Den franske litteraturen er en av de rikeste nasjonallitteraturer man kjenner til. Helt tilbake til 1100-tallet går det en ubrutt litterær tradisjon der alle sjangere er representert. Et karakteristisk trekk fra renessansen og frem til i dag er at mange skjønnlitterære forfattere også har skrevet teoretiske betraktninger. Den teoretiske debatten om litteraturen er en hovedgrunn til at det har utviklet seg en rekke markerte retninger og skoler.

I middelalderen fantes ingen nasjonallitteraturer i moderne forstand. I forskjellige land finner man ulike versjoner av de samme verkene eller motivene, og det er ofte vanskelig å vite hvilke som er de opprinnelige og hvem forfatteren er. Den eldste franske litteraturen er føydal, preget av det herskende adelssamfunnets ideer og livssyn og av et katolsk verdensbilde. De første litterære tekstene er helgenlegender og dikt over bibelske motiver, oppstått i eller omkring klostrene. Av legendene bør fremheves Aleksissangen, en av de eldste gammelfranske tekster. Den senere heltediktningen, les chansons de geste, ble sannsynligvis også skapt av geistlige. Emnet for heltediktene er kampen mot de vantro og troskapen mot Gud og lensherren. Rolandskvadet, om Karl den store og den tapre ridder Roland, er det mest berømte av disse, sannsynligvis fra begynnelsen av 1100-tallet. Personenes ideal er en livsholdning der religiøs tro, heltebegeistring og fedrelandskjærlighet utgjør en enhet.

Kjærligheten utgjør hovedtemaet i de høviske romanene (les romans courtois). Disse ble også skrevet på vers, men ikke sunget slik som heltediktene. Man inndeler dem vanligvis i tre sykluser: den antikke syklus med helter som Alexander og Aeneas, Arthur-syklusen om kong Arthur og ridderne av det runde bord og jakten på Den hellige gral, og Tristan-syklusen, der kjærligheten mellom Tristan og Isolde er hovedtemaet. Flere av de mest kjente høviske romanene tilskrives Chrestien de Troyes (1100-tallet).

Trubadurdiktningen oppstod i Provence, der hoffkulturen blomstret, og bredte seg derfra til det øvrige Frankrike og Europa. Dens tilbakevendende tema er vårens komme og kjærlighetens oppvåkning. Den elskede bærer en avglans av Guds skjønnhet, godhet og visdom, og veien til den elskede er full av trengsler og forsakelser, slik som mystikerens vei til Gud. Trubadurdiktningen nådde sitt høydepunkt i tiden 1150–1200, og dens fremste representanter er Vilhelm av Poitiers, Jaufré Rudel, grev Raimbaut d'Orange og Bertrand de Born. Ved siden av trubadurdiktningen utviklet det seg en borgerlig lyrikk som nådde sitt høydepunkt på 1200- og 1300-tallet, mer jordnær og ofte med et satirisk preg (Colin Muset, Rutebeuf og Eustache Deschamps). Frankrikes første kvinnelige dikter, Marie de France (1100-tallet), skrev fabler og fortellinger på vers (lais). Det oppstod en rik fabeldiktning, satirisk-didaktiske fortellinger om dyr; mest kjent er Le Roman de Renart (Reveromanen). Les fabliaux er muntre fortellinger på vers, ofte erotiske og fulle av utfall mot adelsmenn, prester og munker. På 1200-tallet slo den allegoriske diktning igjennom, der abstrakte begreper opptrer som personer. Hovedverk er Le Roman de la Rose, som består av to meget ulike deler, skrevet av henholdsvis Guillaume de Lorris og Jean de Meung.

Den første franske prosaen finner man hos historikeren Villehardouin (1100-tallet), som skrev om det fjerde korstog. Flamlenderen Froissart skrev på 1300-tallet sin maleriske krønike, som også er et viktig historisk dokument. Moderne forskning har etter hvert stilt spørsmålstegn ved påliteligheten av diplomaten Philippe de Commynes' Mémoires (siste del av 1400-tallet), men de er likevel en av tidens viktigste historiske kilder.

Dramaet utviklet seg av den kirkelige kultus, ut fra behovet for å illustrere bibelhistorien. De liturgiske dramaene ble oppført i selve gudshuset, senere ble religiøse stykker også spilt utenfor kirken; de ble kalt mysterier og mirakler. Mysteriespillene kunne være enorme verker på opptil 45 000 verselinjer. I Frankrike ble slike stykker spilt allerede på 1100-tallet. Litterært sett står de ikke høyt, men de fikk en veldig utbredelse og popularitet, især på 1400- og 1500-tallet. Moralitetene var allegoriske og moraliserende spill, både alvorlige og av lettere art. Adam de la Halle skrev på 1200-tallet Robin et Marion, som er blitt kalt det første komiske syngespill. Farser og soties hadde ofte et politisk poeng (Advokat Patelin, 1400-tallet).

I overgangen mellom middelalder og renessanse trer en del individuelle dikterpersonligheter klarere frem. Charles d'Orléans' (1391–1445) kjærlighetsdikt er preget av smak og raffinement. François Villons lyrikk er meget personlig og avspeiler et splittet sinn. Clement Marots poesi er lett og elegant, men samtidig preget av protestantismens idealer.

Under Ludvig 12 og Frans 1 var Frankrike sterkt påvirket av italiensk åndsliv. Italienske lærere kom til Frankrike, man studerte veltalenhet, estetikk og gresk. De humanistiske disiplinene ble utviklet uavhengig av teologien og ofte på tross av kirkens protest. Greske bøker ble utgitt i Paris og Lyon. Frans 1 stimulerte de nye studiene, beordret oversettelser av antikke verker og grunnla Collège de France (1530), der det ble undervist i gresk, latin og hebraisk. Det fikk også stor betydning at han lot fransk overta for latin som administrasjonens offisielle språk. Lyon ble et sentrum for litteratur og lærdom. Fremst blant de lærde stod gresk-filologen Guillaume Budé (1468–1540) og Jacques Amyot, som oversatte Plutark. Den betydeligste dikteren fra Lyon-skolen er Maurice Scève; men også de kvinnelige lyrikerne Pernette du Guillet og Louise Labé gjorde seg gjeldende.

Pierre de Ronsard, Joachim Du Bellay og de dikterne som sluttet seg til dem, utgjorde Pleiaden, en dikterskole med et bevisst nasjonalt program. Ronsard og Du Bellay var betydningsfulle både som lyrikere og som teoretikere. Blant lyrikerne i senrenessansen kan nevnes protestantene Saluste de Bartas (1544–90) og Agrippa d'Aubigné, samt François de Malherbe, som fikk stor betydning for klassisismen.

De ledende prosaforfatterne under renessansen var François Rabelais og Michel de Montaigne. Rabelais var vitenskapsmann med en voldsom kunnskapstørst. Hans ideal var sunn og naturlig livsutfoldelse, og han harselerte ofte over kirken. Rabelais forener renessansens livsbejaende holdning og tradisjonen fra senmiddelalderens folkelige og frodige karnevalskultur. Montaigne skapte essay-formen, og fremstår både som stoisk idealist og skeptisk livsnyter. Han behandlet mange ulike emner og la for dagen stor nysgjerrighet, men huskes særlig som den første i en «selv-analytisk» tradisjon som er viktig blant franske forfattere. Hans forfatterskap er preget av religionskrigene og peker frem mot barokken. Renessansens teater var dels oversettelser og imitasjoner av antikke verk (Étienne de Jodelle, med den første antikkinspirerte franske tragedie, Robert Garnier, Jacques Grévin og Alexandre Hardy), dels bibelske dramaer, særlig inspirert av kalvinismen.

Slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet er tiden for den barokke litteraturen i Frankrike. Barokkens lyrikk preges av fantasifullhet, billedprakt, stilistisk forsiring og oppfinnsomhet. Man diktet med forkjærlighet om tings bevegelse og verdens omskiftelighet, og ofte finner man en grunnleggende usikkerhet om hva som er virkelig og hva som er skinn. Hos de verdslige barokkdikterne brytes dødsangst og livsbegjær; den kristne diktningen skildrer skaperverkets skjønnhet, men den kan også fremstille verden som en jammerdal som den kristne ønsker å forlate. På 1900-tallet har interessen for barokklyrikken vært økende. Blant de mest kjente dikterne kan nevnes Jean de Sponde, Théophile de Viau, Girard de Saint-Amant, Tristan l'Hermite (1601–55) og Pierre Le Moyne.

Det franske barokkdramaet er av ujevn kvalitet og har kommet i skyggen av klassisismens drama. Ofte mangler det en enhetlig intrige og en troverdig personskildring. Også i barokkdramaet er forholdet mellom virkelighet og illusjon viktig. Mange teaterstykker inneholder interessante diskusjoner omkring teaterets vesen og status.

Det var på denne tiden at den presiøse diktning utviklet seg, og det oppstod en rekke litterære salonger. Her dyrket man det forfinede og affekterte i omgangsform, språk og litteratur. I salongene spilte kvinnene en sentral rolle, og man diskuterte moralske og sosiale spørsmål på en meget fordomsfri måte. En av de litterære foreningene som stod i opposisjon til de presiøse, ble av Richelieu tatt under statens beskyttelse og omdannet til L'Académie Française i 1635. Her utformet man et syn på litteraturen som pekte frem mot den franske klassisismen. Honoré d'Urfés hyrderoman L'Astrée fikk stor innflytelse både på livet i salongene og på den videre utviklingen av fransk litteratur.

1600-tallet blir ofte betegnet som «le grand siècle» (det store århundret) i fransk kultur. Litteraturen ble mer og mer preget av de prinsippene vi forbinder med den franske klassisismen. Dikterne i denne perioden distanserte seg fra barokken, deres idealer var klarhet, naturlighet og måtehold. På ny begynte forfatterne å studere antikkens litteratur og ikke minst de teoretiske skriftene fra antikken, særlig Aristoteles og Horats. René Descartes' rasjonalistiske filosofi var med på å legge grunnlaget for tidens vitenskapelige oppblomstring. Blaise Pascal uttrykker i sine Pensées spenningsforholdet mellom troslivet, fornuften og menneskets tilbøyeligheter. Hans polemiske og vittige Lettres provinciales har fått stor betydning for moderne fransk prosastil. Et forbilde for de klassisistiske dikterne var lyrikeren François de Malherbe, men klassisismen var ingen blomstringstid for lyrikken.

Derimot var klassisismen en storhetstid for fransk teater. De strenge reglene teoretikere som Jean Chapelain og François d'Aubignac utformet, særlig for tidens, stedets og handlingens enhet og for oppbygningen av handlingen, viste seg fruktbare. Tragedieforfatterne Pierre Corneille og Jean Racine er blant de største navnene innen europeisk dramatikk. Skaperen av den klassiske komedie var Molière, som blant annet fikk stor betydning for Ludvig Holberg. I lærediktet L'Art Poétique oppsummerte Nicolas Boileau de prinsippene som lå til grunn for klassisismen.

Også andre sjangere var rikt representert; man hadde moralister og karakterskildrere som Nicole, La Rochefoucauld og La Bruyère, memoarforfatteren Saint-Simon, samt Madame de Sévigné, som skrev brev av høy litterær kvalitet. La Fontaines dyrefabler leses fremdeles av barn og voksne. Madame de La Fayettes nyskapende romaner preges av psykologisk realisme og av et pessimistisk syn på mennesket og kjærligheten. Teologer som Jacques Bossuet og François de Fénelon har også plass i fransk litteratur, den første med sine prekener og gravtaler, den andre særlig med sine skrifter med pedagogisk innhold.

Mot slutten av 1600-tallet oppstod striden mellom «de gamle» og «de nye». En rekke forfattere reagerte mot den begeistring for antikken som hadde preget klassisismen. De hevdet at deres egen tid hadde oppnådd resultater, både innenfor naturvitenskapen og innenfor litteraturen, som overgikk forbildene fra oldtiden. Denne patriotiske og nasjonalistiske holdningen hadde sin rot i eneveldets ideologi, men ble samtidig en forutsetning for den fremskrittstro og evolusjonistiske tankegang som skulle prege opplysningstiden. De betydeligste talsmennene for «de nye» var Charles Perrault og Bernard de Fontenelle. I dag huskes Perrault best for sin samling franske folkeeventyr, Gåsemor forteller, som var med på å forberede romantikken i Frankrike. Boileau, Racine og La Bruyère forsvarte antikken og fremhevet tradisjonens betydning, men også de var med på å forberede den nye tid, opplysningstiden.

I selve ordet ligger den tanken at menneskeheten tidligere har befunnet seg i mørke, underlagt uvitenhet og fordommer, men nå hadde man fått lyset, kunnskapen. Sann kunnskap er ensbetydende med den kunnskap som gir mulighet til å beherske naturen og gi menneskene større velferd. Voltaire er blitt stående som den typiske opplysningsfilosofen. I litterært henseende var han konservativ; han skrev epos og prøvde å holde liv i tragedien, men han er mest kjent for sine satiriske romaner og fortellinger og for sin kritikk av kirken og kamp for religiøs toleranse. Han fikk også betydning ved sin popularisering av filosofiske og vitenskapelige ideer som i stor grad kom fra De britiske øyer. Charles de Montesquieu hevdet kulturlivets avhengighet av historiske, klimamessige og sosiologiske omstendigheter. Hans lære om maktfordelingsprinsippet fikk mye å si for utviklingen av europeisk demokrati. Den største begivenhet innen det litterære og filosofiske liv var l'Encyclopédie, utgitt fra midten av århundret. I dette gigantiske og omstridte leksikon ble tidens viten og opplysning samlet. Hovedredaktør var Denis Diderot, medarbeidere blant andre Jean d'Alembert, Claude-Adrien Helvétius og Paul d'Holbach, alle tilhengere av erfaringsfilosofien, materialister og sterkt kritiske overfor kristendommen.

Første halvdel av 1700-tallet var ingen blomstringstid for lyrikken, men både romanen og dramaet opplevde en fornyelse. Av romanforfattere kan nevnes Lesage og l'abbé Prévost (1697–1763). Og ikke minst fikk Diderots humoristiske og samtidskritiske romaner betydning for sjangerens utvikling. Pierre de Marivaux skrev en interessant utviklingsroman og elegante kjærlighetskomedier, og Diderot skapte en ny sjanger; det borgerlige, sentimentale drama. Fra slutten av århundret kan nevnes den betydelige komedieforfatteren Pierre de Beaumarchais og romanforfatteren Pierre Choderlos de Laclos. Også den svært kontroversielle Donatien, marki de Sade, var en av sin tids ledende franske forfattere.

En av de første som vendte seg mot opplysningstidens ensidige dyrkelse av fornuften og av det materielle fremskrittet, var Jean-Jacques Rousseau. Han hevdet at sivilisasjon og vitenskap hadde ødelagt menneskenaturen, som var fundamentalt god. Hans pedagogiske verk Émile fikk stor innflytelse. I politiske skrifter som Samfunnspakten drøfter Rousseau hvordan mennesket som samfunnsvesen kan beholde mest mulig av sin naturgitte frihet og selvstendighet. Hans Bekjennelser fikk avgjørende betydning for fremveksten av den selvbiografiske litteraturen. Rousseaus forfatterskap fikk mye å si for den franske revolusjon og for demokratienes utvikling på 1800-tallet. I Rousseaus spor fulgte romanforfatteren Bernardin de Saint-Pierre (1737–1814).

Germaine de Staël videreførte Rousseaus ideer og brakte impulser fra den tyske romantikken til Frankrike. François René Chateaubriand er den første store romantikeren i fransk litteratur. Han er kjent for sin middelalderbegeistring og sine lyriske naturskildringer, og ikke minst for sine erindringer. Hans billedrike og musikalske prosa ble en inspirasjon for mange senere forfattere. Men han var også tiltrukket av antikkens diktning, og dette gjelder i enda høyere grad lyrikeren André Chénier.

Romantikken utviklet seg senere i Frankrike enn i Tyskland og Storbritannia; den nådde sitt høydepunkt i tiden 1820–50. De romantiske dikterne dyrket følelsen og søkte trøst i naturen. Ofte søkte de det pittoreske, det eiendommelige og fremmedartede, eller de var fascinert av det okkulte og makabre. Dikteren skildret ikke bare det allmenngyldige, men også det individuelle. Typisk for tiden er dyrkelsen av kunstneren som «geni», en nyskaper som ikke har «lært» sin kunst, men som umiddelbart griper den egentlige, åndelige virkelighet og kan lede «folket» mot fremtiden.

Den franske romantikken hadde ikke et så filosofisk preg som for eksempel den tyske, men svært mange forfattere var engasjert i den politiske debatten. De utopiske sosialistene Claude de Saint-Simon og Charles Fourier og den religiøse og radikale Félicité de Lamennais øvde betydelig innflytelse. Mange av dikterne tok del i det politiske liv (Chateaubriand, Alphonse de Lamartine og Victor Hugo). En tenker som Auguste Comte, som foregrep positivismen, hører også til den franske romantikken. Betydelige romantiske lyrikere er Lamartine, Alfred de Vigny og Alfred de Musset. De to sistnevnte skrev også dramatikk. Gérard de Nervals lyrikk ble først anerkjent under symbolismen. Han var sterkt influert av tysk åndsliv.

Victor Hugo var betydelig både som lyriker, dramatiker og romanforfatter. Han ville avskaffe det strenge klassiske skillet mellom tragedie og komedie. Det nye drama skulle være som livet selv, en blanding av glede og sorg, personene skulle være levende vesener, plassert i historien og i det ytre miljø. Hans romaner er preget av romantisk fantasi og engasjement. De store romanforfatterne Stendhal og Honoré de Balzac peker begge frem mot realismen. Gjennomgående temaer hos Stendhal er den bevisste erobring av lykken og bevissthetens forhold til følelseslivet. Balzacs verker er som en freske over tidens franske samfunn, hvor typer og hendelser er risset opp med frodig virkelighetssans, men også med en dragning mot det overnaturlige. Andre av tidens romanforfattere er Benjamin Constant og George Sand. Hun er ikke bare betydningsfull som feministisk forfatter, men også som politisk teoretiker og som den første store skildreren av den franske landsbygda. Prosper Mérimée er mest kjent for sine noveller. Også Alexandre Dumas d.e., som i dag leses av både voksne og barn og stadig blir filmatisert, er en typisk representant for fransk romantikk.

Mange romantiske diktere var særlig opptatt av det makabre og uhyggelige, blant andre Nerval, Hugo og den allsidige forfatteren Charles Nodier. Men de fremste representantene for denne tendensen var Aloysius Bertrand og, senere i århundret, Lautréamont. Disse var lite påaktet i sin samtid, men fikk stor betydning som inspiratorer for surrealismen.

Ved midten av 1800-tallet oppstod realismen, til dels i reaksjon mot romantikkens subjektivisme og forherligelse av det individuelle følelsesliv. Romandiktningen skulle være rettet mot den sansbare verden, mot samtiden og hverdagslivet. Dikterne tilstrebet objektivitet, og under innflytelse av naturvitenskapelig tankegang samlet de faktiske opplysninger til sine verker. De skulle ikke bekjenne eller følge fantasien, men beskrive. Lederen for «den realistiske skole» var Jules de Champfleury, men Gustave Flauberts roman Madame Bovary er det mest kjente verket innen fransk realistisk litteratur.

Mens Flaubert søker å gi en nøytral beskrivelse av verden og menneskenes liv og samtidig skape litterær skjønnhet, vil naturalistene, med Émile Zola i spissen, påvise årsaksforholdet mellom sosiale og historiske faktorer og menneskets kår og liv. Naturalistene skildrer gjerne mislykkede individer og sosiale skjevheter. De har et deterministisk livssyn, samtidig vil de forsøke å forbedre samfunnet. Forfattere i brytningstiden mellom realisme og naturalisme er brødrene Edmond og Jules de Goncourt, som ville utvikle en «impresjonistisk» litterær stil, samt Alphonse Daudet og Guy de Maupassant, særlig kjent for sine noveller.

Den bevegelsen innen lyrikken som var mest beslektet med realismen, var parnasset. Parnassianerne grupperte seg omkring Leconte de Lisle og betraktet Théophile Gautier som sin forgjenger. De mest kjente av dem er Sully-Prudhomme og José Maria de Herédia. De fremhevet betydningen av nøyaktig iakttakelse og beskrivelse og historisk sannferdighet. Dessuten la de stor vekt på språk og metrikk; verket skulle, i kraft av sin form, holde fast alt i tilværelsen som var forgjengelig. Parnassianerne var også talsmenn for l'art pour l'art, kunst for kunstens egen skyld. Det borgerlige drama stod også realismen nær (Augustin Scribe, Émile Augier, Alexandre Dumas d.y., Henry Becque).

Det var på denne tiden at litterær kritikk og forskning i moderne forstand vokste frem. Denne var hovedsakelig historisk-biografisk orientert. Man mente at kulturen er bestemt av historiske og sosiologiske forhold; å finne disse var å forklare verkenes tilblivelse. Denne retningen ble allerede antydet av Charles Augustin Sainte-Beuve, og teoretisk utformet av Hippolyte Taine. Også positivistiske teoretikere som Claude Bernard og Ernest Renan fikk mye å si for litteraturen.

Mot slutten av 1800-tallet oppstod symbolismen. Retningen kan sees som en reaksjon mot positivistiske strømninger og som en syntese av ulike tendenser i 1800-tallets litteratur. Den moderne diktningen skulle ifølge Charles Baudelaire, hvis verk fikk avgjørende betydning for retningen, være en suggestiv magi som på samme tid rommer objektet og skaperen, verden som er utenfor kunstneren og kunstneren selv. Baudelaire var preget av arven fra romantikken, også av dens interesse for det makabre og destruktive, men både som kritiker og som lyriker, med diktsamlingen Les Fleurs du mal (1857), er han blitt stående som en av de mest nyskapende skikkelsene i fransk litteratur.

Symbolistene ville skape en lyrisk, musikalsk stemningskunst og antyde sjelstilstander språket vanligvis ikke makter å uttrykke. Musikken ble betraktet som den ypperste kunstart, og Richard Wagners verk ble beundret og dyrket. Både handlingen i Wagners musikkdramaer og hans virkelighetsoppfatning generelt øvde stor innflytelse på franske forfattere mot slutten av 1800-tallet. Andre viktige inspirasjonskilder på denne tiden var Arthur Schopenhauers filosofi og østasiatisk diktning og billedkunst.

Blant symbolistene finner vi noen av Frankrikes betydeligste lyrikere: den eksperimenterende Stéphane Mallarmé, den opprørske Arthur Rimbaud og Paul Verlaine, en symbolist uten doktrine, som dyrket vage stemninger og en melodiøs, uretorisk versestil. Disse dikterne ble betraktet som forbilder av dem som i 1880-årene utgjorde «den symbolistiske skole» (blant andre Auguste Villiers de l'Isle Adam, Jules Laforgue, Henri de Régnier, Francis Vielé-Griffin, samt belgierne Émile Verhaeren og Max Elskamp). Det «symbolistiske manifest» ble skrevet av Jean Moréas i 1886. Som lyriker står også Paul Valéry symbolismen nær; han er ellers særlig kjent for sine estetiske og litteraturkritiske arbeider.

Symbolismens fremste dramatiker var belgieren Maurice Maeterlinck, men også Paul Claudels skuespill er preget av beslektede idealer. Flere av tidens romanforfattere var overveiende psykologisk orientert (Pierre Loti, Paul Bourget). Maurice Barres var konservativ nasjonalist, Joris-Karl Huysmans dekadent estet og senere opptatt av religiøs mystikk. Anatole France, en ironiker og skeptiker som søkte tilbake til opplysningstidens idealer, stod i direkte opposisjon til symbolismen. Den fremste symbolistiske litteraturkritiker var Rémy de Gourmont. Av litteraturforskere på denne tiden kan nevnes Ferdinand Brunetière, en ivrig motstander av naturalismen, Émile Faguet, Jules Lemaitre og Gustave Lanson. De sistnevnte førte for en stor del videre den historisk-biografiske tradisjonen

Filosofen Henri Bergson hadde ved århundreskiftet sterk innflytelse på fransk kultur. I enkelte henseender var han beslektet med symbolistene, men hans ideer om tid og utvikling bryter radikalt med de holdninger som preget siste del av 1800-tallet.

De to betydeligste romanforfatterne ved begynnelsen av 1900-tallet var Marcel Proust og André Gide. Prousts roman À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid) er et mektig verk der fortelleren forsøker å fastholde tiden som uopphørlig flykter og går i oppløsning. Formelt innebærer verket en fornyelse av romandiktningen, og det har hatt stor innflytelse både på forfattere og på litteraturteoretikere i Europa helt frem til vår tid. Også Gide betydde mye for fransk litteratur med sitt krav om at dikteren alltid må strebe etter ærlighet, og ved sitt bevisste arbeid med romanformen. Til romanforfatterne fra samme generasjon hører også den radikale humanisten Romain Rolland og den ukonvensjonelle feministen Sidonie-Gabrielle Colette.

Paul Claudels dramatikk og lyrikk er preget av katolsk tro, men også av møtet med Østens kultur. Lyrikeren og essayisten Charles Péguy utviklet seg fra sosialist og anarkist til en udogmatisk kristen og en brennende nasjonalist. Innenfor lyrikken oppstår rundt den første verdenskrig en rekke skoler: fantaisismen, unanimismen, dadaismen, futurismen. Alle disse retningene var med på å forberede surrealismen.

Surrealismen oppstod omkring 1920 som en reaksjon mot realismens overflatiskhet og symbolismens mystikk, og mot kaoset etter den første verdenskrig. Retningen fikk stor betydning for utviklingen av fransk og europeisk lyrikk. Den la vekt på det ubevisste i protest mot intellektets overherredømme; det er tydelig sammenheng mellom den og Freuds psykoanalyse. Betydelige forløpere for surrealismen var lyrikerne Lautréamont og Guillaume Apollinaire og dramatikeren Alfred Jarry. André Breton formulerte skolens manifester. Mange av århundrets fremste lyrikere har i kortere eller lengre tid vært preget av retningen (Paul Éluard, Louis Aragon, Jacques Prévert og René Char). Men ikke alle de store lyrikerne fra denne tiden lar seg plassere innenfor en bestemt retning (Jules Supervielle, Saint-John Perse, Pierre Jean Jouve, Pierre Emmanuel, Henri Michaux, Francis Ponge). Blant prosaforfatterne som etter den annen verdenskrig videreutviklet arven fra surrealismen, var Georges Bataille, Raymond Queneau og Boris Vian.

I første del av 1900-tallet øvde katolisismen stor innflytelse på fransk kulturliv (filosofene Jacques Maritain og Étienne Gilson, forfatterne François Mauriac, Georges Bernanos og Julien Green). Blant romanforfatterne i mellomkrigstiden kan ellers nevnes naturalistene Roger Martin du Gard, Georges Duhamel og Jules Romains, aristokraten Henry de Montherlant og den Hamsun-inspirerte Jean Giono, kommunistene Louis Aragon og Paul Nizan, den fascistisk orienterte Pierre Drieu la Rochelle, samt Antoine de Saint-Exupéry og André Malraux, som understreket sammenhengen mellom litteratur og samfunnsengasjement. Den kontroversielle Louis-Ferdinand Céline ønsket å skape et litterært språk basert på muntlig fransk og tilpasset opprøret mot tradisjonene og det bestående.

I begynnelsen av århundret blomstret boulevardteateret og den lettere komedien. Senere oppnådde humoristen Marcel Pagnol store suksesser både som dramatiker, romanforfatter og filmskaper. Jacques Copeau innledet en fornyelse av fransk scenekunst ved å stifte Le Théâtre du Vieux Colombier i 1923. Regissørene Louis Jouvet og Jean-Louis Barrault og skuespilleren og kritikeren Antonin Artaud betydde også mye for moderne teater. Fremragende dramatikere i mellomkrigstiden var Jean Giraudoux og Jean Cocteau – sistnevnte også kjent som romanforfatter, filmskaper og billedkunstner. De fleste av Jean Anouilhs populære teaterstykker ble skrevet etter den annen verdenskrig.

Eksistensialismen satte sitt preg på fransk litteratur i tiden under og umiddelbart etter den annen verdenskrig. De fremste representantene for den skrev både filosofiske og skjønnlitterære verker. Jean-Paul Sartres filosofi er blitt karakterisert som en ateistisk humanisme: Mennesket er uten Gud alene om valg, ansvar og angst. Sartre orienterte seg etter hvert i retning av marxismens menneske- og historiesyn. Albert Camus stod lenge Sartre nær, men bygde i motsetning til ham på en forestilling om «menneskelig natur». Simone de Beauvoir hørte også til eksistensialistene. Hennes hovedverk Le deuxieme Sexe (1949) fikk avgjørende betydning for moderne feminisme. Blant kristne eksistensialister kan nevnes Gabriel Marcel og Emmanuel Mounier.

I 1950- og 1960-årene var Paris sentrum for det absurdes teater. Menneskebildet i dette teateret kan minne om det man finner i den ateistiske eksistensialismen, men det absurdes teater hadde ikke tilsvarende filosofiske eller politiske pretensjoner. Absurdismen betydde en dramaturgisk fornyelse som har fått mye å si for moderne teater over hele verden. Den irskfødte Samuel Beckett gir i sine stykker fylt av makaber humor et bilde av menneskelivet redusert til et eksistensmessig minimum. Den rumenskfødte Eugène Ionesco satte spørsmålstegn ved den fornuft og logikk vi omgir oss med til daglig og brakte tilskuerne inn i et univers som var både komisk og skremmende. Andre representanter for det absurdes teater var Arthur Adamov og Jean Tardieu.

Omtrent samtidig med det absurdes teater hadde nyromanen (le nouveau roman) sitt gjennombrudd. Den ble utviklet av en gruppe forfattere som ville frigjøre romanen fra de tradisjonelle måtene å skape virkelighetsillusjon på. De eksperimenterte med nye skriveteknikker og forkastet blant annet «den allvitende fortelleren» som kjenner sine personers psyke til bunns. Blant de mest kjente nyromanforfatterne er Nathalie Sarraute, Claude Simon, Alain Robbe-Grillet og Michel Butor. Selve skriveaspektet ble etter hvert stadig viktigere, og mange av nyromanene handler i første rekke om sin egen tilblivelse. Særlig arbeidet forfatteren og kritikeren Jean Ricardou med spørsmålene rundt denne selvspeilingen.

Det fant også sted en fornyelse innenfor litteraturforskningen i forbindelse med den økte refleksjon over litteraturteoretiske problemer, og motsetningene var ofte store mellom den tradisjonelle og den nye litteraturkritikken (la nouvelle critique). Denne baserte seg for en stor del på den franske strukturalismen, hvis viktigste representanter er antropologen Claude Lévi-Strauss, psykoanalytikeren Jacques Lacan og filosofene Louis Althusser, Michel Foucault og Jacques Derrida. Roland Barthes var en av de fremste representantene for den moderne litteraturforskningen, og hans skriftbegrep, som påpeker skriftens samfunnsmessige og historiske bestemmelse, har hatt stor betydning. Viktige teoretikere er videre Lucien Goldmann, som understreket likheten i struktur mellom tekst og samfunn, og Algirdas Julien Greimas med sin strukturelle semantikk. Senere har blant andre forfatteren Philippe Sollers og den bulgarskfødte teoretikeren Julia Kristeva, inspirert av psykoanalyse og marxisme, forsøkt å utarbeide en mer dynamisk form for strukturalisme. Gérard Genette har hatt stor betydning, både i og utenfor Frankrike, for moderne fortellerteori («narratologi»).

I denne modernistiske, eksperimenterende litteraturen blir skillet mellom teori og skjønnlitteratur, mellom poesi og prosa, stadig mer utvisket, og tradisjonelle sjangerbegrep og andre skillelinjer er i ferd med å forsvinne. Nye emneområder og nye uttrykksmidler gjør seg gjeldende. Allerede i mellomkrigstiden skapte belgieren Georges Simenon kriminalromaner av høy kvalitet, og mange franske forfattere fra siste del av 1900-tallet hentet impulser fra denne sjangeren. Tegneserien er blitt stadig viktigere, og visen (la chanson) har etter hvert fått stor innflytelse på det som tidligere var den «høylitterære» lyrikkens enemerker (Jacques Prévert, Léo Ferré, Georges Brassens og den belgiskfødte Jacques Brel).

Kvinnelitteraturen har gjort seg sterkt gjeldende i de siste tiår. En rekke kvinnelige forfattere har i forskjellig formspråk formidlet kvinnenes spesifikke virkelighetserfaring, blant andre. Marguerite Duras, Christiane Rochefort, Françoise Sagan, Monique Wittig, Marie Cardinal, Albertine Sarrazin, Annie Ernaux, Hélène Cixous, Annie Leclerc og Luce Irigaray.

I 1970- og 1980-årene ble modernismen og eksperimentlitteraturen ført videre, men litteraturen fikk også etter hvert et visst «tilbakeskuende» preg. Mange forfattere, for eksempel Malraux, Beauvoir, Duras og Sarraute, utgav erindringsbøker eller romaner med tilknytning til forfatterens egen ungdom og bakgrunn. Disse oppnådde til dels stor anerkjennelse hos både kritikere og publikum. Likeledes vendte mange yngre forfattere tilbake til de tradisjonelle litterære sjangrene; særlig gjelder dette romanen, der det igjen ble lagt mer vekt på handlingsgang og personskildring. En «tradisjonell» romanforfatter som har fått en stor leserkrets både i og utenfor Frankrike, er Michel Tournier. Blant romanforfattere som forener en eksperimenterende holdning, gjerne påvirket av nyromanen, med sans for handling og fortelling, kan nevnes Romain Gary, Jacques Roubaud, Jean-Marie le Clézio og Patrick Modiano. Georges Perecs romaner er bygd opp i samsvar med kompliserte matematiske prinsipper, men formidler både en tragisk livsopplevelse og et lekende forhold til litteraturen som uttrykksform.

På 1900-tallet har det skjedd en fornyelse innenfor fransk historieforskning. Den «annalistiske skolen», som la mindre vekt på politisk og militær historie og mer vekt på sosial og økonomisk historie, og som styrket båndene mellom historie og andre fag (geografi, idéfag og så videre), har hatt sterk innflytelse i Europa, ikke minst i Norge (Marc Bloch, Lucien Lefebvre; senere Philippe Ariès, Emmanuel Le Roy Ladurie). Ikke minst mot slutten av århundret har mange franske filosofer og essayister anlagt et historisk perspektiv på emnene de behandler. Dette tjener ofte som utgangspunkt for en kritikk av maktfaktorer og maktstrukturer i samfunnet. I slutten av 1970-årene vakte de såkalte «nye filosofene» oppsikt med sin kritikk av marxismen som totalitær ideologi, og blant andre André Glucksmann og Bernard-Henri Lévy har fortsatt å gjøre seg gjeldende i samfunnsdebatten. Sistnevnte har også hatt suksess som romanforfatter. I 1990-årene har Emmanuel Levinas' skrifter om etikk hatt en viktig innflytelse på fransk debatt, og de har også vakt interesse i Norge.

Etter den annen verdenskrig har den franskspråklige litteraturen og kulturen utenfor Frankrike opplevd en blomstring, og disse forfatterne har både mottatt sterke impulser fra, og gitt tilsvarende til, moderne fransk litteratur. Særlig gjelder dette forfattere fra de fransktalende delene av Canada og Afrika. Se ellers litteraturkapitlene under de enkelte land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.