Grunnskolen i Frankrike er obligatorisk og gratis for alle i 10 år (6–16 år). Alle barn mellom 6-12 år går i barneskolen, som er 5-årig. Det er ikke automatikk i at barna går videre til neste klassetrinn, nesten 10 % går en klasse om igjen. Denne avgjørelsen tas av lærerpersonalet i samråd med barnas foreldre.

Den frivillige førskolen, école maternelle, er godt utbygd, og lærerne har samme utdanning som grunnskolelærerne. Ca. 35 % av 2-åringene går i førskolen, mens 99 % av 3-, 4- og 5-åringene går der.

Den videregående skolen er delt i to trinn (4 + 3 år). De første fire årene er felles for alle og er en del av den obligatoriske skolen. Det er forholdsvis vanlig at elever går klasser om igjen i dette skoleslaget også. Det andre trinnet av videregående skole er delt i to retninger: en allmennfaglig og en teknisk linje. Vel 70 % av aldersgruppen fortsetter til dette trinnet.

I den videregående skolen må elevene lære to fremmedspråk av 10 som tilbys. Det gjelder også i privatskoler. Om lag 30 % av elevene velger yrkesfaglig videregående skole. De siste årene har rekrutteringen til videregående skoler falt på grunn av mindre barnekull, tilbakegangen er minst for den yrkesfaglige studieretningen.

Allerede i 1560 forsøkte kongen å få kontroll over den katolske kirkens innflytelse på utdanningen. Men selv om utdanning da formelt ble lagt inn under kongens særlige rettigheter, forble det reelle ansvaret hos de kirkelige ordener.

Ideen om utdanning for alle eksisterte før revolusjonen i 1789. Opplysningsfilosofene så utdanning som nøkkelen til oppdragelse av mennesket til politisk frihet og til å fremelske nasjonalfølelse og språklig enhet. Dette dreide seg i all hovedsak om grunnutdanningen. I 1881 ble det vedtatt at den skulle være gratis og obligatorisk for alle barn i aldersgruppen 6–12 år. Videregående skoler (lycées) fortsatte i all hovedsak som private skoler.

Frem til 1945 fungerte to parallelle utdanningssystemer: det offentlige skolesystemet med grunnskole for alle, hvor bare et lite mindretall fikk videre skolegang, og de private grunnskolene som la stor vekt på klassiske fag, hvor så godt som alle elevene tok videre utdanning.

I den nye grunnloven av 1946 ble det fastslått at staten skulle ha ansvaret for gratis, offentlig og konfesjonsløs utdanning på alle nivåer. Her ble nedfelt mål for utdanning for første gang. Selv om det ikke ble foretatt lovendringer, og lite egentlig ble forandret, la det grunnlaget for en offentlig debatt om utdanning. I 1959 ble arbeidet med å utligne forskjellen mellom offentlige og private skolers mål og innhold intensivert. I 1989 var målet at 4 av 5 ungdommer skulle oppnå studenteksamen (baccalauréat) for å ha muligheten til høyere utdanning.

Nå er utdanningsstrukturen lik for alle, selv om vel 13 % av elevene i barnetrinne og 20 % i videregående skole fortsatt går i private skoler.

Stadig flere fortsetter skolegangen, og av aldersgruppen 2–22 år går nå 82 % på skolen (tilsvarende tall i 1961 var 66 %). Av dem som har fullført baccalauréat, fortsetter 9 av 10 med studier ved universiteter og høyskoler. Totalt studerer ca. 40 % av 19–21-åringene.

De franske universitetene har en lang historie. Universitetet i Paris med den berømte avdelingen Sorbonne ble grunnlagt i annen halvdel av 1100-tallet og er et av de eldste universitetene i Europa. En særegen gruppe av høyere utdanningsinstitusjoner utgjør de spesialiserte høyskolene som kalles les grandes écoles. Disse skolene, som nyter høy prestisje og tradisjonelt har rekruttert den kommende eliten i fransk statsforvaltning og kulturliv, har et begrenset antall studieplasser og følgelig strenge opptakskrav. Best kjent av les grandes écoles er den tekniske høyskolen École Polytechnique, lærerhøyskolen École Normale Supérieure og École Nationale d'Administration for høyere tjenestemenn.

Det franske utdanningssystemet er svært sentralisert med en godt utbygd kontroll av reglementer, timeplaner, fagplaner, eksamener og lønninger. Utdanningsministeren nedsetter en nasjonal læreplankomité av eksperter. Nasjonale læreplaner gjelder for alle, det skal ikke være regionale forskjeller. Lærebøker lages privat, men i praksis reflekterer de myndighetenes utdanningspolitikk.

Landet er delt i 27 akademiske soner, omtrent i samsvar med inndelingen av landet i regioner. Hver sone er ledet av en rektor, som representerer utdanningsministeriet. Vedkommende er ansvarlig for grunn- og videregående skoler, og er kansler for universiteter eller andre høyere utdanningsinstitusjoner i sonen. I departementene er denne rektor representert ved en akademisk inspektør, som inspiserer undervisningen i området. Vedkommende ser til at lærerne følger de nasjonale undervisningsplaner. Slike inspeksjoner er av betydning for lærernes opprykksmuligheter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.