En av Luftforsvarets Falcon 20
.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Luftforsvaret er en forsvarsgren i det norske Forsvaret. Luftforsvarets hovedmateriell består av kamp-, overvåknings- og transportfly, ulike typer helikoptre, luftvernsystemer og overvåkningsradarer. I alt disponerer forsvarsgrenen noe over 100 flymaskiner av forskjellig slag.

Luftforsvaret ble opprettet som landets tredje forsvarsgren 10. november 1944. Frem til da hadde det eksistert to flyvåpen; ett i Marinen og ett i Hæren. Sjef for Luftforsvaret siden august 2021 er generalmajor Rolf Folland.

Luftforsvaret har i fredstid et personell på i overkant av 3500, hvorav omkring 1100 er i førstegangstjeneste. Luftforsvarets budsjett var i 2019 på noe over åtte milliarder kroner.

Oppgaver

Luftforsvaret stiller styrker klare for operasjoner og til beredskap for luftovervåkning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse i norsk luftrom og over norske havområder. Luftforsvaret produserer kampkraft ved å levere kampklare operative avdelinger til Forsvarets styrkestruktur. Dette kalles styrkeproduksjon, og innebærer å utstyre, bemanne og trene militære avdelinger slik at de er klare til operasjoner. Luftforsvaret bidrar også med styrker i ulike internasjonale operasjoner. Sjefen for Luftforsvaret er i tillegg fagmyndighet for all luftmilitær virksomhet i hele Forsvaret, og innehar dessuten rollen som militær luftfartsmyndighet, noe som innebærer ansvar for å sette krav til militære luftfartøyer og de som bemanner fartøyene.

Ledelse

Rolf Folland
Rolf Folland er sjef for Luftforsvaret siden 2021.
Forsvaret.

Luftforsvaret ledes av Sjef Luftforsvaret, som siden august 2021 er generalmajor Rolf Folland. Folland etterfulgte Tonje Skinnarland, som i 2017 ble første kvinne og første ikke-flyger i denne stillingen.

Sjef Luftforsvaret leder forsvarsgrenen gjennom Luftforsvarets taktiske kommando (LTK), som er delt i to; en operasjonsdivisjon og en støttedivisjon. I tillegg leder han Luftforsvarets utviklings- og utdanningsvirksomhet gjennom den fra august 2022 nyopprettede Luftforsvarets våpenskole (som også inkluderer det gamle Luftoperativt inspektorat (LOI)). I tillegg er Flytryggingsinspektoratet en del av Luftforsvarets ledelse.

Luftforsvarets taktiske kommando

Luftforsvarets taktiske kommando (LTK) er Sjef Luftforsvarets stab for å styre Luftforsvarets operasjoner og styrkeproduksjon. LTK ledes av Luftforsvarets nestkommanderende, som har brigaders grad. LTK er todelt:

LTK/Operasjonsdivisjonen

LTK/Operasjonsdivisjonen er Sjef Luftforsvarets hovedkvarter for operativ ledelse av Luftforsvarets luftvinger og operative enheter. Sjef LTK/Operasjonsdivisjonen har delegert myndighet fra Sjef Luftforsvaret for den daglige ledelsen av de operative enhetene. I dagligtale blir senteret ofte omtalt med sitt engelske akronym NAOC (Norwegian Air Operations Centre). Hovedkvarteret ledes av en brigader og er samlokalisert med Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan utenfor Bodø.

LTK/Støttedivisjonen

LTK/Støttedivisjonen er Sjef Luftforsvarets stab for logistisk og administrativ styring av Luftforsvaret. LTK/Støttedivisjonen ledes av en oberst og er lokalisert på Rygge flystasjon i Viken fylke.

Luftforsvarets våpenskole

Luftforsvarets våpenskole ble opprettet 1. august 2022 og har ansvar for utviklingsarbeid i forsvarsgrenen, faglig styring og faglige kontroller, samt fag og funksjonsrettet utdanning. Våpenskolen består av det tidligere Luftoperativt inspektorat (LOI), Luftforsvarets skoler, samt de leddene av den gamle Luftforsvarsstaben som har ansvar for videreutviklingen av Luftforsvarets kapasiteter, blant annet gjennom innspill til langtidsplanlegging i forsvarssektoren. Den nyopprettede våpenskolen skal fylle det gamle LOIs rolle med å stille faglige krav til, og føre faglig kontroll med, Luftforsvarets operative avdelinger. Luftforsvarets skoler har hovedkvarter på Kjevik ved Kristiansand, og er en paraplyorganisasjon som er ansvarlig for alle fagskolene i Luftforsvaret Disse er lokalisert på flere forskjellige baser. Luftforsvarets våpenskole ledes av en brigader og er hovedsakelig lokalisert sammen med LTK/Støttedivisjonen på Rygge flystasjon.

Flytryggingsinspektoratet

Flytryggingsinspektoratet har ansvar for alt tryggingsarbeid i forsvarsgrenen. Fly- og bakketrygging – det å gjennomføre operasjoner og vedlikehold på en trygg måte for både personell og materiell – står sentralt i Luftforsvarets virksomhet. Inspektoratet ledes av en oberst (flytryggingsinspektøren) og er lokalisert sammen med LTK/Støttedivisjonen på Rygge flystasjon. I tillegg finnes det fly- og bakketryggingspersonell ved en rekke av Luftforsvarets enheter.

Organisasjon og baser

Mottak F-35
Pilot Thomas Harlem, som var en av to norske piloter som fikk æren av å fly F-35 først i Norge, hilser på NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg på Ørland flystasjon. Mellom de to ser man statsminister Erna Solberg, og til venstre forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.
Av /Forsvaret.

Sjef Luftforsvaret har seks underliggende enheter, hvorav fem er operative luftvinger. En luftving er en organisatorisk enhet som selvstendig kan lede og/eller gjennomføre luftoperasjoner. Luftvingen består av en rekke avdelinger som enten understøtter eller gjennomfører luftoperasjoner. Den siste enheten som er direkte underlagt Sjef Luftforsvaret er Redningshelikoptertjenesten.

Luftvinger og skvadroner/bataljoner

131 luftving er ansvarlig for Kontroll- og varslingssystemet. Luftvingen har hovedkvarter på Luftforsvarets stasjon Sørreisa i Midt-Troms, hvorfra det norske luftrommet kontinuerlig overvåkes. 131 luftving har et detasjement stasjonert på Ørland som også har kapasitet til å lede luftoperasjoner. 131 luftving har i tillegg en rekke mindre avdelinger omkring i hele landet, spesielt knyttet til driften av radarkjeden som er hovedsensorene for overvåkning av det norske luftrommet. Luftvingen fører også kontroll med norske kampfly som sendes på vingene for å identifisere eller inspisere aktivitet i norske nærområder.

132 luftving er Luftforsvarets største luftving og har hovedkvarter på Ørland flystasjon i Trøndelag. 132 luftving består blant annet av 332 skvadron, TTT skvadron (begge med F-35 jagerfly), en baseforsvarsbataljon, en luftvernbataljon og en vedlikeholdsgruppe. 331 skvadron, som også skal operere F-35 fra Ørland, er under re-etablering der.

133 luftving har ansvar for operasjoner med de maritime patruljeflyene av typen P-3C og P-3N Orion. Luftvingens hovedkvarter ble fra 1. januar 2020 flyttet til Evenes flystasjon i Nordland, der det bygges opp en ny hovedbase for Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge. Luftvingen har også ansvar for innfasingen av de nye maritime patruljeflyene som skal erstatte P-3 Orion (P-8A Poseidon), som tok til første halvår i 2022.

134 luftving har hovedkvarter på Rygge flystasjon. Luftvingen har ansvar for transportflyene (C-130J Hercules) i 335 skvadron (stasjonert på Gardermoen flystasjon) og for Bell 412-helikoptrene i SOAS (Special Operation Aviation Squadron) 339 skvadron som er stasjonert på Rygge flystasjon.

Maritim helikopterving har hovedkvarter på Bardufoss flystasjon i Midt-Troms. Den leder virksomheten ved 334 skvadron på Haakonsvern utenfor Bergen og 337 skvadron på Bardufoss, samt Luftforsvarets flygeskole. Etter at Regjeringen i juni 2022 besluttet å terminere kontrakten med NATO Helicopter Industries om anskaffelse og innfasing av NH-90 maritime helikoptre, og samtidig besluttet å sette alle helikoptrene på bakken, hersker det usikkerhet knyttet til videre drift av maritime helikoptre i Luftforsvaret.

Redningshelikoptertjenesten er i forbindelse med innfasingen av det nye helikopteret SAR Queen (AW101) skilt ut som en egen enhet på samme nivå som luftvingene i Luftforsvaret. Tjenesten har hovedbase på Sola flystasjon i Rogaland, og er ansvarlig for 330 skvadron, som opererer redningshelikoptrene. Skvadronen er Luftforsvarets største skvadron talt i antall personell. Den opererer SAR Queen og Sea King redningshelikoptre ut fra totalt fem baser (Rygge, Sola, Ørland, Bodø og Banak). Helikoptrene eies av Justis- og beredskapsdepartementet og driftes av Luftforsvaret. De får sine oppdrag fra de to hovedredningssentralene og står på 15 minutters beredskap på alle baser. Når det nye helikoptret SAR Queen er ferdig innfaset på alle baser (etter planen sent i 2022), vil 330 skvadronen også etter hvert operere ut fra en base i Florø (for tiden bemannet av en sivil kontraktør).

Luftforsvarets baser

Andøya flystasjon i Nordland er Luftforsvarets hovedbase for operasjoner med maritime patruljefly. Luftforsvarets virksomhet på Andøya styres av 133 luftving via stasjonsgruppe Andøya. Virksomheten med patruljeflyene fra Andøya vil bli lagt ned i forbindelse med innfasingen av de nye maritime patruljeflyene P-8 Poseidon.

Banak flystasjon i Finnmark har stasjonert en avdeling fra 330-skvadronen med Sea King helikopter. Stasjonsgruppe Banak er underlagt Maritim helikopterving.

Bardufoss flystasjon er hovedbase for de maritime helikoptrene. Bardufoss er hovedsete for Maritim helikopterving, og her ligger også Luftforsvarets flygeskole.

Bodø flystasjon i Nordland huser i dag kun en avdeling fra 330 skvadron.

På Evenes flystasjon i Nordland holder ledelsen i 133 luftving til. I 2016 besluttet Stortinget at Evenes skal bli Luftforsvarets nye hovedbase i Nord-Norge. Den skal bygges kraftig ut frem mot 2025, da alle de nye P-8 maritime patruljeflyene, jagerflyberedskap i Nord-Norge med F-35, stående luftvernstyrker og baseforsvar skal være operative ved basen.

Gardermoen flystasjon i Viken, der 335 skvadronen (C-130J) opererer fra. Stasjonsgruppe Gardermoen er underlagt 134 luftving.

Luftforsvarets stasjon Sørreisa er hovedbase for 131 luftving og Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole.

Luftforsvarets skoler ligger på Kjevik i Agder. I 2016 vedtok Stortinget at Kjevik skulle nedlegges og at Luftforsvaret skulle etablere et nytt skolesenter på Værnes i Trøndelag. Denne prosessen har imidlertid trukket i langdrag, planen er at skolesenteret skal være etablert på Værnes i løpet av 2025.

Rygge flystasjon i Viken er Luftforsvarets hovedbase på Østlandet. Basen er hovedbase for 134 luftving, SOAS 339 skvadron, en avdeling fra 330 skvadron og Luftforsvarets ledelse med Sjef Luftforsvaret, Luftforsvarets våpenskole og LTK/Støttedivisjonen.

Sola flystasjon i Rogaland huser ledelsen i Redningshelikoptertjenesten, samt en avdeling fra 330 skvadron.

Værnes flystasjon har Luftforsvarets baseforsvarstaktiske skole. Værnes skal bygges opp til å bli det nye skolesenteret i Luftforsvaret.

Ørland flystasjon er Luftforsvarets største base, med størsteparten av 132 luftving som hovedenhet. I tillegg huser flystasjonen en FOL (Forward Operating Location) for Natos overvåkningsfly E-3A (flyene er ikke fast stasjonert ved Ørland), samt en avdeling av 330 skvadron.

Luftforsvarets skoler

  • Luftforsvarets baseforsvarstaktiske skole er lokalisert på Værnes.
  • Luftverntaktisk skole er lokalisert på Ørland.
  • Luftforsvarets flygeskole er lokalisert på Bardufoss.
  • Luftforsvarets flyoperative trenings- og sertifiseringssenter (tidligere Luftforsvarets flytaktiske skole) er lokalisert på Rygge.
  • Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole er lokalisert på Sørreisa.
  • Luftforsvarets tekniske skole er lokalisert på Kjevik.
  • Luftforsvarets spesialistskole er lokalisert på Kjevik.
  • Luftkrigsskolen ligger på Kuhaugen i Trondheim. Skolen er siden 2018 ikke lenger en del av Luftforsvaret, men en av skolene som er underlagt Forsvarets Høgskole. Luftkrigsskolen utdanner imidlertid fortsatt alle forsvarsgrenens offiserer, samt arrangerer videregående kurs for forsvarsgrenens spesialistbefal.

Flytyper og andre operative kapasiteter

Luftforsvarets hovedmateriell består av kampfly, overvåkningsfly, transportfly, helikoptre og luftvernsystemer.

F-35

Norske F-35 fra 332 skvadron i formasjon, desember 2019
.

F-35 Lightning II er Forsvarets nye kampfly, og skal opereres av 331 og 332 skvadron, begge underlagt 132 luftving på Ørland. Et detasjement med F-35 opererer ut fra Evenes og ivaretar den allierte og nasjonale kampflyberedskapen. F-35-kapasiteten er under oppbygging; den første skvadronen til å operere flyene er 332 skvadron, som er meldt initialt operativt kapable (såkalt IOC). I alt skal Norge anskaffe 52 stykk F-35, og planen er at kapasiteten skal være fullt ut operativ (såkalt FOC) fra 2025.

F-35 er et såkalt femtegenerasjons kampfly. Dette innebærer at flyet har stealth-egenskaper som gjør det særlig vanskelig å oppdage for ulike typer av sensorer, særlig radarer. Flyet har en rekke svært moderne sensorer som er innebygget i flyet. F-35 kan også bære våpen inne i flykroppen, noe som gjør at stealth-egenskapene beholdes under oppdragsløsningen (i visse typer oppdrag kan våpen også bæres på vingene).

F-35 øker den operative evnen til Forsvaret innen en rekke typer av oppdrag, og har kapasitet til å utføre en rekke oppdrag som forløperen F-16 ikke kunne gjennomføre. Spesielt er flyet langt bedre utrustet med sensorer, og informasjonen fra disse knyttes sammen og presenteres som et enhetlig bilde for piloten. F-35 har også langt bedre evne til å avgi langtrekkende ild mot overflatemål. F-35 kan – i tillegg til en rekke andre våpen mot luft- og overflatemål – bære det norskproduserte missilet Joint Strike Missile (JSM), noe som gir god effekt på bekjempelse av mål på lang rekkevidde.

Orion

En norsk P-3C under en øvelse i 2006
.

P-3C Orion er et firemotors maritimt overvåkningsfly. Luftforsvaret har fire fly av denne typen, operert av 333 skvadron fra Andøya flystasjon. Skvadronen disponerer også ett fly av en enklere og eldre versjon av Orion, benevnt P-3N, som hovedsakelig benyttes for treningsformål og enkle rekognoseringsoppdrag. P-3C Orion har god kapasitet både til jakt på og bekjempelse av ubåter, samt gode overvåkningskapasiteter som kan benyttes både over vann og land. De fire flyene av typen P-3C ble anskaffet i 1989 og er oppdatert en rekke ganger, spesielt på sensorsiden.

Hercules

C-130J Super-Hercules er et firemotors taktisk transportfly. De fire flyene Luftforsvaret har av denne typen opereres av 335 skvadron, som er stasjonert på Gardermoen. Flyene erstattet seks fly av en eldre type (C-130H) fra 2008. De norske flyene er av typen C-130J-30, noe som betyr at de kan frakte inntil 128 passasjerer, eller eventuelt noe over 20 tonn last. Hercules er et svært fleksibelt transportfly som kan lande og ta av også fra kortere rullebaner, inkludert ikke-asfalterte rullebaner. De norske flyene benyttes til en rekke forskjellige oppdrag både utenlands og innenlands, og blir også brukt til trening sammen med andre kapasiteter i Forsvaret, slik som Forsvarets spesialstyrker. Flyene benyttes også ofte for å støtte sivile instanser, for eksempel ved ulykker, krisehåndtering og nødhjelpsaksjoner.

NH90

NH90 NFH

.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

NH90 er et maritimt helikopter som var under innfasing i Luftforsvaret frem til juni 2022, da Regjeringen terminerte kontrakten med leverandøren. Alle NH-90 ble samme dag satt på bakken.

Det hersker usikkerhet knyttet til nye maritime helikoptre til Luftforsvaret. NH-90 ble operert av 334 skvadron med fregatthelikopter (Haakonsvern) og av 337 skvadron med kystvakthelikopter (Bardufoss), begge skvadronene underlagt Maritim helikopterving. Både skvadronene og helikoptervingen består i påvente av en beslutning knyttet til videreutvikling av Luftforsvarets maritime helikopterkapasitet.

Sea King

SAR Queen
Et eldre Sea King (til venstre) og to nye SAR Queen (AW101) redningshelikoptre ved leveringen av de nye redningshelikoptrene på Sola 1. september 2020.
Av /Forsvaret.

Sea King er Luftforsvarets eldste helikopter og benyttes fortsatt for søk og redning fra to av basene. I alt opererte 330 skvadron tolv helikoptre av typen, da stasjonert på fem forskjellige baser. De blir brukt til både redningsoppdrag og ambulanseflyging. Helikopteret har god rekkevidde og flere sensorer som kan bidra i søk etter nødstedte. Helikoptrene får sine oppdrag fra de to hovedredningssentralene (HRS) som igjen er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, som også eier helikoptrene, mens det er Luftforsvaret som drifter dem.

SAR Queen (AW101)

Norge har bestilt 16 SAR Queen (AW101) redningshelikoptre, og disse er innfaset på tre baser. SAR er en standard militær betegnelse for Search and Rescue. SAR Queen begynte å erstatte de aldrende Sea King-helikoptrene fra høsten 2020. Sammenlignet med Sea King vil SAR Queen gi en kraftig forbedret redningstjeneste med blant annet økt rekkevidde, langt bedre sensorkapasitet, langt bedre evne til å fly i dårlig vær, og langt større løftekapasitet. Helikoptrene vil bli operert av 330 skvadron fra minst seks baser; Banak, Bodø, Ørland, Florø, Sola og Rygge. Regjeringen ønsker også å etablere en syvende base i Troms, men verken plassering eller tidsaspektet ved etableringen av denne basen er avgjort. Driftsmodellen fra Sea King videreføres med SAR Queen; helikoptrene er eid av Justis- og beredskapsdepartementet, mens de driftes av Luftforsvaret.

Bell 412

Bell 412 SP er et taktisk flerbrukshelikopter. Luftforsvaret har 18 helikopter av typen, og de opereres av SOAS 339 skvadron, med hovedsete på Rygge. Skvadronens primæroppdrag er støtte til Forsvarets spesialstyrker, men helikoptrene kan også benyttes til en rekke forskjellige typer oppdrag, så som transport av personell og materiell, medisinsk evakuering samt rekognosering og overvåkning. Helikopteret har en besetning på to (flyger og systemoperatør). Tre av de 18 helikoptrene er fast stasjonert på Bardufoss flystasjon.

Saab Safari

Saab MFI-15 Safari er et énmotors skolefly som benyttes ved Luftforsvarets flygeskole på Bardufoss. Luftforsvaret har i alt 16 fly av denne typen.

NASAMS

Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System (NASAMS) er et mobilt og modulbasert norskutviklet luftvernsystem som kan beskytte alle typer av militære og sivile installasjoner, avdelinger, byer og eventuelt andre objekter mot angrep fra lufta. NASAMS er det eneste bakkebaserte luftvernsystemet i Forsvaret. Systemet bruker aktive radarmissiler, hovedsakelig av typen AMRAAM (samme missil benyttes også av F-35), noe som gir systemet stor ildkraft. NASAMS er et nettverksbasert system som kan håndtere flere trusler samtidig, inkludert kryssermissil. Det ble utviklet fram mot 1995, og er siden oppdatert en rekke ganger. Varianten man nå bruker benevnes NASAMS III. NASAMS opereres av luftvernbataljonene på Ørland og på Evenes; den siste er under oppbygging. Hærens kampluftvern opererer også NASAMS.

Overvåkningsradarer

Luftforsvaret står ansvarlig for drift av en rekke overvåkningsradarer, som gir kapasitet til kontinuerlig overvåkning av det norske luftrommet.

Baseforsvarsstyrker

Luftforsvaret har også egne baseforsvarsstyrker. Disse sørger for beskyttelse mot ulike bakkebaserte trusler mot de faste basene, men de kan også bidra med beskyttelse for fly- og mannskaper om disse opererer fra andre og ukjente baser.

Flernasjonale kapasiteter

I rammen av Nato-samarbeidet deltar Norge, sammen med andre medlemsland, med midler samt personell i fire ulike operative kapasiteter:

  • Luftforsvaret har personell stasjonert i Geilenkirchen i Tyskland, der Natos NAEW&CF (NATO Airborne Early Warning and Control Force) opererer fra. Styrken, som er direkte underlagt Natos øverstkommanderende, disponerer 14 overvåkningsfly av typen E-3A Sentry, også kjent som AWACS (Airborne Warning and Control System). Flyene kan overvåke luftrommet og i tillegg styre ulike luftkapasiteter, og har også en viss kapasitet til overvåkning av havområder. Styrken opererer også ofte fra forberedte flystasjoner andre steder i Europa, blant annet fra en Forward Operating Location (FOL) på Ørland.
  • Luftforsvaret deltar med personell i den flernasjonale styrken Heavy Airlift Wing, som opererer tre C-17 Globemaster strategiske transportfly ut fra Papa i Ungarn. Flyene anvendes for en rekke ulike flernasjonale formål i Nato-operasjoner verden over. Det enkelte land som deltar kan i tillegg kjøpe et antall flytimer hvert år for å øke sin nasjonale lufttransportkapasitet.
  • Norge deltar også sammen med 14 andre medlemsland i Nato i oppbyggingen av en styrke for luftbåren overvåkning, AGS (Allied Ground Surveillance). Denne styrken opererer såkalte «Remotely Piloted Aircraft Systems» – mer populært benevnt droner – av typen RQ-4D Phoenix, også kjent som Global Hawk, som har svært god evne til overvåkning av jordens overflate. Styrken skal operere fem Phoenix-droner og er stasjonert på flybasen Sigonella i Italia.
  • Luftforsvaret deltar også i etableringen av MMF (Multinational MRTT Fleet) innen Nato. Denne flåten skal disponere i alt åtte A-330-200 MRTT fly og er et samarbeid mellom syv land. Styrken skal bidra til å øke Natos og landenes kapasitet for luft-til-luft-tanking og lufttransport. MRTT står for Multi-role tanker and transport, og dette er altså en flytype som kan veksle mellom disse rollene. Flyene skal ha to hjemmebaser; Eindhoven i Nederland og Köln i Tyskland. Styrken fikk sitt første fly levert i juli 2020.

Fly under innfasing

F-35 har blitt faset inn i Luftforsvaret siden 2017 og skal nå full operativ kapasitet i 2025. Også det nye redningshelikopteret AW 101 og det nye maritime overvåkningsflyet P-8 Poseidon er under innfasing. De første AW 101 kom i operativ drift fra høsten 2020, med full kapasitet i løpet av 2022. De første P-8 Poseidon ankom Evenes i 2022, og skal nå full operativ kapasitet i 2025.

P-8 Poseidon

P-8 Poseidon er et tomotors maritimt overvåkningsfly som skal erstatte P-3C/N Orion. Flyet er spesielt beregnet til å oppdage og bekjempe undervannsbåter, og har en rekke moderne sensorer og våpen til formålet. Samtidig har flyene svært gode egenskaper for overvåkning av jordens overflate, både over vann og land. Norge har i alt bestilt fem fly av typen. Flyene skal opereres av 333 skvadron som i forbindelse med nyanskaffelsen flytter fra Andøya flystasjon til Evenes flystasjon.

Luftforsvarets historie

Luftforsvaret ble opprettet som landets tredje forsvarsgren gjennom en kongelig resolusjon 10. november 1944, mens regjeringen var i eksil. Inntil da hadde det norske Forsvaret hatt to flyvåpen, ett i hver av de eksisterende forsvarsgrenene; Marinens flyvåpen og Hærens flyvåpen.

Disse flyvåpnene hadde blitt opprettet fra 1912 på mer eller mindre tilfeldig vis. De fire første norske militære flymaskinene ble alle gitt som gaver til henholdsvis Marinen og Hæren. Flyvåpnene ble modernisert under første verdenskrig, men ble – i likhet med resten av Forsvaret – bygd kraftig ned fra 1918 og helt fram til 1935. De siste årene før andre verdenskrig ble flyvåpnene til en viss grad modernisert med flere nye fly, men alt i alt hadde de lite å stille opp med da tyske styrker angrep Norge 9. april 1940; angrepet bygde veldig mye på bruk av tysk luftmakt, som spesielt i det sørlige felttoget hadde stor betydning for utfallet.

Etter at en del militære og etter hvert også Kongen og regjeringen kom i eksil i England, begynte man å organisere norske flystyrker i eksil. Det var et mål å etablere egne norske avdelinger. En felles treningsleir ble etablert i Toronto i Canada, offisielt benevnt Flyvåpnenes treningsleir, bedre kjent under navnet «Lille Norge» eller «Little Norway». I England strevde man imidlertid med organisasjonsformen, noe som medførte at regjeringen la de to flyvåpnene under en felles kommando, Flyvåpnenes felleskommando, som sidestilte de to forsvarsgrenene. I april 1941 ble den første skvadronen, 330 skvadron, opprettet på Island for å drive maritime operasjoner. I juli 1941 ble den første jagerflyskavdronen opprettet (331 skvadron), mens den andre ble etablert i januar 1942 (332 skvadron). Fra 1942 opererte en liten norsk avdeling også Catalina maritime rekognoseringsfly fra Skottland; i mai 1943 ble denne avdelingen til 333 skvadron. Mot slutten av krigen ble denne skvadronens B-ving skilt ut som en egen skvadron (334 skvadron), slik at det norske Luftforsvaret kom hjem til Norge etter krigen med fem oppsatte skvadroner. Alle skvadronene var integrert i og ble operativt ledet av britiske Royal Air Force (RAF) helt fram til november 1945.

Etter krigen startet en demobiliserings- og nedbyggingsfase for det nyopprettede Luftforsvaret. Men etter at Norge mot slutten av 1940-tallet ble med i Atlanterhavspakten og Norge aksepterte det amerikanske tilbudet om våpenhjelp, ble Luftforsvaret kraftig utbygget fra 1951. Gjennom våpenhjelpen ble Norge tilført moderne fly av flere slag, hovedsakelig ulike typer jagerfly og jagerbombere. Medlemskapet i Nato medførte også overføring av store midler til utbygging av infrastruktur, slik at en rekke flybaser ble bygget og/eller modernisert gjennom 1950-tallet. I 1953 ble luftvernartilleriet overført til Hæren, og forsvarsgrenen endret navn til Flyvåpnet. I 1957 ble imidlertid luftvernartilleriet tilbakeført til forsvarsgrenen. Fra 1959 fikk man også tilført det langtrekkende og moderne luftvernsystemet NIKE over våpenhjelpen, og samme år endret forsvarsgrenen igjen navn tilbake til Luftforsvaret. I kjølvannet av denne store utbyggingsperioden kom dessverre også en periode med mange fatale ulykker med store tap av flymannskaper.

Fra midten av 1960-tallet måtte Luftforsvaret – i likhet med resten av Forsvaret – ta stadig større og større ansvar for anskaffelse av nytt materiell. Størrelsen på Luftforsvaret ble derfor noe redusert, også i takt med anskaffelse av stadig bedre og mer avanserte fly. I tillegg til kapasiteter for maritim overvåkning og taktisk transport med både helikopter og lette og middelstunge transportfly, var Luftforsvarets doktrine tungt dreid i retning av defensive luftoperasjoner de siste 15 årene av den kalde krigen. Det var spesielt kampflyvåpenet med F-16, luftvern ved mange baser og i hovedstadsområdet, ledet og styrt av kontroll og varslingssystemet, som representerte denne doktrinen.

Perioden etter 1990 og frem mot cirka 2014 var preget av tre forhold:

  1. Sterk reduksjon av Forsvaret og mye omstilling
  2. Økende deltagelse i internasjonale operasjoner, også med i økende grad av skarpe våpen
  3. En stadig aldrende flypark, der mange kapasiteter måtte erstattes omtrent samtidig

Selv om det store fokuset på internasjonale operasjoner i en periode der Luftforsvaret stadig ble mindre satte et stort trykk på organisasjonen, var det også betryggende både for Luftforsvaret og for myndighetene å se hvor godt norske flystyrker presterte i operasjoner utenfor landets grenser. Kulminasjonspunktet for denne perioden ble på sett og vis den norske deltagelsen i Libya-operasjonen i 2011 med seks kampfly av typen F-16. Den norske styrken deltok i første linje og gjorde seg positivt bemerket hos flere større allierte.

Perioden etter 2014 har vært preget av retur til et mer tradisjonelt fokus på hjemmeforsvaret. Samtidig har forsvarsgrenen modernisert i betydelig grad; flere plattformer har enten blitt byttet ut eller er i ferd med å bli det. Innfasingen av disse kapasitetene – særlig det nye kampflyet F-35 Lightning II – og en dertil omlegging av store deler av forsvarsgrenens konsepter for drift og operasjoner, preger forsvarsgrenens virksomhet i stor grad.

Luftforsvaret i 2025

Luftforsvaret er midt inne i en stor omstilling der hensikten har vært å klargjøre forsvarsgrenen for mottak av en rekke nye kapasiteter, samle virksomhet for å effektivisere driften og sørge for enklere og bedre kommando og styringslinjer. Når omstillingen er ferdig, vil forsvarsgrenen i hovedsak operere fra tre hovedbaser; Evenes i Nordland, Ørland i Trøndelag og Rygge i Viken. Luftforsvaret vil da også være blant Europas mest moderne luftforsvar, med en rekke topp moderne kapasiteter, slik som F-35, P-8, AW101 og NASAMS III.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Duvsete, Svein (2004): Kalde krigere og barmhjertige samaritaner. Bind 3 av Luftforsvarets historie. Aschehoug.
  • Haga, Lars Peder og Ole Jørgen Maaø (2018): Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Forsvarsstaben.
  • Henriksen, Vera (1994): Fra opptakt til nederlag. Bind 1 av Luftforsvarets historie. Aschehoug.
  • Henriksen, Vera (1996): Fem år i utlegd. Bind 2 av Luftforsvarets historie. Aschehoug.
  • Høiback, Harald og Ole Jørgen Maaø (2019): Luftforsvarets historie fortalt gjennom 75 gjenstander. Cappelen Damm Akademisk.
  • Maaø, Ole Jørgen og Steinar Sanderød (red.) (2017): Luftforsvarets historie – sett ovenfra. Fagbokforlaget.
  • Arheim, Tom, Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen og Sverre Thuve (1994): Fra Spitfire til F-16. Luftforsvaret 50 år 1944-1994, Sem & Stenersen.

Kommentarer (1)

skrev Petter Haugseng

De seks Hercules C-130H som det refereres til i artikkelen er nå utfaset, Luftforsvaret har bestillt 4 nye C-130J-30 Super Hercules, hvorav et er levert ( Dette ankom Norge 12 november 2008). Ett vil bli levert i 2009, og de to siste i 2010.C-130J-30 Super Hercules er en forlenget utgave av standardmodellen C-130J. Referanser:http://www.mil.no/luft/start/omlf/flymaskiner/c130/ http://www.lockheedmartin.com/news/press_releases/2008/111208ae_c130j-deliveries.html

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg