International Security Assistance Force

International Security Assistance Force (ISAF), den NATO-ledede multinasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan, satt inn fra 2001 for å støtte den nye afghanske interimregjeringen etter at Taliban-regimet var nedkjempet. ISAF ble avsluttet 31. desember 2014; for fra 2015 å bli etterfulgt av en ny NATO-operasjon: Operation Resolute Support

Norge bidro med militært personell i ISAF fra styrken ble opprettet i 2012 til den ble avviklet i 2014, med i alt nærmere 9000 soldater. På det meste besto det norske bidraget av rundt 600 soldater. Ti norske soldater mistet livet under tjeneste i Afghanistan, hvorav ni i ISAF.

ISAF ble opprettet som følge av en konferanse mellom afghanske motstandsgrupper og giverland i Bonn, Tyskland, i desember 2001. ISAF ble dermed satt inn parallelt med den USA-ledede koalisjonsstyrken bak Operation Enduring Freedom (OEF). Denne ble startet i september 2001 for å fjerne Taliban fra makten og fordrive terrornettverket al-Qaida fra dets baser i Afghanistan. Norge deltok i begge operasjoner fra årsskiftet 2001/02.

ISAF har sitt opprinnelige mandat fra resolusjon nr. 1368 (2001) i FNs sikkerhetsråd; flere andre resolusjoner er senere vedtatt, blant annet for å utvide styrkens operasjonsområde og oppgaver. 

International Security Assistance Force skulle, som navnet tilsier, bistå de nye afghanske myndighetene med å skape sikkerhet etter krigen mot Taliban. I utgangspunktet omfattet oppdraget sikkerhet i hovedstaden Kabul og omegn. OEF opererte samtidig i andre deler av landet, ikke minst i sør og øst – hvor blant annet fjellområdene langs grensen til Pakistan fortsatt ga skjul for medlemmer av al-Qaida og Taliban.

Mens OEF utførte offensive operasjoner, hadde ISAF i utgangspunktet en vesentlig defensiv oppgave, med overvåking og patruljering i Kabul og omegn. Fra 2003, gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1510 (2003), ble hele Afghanistan styrkens operasjonsområde. Følgelig iverksatte ISAF en stegvis utvidelse av sin utgruppering og virksomhet fra 2004. Det skjedde først ved at ISAF overtok de stabiliseringsstyrkene (Provincial Reconstruction Team, PRT) som OEF hadde satt inn i nord, for så å overta og etablere nye slike i andre deler av landet. Derved ekspanderte ISAF gradvis til nord (2004), vest (2006), sør (2006) og øst (2006), for fra oktober 2006 å ha tatt et ansvar for stabilisering i hele Afghanistan.

Hovedoppdraget til ISAF etter denne utvidelsen, og etter å ha styrket sikkerheten i Kabul i 2001–04, var å bidra til en sikkerhetssituasjon i hele Afghanistan som skaper grunnlag for gjenoppbyggingen av det afghanske samfunnet, og derigjennom til økonomisk og sosial utvikling. Det siste er en oppgave for det internasjonale samfunnet, blant annet gjennom FN, som koordinerer denne innsatsen med sin organisasjon United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA). Samtidig har ISAF bidratt direkte til utvikling gjennom sine PRT-avdelinger, som består både av militære og sivile kapasiteter, og som blant annet bistår lokale myndigheter i utvikling av offentlige infrastruktur, institusjoner og godt styresett.

En hovedoppgave for ISAF ble tidlig å bistå afghanske myndigheter i å trene opp landets egne, nasjonale sikkerhetsstyrker, herunder den afghanske hæren, Afghan National Army (ANA). Denne og andre deler av sikkerhetsapparatet har fra 2012 gradvis tatt over ansvaret etter de internasjonale styrkene. I tillegg til ISAF har NATO iverksatt en egen operasjon, NATO Training Mission-Afghanistan (NTM–A), som har bistått i opplæring av afghanske styrker. NTM–A har vært gjennomført som en operasjonelt sett integrert del av ISAF.

Med økt oppslutning om motstands-/opprørsgrupper, inklusive Taliban, forverret sikkerhetssituasjonen seg i flere deler av landet fra midten av 2000-tallet. Særlig var dette tilfellet i sør samt i hovedstaden, deretter også i nord. ISAF ble oftere angrepet, og kom i kamp med opprørere. Dels ble avdelinger engasjert i strid av opprørsgrupper, dels ble de utsatt for attentat, enten fra selvmordsbombere eller (og oftere) ved bruk av fjernstyrte eksplosiver.

Innholdet i oppdraget og karakteren på oppgavene endret seg i takt med denne utviklingen, og strategien til ISAF ble etter hvert dominert av opprørsbekjempelse. Ved siden av tillitsbyggende tiltak av sivil art, gikk ISAF over til mer offensive operasjoner mot opprørerne, både fra luft og på bakke. Dette påførte sivilbefolkningen økte tap, samtidig som styrken selv har blitt hardere rammet, og har lidd betydelige tap, framfor alt i de sørlige provinsene samt i Kabul.

Etter hvert som kapasiteten til afghanske sikkerhetsstyrker økte, ble operasjonene i større grad ledet av afghanske offiserer og enheter, støttet av internasjonale ISAF-avdelinger. En milepæl i så måte ble nådd i juni 2013, da landets egne styrker tok ansvaret for sikkerheten i alle provinser og distrikter. Dette var et ledd i ansvarsoverføringen fra NATO til afghanske myndigheter, fram til full overdragelse i 2014.

ISAF ble fra starten etablert som en koalisjonsstyrke der enkelte troppebidragsytende land påtok seg kommando på rotasjonsbasis. Kommandoen lå først hos Storbritannia, deretter Tyrkia og Tyskland. Fra august 2003 ble styrken underlagt permanent NATO-kommando. Hovedkvarteret er i Kabul; operasjonsområdet er delt i seks regionale kommandoer (i nord, sør, øst, vest, sørvest, samt hovedstaden Kabul). De norske styrkene ble fra 2004–05 utgruppert under Regionkommando Nord, ledet av Tyskland og med hovedkvarter i Mazar-e Sharif, til de gradvis ble trukket ut fra 2013.

Fra 2009 til avviklingen i 2014 ble ISAF ledet av en internasjonal stab, ISAF Joint Command (IJC); med USAs generalløytnant Joseph Anderson som siste styrkesjef.

Fra en begrenset innsats ved innsettingen vokste ISAF til å bli en av de største flernasjonale innsatsstyrker noen gang. Mens den som følge av utgrupperingen i hele landet besto av ca. 30 000 soldater i 2006, besto ISAF av inntil ca. 150 000 soldater i 2010–11. Fra 2012 ble ISAF gradvis redusert, i tråd med at afghanske myndigheter tok over ansvaret for landets sikkerhet. Uttrekkingen ble i 2012 besluttet noe framskyndet, og påbegynt samme år, blant annet som følge av påtrykk fra president Hamid Karzai. Tilbaketrekkingsplanen ble formelt vedtatt på NATOs toppmøte i Chicago i mai 2012, som slo fast at ingen kampstyrker skulle være igjen i landet etter 2014. Derimot ville NATO fortsatt bidra til opplæring av afghanske styrker, og medlemsland ville bidra til finansiering av disse.

Tidlig i 2013 var ISAF redusert til ca. 100 000 soldater; medio 2014 var styrken på under 50 000. Flere land har, av forskjellige årsaker, trukket ut sine styrker eller redusert sine styrkebidrag gjennom flere år.

Norge deltok i ISAF fra tidlig i 2002, etter først å ha gått inn i Operation Enduring Freedom, til operasjonen ble avsluttet 31. desember 2014. Norge bidro med en rekke ulike styrkebidrag, og innsatsen endret seg både med utviklingen av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, oppbyggingen av styrken og utvidelse eller endring av operasjonsområdet, så vel som endringer i operasjonskonseptet.

I den tidligste fasen bidro Norge blant annet med eksplosivteam og transportkontroll (2002) samt en kirurgisk enhet og et sivil-militært samarbeids-team (CIMIC, 2003–04), og et brann- og havarilag (2004–05). I en mellomperiode bidro Norge særlig med et kompani som inngikk i den multinasjonale brigaden i Kabul (2003–05) samtidig som deltakelsen i PRT Meymaneh startet (2004: først underlagt OEF). Fra 2005 og til 2012 hadde Norge ledelsen for denne flernasjonale styrken. Bidrag til opplærings-/mentorerings-team for det afghanske forsvaret startet i 2006, og pågikk til 2012; et feltsykehus ble stilt i årene 2006–07, etterfulgt av en helikoptergruppe for medisinsk evakuering fra 2008, til hovedstyrken ble trukket ut i 2012.

Norge har i flere perioder bidratt med spesialstyrker; først for OEF; deretter – i 2007, 2009, 2012 samt fra 2013 – også for ISAF. En utrykningsstyrke ble stilt i 2006–08; et F-16-bidrag på fire fly i 2006. Samtidig har Norge bidratt med stabsoffiserer til hovedkvarterer sentralt og regionalt.

Norge har dertil stilt med et eget ledelsesapparat (Norsk kontingentstab, NCC), egne støttefunksjoner (Nasjonalt støtteelement, NSE) og nasjonal etterretningskapasitet. Norge har også bidratt til drift av Kabul internasjonale flyplass, med både militære og sivile elementer.

I tråd med NATOs uttrekkingsplan avviklet Norge sin operasjon i Faryab-provinsen 28. september 2012, etter at ansvaret for sikkerheten formelt var overdratt afghanske myndigheter. Dette skjedde et halvår tidligere enn planlagt, i henhold til anmodning fra NATO og ISAFs ledelse. Den norske militære innsatsen ble deretter konsentrert om Mazar-e-Sharif og Kabul, inklusive trening av det afghanske politiets beredskapsstyrke i Kabul: Crisis Response Unit (CRU). Høsten 2012 stilte Norge et transportelement – Tactical Airlift Detachment (TAD) – med et C130J Hercules transportfly stilt til disposisjon for ISAF og stasjonert i Mazar-e Sharif; som en del av styrkens Intra Theater Airlift System (ITAS). Bidraget ble trukket hjem i juni 2014. Vinteren 2013 stilte Norge i en nordisk-baltisk politirådgivingsenhet (Transition Support Unit, TSU) sammensatt av personell fra Finland, Latvia, Norge og Sverige – til midten av 2014.

Fra 2013 ble rådgiving for afghansk politi (CRU) hovedinnsatsområdet for det norske bidraget. Dette ble videreført i 2014 ved hjelp av personell fra Forsvarets spesialkommando (FSK). Medio 2014 var den norske ISAF-kontingenten på under 50 personer, mot tidligere rundt 600.

Den norske militære deltakelsen i ISAF vedvarte til utgangen av 2014, da ISAF ble avviklet. Norsk støtte til sikkerhetssituasjonen i landet er videreført blant annet ved militære mentorer i Resolute Support Mission, så vel som økonomisk støtte og sivil bistand.

En helseundersøkelse utført blant norske Afghanistan-veteraner av Forsvarets sanitet, ble offentliggjort i februar 2013. Et stort flertall oppga å være ved god psykisk helse, 7 prosent å slite med senskader. 45 prosent av soldatene oppga å ha blitt angrepet av fienden, 20 prosent at de selv hadde skutt, 9 prosent at de hadde tatt liv.

Ni norske soldater tjenestegjørende i ISAF mistet livet under utførelse av sine oppdrag i perioden 2004–10.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.