Fra begynnelsen av 1980-tallet var F-16 på plass som Norges nye kampfly. Flyet stod sentralt i det norske luftforsvaret frem til innfasingen av F-35 startet i andre halvdel av 2010-tallet.
Forsvaret.

Luftforsvaret er en forsvarsgren i det norske Forsvaret. Luftforsvaret ble opprettet som landets tredje forsvarsgren 10. november 1944. Frem til da hadde det eksistert to flyvåpen, ett i Marinen og ett i Hæren. Sjef for Luftforsvaret siden 2017 er generalmajor Tonje Skinnarland.

Luftforsvarets hovedmateriell består av kamp-, overvåknings- og transportfly, ulike typer helikoptre, luftvernsystemer og overvåkningsradarer. I alt disponerer forsvarsgrenen noe over 100 flymaskiner av forskjellig slag. Luftforsvaret har i fredstid noe over 3500 personell, hvorav omkring 1100 er i førstegangstjeneste. Luftforsvarets budsjett var i 2019 på noe over åtte milliarder kroner.

Oppgaver

Luftforsvaret stiller styrker klare for operasjoner og på beredskap for luftovervåkning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse i norsk luftrom og over norske havområder. Luftforsvaret produserer kampkraft ved å levere kampklare operative avdelinger til Forsvarets styrkestruktur. Dette kalles styrkeproduksjon, og innebærer å utstyre, bemanne og trene militære avdelinger slik at de er klare til operasjoner. Luftforsvaret bidrar også med styrker i ulike internasjonale operasjoner. Sjef Luftforsvaret er i tillegg fagmyndighet for all luftmilitær virksomhet i hele Forsvaret, samt innehar rollen som militær luftfartsmyndighet, noe som innebærer ansvar for å sette krav til militære luftfartøyer og de som bemanner fartøyene.

Ledelse

Generalmajor Tonje Skinnarland er Sjef Luftforsvaret siden 2017.
Av /Forsvaret.

Luftforsvaret ledes av Sjef Luftforsvaret, som siden februar 2017 er generalmajor Tonje Skinnarland. Hun er den første kvinnen som leder forsvarsgrenen, samt også den første som ikke har bakgrunn som flyger. Sjef Luftforsvaret leder gjennom tre søyler: en styringssøyle, bestående av Luftforsvarsstaben, en fagsøyle, bestående av Luftoperativt inspektorat (LOI) og en operativ søyle, bestående av Nasjonalt luftoperasjonssenter (NLUS) med underliggende enheter. I tillegg er Flytryggingsinspektoratet en del av Luftforsvarets ledelse.

Luftforsvarsstaben

Luftforsvarsstaben er Sjef Luftforsvarets stab for styring av Luftforsvaret. Den er lokalisert på Rygge flystasjon i Viken fylke. Luftforsvarsstaben ledes av en brigader som også er nestkommanderende i Luftforsvaret. Luftforsvarsstaben har også ansvar for videreutviklingen av Luftforsvarets kapasiteter, gjennom innspill til langtidsplanlegging i forsvarssektoren.

LOI

Luftoperativt inspektorat stiller faglige krav til og fører faglig kontroll med luftforsvarets operative avdelinger. Inspektoratet ledes av en brigader og er lokalisert sammen med Luftforsvarsstaben på Rygge flystasjon.

NLUS

Nasjonalt luftoperasjonssenter er Sjef Luftforsvarets hovedkvarter for operativ ledelse av Luftforsvarets luftvinger og operative enheter. I dagligtale er senteret oftest omtalt med sitt engelske akronym NAOC (Norwegian Air Operations Centre). Sjef NLUS har delegert myndighet fra Sjef Luftforsvaret for den daglige ledelsen av de operative enhetene. NLUS ledes av en brigader og er lokalisert sammen med Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan utenfor Bodø.

Flytryggingsinspektoratet

Flytryggingsinspektoratet har ansvar for alt tryggingsarbeid i forsvarsgrenen. Fly- og bakketrygging – det å gjennomføre operasjoner og vedlikehold på en trygg måte for både personell og materiell – står sentralt i Luftforsvarets virksomhet. Inspektoratet ledes av en oberst (flytryggingsinspektøren) og er lokalisert sammen med Luftforsvarsstaben på Rygge flystasjon. I tillegg finnes det fly- og bakketryggingspersonell ved en rekke av Luftforsvarets enheter.

Organisasjon og baser

Pilot Thomas Harlem, som fløy en av Norges første F-35 hjem fra USA, blir ønsket velkommen på Ørland flystasjon av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Mellom de to ser man statsminister Erna Solberg, og til venstre forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.
Av /Forsvaret.

Sjef Luftforsvaret har syv underliggende enheter, hvorav fem er operative luftvinger. En luftving er den organisatoriske enhet som selvstendig kan lede og/eller gjennomføre luftoperasjoner. Luftvingen består av en rekke avdelinger som enten understøtter eller gjennomfører luftoperasjoner. De to siste enhetene som er direkte underlagt Sjef Luftforsvaret er Redningshelikoptertjenesten og Luftforsvarets skoler.

Luftvinger og skvadroner/bataljoner

131 luftving er ansvarlig for Kontroll- og varslingssystemet. Luftvingen har hovedkvarter på Luftforsvarets stasjon Sørreisa i Midt-Troms, hvorfra det norske luftrommet kontinuerlig overvåkes. 131 luftving har et detasjement stasjonert på Ørland, som også har kapasitet til å lede luftoperasjoner. 131 luftving har i tillegg en rekke mindre avdelinger omkring i hele landet, spesielt knyttet til driften av radarkjeden som er hovedsensorene for overvåkning av det norske luftrommet. Luftvingen fører også kontroll med norske jagerfly som sendes på vingene for å identifisere eller inspisere aktivitet i norske nærområder.

132 luftving er Luftforsvarets største luftving, og har hovedkvarter på Ørland flystasjon i Trøndelag. 132 luftving består blant annet av 331 skvadron (med F-16 jagerfly, stasjonert i Bodø), 332 skvadron (med F-35 jagerfly stasjonert på Ørland), en baseforsvarsgruppe, en luftvernbataljon og en vedlikeholdsgruppe.

133 luftving har ansvar for operasjoner med de maritime patruljeflyene av typen P-3C og P-3N Orion. Luftvingens hovedkvarter ble fra 1. januar 2020 flyttet til Evenes flystasjon i Nordland, der det bygges opp en ny hovedbase for Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge. Fra 2022 skal innfasingen av de nye maritime patruljeflyene som skal erstatte Orion (P-8 Poseidon) begynne.

134 luftving har hovedkvarter på Rygge flystasjon. Luftvingen har ansvar for transportflyene (C-130J Hercules) i 335 skvadron (stasjonert på Gardermoen), for Bell 412-helikoptrene i SOAS (Special Operation Aviation Squadron) 339 skvadron, samt for to stykk DA-20 Jet Falcon elektroniske krigføringsfly i 717 skvadron.

Maritim helikopterving har hovedkvarter på Bardufoss flystasjon i Midt-Troms. Den leder virksomheten ved 334 skvadron på Haakonsvern utenfor Bergen (NH-90 helikopter til støtte for marinens fregatter) og 337 skvadron på Bardufoss (NH-90 helikopter til støtte for Kystvakten), samt Luftforsvarets flygeskole.

Redningshelikoptertjenesten er i forbindelse med innfasingen av det nye helikopteret SAR Queen (AW101) skilt ut som en egen enhet på samme nivå som luftvingene i Luftforsvaret. Tjenesten har hovedbase på Sola flystasjon i Rogaland, og er ansvarlig for 330 skvadron som opererer redningshelikoptrene. Skvadronen er Luftforsvarets største skvadron talt i antall personell. Den opererer SAR Queen og Sea King redningshelikoptre ut fra totalt fem baser (Rygge, Sola, Ørland, Bodø og Banak). Helikoptrene eies av Justis- og beredskapsdepartementet og driftes av Luftforsvaret. De får sine oppdrag fra de to hovedredningssentralene, og står på 15-minutters beredskap på alle baser. Når det nye helikoptret SAR Queen er ferdig innfaset (etter planen i 2022), vil 330 skvadronen også operere ut fra en base i Florø (for tiden bemannet av en sivil kontraktør).

Luftforsvarets skoler er en paraplyorganisasjon som er ansvarlig for alle fagskolene i Luftforsvaret. Den har hovedkvarter på Kjevik ved Kristiansand. Fagskolene er lokalisert på en rekke forskjellige baser.

Luftforsvarets baser

Stasjonsgruppe Andøya i Nordland er Luftforsvarets hovedbase for operasjoner med maritime patruljefly. Virksomheten flyttes til Evenes fra 2023 av i forbindelse med innfasingen av de nye maritime patruljeflyene P-8 Poseidon.

Stasjonsgruppe Banak i Finnmark, der det er stasjonert en avdeling fra 330-skvadronen med Sea King helikopter.

Bardufoss flystasjon i Troms er hovedbase for de maritime helikoptrene. På Bardufoss ligger også Luftforsvarets flygeskole.

Luftforsvarets base Bodø i Nordland huser i dag landets eneste skvadron (331) med F-16 kampfly, samt en avdeling fra 330 skvadronen.

Evenes flystasjon i Nordland, der ledelsen i 133 luftving holder til. I 2016 besluttet Stortinget at Evenes skal bli Luftforsvarets nye hovedbase i Nord-Norge. Den skal bygges kraftig ut frem mot 2025, da alle de nye P-8 maritime patruljeflyene, jagerflyberedskap i Nord-Norge med F-35, stående luftvernstyrker og baseforsvar, alle skal være operative ved basen.

Stasjonsgruppe Gardermoen i Viken er en kompakt stasjon der 335 skvadronen (C-130J) og 717 skvadronen (DA-20) opererer fra, underlagt 134 luftving.

Luftforsvarets stasjon Sørreisa er hovedbase for 131 luftving og Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole.

Luftforsvarets skoler på Kjevik i Agder. I 2016 vedtok Stortinget at Kjevik skulle nedlegges og at Luftforsvaret skulle etablere et nytt skolesenter på Værnes i Trøndelag. Denne prosessen har imidlertid trukket i langdrag, planen er at skolesenteret skal være etablert på Værnes i løpet av 2025.

Rygge flystasjon i Viken er Luftforsvarets hovedbase på Østlandet. Basen huser blant annet deler av 134 luftving, en avdeling fra 330 skvadronen og Luftforsvarets ledelse med Luftforsvarsstaben.

Sola flystasjon i Rogaland huser ledelsen i Redningshelikoptertjenesten, samt en avdeling fra 330 skvadronen.

Værnes garnison med Luftforsvarets baseforsvarstaktiske skole. Værnes skal bygges opp til å bli det nye skolesenteret i Luftforsvaret.

Ørland flystasjon er Luftforsvarets største base, med størsteparten av 132 luftving som hovedenhet. I tillegg huser flystasjonen en FOL (Forward Operating Location) for Natos overvåkningsfly E-3A (flyene er ikke fast stasjonert ved Ørland), samt en avdeling av 330 skvadron (redningshelikopter).

Luftforsvarets skoler

  • Luftforsvarets baseforsvarstaktiske skole er lokalisert på Værnes.
  • Luftverntaktisk skole er lokalisert på Ørland sammen med Luftforsvarets eneste luftvernbataljon.
  • Luftforsvarets flygeskole er lokalisert på Bardufoss.
  • Luftforsvarets flyoperative trenings- og sertifiseringssenter (tidligere Luftforsvarets flytaktiske skole) er lokalisert på Rygge.
  • Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole er lokalisert på Sørreisa.
  • Luftforsvarets tekniske skole er lokalisert på Kjevik.
  • Luftforsvarets spesialistskole er lokalisert på Kjevik.
  • Luftkrigsskolen ligger på Kuhaugen i Trondheim. Skolen er siden 2018 ikke lenger en del av Luftforsvaret, men en av skolene underlagt Forsvarets Høgskole. Luftkrigsskolen utdanner imidlertid fortsatt alle forsvarsgrenens offiserer, samt arrangerer videregående kurs for forsvarsgrenens spesialistbefal.

Flytyper og andre operative kapasiteter

Luftforsvarets hovedmateriell består av kamp-, overvåknings- og transportfly, helikoptre og luftvernsystemer.

F-35

Norske F-35 fra 332 skvadron i formasjon, desember 2019
.

F-35 Lightning II er Forsvarets nye kampfly, og det skal opereres av 331 og 332 skvadron, begge underlagt 132 luftving på Ørland. Et detasjement med F-35 skal fra 2022 operere ut fra Evenes, og derfra ivareta den nasjonale og allierte kampflyberedskapen. F-35-kapasiteten er under oppbygging, den første skvadronen til å operere flyene er 332 skvadron, som er meldt initialt operativt kapable (såkalt IOC). I alt skal Norge anskaffe 52 stykk F-35, og planen er at kapasiteten skal være fullt ut operativ (såkalt FOC) fra 2025 av.

F-35 er et såkalt femte-generasjons kampfly. Dette innebærer at flyet har stealth-egenskaper, som gjør det særlig vanskelig å oppdage for ulike typer av sensorer, særlig radarer. Flyet har en rekke svært moderne sensorer som er innebygde i flyet. Flyet kan også bære våpen inne i flykroppen, noe som gjør at stealth-egenskapene beholdes (i visse typer oppdrag kan våpen også bæres på vingene).

F-35 øker den operative evnen til Forsvaret innen en rekke typer av oppdrag, og har kapasitet til å utføre en rekke oppdrag som forløperen F-16 ikke kunne gjennomføre. Spesielt er flyet langt bedre utrustet med sensorer, samt at informasjonen fra disse knyttes sammen og presenteres som et enhetlig bilde for piloten. F-35 har også langt bedre evne til å avgi langtrekkende ild mot overflatemål. F-35 kan – i tillegg til en rekke andre våpen mot luft- og overflatemål – bære det norskproduserte missilet Joint Strike Missile (JSM), noe som gir god effekt på bekjempelse av mål på lang rekkevidde.

F-16

En norsk F-16 tar av fra Bodø i 2018
.

F-16 Fighting Falcon har vært den viktigste kampflykapasiteten i Forsvaret siden 1980. I alt har Norge anskaffet 74 F-16. Flyene utfases i takt med innfasingen av F-35, og det er kun 331 skvadron i Bodø som opererer flyene. Til tross for at de norske flyene er blant de eldste i verden som fortsatt opereres, er F-16 imidlertid fortsatt et moderne kampfly, takket være en rekke oppdateringer. Flere av oppdateringene har økt flyets sensorkapasitet betraktelig, samt også dets evne til å bære og benytte flere forskjellige våpentyper, både mot luftmål og overflatemål.

Orion

En norsk P-3C under en øvelse i 2006
.

P-3C Orion er et firemotors maritimt overvåkningsfly. Luftforsvaret har fire fly av denne typen, operert av 333 skvadron fra Andøya flystasjon. Skvadronen disponerer også ett fly av en enklere og eldre versjon av Orion, benevnt P-3N, som hovedsakelig benyttes for treningsformål og enkle rekognoseringsoppdrag. P-3C Orion har god kapasitet både til jakt på og bekjempelse av ubåter, samt gode overvåkningskapasiteter som kan benyttes både over vann og land. De fire flyene av typen P-3C ble anskaffet i 1989, og er oppdatert en rekke ganger, spesielt på sensorsiden.

Hercules

C-130J Super-Hercules er et firemotors taktisk transportfly. De fire flyene Luftforsvaret har av typen, opereres av 335 skvadron, stasjonert på Gardermoen. Flyene erstattet seks fly av en eldre type (C-130H) fra 2008. De norske flyene er av typen C-130J-30, noe som betyr at de kan frakte inntil 128 passasjerer, eller eventuelt noe over 20 tonn med last. Hercules er et svært fleksibelt transportfly, som kan lande og ta av også fra kortere rullebaner, inkludert ikke-asfalterte rullebaner. De norske flyene benyttes til en rekke forskjellige oppdrag både utenlands og innenlands, og trener også sammen med andre kapasiteter i Forsvaret, slik som Forsvarets spesialstyrker. Flyene benyttes også ofte for å støtte sivile instanser, for eksempel ved ulykker, krisehåndtering og nødhjelpsaksjoner.

Jet Falcon

DA-20 Jet Falcon er et elektronisk krigføringsfly, som har vært operativ i Norge siden 1976. Luftforsvaret opererer to fly, populært kalt Hugin og Munin. Flyene kan ha en besetning på inntil seks personer, og bidrar i kalibreringen av forskjellig utstyr, slik som navigasjons- og innflygningshjelpemidler, samt at det gir trening til andre styrker innen elektronisk krigføring. Flyene fases ut tidlig på 2020-tallet, og deler av oppdragene overtas av det nye flyet P-8 Poseidon.

NH90

NH90 NFH

.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

NH90 er et maritimt helikopter, som i hovedsak skal støtte Sjøforsvarets fregatter og Kystvakten i deres operasjoner. Helikoptrene opereres av 334 skvadron med fregatthelikopter (Haakonsvern) og av 337 skvadron med kystvakthelikopter (Bardufoss). Innfasingen av helikoptrene har langt fra gått etter planen, prosessen er sterkt forsinket. Planen er at alle 14 helikoptrene som er bestilt er levert og operative i 2025. Helikoptrene kan brukes til en rekke forskjellige oppdrag, så som søk og redning, medisinsk evakuering, spesialoperasjoner, kontraterror og overvåkning. Helikoptrene som skal støtte fregattene (av Nansen-klassen) har kapasitet til å bidra til bekjempelse av undervannsbåter.

Sea King

Et eldre Sea King (til venstre) og to nye SAR Queen (AW101) redningshelikoptre ved leveringen av de nye redningshelikoptrene på Sola 1. september 2020.
Av /Forsvaret.

Sea King er Luftforsvarets helikopter for søk og redning. I alt opererer 330 skvadron 12 helikoptre av typen, stasjonert på fem forskjellige baser. De står på høy beredskap, og brukes både til redningsoppdrag og ambulanseflyging. Helikopteret har god rekkevidde og flere sensorer som kan bidra i søk etter nødstedte. Helikoptrene får sine oppdrag fra de to hovedredningssentralene (HRS) som igjen er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, som også eier helikoptrene, mens det er Luftforsvarets som drifter dem. Denne driftsmodellen videreføres med anskaffelsen av nye redningshelikopter av typen SAR Queen.

Bell 412

Bell 412 SP er et taktisk flerbrukshelikopter. Luftforsvaret har 18 helikopter av typen, som opereres av SOAS 339 skvadron, med hovedsete på Rygge. Skvadronens primæroppdrag er støtte til Forsvarets spesialstyrker, men helikoptrene kan også benyttes til en rekke forskjellige typer av oppdrag, så som transport av personell og materiell, medisinsk evakuering samt rekognosering og overvåkning. Helikopteret har en besetning på to (flyger og systemoperatør).

Saab Safari

Saab MFI-15 Safari er et enmotors skolefly, som benyttes ved Luftforsvarets flygeskole på Bardufoss. Luftforsvaret har i alt 16 fly av typen.

NASAMS

Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System (NASAMS) er et mobilt og modulbasert norskutviklet luftvernsystem, som kan beskytte alle typer av militære og sivile installasjoner, avdelinger, byer og eventuelt andre objekter mot angrep fra lufta. NASAMS er det eneste bakkebaserte luftvernsystemet i Forsvaret. Systemet bruker aktive radarmissiler – hovedsakelig av typen AMRAAM (samme missil benyttes også av både F-16 og F-35) – noe som gir systemet stor ildkraft. NASAMS er et nettverksbasert system som kan håndtere flere trusler samtidig, inkludert kryssermissil. Det ble utviklet fram mot 1995, og er siden oppdatert en rekke ganger. Varianten man nå bruker benevnes NASAMS III. NASAMS opereres av luftvernbataljonen på Ørland, men settes også opp ved Evenes innen 2025. Hærens kampluftvern opererer også NASAMS.

Overvåkningsradarer

Luftforsvaret står også ansvarlig for drift av en rekke overvåkningsradarer, som gir kapasitet til kontinuerlig overvåkning av det norske luftrommet.

Baseforsvarsstyrker

Luftforsvaret har også egne baseforsvarsstyrker. Disse sørger for beskyttelse mot ulike bakkebaserte trusler mot de faste basene, men de kan også bidra med beskyttelse for fly- og mannskaper om disse opererer fra andre og ukjente baser.

Flernasjonale kapasiteter

I rammen av Nato-samarbeidet så deltar Norge, sammen med andre medlemsland, med midler samt personell i fire ulike operative kapasiteter:

  • Luftforsvaret har personell stasjonert i Geilenkirchen i Tyskland, der Natos NAEW&CF (NATO Airborne Early Warning and Control Force) opererer ut fra. Styrken, som er direkte underlagt Natos øverstkommanderende, disponerer 14 overvåkningsfly av typen E-3ASentry, også kjent som AWACS (Airborne Warning and Control System). Flyene kan overvåke luftrommet og i tillegg styre ulike luftkapasiteter, og har også en viss kapasitet til overvåkning av havområder. Styrken opererer også ofte fra forberedte flystasjoner andre steder i Europa, blant annet fra en Forward Operating Location (FOL) på Ørland.
  • Luftforsvaret deltar med personell i den flernasjonale styrken Heavy Airlift Wing, som opererer tre C-17 Globemaster strategiske transportfly ut fra Papa i Ungarn. Flyene anvendes for en rekke ulike flernasjonale formål, i Nato-operasjoner verden over. Det enkelte land som deltar kan i tillegg kjøpe et antall flytimer hvert år for å øke sin nasjonale lufttransportkapasitet.
  • Norge deltar også sammen med 14 andre medlemsland i Nato i oppbyggingen av en styrke for luftbåren overvåkning, AGS (Allied Ground Surveillance). Denne styrken skal settes opp med såkalte «Remotely Piloted Aircraft Systems» – mer populært benevnt droner – av typen RQ-4D Phoenix, også kjent som Global Hawk, som har svært god evne til overvåkning av jordens overflate. Styrken som i alt skal operere fem stykk «Phoenix», er under etablering på flybasen Sigonella i Italia.
  • Luftforsvaret deltar også i etableringen av MMF (Multinational MRTT Fleet) innen Nato. Denne flåten skal disponere i alt åtte A-330-200 MRTT fly, og er et samarbeid mellom syv land. Styrken skal bidra til å øke Natos og landenes kapasitet for luft-til-luft tanking og lufttransport. MRTT står for Multi-role tanker and transport, og dette er altså en flytype som kan veksle mellom disse rollene. Flyene skal ha to hjemmebaser; Eindhoven i Nederland og Köln i Tyskland. Styrken fikk sitt første fly levert i juli 2020.

Fly under innfasing

F-35 har blitt faset inn i Luftforsvaret siden 2017, og skal nå full operativ kapasitet i 2025. Også det nye redningshelikopteret AW 101 og det nye maritime overvåkningsflyet P-8 Poseidon er bestilt og under innfasing. De første AW 101 er i operativ drift fra høsten 2020, med full kapasitet i løpet av 2022. De første P-8 Poseidon ankommer i 2022, med full operativ kapasitet i 2025.

SAR Queen (AW101)

SAR Queen (AW101) er et redningshelikopter som Norge har bestilt 16 stykk av. SAR er en standard militær betegnelse for Search and Rescue. SAR Queen skal erstatte de aldrende Sea King-helikoptrene fra høsten 2020. Det nye helikoptret ble først innfaset på Sola, der de overtok beredskapen fra Seak King 1. september 2020. Sammenlignet med Sea King vil SAR Queen gi en kraftig forbedret redningstjeneste, med blant annet økt rekkevidde, langt bedre sensorkapasitet, langt bedre evne til å fly i dårlig vær, og langt større løftekapasitet. Helikoptrene vil bli operert av 330 skvadron fra minst seks baser; Banak, Bodø, Ørland, Florø, Sola og Rygge. Regjeringen ønsker også å etablere en syvende base i Troms, men verken plassering eller tidsaspektet ved etableringen av denne basen er avgjort.

P-8 Poseidon

P-8 Poseidon er et tomotors maritimt overvåkningsfly som skal erstatte P-3C/N Orion. Flyet er spesielt beregnet til å oppdage og bekjempe undervannsbåter, og har en rekke moderne sensorer og våpen til formålet. Samtidig har flyene svært gode egenskaper for overvåkning av jordens overflate, både over vann og land. Norge har i alt bestilt fem fly av typen. Flyene skal opereres av 333 skvadron som i forbindelse med nyanskaffelsen flytter fra Andøya flystasjon til Evenes flystasjon.

Luftforsvarets historie

Luftforsvaret ble opprettet som landets tredje forsvarsgren gjennom en kongelig resolusjon 10. november 1944, mens regjeringen var i eksil. Inntil da hadde det norske Forsvaret hatt to flyvåpen, ett i hver av de eksisterende forsvarsgrenene; Marinens flyvåpen og Hærens flyvåpen.

Disse flyvåpnene hadde blitt opprettet fra 1912 av på mer eller mindre tilfeldig vis. De fire første norske militære flymaskinene ble alle gitt som gaver til henholdsvis Marinen og Hæren. Flyvåpnene ble modernisert under første verdenskrig, men ble – i likhet med resten av Forsvaret – bygd kraftig ned fra 1918 og helt fram til 1935. De siste årene før krigen ble flyvåpnene til en viss grad modernisert med flere nye fly, men alt i alt hadde de lite å stille opp med da tyske styrker angrep Norge 9. april 1940; et angrep bygd veldig mye på bruk av tysk luftmakt, som spesielt i det sørlige felttoget hadde stor betydning for utfallet.

Etter at en del militære og etter hvert også Kongen og regjeringen kom i eksil i England, begynte man å organisere norske flystyrker i eksil. Det var et mål å etablere egne norske avdelinger. En felles treningsleir ble etablert i Toronto i Canada, offisielt benevnt Flyvåpnenes treningsleir, bedre kjent under navnet «Lille Norge» eller «Little Norway». I England strevde man imidlertid med organisasjonsformen, noe som medførte at regjeringen la de to flyvåpnene under en felles kommando, Flyvåpnenes felleskommando, som ble sidestilt de to forsvarsgrenene. I april 1941 ble den første skvadronen, 330 skvadron, opprettet på Island for å drive maritime operasjoner. I juli 1941 ble den første jagerflyskavdronen opprettet (331 skvadron), mens den andre ble etablert i januar 1942 (332 skvadron). Fra 1942 opererte en liten norsk avdeling også Catalina maritime rekognoseringsfly fra Skottland, i mai 1943 ble denne avdelingen til 333 skvadron. Mot slutten av krigen ble denne skvadronens B-ving skilt ut som en egen skvadron (334 skvadron), slik at det norske Luftforsvaret kom hjem til Norge etter krigen med fem oppsatte skvadroner. Alle skvadronene var integrert i og ble operativt ledet av britiske Royal Air Force (RAF) helt fram til november 1945.

Etter krigen startet en demobiliserings- og nedbyggingsfase for det nyopprettede Luftforsvaret. Men etter at Norge mot slutten av 1940-tallet ble med i Atlanterhavspakten og Norge aksepterte det amerikanske tilbudet om våpenhjelp, ble Luftforsvaret kraftig utbygget fra 1951 av. Gjennom våpenhjelpen ble Norge tilført moderne fly av flere slag, hovedsakelig ulike typer jagerfly og jagerbombere. Medlemskapet i Nato medførte også overføring av store midler til utbygging av infrastruktur, slik at en rekke flybaser ble bygget og/eller modernisert gjennom 1950-tallet. I 1953 ble luftvernartilleriet overført til Hæren, og forsvarsgrenen endret navn til Flyvåpnet. I 1957 ble imidlertid luftvernartilleriet tilbakeført til forsvarsgrenen. Fra 1959 av fikk man også tilført det langtrekkende og moderne luftvernsystemet NIKE over våpenhjelpen, og samme år endret forsvarsgrenen igjen navn tilbake til Luftforsvaret. I kjølvannet av denne store utbyggingsperioden kom dessverre også en periode med mange fatale ulykker med store tap av flymannskaper.

Fra midten av 1960-tallet måtte Luftforsvaret – i likhet med resten av Forsvaret – ta stadig større og større ansvar for anskaffelse av nytt materiell. Størrelsen på Luftforsvaret ble derfor noe redusert, også i takt med anskaffelse av stadig bedre og mer avanserte fly. I tillegg til kapasiteter for maritim overvåkning og taktisk transport med både helikopter og lette og middelstunge transportfly, var Luftforsvarets doktrine tungt dreid i retning av defensive luftoperasjoner de siste 15 årene av den kalde krigen. Det var spesielt kampflyvåpenet med F-16, luftvern ved mange baser og i hovedstadsområdet, ledet og styrt av kontroll og varslingssystemet, som representerte denne doktrinen.

Perioden etter 1990 og frem mot cirka 2014 var preget av tre forhold; 1) en sterk reduksjon av Forsvaret og mye omstilling; 2) en økende deltagelse i internasjonale operasjoner, også med i økende grad skarpe våpen og 3) en stadig aldrende flypark, der mange kapasiteter måtte erstattes omtrent samtidig. Selv om det store fokuset på internasjonale operasjoner i en periode der Luftforsvaret stadig ble mindre satte et stort trykk på organisasjonen, var det også betryggende både for Luftforsvaret og for myndighetene å se hvor godt norske flystyrker presterte i operasjoner utenfor landets grenser. Kulminasjonspunktet for denne perioden ble på sett og vis den norske deltagelsen i Libya-operasjonen i 2011 med seks kampfly av typen F-16. Den norske styrken deltok i første linje og gjorde seg positivt bemerket hos flere større allierte.

Perioden etter 2014 har vært preget av en retur til et mer tradisjonelt hjemmeforsvarsfokus. Samtidig har forsvarsgrenen modernisert i betydelig grad, flere plattformer har enten blitt byttet ut eller er i ferd med å bli det. Innfasingen av disse kapasiteten – og særskilt det nye kampflyet F-35 Lightning II – og en dertil omlegging av store deler av forsvarsgrenens konsepter for drift og operasjoner, preger forsvarsgrenens virksomhet i stor grad.

Luftforsvaret i 2025

Luftforsvaret er midt inne i en stor omstilling der hensikten har vært å klargjøre forsvarsgrenen for mottak av en rekke nye kapasiteter, samle virksomhet for å effektivisere driften og sørge for enklere og bedre kommando og styringslinjer. Når omstillingen er ferdig vil forsvarsgrenen i hovedsak operere fra tre hovedbaser; Evenes i Nordland, Ørland i Trøndelag og Rygge i Viken. Luftforsvaret vil da også være blant Europas mest moderne luftforsvar, med en rekke topp moderne kapasiteter, slik som F-35, P-8, NH90, AW101 og NASAMS III.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Duvsete, Svein (2004): Kalde krigere og barmhjertige samaritaner. Bind 3 av Luftforsvarets historie. Aschehoug.
  • Haga, Lars Peder og Ole Jørgen Maaø (2018): Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Forsvarsstaben.
  • Henriksen, Vera (1994): Fra opptakt til nederlag. Bind 1 av Luftforsvarets historie. Aschehoug.
  • Henriksen, Vera (1996): Fem år i utlegd. Bind 2 av Luftforsvarets historie. Aschehoug.
  • Høiback, Harald og Ole Jørgen Maaø (2019): Luftforsvarets historie fortalt gjennom 75 gjenstander. Cappelen Damm Akademisk.
  • Maaø, Ole Jørgen og Steinar Sanderød (red.) (2017): Luftforsvarets historie – sett ovenfra. Fagbokforlaget.

Kommentarer (1)

skrev Petter Haugseng

De seks Hercules C-130H som det refereres til i artikkelen er nå utfaset, Luftforsvaret har bestillt 4 nye C-130J-30 Super Hercules, hvorav et er levert ( Dette ankom Norge 12 november 2008). Ett vil bli levert i 2009, og de to siste i 2010.C-130J-30 Super Hercules er en forlenget utgave av standardmodellen C-130J. Referanser:http://www.mil.no/luft/start/omlf/flymaskiner/c130/ http://www.lockheedmartin.com/news/press_releases/2008/111208ae_c130j-deliveries.html

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg