Louise Labé

Louise Labé levde og virket i Lyon, datidens kulturelle sentrum etter Paris. Lyon lå nærmere Italia enn hovedstaden og var derfor særlig preget av påvirkningen fra den italienske renessansen. Sammen med boktrykkeren Étienne Dolet spilte dikteren Maurice Scève en viktig rolle i den litterære kretsen i byen, et intellektuelt fellesskap av poeter og humanister som kan sees på som forløper for diktergruppen Pleiaden. Labé var én av flere kvinner i denne gruppen, og den som har etterlatt seg de tydeligste sporene i litteraturhistorien: Hun utmerket seg allerede i sin samtid som en original og ny stemme.

Louise Labé var gift med en velstående taumaker (cordier), og ble dermed kjent under tilnavnet la belle cordière – den vakre taumakerhustruen. Diktene hennes fremstår som mer personlige og direkte enn det som var vanlig i samtiden, og flere av dem utmerker seg med sitt erotiske og feministiske tilsnitt, etter datidens målestokk.

Diktsamlingen Euvres de Louïze Labé Lionnoize som ble utgitt i 1555, består av den allegoriske prosadialogen «Le Débat de Folie et d’Amour» («Diskusjonen mellom Amor og Galskap»), tre elegier og tjuefire sonetter. Kjærlighet er det sentrale tema i hennes verk. Som de fleste andre lyrikere i samtiden var Labé sterkt påvirket av Francesco Petrarca, samtidig som hun ofte snudde opp ned på kjærlighetsdiktningens konvensjoner: Det aktive jeget som elsker, er en kvinne, mens den passive mottageren av så vel kyss og håp, som av krav og tårer, er en mann.

Louise Labé er den mest kjente kvinnelige forfatteren fra den franske renessansen, og er mye lest i Frankrike den dag i dag. Hun har lenge hatt en sentral plass i den franske litterære kanon, men denne plassen har blitt svekket de siste årene på grunn av en heftig litterær debatt som oppsto i kjølvannet av utgivelsen av den kjente renessanseforskeren Mireille Huchons bok Louise Labé. Une créature de papier i 2006. I denne omdiskuterte boken sår Huchon tvil om Labé i det hele tatt har eksistert, først og fremst på grunn av tjuefire hyllingsdikt fra andre, mannlige diktere, som sto bakerst i hennes eneste utgivelse: Huchons hypotese, som hun mener å kunne bevise, er at Labé kun er en konstruksjon skapt av disse dikterne. Selv om Huchon har blitt kritisert og motsagt flere ganger, har andre omfavnet hennes teorier: Dermed holdes debatten om Louise Labés eksistens og betydning i live.

• Frankrikes litteratur
• Litteratur i renessansen
• Renessansen
• Lyrikk

• Huchon, Mireille (2006) Louise Labé. Une créature de papier, Droz.
• Martin, Daniel (1999) Signe(s) d'Amante. L'agencement des Evvres de Louïze Labé Lionnoize, Honoré Champion.
• Martin, Daniel (2006) « Louise Labé est-elle une créature de papier? », Réforme Humanisme Renaissance, n°63.
• Lazard, Madeleine (2004) Louise Labé Lyonnaise, Fayard.
• Rigolot, François (1997) Louise Labé Lyonnaise ou la Renaissance au féminin, Honoré Champion.
• Svelstad, Per Esben (2012) "Louise Labé: «Nouvelle Sappho» eller «créature de papier»?", Norsk Litteraturvitenskapelig tidsskrift, 15 (2).