Jean-Paul Sartre

Sartre, Jean-Paul av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Jean-Paul Sartre var en fransk filosof og forfatter, den mest fremtredende representant for den ateistiske eksistensialismen. Han arbeidet hovedsakelig som lærer frem til han fra 1944 livnærte seg som fri skribent. Sartre skrev romaner og dramaer og var virksom som kritiker og politisk skribent. Han øvde sterk innflytelse på europeisk intellektuelt liv etter den andre verdenskrig. Fra 1970-årene er hans forfatterskap kommet noe mer i bakgrunnen, og fransk filosofi og litteratur har utviklet seg i nye retninger, men Sartre er like fullt en av de mest representative skikkelser i fransk litteratur på 1900-tallet. I 1929 møtte han Simone de Beauvoir for første gang, og de ble siden et utradisjonelt par i fransk kulturliv. Sartre ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1964, men nektet å ta imot den.

Sartre fikk sterke impulser fra Husserls og Heideggers filosofi, og særlig hans tidligste verker er preget av fenomenologisk metode. Hans fagfilosofiske hovedverk er L'Être et le néant (1943, Væren og Intet, foreligger i to forskjellige norske utvalg, 1966 og 1980). I det kortfattede L'Existensialisme est un humanisme (1946, norsk oversettelse Eksistensialisme er humanisme, 1948) redegjør han i populær form for hovedpunktene i sin idéverden. Sartre postulerer menneskets absolutte frihet. Av denne følger at man uopphørlig befinner seg i valgsituasjoner som til enhver tid bestemmer hvem man er. Bevisstheten om at man må velge og aldri på forhånd kjenner det «rette» alternativ, skaper angst som mange flykter fra, blant annet ved å fastholde konvensjonelle og tradisjonelle verdier. Det finnes derfor et grunnleggende skille mellom de mennesker som tar følgen av friheten, og de som bedrar seg selv fordi de tror det er mulig å leve uten å måtte foreta risikable valg.

Senere ble Sartre stadig mer opptatt av forholdet mellom sin frihetsfilosofi og marxismen. Særlig er Critique de la raison dialectique (1960) et forsøk på å forene eksistensialisme og marxisme. Andre filosofiske verker er blant annet La Transcendence de l'égo (1965) og Question de méthode (1969). Sartres filosofi har klare etiske implikasjoner, men han fullførte aldri noen etikk. Forarbeider til en moralfilosofisk avhandling utkom posthumt, Cahiers pour une éthique (1983).

Sartre var også meget betydningsfull som skjønnlitterær forfatter. For ham var skjønnlitteraturen ofte bedre egnet enn filosofiske fremstillinger til å belyse menneskets konkrete eksistens. Derfor viser romanene og skuespillene mennesker i konflikt- og valgsituasjoner beslektet med dem som behandles i hans filosofiske arbeider. Romanen La Nausée (1938, norsk oversettelse Kvalmen, 1964) skildrer en ung manns utvikling til forfatter, men også den lede som oppstår gjennom erkjennelsen av tilværelsens meningsløshet. Formelt peker den frem mot nyromanen i 1960-årene. Hans mest sammensatte og ambisiøse skjønnlitterære verk er den ufullførte romanen Les Chemins de la liberté (1945–49, to bind oversatt til norsk 1949–60, bind tre og det ufullførte bind fire i oversettelse 2003), med motiv fra motstandsbevegelsen under den andre verdenskrig. Et hovedtema er at mennesket seirer over sin skjebne i det øyeblikk det foretar bevisste valg. Særlig bind to viser slektskap med samtidig angloamerikansk litteratur. Den viktige novellesamlingen Le Mur utkom i 1939 (norsk oversettelse Muren, 1947).

Sartre drøftet også i en lang rekke skuespill menneskets valgsituasjon og nødvendigheten av politisk engasjement:

  • Les Mouches (1943, Fluene),
  • Huis clos (1944, For lukkede dører),
  • Morts sans sépultures (1946),
  • La Putain respecteuse (1946),
  • Les Mains sales (1948, Skitne hender),
  • Le Diable et le bon Dieu (1951),
  • Nekrassov (1955),
  • Les Séquestrés d'Altona (1959, Fangene i Altona).

De fleste av disse skuespillene har vært oppført på norske scener og/eller i NRK.

Også som litteraturkritiker hadde Sartre stor betydning. I en rekke essayer og avhandlinger har han belyst dikterens rolle og oppgave både i forhold til samfunnet og til sin egen livssituasjon: Baudelaire (1947), Saint Genet, comédien et martyr (1952; om Jean Genet), det monumentale verket om Flaubert L'Idiot de la famille (tre bind, 1971) og essaysamlingene Situations I–X (1947–75). I Les Mots (1964, Ordene) skildrer han med atskillig selvkritikk og stort språklig mesterskap sin utvikling som barn og ungdom. Boken har en viktig plass blant franske selvbiografier fra 1900-tallet.

Sartres forfatterskap viser et sterkt politisk engasjement. Han stod i lange perioder det franske kommunistpartiet nær. I 1945 grunnla han det politisk-litterære tidsskriftet Les Temps modernes, og i 1973 den venstreorienterte avisen Libération. Han engasjerte seg blant annet i kampen mot Algérie-krigen, mot sovjetisk invasjon i Ungarn og Tsjekkoslovakia og mot amerikanernes krigføring i Vietnam (deltager i Russell-tribunalet). Av politiske skrifter kan nevnes Réflexions sur la question juive (1946, Tanker om jødespørsmålet) og On a raison de se révolter (1974).

  • Cohen-Solal, Annie: Sartre : A life, 1987
  • Howells, Christina, red.: The Cambridge Companion to Sartre, 1992
  • Lévy, Bernard-Henri: Sartre : The Philosopher of the Twentieth Century, 2003
  • Rowley, Hazel: I tykt og tynt : om Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir og deres samliv, 2005
  • Vestens store tenkere, 2002
  • Østerberg, Dag: Jean-Paul Sartre : filosofi, kunst, politikk, privatliv, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.