syslemann

Syslemann var i Norge i middelalderen kongens øverste lokale embetsmann. Syslemannsombudet ble innført i Norge i andre halvdel av 1100-tallet, trolig som følge av behovet for å styrke kongemaktens nærvær lokalt under innbyrdeskrigene mellom kongene Magnus Erlingsson og Sverre Sigurdsson. Syslemennene ble rekruttert blant kongens håndgangne menn (vasaller). Syslemannen opptrådte som representant for kongemakten i sysla og hadde myndighet i kraft av det.

Fra andre halvdel av 1200-tallet var Norge inndelt i faste ombudsdistrikt for syslemenn, kalt sysler. Sysselmannen utøvde den kongelige anklagerett, politi- og straffemyndighet, var kongens oppebørselsbetjent og hadde en sentral rolle i leidangsorganisasjonen i sitt distrikt. Han oppnevnte nemndemenn til lagtinget og øvde innflytelse på jurisdiksjonen. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. (Se artikkelen sysle for nærmere om syslemannens oppgaver og avlønning).

Under unionsmonarkiet fra slutten av 1300-tallet ble syslemenn i økende grad kalt fogder, og det var en økende tendens til at delsysler eller flere sysler ble tildelt én person. På lengre sikt medførte det at syslegrensene ble brutt opp, og at sysla som administrativt område for kongemakten tapte i betydning. Den økende bruken av navnet len utover på 1400-tallet indikerer derfor trolig at syslas/lenets betydning som inntektskilde for både kongemakten som den øverste lensherren og den enkelte ombudsmann, fikk større betydning enn før. Overgangen fra høymiddelalderens syslesystem til lensvesen, fra syslemann til fogd/lensherre, var fullført i løpet av første halvdel av 1400-tallet.

Tittelen sysselmann ble igjen tatt i bruk ved loven om Svalbard av 17. juli 1925, som fortsatt gjelder i dag, se Sysselmannen på Svalbard.