Jean-Paul Sartre

Sartre, Jean-Paul av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Jean-Paul Sartre var en fransk filosof og forfatter og den mest fremtredende representanten for den ateistiske eksistensialismen.

Sartre arbeidet hovedsakelig som lærer frem til han fra 1944 livnærte seg som fri skribent. Han skrev romaner og dramaer, var virksom som kritiker og politisk skribent og øvde sterk innflytelse på europeisk intellektuelt liv etter andre verdenskrig. Fra 1970-årene er hans forfatterskap kommet noe mer i bakgrunnen, og fransk filosofi og litteratur har utviklet seg i nye retninger, men Sartre er like fullt en av de mest representative skikkelsene i fransk litteratur på 1900-tallet.

I 1929 møtte han Simone de Beauvoir (1908–1986) for første gang, og de ble siden et utradisjonelt par i fransk kulturliv. Sartre ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1964, men nektet å ta imot den.

Sartre fikk sterke impulser fra Edmund Husserls (1859–1938) og Martin Heideggers (1889–1976) filosofi, og særlig hans tidligste verker er preget av fenomenologisk metode. Hans fagfilosofiske hovedverk er L'Être et le néant fra 1943 (norsk oversettelse Væren og Intet i to forskjellige utgaver fra 1966 og 1980). I det kortfattede L'Existensialisme est un humanisme fra 1946 (norsk oversettelse Eksistensialisme er humanisme fra 1948) redegjør han i populær form for hovedpunktene i sin idéverden.

Sartre postulerer menneskets absolutte frihet. Av denne følger at man uopphørlig befinner seg i valgsituasjoner som til enhver tid bestemmer hvem man er. Bevisstheten om at man må velge og aldri på forhånd kjenner det «rette» alternativet, skaper angst som mange flykter fra, blant annet ved å fastholde konvensjonelle og tradisjonelle verdier. Det finnes derfor et grunnleggende skille mellom de menneskene som tar følgen av friheten, og de som bedrar seg selv fordi de tror det er mulig å leve uten å måtte foreta risikable valg.

Senere ble Sartre stadig mer opptatt av forholdet mellom sin frihetsfilosofi og marxismen. Særlig er Critique de la raison dialectique fra 1960 et forsøk på å forene eksistensialisme og marxisme. Andre filosofiske verker er blant annet La Transcendence de l'égo fra 1965 og Question de méthode fra 1969. Sartres filosofi har klare etiske implikasjoner, men han fullførte aldri noen etikk. Forarbeider til en moralfilosofisk avhandling utkom posthumt, Cahiers pour une éthique fra 1983.

Sartre var også meget betydningsfull som skjønnlitterær forfatter. For ham var skjønnlitteraturen ofte bedre egnet enn filosofiske fremstillinger til å belyse menneskets konkrete eksistens. Derfor viser romanene og skuespillene mennesker i konflikt- og valgsituasjoner beslektet med dem som behandles i hans filosofiske arbeider. Romanen La Nausée fra 1938 (norsk oversettelse Kvalmen fra 1964) skildrer en ung manns utvikling til forfatter, men også den lede som oppstår gjennom erkjennelsen av tilværelsens meningsløshet. Formelt peker den frem mot nyromanen i 1960-årene.

Hans mest sammensatte og ambisiøse skjønnlitterære verk er den ufullførte romanen Les Chemins de la liberté fra 1945–1949 (to bind oversatt til norsk i 1949–1960, bind tre og det ufullførte bind fire oversatt i 2003) med motiv fra motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Et hovedtema er at mennesket seirer over sin skjebne i det øyeblikket det foretar bevisste valg. Særlig bind to viser slektskap med samtidig angloamerikansk litteratur. Den viktige novellesamlingen Le Mur utkom i 1939 (norsk oversettelse Muren fra 1947).

I en lang rekke skuespill drøftet Sartre også menneskets valgsituasjon og nødvendigheten av politisk engasjement:

  • Les Mouches (Fluene), 1943
  • Huis clos (For lukkede dører), 1944
  • Morts sans sépultures, 1946
  • La Putain respecteuse, 1946
  • Les Mains sales (Skitne hender), 1948
  • Le Diable et le bon Dieu, 1951
  • Nekrassov, 1955
  • Les Séquestrés d'Altona (Fangene i Altona), 1959

De fleste av disse skuespillene har vært oppført på norske scener og/eller i NRK.

Sartre hadde stor betydning også som litteraturkritiker. I en rekke essayer og avhandlinger har han belyst dikterens rolle og oppgave, både i forhold til samfunnet og til sin egen livssituasjon: Baudelaire fra 1947, Saint Genet, comédien et martyr fra 1952 (om Jean Genet), det monumentale verket L'Idiot de la famille om Flaubert fra 1971 samt essaysamlingene Situations I–X fra 1947–1975. I Les Mots (Ordene) fra 1964, skildrer han med atskillig selvkritikk og stort språklig mesterskap sin utvikling som barn og ungdom. Boken har en viktig plass blant franske selvbiografier fra 1900-tallet.

Sartres forfatterskap viser et sterkt politisk engasjement. Han stod i lange perioder det franske kommunistpartiet nær. I 1945 grunnla han det politisk-litterære tidsskriftet Les Temps modernes og i 1973 den venstreorienterte avisen Libération. Han engasjerte seg blant annet i kampen mot Algérie-krigen, mot sovjetisk invasjon i Ungarn og Tsjekkoslovakia og mot amerikanernes krigføring i Vietnam (deltager i Russell-tribunalet). Av politiske skrifter kan nevnes Réflexions sur la question juive (Tanker om jødespørsmålet) fra 1946 og On a raison de se révolter fra 1974.

  • Cohen-Solal, Annie: Sartre : A life, 1987
  • Howells, Christina, red.: The Cambridge Companion to Sartre, 1992
  • Lévy, Bernard-Henri: Sartre : The Philosopher of the Twentieth Century, 2003
  • Rowley, Hazel: I tykt og tynt : om Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir og deres samliv, 2005
  • Vestens store tenkere, 2002
  • Østerberg, Dag: Jean-Paul Sartre : filosofi, kunst, politikk, privatliv, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.