teologi

Teologi er refleksjon og systematisering av religiøse forestillinger. I kristendommen har teologien tradisjonelt blitt oppfattet som en vitenskap om Gud, hans egenskaper, verdensstyre og vilje, med åpenbaringen og fornuften som sine to kilder. Protestantisk teologi, derimot, har fra Immanuel Kant (1724–1804) og Friedrich Schleiermacher (1768–1834) blitt forstått som en vitenskap om kristendommen, ikke om Gud. Teologien studerer dermed hvordan man innenfor den kristne tradisjonen tenker om verden og menneskene – og dermed hvordan kristendommen har utviklet seg. Teologien har ingen spesifikk metode, men anvender ulike metodiske tilnærminger.

I moderne tid kan teologi også brukes i forbindelse med andre religioner enn kristendommen, for eksempel islam.

Ved opprettelsen av universitetene fra rundt år 1200 ble teologien oppfattet som det fremste faget og «vitenskapens mor». Teologiens fremtredende stilling ved universitetene gjaldt også etter reformasjonen. De teologiske fakultetene ble i høy grad presteskoler som hadde nær tilknytning til kirken. Med fremveksten av den moderne naturvitenskapen ble teologien som vitenskap utfordret. Troen på Gud som teologiens forutsetning støtte an mot den moderne vitenskapens objektivitetskrav. Teologien endret tyngdepunkt fra en teosentrisk (sentrert om Gud) til en sterkere grad av antroposentrisk aksentuering med fokus på menneskenes tanker om Gud.

De teologiske disipliner omfatter historisk teologi, som innbefatter fortolkning (eksegese) av de bibelske tekstene (Det gamle og Det nye testamentet) og studiet av kristendommens historie, mens den systematiske teologi (samtidsteologi) utforsker det kristne læreinnholdet (dogmatikk), (kristen) etikk og religionsfilosofi. Den praktiske teologien behandler liturgikk, prekenlære (homiletikk), religionspedagogikk og kirkerett.