Skjønnlitteratur er litteratur som er oppdiktet, og som har estetisk verdi eller underholdningsverdi. Dikt, romaner og tragedier er eksempler på sjangre som hører til skjønnlitteraturen. Ordet fiksjon brukes i dag ofte som synonym for skjønnlitteratur.

Faktaboks

Etymologi
av fransk belles-lettres ‘skjønne skrifter’

Tradisjonelt blir skjønnlitteraturen delt inn i tre hovedsjangre: Epikk, lyrikk og drama. Epikk er fortellende litteratur som romaner og noveller, og i moderne dagligtale er det særlig disse som omtales som skjønnlitteratur.

Det er vanlig å dele litteratur inn i enten skjønnlitteratur eller sakprosa. Sakprosa er tekster som ikke er fiktive, og som forholder seg direkte til virkeligheten. Men ikke-fiktive sjangre kan også ha skjønnlitterære trekk, for eksempel brev, taler og essays. Slike tekster kan ha et gjennomtenkt og forseggjort språk, og de kan ha kunstneriske kvaliteter. Man kan kalle dem for skjønnlitterær sakprosa. Romaner kan også være basert på fakta, for eksempel historiske romaner, litterære biografier eller dokumentarromaner. De kan da sees som en blanding av skjønnlitteratur og sakprosa.

Typiske trekk

Språk, stil og handlingskonstruksjon får generelt stor oppmerksomhet av skjønnlitterære forfattere.

Kjennetegn på skjønnlitteratur:

  • Teksten er funnet på i større eller mindre grad
  • Teksten er utformet med virkemidler som metaforer, metonymer og symboler
  • Teksten er strukturert på en bevisst måte, for eksempel når det gjelder handling og persongalleri
  • De litterære grepene og den språklige utformingen er valgt ut fra innholdet

I tillegg har ulike skjønnlitterære sjangre sine egne kjennetegn. Sonetter kjennetegnes for eksempel ved en tydelig form, mens sjangeren science fiction kjennetegnes ut fra temaer og innholdsmessige trekk.

Skjønnlitterære forfattere blander ofte sjangre. Alle slags litterære sjangre kan finnes innen skjønnlitteratur. Sakprosasjangre kan brukes for å etablere fiktive univers, for eksempel i en brevroman, som består av oppdiktede brev av oppdiktede personer.

Ulike definisjoner

I norsk sammenheng avgrenser man skjønnlitteraturen spesielt fra sakprosa. Sakprosa er tekster som forholder seg til den virkelige verden; de konstruerer ikke et fiktivt univers.

engelsk brukes ordet fiction (fiksjon) om skjønnlitteratur, noe som understreker at denne litteraturen vanligvis er diktet opp. Ofte brukes begrepet literary fiction (litterær fiksjon) om oppdiktet litteratur der forfatteren har kunstneriske ambisjoner. Til forskjell fra dette blir genre fiction (sjangerfiksjon) brukt om underholdningslitteratur og triviallitteratur, for eksempel kriminalromaner, horrorfortellinger og kjærlighetsromaner. Denne typen litteratur følger klare maler og sjangerkonvensjoner.

I mange språk, blant annet tysk, har det vært vanlig å regne skjønnlitteraturen som del av die schönen Künste, altså «de estetiske kunster». Dette begrepet henger sammen med den estetiske og kunstneriske verdien til litteraturen. Skillet mellom skjønnlitteratur og annen litteratur henger da ikke så mye sammen med om litteraturen er oppdiktet eller faktabasert, men om den er kunstnerisk mer eller mindre høyverdig.

Historisk bakgrunn

I renessansen brukte franske filosofer begrepet skjønnlitteratur for å løfte frem antikke forfattere som Homer og Vergil. Deres verk ble ansett å være av stor betydning for menneskehetens utvikling og å være av høy estetisk kvalitet. De antikke verkene var opprinnelig muntlig overlevert, og det er ikke alltid klart om de var oppfunnet eller til dels beskrev historiske hendelser. Uansett kan skjønnlitteratur referere til muntlige fortellinger med usikkert opphav.

I løpet av 1700-tallet oppsto det et behov for å skille skjønnlitteraturen fra annen litteratur, som vitenskapelige skrifter. Generelt økte den samlede tekstproduksjonen drastisk på denne tiden. Man produserte blant annet bøker som var ment som ren underholdning eller religiøs oppbyggelse (som romantiske brevromaner og romaner om skipsforlis, eller andaktsbøker og andre religiøse skrifter). Avisene inneholdt også både informative tekster og underholdende fortellinger, og disse ga først og fremst inntekt til forfatterne.

Seriøse kunstnere og filosofer ville verne om det estetiske området, og de la vekt på nettopp en kvalitetsforskjell mellom skjønnlitteratur og annen litteratur. Når man skrev litteraturhistorien, løftet man særlig frem skjønnlitterære verk av høy kvalitet. Disse verkene inngår i det man gjerne kaller «den skjønnlitterære kanon». Maurits Hansens bondefortelling «Luren» (1819) er et eksempel på en novelle som inngår i den norske, nasjonale kanon.

Filosofisk forankring

Kunstnerne og filosofene som innførte tanken om skjønnlitteraturen som en egen kunstform, tok utgangspunkt blant annet i Immanuel Kants tanker om «det skjønne». I sin Kritikk av dømmekraften (1790) argumenterte han for at det skjønne blir til når betrakteren eller leseren oppfatter gjenstanden (enten det er et kunstverk eller noe i naturen) som preget av en «målrettethet uten mål». Kunsten – det skjønne – var fri fra mål som underholdning, fortjeneste eller oppfyllelse av behov.

Skjønnlitteraturen skulle derfor ikke underholde, som folkelitteraturen; den skulle ikke belære, som akademiske tekster, og ikke hylle Gud, som religiøs litteratur. Nettopp fordi kunsten var fri fra slike interesser, kunne den imidlertid danne mennesket, mente forfattere som Friedrich Schiller og andre romantikere.

Debatt i nyere tid

I nyere tid har striden om skjønnlitteraturen i hovedsak stått om vurderingen av triviallitteratur og masseproduserte tekster. Eksempel: Den norske forfatteren Karen Sundt skrev rundt 1900 en rekke melodramatiske og intrigerike kjærlighetsromaner som var lagt til arbeidermiljøer eller fjerne strøk. Disse ble solgt i hefteformat, men ble ikke nødvendigvis regnet som skjønnlitteratur.

Også i dag er det debatter omkring vurderingen av litteratur. Ikke alle er villige til å kalle for eksempel Jo Nesbøs samtidslitterære romaner om Harry Hole for skjønnlitteratur. Selv om de er klart oppdiktet, vil ikke alle innrømme dem kunstneriske kvaliteter.

Norsk kulturråds innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur fører fra tid til annen til debatt om kvalitetsvurderinger. Noen ganger blir bøker som ble sendt til bibliotekene fra forlagene, i etterkant «nullet» av vurderingsutvalget som mener bøkene ikke holder høyt nok skjønnlitterært nivå.

En annen debatt om skjønnlitteraturen har kretset rundt etiske dilemmaer som produseres av virkelighetslitteratur, der forfattere skildrer sitt eget liv og utgir teksten som roman. Noen mener at bruken av den skjønnlitterære sjangerbetegnelsen «roman» gir forfatteren et diskutabelt frirom. Det fritar forfatteren juridisk sett fra å ta hensyn til mennesker i nærmeste omkrets. Eksempler på bøker som har utløst slik debatt er Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp (2009–2011) og Vigdis Hjorths roman Arv og miljø (2016).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg