italiensk

Italia

Av /Store norske leksikon ※.

Italiensk er et romansk språk som snakkes av anslagsvis 65 millioner mennesker, de aller fleste i Italia. Italiensk har offisiell status i Italia, Sveits, San Marino og Vatikanstaten, og snakkes av minoriteter i enkelte av Italias naboland, som Frankrike, Slovenia og Kroatia. I tillegg snakkes italiensk av innvandrergrupper i USA, Tyskland, Argentina, Brasil, Australia, Canada og en rekke andre land.

Faktaboks

uttale:
italiˈensk

Dialekter

Dialektmangfoldet i Italia er stort, og mange av de italienske dialektene er vanskelige å forstå for mennesker fra andre deler av landet. Dette har ført til at alle innbyggere i Italia behersker en standardvariant av språket, det såkalte italiano standard («standarditaliensk»). En god del italienere snakker dialekt når de er sammen med familie eller venner, og italiano standard i andre sammenhenger.

Interessen for de italienske dialektene har økt i løpet av de siste årene, med blant annet flere filmer og TV-serier på dialekt enn tidligere. Kunnskap om dialekter spres i stor grad gjennom sosiale medier, særlig blant ungdom, og det er ikke bare språkbrukernes egen dialekt som er gjenstand for interesse, men også dialekter fra andre deler av landet.

De italienske dialektene kan inndeles i følgende hovedgrupper:

  1. Nord-italienske dialekter
  2. Toskansk
  3. Sentrale og sør-italienske dialekter

Sardisk, språket på Sardinia, og friulansk, som snakkes i deler av regionen Friuli-Venezia-Giulia, har fått offisiell språkstatus.

Språklige særtrekk

Det italienske alfabetet har 26 bokstaver, men j, k, w, x og y brukes bare i ord av utenlandsk opprinnelse.

Uttale

Italiensk har sju vokaler: De fem vokalene [a], [e], [i], [o] og [u] kan finnes både i trykksterke og trykksvake stavelser, mens [ɛ] og [ɔ] bare kan forekomme i trykksterke stavelser. Forskjellen mellom åpen og lukket e er et distinktivt trekk, det samme gjelder forskjellen mellom åpen og lukket o, slik man ser i følgende eksempler:

  • pesca /'pɛsca/ «fiske» (substantiv)
  • pesca /'pesca/ «fersken»
  • volto /'vɔlto/ «snudd» (partisipp)
  • volto /'volto/ «ansikt»

Konsonantene i italiensk viderefører for en stor del konsonantene i latin, men har utviklet noen språklyder som ikke fantes i latin, for eksempel de postalveolare affrikatene [ʧ] og [ʤ], som skrives som c og g foran e og i. Foran a, o, u og konsonant uttales c og g som [k] og [g]. Konsonantgruppen sc foran i og e uttales [ʃ]. Italiensk har også den palatale språklyden [ʎ] i ord som figlio. Konsonanten s kan være stemt [z] som i rosa eller ustemt [s] som i casa. På samme måte kan også z være stemt [dz] som i mezzogiorno eller ustemt [ts] som i pizza.

Trykket kan i utgangspunktet falle på en hvilken som helst stavelse, men det vanligste er at det faller på nest siste stavelse. Når et ord har trykk på siste stavelse, markeres dette med en aksent: città («by»), caffè («kaffe»). Når et ord har trykk et annet sted enn på siste stavelse, markes dette ikke. Et substantiv som telefono («telefon») har trykk på tredje siste stavelse, og den trykktunge vokalen i denne stavelsen er en åpen e [ɛ]. Ordet skal dermed uttales /teˈlɛfono/, men dette kommer ikke frem når man ser ordet på trykk. Dette innebærer at når man lærer seg italiensk som fremmedspråk må man relativt ofte konsultere ordbøker for å finne ut hvordan ordet skal uttales: både for å finne ut hvor trykket ligger, og for å finne ut om den trykktunge vokalen er åpen eller lukket, dersom det dreier seg om en e eller en o.

Substantiv

Substantivene kan være hankjønn eller hunkjønn. De fleste substantivene som slutter på -a i entall, er hunkjønn, og de fleste som slutter på -o, er hankjønn. De substantivene som slutter på -e i entall, er enten hankjønn eller hunkjønn. Substantivene har foranstilt bestemt artikkel (il for hankjønn og la for hunkjønn). Det finnes ingen kasusbøyning av substantiv i italiensk.

Hankjønn

  • il ragazzo («gutten») – i ragazzi («guttene»)
  • il padre («faren») – i padri («fedrene»)

Hunkjønn

  • la ragazza («jenta») – le ragazze («jentene»)
  • la madre («moren») – le madri («mødrene»)

Adjektiv

Adjektivene samsvarer i kjønn og tall med substantivene, og siden de italienske substantivene ikke bøyes i kasus, finnes det naturlig nok heller ikke noen kasusbøyning av adjektivene. Som hovedregel står adjektivet bak substantivet (una casa rossa «et rødt hus»), men en liten gruppe av adjektivene kan også stå foran: una piccola casa («et lite hus»).

Pronomen

Pronomensystemet utviser en relativt stor variasjon i italiensk. Det finnes to hovedtyper av de italienske pronomenene: de betonte og de ubetonte. Subjektspronomener finnes bare som betont form, mens det finnes to sett former av pronomenene i direkte objektsform og indirekte objektsform. For eksempel er de ubetonte pronomenene i tredje person entall lo («ham») og la («henne») som direkte objektspronomen, mens som indirekte objektspronomen brukes formene gli («ham») og le («henne»). I motsetning til i for eksempel fransk, eller germanske språk, må ikke subjektspronomenet nødvendigvis være uttrykt.

Verb

Verbbøyningen er relativt komplisert. Verbene bøyes i person, tall, tempus og modus. Det finnes flere tider og modi i italiensk enn i norsk. I tillegg bøyes alle verbene i person, i de fleste tilfeller med endelser som tydelig viser hvem som er subjektet, slik at subjektspronomenet kan utelates, som man ser i bøyningen av verbet amare («å elske») i presens indikativ:

  • amo «jeg elsker»
  • ami «du elsker»
  • ama «han, hun elsker»
  • amiamo «vi elsker»
  • amate «dere elsker»
  • amano «vi elsker»

Fortidsformene som består at et hjelpeverb og et partisipp er nyskapninger i de romanske språkene som ikke fantes i latin. I italiensk kan både essere og avere være hjelpeverb: Intransitive verb bøyes med enten essere eller avere som hjelpeverb, mens transitive verb bøyes med avere som hjelpeverb. Passato prossimo er en sammensatt fortidsform som blant annet kan brukes for å uttrykke at en handling er avgrenset og avsluttet, mens imperfetto for eksempel kan brukes om handlinger i fortiden som vedvarte over tid. Passato remoto er en usammensatt fortidsform av verbet som brukes lite i talespråket i Nord-Italia, men som er mye brukt i Sør-Italia.

Kondisjonalis regnes som en egen modus og er også en nyskapning som ikke fantes i latin. Denne formen av verbet har ulike funksjoner, for eksempel kan den brukes til å uttrykke at en handling bare kan skje under visse betingelser. Sammensatt kondisjonalis kan uttrykke «fremtid i fortiden».

Konjunktiv i leddsetninger er relativt utbredt i italiensk i bestemte sammenhenger, det vil si at bruken av konjunktiv er obligatorisk i visse kontekster og utelukket i andre.

Ordforråd

Ordforrådet i italiensk er først og fremst nedarvet fra latin. Det har vært anslått at et sted rundt seksti prosent av det italienske ordforrådet har sitt opphav i latin. Deretter følger ord med gresk opprinnelse, som utgjør omtrent femten prosent av det det italienske ordforrådet. I nyere tid er det først og fremst fransk som har bidratt med mange lånord (rundt tretten prosent av ordforrådet), etterfulgt av engelsk (rundt seks prosent), men antallet engelske importord er økende. Spansk, tysk, arabisk, russisk, nederlandsk, tyrkisk og portugisisk har alle etterlatt seg lånord i italiensk, men i relativt beskjeden grad.

Historie

Middelalder og renessanse

Den eldste teksten man kjenner som er skrevet på en italiensk dialekt er skrevet rundt 850 (en innskrift funnet i en katakombe i Roma), men litteratur på italiensk kan man først begynne å snakke om fra 1200-tallet. Den italienske litteraturen på 1200-tallet hadde ikke ett sentrum, men flere, og det fantes ikke noe felles italiensk språk på denne tiden.

Firenze ble tidlig et viktig kulturelt sentrum, og fikk særlig på 1300-tallet stadfestet sin rolle som en av de viktigste byene når det gjaldt litteratur takket være forfattere som Dante, Boccaccio og Petrarca. På 1500-tallet ble språkspørsmålet (la questione della lingua) tatt opp til debatt, og det ble presentert flere forskjellige forslag til hvordan et felles italiensk skriftspråk skulle se ut. Det forslaget som i størst grad fikk gjennomslag kom fra forfatteren og kardinalen Pietro Bembo, som var fra Venezia. Han ønsket å bruke litteraturen fra Toscana på 1300-tallet som forbilde for litteraturspråket, og presenterte Boccaccios språk som mønster for prosadiktning, og Petrarcas som mønster for poesien, mens Dante bare i mindre grad ble sett på som et mønster til etterfølgelse.

I 1583 ble det opprettet et akademi i Firenze, Accademia della Crusca, som skulle arbeide med språkspørsmål. Akademiet gav ut en stor enspråklig ordbok i 1612, som straks ble normgivende for det italienske skriftspråket. Denne ordboken fikk etter hvert stor betydning for europeisk leksikografi, og store ordboksverk i flere land hentet inspirasjon fra det italienske akademiet.

Opplysningstiden

På 1700-tallet hadde fransk høy status i hele Europa, også i Italia, og en rekke franske ord og uttrykk ble tatt opp i italiensk. I høyere sosiale lag ble fransk også noen steder brukt som talespråk, særlig i Piemonte. Latin spilte fremdeles en viktig rolle i samfunnet, særlig innenfor utdanning og vitenskap.

I bestemte sammenhenger var italiensk et språk med høy status i andre europeiske land, særlig innenfor musikk og litteratur. Italiensk var det internasjonale musikkspråket, og et eksempel på dette var at italieneren Lorenzo Da Ponte (1749–1838) skrev librettoer for flere av Wolfgang Amadeus Mozarts operaer, som Figaros bryllup, Così fan tutte og Don Giovanni.

Samlingen av Italia

Italia ble ikke samlet som nasjon før etter 1860 og italiensk forble hovedsakelig et skriftspråk i flere tiår etter samlingen. I 1860 var rundt syttifem prosent av befolkningen analfabeter, og så godt som alle innbyggerne i landet snakket dialekt. På dette tidspunktet var italiensk et skriftspråk som ingen egentlig hadde som morsmål, selv om befolkningen i Toscana snakket dialekter som lå ganske nær skriftspråket. Som talespråk ble italiensk stort sett bare brukt i formelle sammenhenger eller i litterære kretser.

I kjølvannet av de nasjonalromantiske strømningene som fantes i tiden, ble språkspørsmålet aktuelt igjen tidlig på 1800-tallet, særlig etter at den italienske staten ble til i 1860-årene. Firenze og Toscana hadde på dette tidspunktet mistet mye av sin kulturelle innflytelse. Likevel ønsket en av datidens mest innflytelsesrike forfattere, Alessandro Manzoni, som selv var fra Milano, at skriftspråket fremdeles skulle baseres på talespråket i Firenze. Den endelige versjonen av hans kjente roman I Promessi Sposi (1840–1842) ble skrevet i et språk som hadde datidens talespråk i Firenze som utgangspunkt. På den måten bidro Manzoni både til å fornye og til å befeste betydningen talespråket i Firenze hadde som modell for skriftspråket.

Den svært populære barneboken Pinocchio, som kom ut i 1883, bidro også til å knytte det italienske litteraturspråket til talespråket i Firenze. Forfatteren Carlo Collodi, som selv var fra Firenze, brukte i et levende og naturlig språk med mange innslag av ord og uttrykk som var typiske for toskansk.

1900-tallet

Analfabetismen i Italia ble kraftig redusert i første halvdel av 1900-tallet, og utvidet obligatorisk skolegang bidro til å spre kunnskap om det italienske skriftspråket i befolkningen. Språket nådde også ut til befolkningen gjennom aviser, radio og film, og det ble gradvis vanligere at italienerne behersket det italienske fellesspråket i tillegg til sin egen dialekt.

Under fascismen ble dialektenes stilling svekket, og minoritetsspråkene hadde dårlige kår i den perioden fascistene satt med makten. Språkpolitikken var preget av sentralisering og en idé om at innbyggerne i landet skulle bruke et felles språk. En viktig symbolsak for myndighetene var å bekjempe bruken av fremmedord, og det ble satt i gang et omfattende arbeid for å finne italienske avløserord for de utenlandske ordene. Det ble også satt i gang enkelte kampanjer for å gjøre språket mer «romersk», som for eksempel å avskaffe den høflige tiltaleformen lei, og erstatte den med voi, et forsøk som ikke ble særlig vellykket.

Tidligere hadde litteraturspråket spilt en viktig rolle i språkutviklingen, men i løpet av 1900-tallet overtok andre medier den rollen litteraturen hadde hatt i spredningen av et felles italiensk språk. Etter 1945 ble det de nye mediene for massekommunikasjon, særlig radio og tv, som bidro til at standardspråket ble spredd ut til folket i en ny form som ikke lenger var identisk med talespråket i Firenze. Etter hvert ble det for en stor del talespråket slik det snakkes i Nord-Italia som fikk høyest status, og som derfor spredde seg sørover i landet.

2000-tallet

Innflytelsen fra engelsk var stor på 1900-tallet, og ble enda større på 2000-tallet. En rekke lånord fra engelsk har blitt tatt opp i italiensk. Engelsk spiller en stadig større rolle innen forskning og vitenskap i Italia, og er ved enkelte universiteter til en viss grad i ferd med å erstatte italiensk som undervisningsspråk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dardano, Maurizio / Trifone, Pietro: La nuova grammatica della lingua italiana, 1997
  • Dardano, Maurizio: Nuovo manualetto di linguistica, 2005
  • Lima, Geir: Italiensk grammatikk, 2015
  • Marazzini, Claudio: Breve storia della lingua italiana, 2004
  • Migliorini, Bruno: Storia della lingua italiana, 1960

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg