslo, samt et tilsvarende antall medarbeidere som bistod aktivt på forsynings- og sambandssiden. I tillegg kunne Sunde trekke betydelige veksler på NKPs organisasjon i Oslo, Akershus, Hadeland og Toten. I løpet av høsten kom nye rekrutter til. En «filial» ble dannet i Tønsberg-området, og en avdeling i Bergen med en mindre avlegger i Stavanger. I tillegg kom flere smågrupper i Nedre Eiker, Drammen, Modum og Ringerike. Ved årsskiftet synes NKPs sabotasjeapparet med Osvaldgruppen som kjerne, å ha omfattet mellom 60 og 70 sabotører, hvorav en stor del i realiteten var illegalister på heltid.

Sabotasjeaksjonene startet opp i midten av august 1943 med fem linjebrudd i jernbanetuneller. Sprengningene omfattet Bergensbanen (Havresting sør for Gulsvik), Dovrebanen (Fåberg og Dombås), Rørosbanen (Stai) samt Østfoldbanen (Hauketo). Dette var den første av tre større og samordnede aksjoner. Frem til utgangen av året gjennomført Osvaldgruppen totalt 14 bekreftede anslag mot jernbanelinjer på Østlandet, og i første halvdel av 1944 fulgte ytterligere 7 sprengninger, hovedsakelig mot jernbanebruer på Ringerike. Ladningene var forholdsvis beskjedne, tennmekanismene hadde svakheter, og angrepene medførte i de fleste tilfeller bare små eller moderate ødeleggelser. Men i sum representerte jernbanesabotasjen mange nålestikk med betydelig skadepotensiale for den skinnegående transporten.

Den mest omtalte av disse jernbaneaksjonene kom 7. oktober 1943, da en tysk troppetransport ble blåst av skinnegangen på Ryghkollen ved Mjøndalen. En av togvognene havnet i Drammenselven, og tyske myndigheter, som senere oppga at to soldater var drept, arresterte over 60 personer fra Drammensdistriktet. Som gjengjeldelse for angrepet ble til slutt fem av gislene henrettet. Flere undergrunnsaviser omtalte aksjonen, og hendelsen ledet i neste omgang til en rekke meningsytringer mellom hjemmefrontledere og eksilmyndigheter om behovet for en aktivisering av den norske motstandskampen.

Frem mot sommeren 1944 gjennomførte også Osvaldgruppen omkring 10 sabotasjeanslag mot virksomheter som produserte for den tyske okkupasjonsmakten. De fleste av dem var aksjoner mot lokale sagbruk på Modum og Ringerike. Av størst betydning var utvilsomt sabotasjen mot Per Kure AS. Industribedriften på Hasle i Oslo produserte transformatorstasjoner, og i ettertid er Per Kure-aksjonen vurdert som den kanskje mest betydningsfulle industrisabotasjen som ble utført av noen norsk hjemmefrontgruppe under okkupasjonen.

Foruten jernbane- og industrisabotasjen omfattet den to mer politiske aksjoner våren 1944 med særlig brodd mot NS-regimets arbeidsmobilisering. Osvaldgruppen foretok også to vellykkede likvidasjoner av norske statspolitifolk. Disse ble ansett som særlig farlige for hjemmefronten. For å skaffe penger til livsopphold for de mange heltidsillegale medlemmene, gjennomførte også Sundes sabotører seks bankran som innbrakte nærmere 400 000 kroner. De daglige behovene medførte likeledes tyverier av rasjoneringskort og enkelte innbrudd i lokale forsyningskontorer.

Arbeidet med å utvikle sabotasjevirksomheten høsten 1943 ble drevet i en større målestokk og krevde større ressurser enn tidligere. Nye rekrutter som kom fra andre distrikter for opplæring, og sabotørene, som oppholdt seg i Lunner og traktene omkring Einavatnet, trengte mat og andre livsnødvendigheter. Penger, rasjoneringskort, matvarer og annen utrustning skulle NKP-ledelsen skaffe til veie, dels gjennom NKPs egne forsyningsgrupper og dels via partiets eksterne hjemmefrontforbindelser.

I løpet av høsten 1943 og vinteren 1944 bygde det seg opp en misnøye blant Sunde over at partiets arbeid med å utvikle de sivile og mer politiske delene av motstanden gikk på bekostning av sabotasjen. Et annet forhold som irriterte Sunde, var at NKPs distriktsledere i Vestfold, Buskerud og Telemark innenfor sine respektive områder ønsket å utøve kontroll med aktivitetene til de lokale sabotasjegruppene. Fylkeslederne var gjennomgående lite innstilt på aksjoner som kunne forstyrre de mer sivile delene av motstandsarbeidet, eller sette forholdet til andre hjemmefrontgrupper i fare.

Motsetningene mellom Sunde og NKPs sentralledelse, som også ønsket sterkere vektlegging av industrisabotasje fremfor jernbanesabotasje, tiltok utover vinteren 1944. Da det ble klart for Sunde at partiledelsen også ønsket å innskrenke hans operative fullmakter gjennom en ytterligere formalisering av partiets overordnede rolle, tilspisset konflikten seg. Under et besøk hos Furubotn i begynnelsen av mars ble spørsmålet om Sundes fullmakter og hans dobbeltrolle som NKVD-operatør og NKPs sabotasjeleder gjenstand for en heftig diskusjon.

Sunde forlangte at vaktmannskapet i sentralforlegningen skulle disponeres til sabotasjeformål og overføres til han, og da et flertall av disse noen dager senere forlot partihovedkvarteret og reiste til Sunde var bruddet irreversibelt. NKP-ledelsen med Furubotn i spissen oppfattet utvilsomt Sundes krav som et utilbørlig forsøk på sovjetisk innblanding i NKPs indre partimessige forhold. Da Sunde kort tid senere, gjennom sin kontakt med andre partifolk, forsøkte å så tvil om Furubotns legitimitet som NKPs generalsekretær, ble det tvingende nødvendig å informere internt om at Sunde og hans nærmeste krets av sabotører hadde brutt med partiet i så vel politisk som organisatorisk forstand.

Våren 1944 bar preg av mye kontroller, rassiaer og arrestasjoner på Ringerike, Hadeland og Søndre Land. Sunde, som siden oktober 1943 hadde hatt sitt hovedkvarter på Einastranda, så seg om etter et nytt tilholdssted. Valget falt til slutt på Sollia pensjonat som lå i et ellers ubebodd skogområde mellom Nordre og Søre Austbygda i Søndre Land. Pensjonatet hadde tidligere på året hadde fungert som skjulested for NKPs sentralledelse. I begynnelsen av mai flyttet Sunde inn med 10–15 av sine folk.

Tidlig på morgenen den 30. mai ankom en styrke på omkring 35 på tyske soldater og politifolk. En av Sundes kurerer var dagen før blitt stanset i en kontroll utenfor Hønefoss, og da vedkommende ikke klarte å holde tett om sitt tilholdssted eller sin oppdragsgiver røk Osvaldgruppens hovedkvarter. Sunde, som oppholdt seg på pensjonatet med sin kone og elleve år gamle sønn samt en håndfull av sine folk, klarte sammen med familien å unnslippe. De kom seg inn i den tette skogen og søkte vestover mot Fall. Etter en drøy uke i skjul fikk de båtskyss over Randsfjorden, og Sunde etablerte et nytt tilholdssted på en hytte øst for Lomsjøen.

Sundes kontakt med NKVDs avdeling for spesielle operasjoner gikk gjennom den sovjetiske stockholmslegasjonen til den kvinnelige presseattacheen Zoja Rybkina. Etter mottakelsen av instruksen om å reaktivisere de norske delene av Wollweber-organisasjonen i juli 1941, gikk det imidlertid et helt år før Sunde sendte sin medarbeider Asvor Ottesen til Stockholm for å rapportere om virksomheten. I begynnelsen av 1943 reiste Sunde selv til Stockholm hvor han møtte Rybkina. Den videre kontakten med NKVD foregikk via kurerreiser til Stockholm, som to av hans egne folk foretok i henholdsvis juli-august 1943 og i april-mai 1944.

Etter bruddet med NKP og Peder Furubotn søkte Sunde å avklare hvilke retningslinjer som skulle ligge til grunn for det videre arbeidet med Osvaldgruppen. Uten støtte fra kommunistpartiet, og uten samarbeid med noen av de større hjemmefrontorganisasjonene, var det vanskelig å fortsette virksomheten i noen større skala. Osvaldgruppen trengte penger, våpen og annen utrustning, og Sunde håpte i tillegg å få etablert et radiosamband med tanke på forsyninger via flyslipp.

I begynnelsen av april sendte Sunde sin stedfortreder, Gunnar Knudsen, til Sverige med et brev til sine sovjetiske oppdragsgivere hvor han oppfordret sin oppdragsgiver til et sterkere og mer direkte engasjement for å utvide sabotasjevirksomheten mot den tyske okkupasjonsmakten. Til tross for disse logistikkproblemene hadde Sunde svært ambisiøse tanker om det videre arbeidet. En av planene gikk ut på å befri flere hundre russiske krigsfanger. De kunne bli kjernen i en partisanhær.

Sovjetiske myndigheter hadde imidlertid vært svært tilbakeholdne med støtten til Osvaldgruppen. Vanskelighetene med mat, våpen, samband – og ikke minst penger, indikerer at ambisjonsnivået for denne type lavintensitetskrig neppe kan ha vært særlig høyt. I første halvdel av juni vendte Knudsen tilbake fra Stockholm med kodete instrukser for Sunde. Disse gikk ut på at sabotasjevirksomheten skulle avvikles, og sabotørene sendes til Sverige for tjeneste i polititroppene.

Ordren om å avvikle Osvaldgruppen reflekterte trolig sovjetstatens begrensede ambisjoner i Skandinavia. En mer aktiv og åpen støtte til den norske motstandskampen ville ikke vært i samsvar med denne geopolitiske hovedlinjen. Det er heller ikke helt usannsynlig at konflikten med NKP og den sovjetiske beslutningen om å innstille Osvaldgruppens sabotasjeaksjoner stod i visst forhold til hverandre. En splid innenfor den kommunistiske motstandsbevegelsen kunne tenkes å skade anseelsen til norske kommunistpartiets i krigens sluttfase, noe russerne neppe ønsket å bidra til.

Arbeidet med å oppløse sabotasjeorganisasjonen kom først i gang etter at Sunde forlot sitt skjulested på vestsiden av Randsfjorden i juli 1944. Sammen med en mindre gruppe av sine folk forflyttet han seg til skogtraktene i Heggedal og Røyken, mens en større del av sabotørene søkte tilhold i skogtraktene i Øst-Modum.

I stedet for å dra til Sverige og slutte seg til polititroppene, valgte imidlertid mange av sabotørene å bli værende i Norge. Enkelte av dem gikk inn i Milorg, mens en forholdsvis stor andel fortsatte sin illegale tilværelse i lokale eller regionale sabotasjegrupper som Pellegruppa og Saborg i Vestfold, som sammen Saborg i Bergen og Stavanger ble videreført under ledelse av NKPs respektive distriktsorganisasjoner.

Å kutte alle bånd til NKP var heller ikke ønskelig sett fra Sundes ståsted. Sabotørene mottok fortsatt en viss bistand fra partiets grupper på Østlandet, og på oppfordring fra NKP-ledelsen på Vestlandet sendte Sunde tre av sine mest betrodde sabotører over fjellet i september for å bistå Saborg i Bergen med likvidasjoner og sabotasje.

Mindre deler av Osvaldgruppen fortsatte sin illegale tilværelse helt frem til frigjøringen i mai 1945. I noen områder, og da særlig i bygdene omkring Tyrifjorden, representerte denne tilstedeværelsen et uromoment for Milorg og andre hjemmefrontorganisasjoner. Flere rapporter fra sommeren og høsten 1944 vitner om et til dels høyt lokalt konfliktnivå. Foruten anklagene om tyveri av våpen ble det hevdet at virksomheten til Sundes sabotører fremstod som utslag av «ren og skjær ødeleggelseslyst».

Omkring årsskiftet 1944/1945 forsøkte Sunde å gjenoppta kontakten med Milorgs sentralledelse (SL) med tanke på eventuelle nye oppdrag. At SL ikke ønsket å gjenoppta dette samarbeidet, skyldtes trolig flere forhold – og neppe bare erfaringene fra våren 1943. SL disponerte over en egen spesialstyrke, «Oslo-gjengen», med høyst kompetente aksjonsfolk. Behovet for en aksjonsmann av Sundes kaliber var ikke til stede i samme grad som før.

Etter å ha avlagt rapport om avviklingen av sabotasjeorganisasjonen til NKVDs folk i den sovjetiske stockholmlegasjonen i februar 1945, returnerte Sunde til Norge. Frem til frigjøringen oppholdt han seg på Eina. Gjengitte utdrag av sovjetisk telegramkorrespondanse, som svensk signaletterretning dechiffrerte, tyder på at Sunde fikk i oppdrag å etablere et nett av dekningssteder for betjening av fremtidige sovjetiske etterretnings- og spesialoperasjoner.

Det er registrert 35 falne personer med en direkte eller indirekte tilhørighet til Osvaldgruppen. Hele 21 ble henrettet, åtte døde i fangenskap – hvorav flere etter grov tortur, og seks av sabotørene falt i skuddvekslinger med tysk politi og militære enheter. I tillegg ble trolig mer enn 150 medlemmer og medhjelpere arrestert. De fleste ble sittende i fengsler og fangeleirer i Norge og Tyskland frem til frigjøringen. Svært mange av dem ble også utsatt for tortur og mishandling i en grad som medførte varige helseskader og redusert livskvalitet.

Visse deler av Osvaldgruppens virksomhet gikk ikke helt i glemmeboken med frigjøringen i mai 1945. Det sørget Asbjørn Sunde for med sin personlige beretning «Menn i mørket». Boken utkom høsten 1947 og ble en bestselger på linje med de to bøkene til Max Manus. Den kalde krigen la imidlertid snart – i likhet med de øvrige deler av den kommunistiske motstandsbevegelsen, et tungt lokk over Osvaldgruppens krigsinnsats. Spionasjedommen mot Asbjørn Sunde fra 1954 bidro til en ytterligere stigmatisering, og en rekke av organisasjonens medlemmer ble fulgt med argusøyne av det norske overvåkningspolitiet i flere tiår.

Etter avslutningen av den kalde krigen omkring 1990, og historikeren Lars Borgersruds omfattende forskningsstudie om den NKVD-styrte sabotasjevirksomheten i Norge noen år senere, kunne sabotørenes historie på nytt formidles til et større publikum. I mai 1995 avduket fagbevegelsen i Oslo en minneplate på den gamle Østbanebygningens sjøside, og i 2015 sørget fagbevegelsen for å få satt et opp nytt og større monument på Jernbanetorget i Oslo som hedrer Osvaldgruppens falne medlemmer.

Da NRK i 2010 viste den timelange dokumentaren «Sabotører i mørke», fikk et større TV-publikum presentert et nærbilde av Osvaldgruppen med tidsvitner og historiske kilder. I en tale til gjenlevende veteraner i oktober 2013, som også ble hedret med diplomer og deltakermedaljer, beklaget daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen både etterkrigstidens mistenkeliggjøring og den manglende anerkjennelsen fra det norske storsamfunnet.

• Norge under andre verdenskrig
• Norges kommunistiske parti
• motstandskampen i Norge
• sabotasje i Norge under andre verdenskrig

• Medlemmer av Osvaldgruppen hedret og dekorert – VG

• Borgersrud, Lars (1999): Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden. Oslo. Universitetsforlaget.
• Færøy, Frode (2017): Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Oslo. Dreyers Forlag.
• Halvorsen, Terje (2020): Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940-1945. Bergen. Vigmostad & Bjørke.
• Sunde Asbjørn (2009): Menn i mørket. Oslo. Spartacus.