italiensk

Den eldste teksten man kjenner som er skrevet på en italiensk dialekt er skrevet rundt 850 (en innskrift funnet i en katakombe i Roma), men litteratur på italiensk kan man først begynne å snakke om fra 1200-tallet. Den italienske litteraturen på 1200-tallet hadde ikke ett sentrum, men flere, og det fantes ikke noe felles italiensk språk på denne tiden.

Firenze ble tidlig et viktig kulturelt sentrum, og fikk særlig på 1300-tallet stadfestet sin rolle som en av de viktigste byene når det gjaldt litteratur takket være forfattere som Dante, Boccaccio og Petrarca. På 1500-tallet ble språkspørsmålet (la questione della lingua) tatt opp til debatt, og det ble presentert flere forskjellige forslag til hvordan et felles italiensk skriftspråk skulle se ut. Det forslaget som i størst grad fikk gjennomslag kom fra forfatteren og kardinalen Pietro Bembo, som var fra Venezia. Han ønsket å bruke litteraturen fra Toscana på 1300-tallet som forbilde for litteraturspråket, og presenterte Boccaccios språk som mønster for prosadiktning, og Petrarcas som mønster for poesien, mens Dante bare i mindre grad ble sett på som et mønster til etterfølgelse.

I 1583 ble det opprettet et akademi i Firenze, Accademia della Crusca, som skulle arbeide med språkspørsmål. Akademiet gav ut en stor enspråklig ordbok i 1612, som straks ble normgivende for det italienske skriftspråket. Denne ordboken fikk etter hvert stor betydning for europeisk leksikografi, og store ordboksverk i flere land hentet inspirasjon fra det italienske akademiet.

På 1700-tallet hadde fransk høy status i hele Europa, også i Italia, og en rekke franske ord og uttrykk ble tatt opp i italiensk. I høyere sosiale lag ble fransk også noen steder brukt som talespråk, særlig i Piemonte. Latin spilte fremdeles en viktig rolle i samfunnet, særlig innenfor utdanning og vitenskap.

I bestemte sammenhenger var italiensk et språk med høy status i andre europeiske land, særlig innenfor musikk og litteratur. Italiensk var det internasjonale musikkspråket, og et eksempel på dette var at italieneren Lorenzo Da Ponte (1749-1838) skrev librettoer for flere av Wolfgang Amadeus Mozarts operaer, som Figaros bryllup, Così fan tutte og Don Giovanni.

Italia ble ikke samlet som nasjon før etter 1860 og italiensk forble hovedsakelig et skriftspråk i flere tiår etter samlingen. I 1860 var rundt 75 prosent av befolkningen analfabeter, og så godt som alle innbyggerne i landet snakket dialekt. På dette tidspunktet var italiensk et skriftspråk som ingen egentlig hadde som morsmål, selv om befolkningen i Toscana snakket dialekter som lå ganske nær skriftspråket. Som talespråk ble italiensk stort sett bare brukt i formelle sammenhenger eller i litterære kretser.

I kjølvannet av de nasjonalromantiske strømningene som fantes i tiden, ble språkspørsmålet aktuelt igjen tidlig på 1800-tallet, særlig etter at den italienske staten ble til i 1860-årene. Firenze og Toscana hadde på dette tidspunktet mistet mye av sin kulturelle innflytelse. Likevel ønsket en av datidens mest innflytelsesrike forfattere, Alessandro Manzoni, som selv var fra Milano, at skriftspråket fremdeles skulle baseres på talespråket i Firenze. Den endelige versjonen av hans kjente roman I Promessi Sposi (1840-42) ble skrevet i et språk som hadde datidens talespråk i Firenze som utgangspunkt. På den måten bidro Manzoni både til å fornye og til å befeste betydningen talespråket i Firenze hadde som modell for skriftspråket.

Den svært populære barneboken Pinocchio, som kom ut i 1883, bidro også til å knytte det italienske litteraturspråket til talespråket i Firenze. Forfatteren Carlo Collodi, som selv var fra Firenze, brukte i et levende og naturlig språk med mange innslag av ord og uttrykk som var typiske for toskansk.

Analfabetismen i Italia ble kraftig redusert i første halvdel av 1900-tallet, og utvidet obligatorisk skolegang bidro til å spre kunnskap om det italienske skriftspråket i befolkningen. Språket nådde også ut til befolkningen gjennom aviser, radio og film, og det ble gradvis vanligere at italienerne behersket det italienske fellesspråket i tillegg til sin egen dialekt.

Under fascismen ble dialektenes stilling svekket, og minoritetsspråkene hadde dårlige kår i den perioden fascistene satt med makten. Språkpolitikken var preget av sentralisering og en idé om at innbyggerne i landet skulle bruke et felles språk. En viktig symbolsak for myndighetene var å bekjempe bruken av fremmedord, og det ble satt i gang et omfattende arbeid for å finne italienske avløserord for de utenlandske ordene. Det ble også satt i gang enkelte kampanjer for å gjøre språket mer «romersk», som for eksempel å avskaffe den høflige tiltaleformen lei, og erstatte den med voi, et forsøk som ikke ble særlig vellykket.

Tidligere hadde litteraturspråket spilt en viktig rolle i språkutviklingen, men i løpet av 1900-tallet overtok andre medier den rollen litteraturen hadde hatt i spredningen av et felles italiensk språk. Etter 1945 ble det de nye mediene for massekommunikasjon, særlig radio og tv, som bidro til at standardspråket ble spredd ut til folket i en ny form som ikke lenger var identisk med talespråket i Firenze. Etter hvert ble det for en stor del talespråket slik det snakkes i Nord-Italia som fikk høyest status, og som derfor spredde seg sørover i landet.

Innflytelsen fra engelsk var stor på 1900-tallet, og ble enda større på 2000-tallet. En rekke lånord fra engelsk har blitt tatt opp i italiensk. Engelsk spiller en stadig større rolle innen forskning og vitenskap i Italia, og er ved enkelte universiteter til en viss grad i ferd med å erstatte italiensk som undervisningsspråk.