Romansk språk som snakkes av anslagsvis 65 millioner mennesker, de aller fleste i Italia. Italiensk har offisiell status i Italia, Sveits, San Marino og Vatikanstaten, og snakkes av minoriteter i enkelte av Italias naboland, som Frankrike, Slovenia og Kroatia. I tillegg snakkes italiensk av innvandrergrupper i USA, Tyskland, Argentina, Brasil, Australia, Canada og en rekke andre land.

Den eldste teksten man kjenner som er skrevet på en italiensk dialekt er skrevet rundt 850 (en innskrift funnet i en katakombe i Roma), men litteratur på italiensk kan man først begynne å snakke om fra 1200-tallet. Den italienske litteraturen på 1200-tallet hadde ikke ett sentrum, men flere, og det fantes ikke noe felles italiensk språk på denne tiden.

Firenze ble tidlig et viktig kulturelt sentrum, og fikk særlig på 1300-tallet stadfestet sin rolle som en av de viktigste byene når det gjaldt litteratur takket være forfattere som Dante, Boccaccio og Petrarca. På 1500-tallet ble språkspørsmålet (la questione della lingua) tatt opp til debatt, og det ble presentert flere forskjellige forslag til hvordan et felles italiensk skriftspråk skulle se ut. Det forslaget som i størst grad fikk gjennomslag kom fra forfatteren og kardinalen Pietro Bembo, som var fra Venezia. Han ønsket å bruke litteraturen fra Toscana på 1300-tallet som forbilde for litteraturspråket, og presenterte Boccaccios språk som mønster for prosadiktning, og Petrarcas som mønster for poesien, mens Dante bare i mindre grad ble sett på som et mønster til etterfølgelse.

I 1583 ble det opprettet et akademi i Firenze, Accademia della Crusca, som skulle arbeide med språkspørsmål. Akademiet gav ut en stor enspråklig ordbok i 1612, som straks ble normgivende for det italienske skriftspråket. Denne ordboken fikk etter hvert stor betydning for europeisk leksikografi, og store ordboksverk i flere land hentet inspirasjon fra det italienske akademiet.  

Italia ble ikke samlet som nasjon før etter 1860 og italiensk forble hovedsakelig et skriftspråk. Som talespråk ble det stort sett bare brukt i formelle sammenhenger eller i litterære kretser. Ingen hadde det som morsmål, selv om befolkningen i Toscana snakket dialekter som lå ganske nær skriftspråket. I kjølvannet av de nasjonalromantiske strømningene som fantes i tiden, ble språkspørsmålet aktuelt igjen tidlig på 1800-tallet, særlig etter at den italienske staten ble til i 1860-årene. Firenze og Toscana hadde på dette tidspunktet mistet mye av sin kulturelle innflytelse. Likevel ønsket en av datidens mest innflytelsesrike forfattere, Alessandro Manzoni, som selv var fra Milano, at skriftspråket fremdeles skulle baseres på talespråket i Firenze. Den endelige versjonen av hans kjente roman I Promessi Sposi (i nynorsk oversettelse av Magnus UllelandDei trulovade) ble skrevet i et språk som hadde datidens talespråk i Firenze som utgangspunkt. På den måten bidro Manzoni både til å fornye og til å befeste betydningen talespråket i Firenze hadde som modell for skriftspråket.

Språkpolitikken under fascismen handlet først og fremst om å bekjempe bruken av fremmedord, og å erstatte dem med italienske ord. Det ble også satt i gang enkelte kampanjer for å gjøre språket mer «romersk», som for eksempel å avskaffe den høflige tiltaleformen lei, og erstatte den med voi, et forsøk som ikke ble særlig vellykket.

Etter 1945 bidro de nye mediene for massekommunikasjon, som radio og tv, til at standardspråket ble spredd ut til folket i en ny form som ikke lenger var identisk med talespråket i Firenze. I dag er det for en stor del talespråket slik det snakkes i Nord-Italia som har høyest status, og som derfor er i ferd med å spre seg sørover i landet.

Dialektmangfoldet i Italia er stort, og mange av de italienske dialektene vil være uforståelige for mennesker fra andre deler av landet. Dette har ført til at alle innbyggere i Italia behersker en standardvariant av språket, det såkalte italiano standard («standarditaliensk»). Mange italienere snakker dialekt hjemme sammen med familien og italiano standard i andre sammenhenger.

De italienske dialektene kan inndeles i følgende hovedgrupper:

  1. Nord-italiensk
  2. Toskansk
  3. Sentrale og sør-italienske dialekter

Sardisk, språket på Sardinia, og friulansk, som snakkes i deler av regionen Friuli-Venezia-Giulia, har fått offisiell språkstatus.

Det italienske alfabetet har 26 bokstaver, men j, k, w, x og y brukes bare i ord av utenlandsk opprinnelse.

Italiensk har sju vokaler: De fem vokalene [a], [e], [i], [o] og [u] kan finnes både i trykksterke og trykksvake stavelser, mens [ɛ] og [ɔ] bare kan forekomme i trykksterke stavelser. Forskjellen mellom åpen og lukket e er et distinktivt trekk, det samme gjelder forskjellen mellom åpen og lukket o, slik man ser i følgende eksempler:

  • pesca /pɛsca/ «fiske» (substantiv)
  • pesca /pesca/ «fersken»
  • volto /vɔlto/ «snudd» (partisipp)
  • volto /volto/ «ansikt»

Konsonantene i italiensk viderefører for en stor del konsonantene i latin, men har utviklet noen språklyder som ikke fantes i latin, for eksempel de postalveolare affrikatene [ʧ] og [ʤ], som skrives som c og g foran e og i. Foran a, o, u og konsonant uttales c og g som [k] og [g]. Konsonantgruppen sc foran i og e uttales [ʃ]. Italiensk har også den palatale språklyden [ʎ] i ord som figlio. Konsonanten s kan være stemt [z] som i rosa eller ustemt [s] som i casa. På samme måte kan også z være stemt [dz] som i mezzogiorno eller ustemt [ts] som i pizza.

Substantivene kan være hankjønn eller hunkjønn. De fleste substantivene som slutter på -a i entall, er hunkjønn, og de fleste som slutter på -o, er hankjønn. De substantivene som slutter på -e i entall, er enten hankjønn eller hunkjønn. Substantivene har foranstilt bestemt artikkel. Det finnes ingen kasusbøyning av substantiv eller adjektiv.

Hankjønn

  • il ragazzo («gutten») - i ragazzi («guttene»)
  • il padre («faren») - i padri («fedrene»)

Hunkjønn

  • la ragazza («jenta») - le ragazze («jentene»)
  • la madre («moren») - le madri («mødrene»)

Verbbøyningen er relativt komplisert. Verbene bøyes i person, tall, tid og modus. Det finnes flere tider og modi i italiensk enn i norsk. I tillegg bøyes alle verbene i person, i de fleste tilfeller med endelser som tydelig viser hvem som er subjektet, slik at subjektspronomenet kan utelates, som man ser i bøyningen av verbet amare i presens indikativ:

  • amo «jeg elsker»
  • ami «du elsker»
  • ama «han, hun elsker»
  • amiamo «vi elsker»
  • amate «dere elsker»
  • amano «vi elsker»

Ordforrådet i italiensk er først og fremst nedarvet fra latin. Det har vært anslått at et sted rundt 60% av det italienske ordforrådet har sitt opphav i latin. Deretter følger ord med gresk opprinnelse, som utgjør omtrent 15% av det det italienske ordforrådet. I nyere tid er det først og fremst fransk som har bidratt med mange lånord (ca. 13% av ordforrådet), etterfulgt av engelsk (ca. 6%), men antallet engelske importord er økende. Spansk, tysk, arabisk, russisk, nederlandsk, tyrkisk og portugisisk har alle etterlatt seg lånord i italiensk, men i relativt beskjeden grad.

  • Dardano, Maurizio / Trifone, Pietro: La nuova grammatica della lingua italiana, 1997
  • Dardano, Maurizio: Nuovo manualetto di linguistica, 2005
  • Lima, Geir: Italiensk grammatikk, 2015
  • Marazzini, Claudio: Breve storia della lingua italiana, 2004
  • Migliorini, Bruno: Storia della lingua italiana, 1960

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.