Pleiaden er navnet på en gruppe på syv franske forfattere, som ble etablert i 1553 som La Brigade. De tar navnet La Pléiade i 1556. Pleiaden fikk en viktig posisjon under den franske renessansen, og var svært delaktig i å gjøre det franske språket mer høyverdig. Gruppen fikk mye å si for utviklingen av fransk lyrikk på 1600- og 1800-tallet.
Pierre de Ronsard ble ansett som gruppens ubestridte frontfigur og som det mest kjente medlemmet. Et annet viktig medlem var Joachim Du Bellay, som var forfatter av programskriftet Défense et illustration de la langue française (1549). Verket kom som en del av en større bølge av teoretiserende tekster om diktekunsten, såkalte poetikker. En annen av Pleiadens diktere, Jacques Peletier du Mans, oversatte for eksempel Horats’ Ars poetica. Brev om diktekunsten til fransk. I du Bellays tekst artikuleres Pleiadens ønske om å berike og modernisere det franske språket, med det formål å skape en egen fransk nasjonallitteratur.
De øvrige medlemme i Pleiaden var Étienne Jodelle, Rémy Belleau, Jean-Antoine de Baïf, og Pontus de Tyard.
Pleiadens mål var å reformere fransk litteratur, gjennom å etterligne antikkens tekster og innføre klassiske diktformer og den italienske sonetten. Samtidig ville de gjøre det franske språket mer høyverdig og rikere, blant annet ved å innføre nydannelser og fagord fra håndverk og vitenskap. De mente det var to veier mot dette målet: en teoretisk og en praktisk. Den siste veien fordret at alle medlemmene fra diktergruppen skrev på fransk og viste leserne hvor storslått dette språket kunne være.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.