absurd teater

Absurd teater. Scenebilde fra Torshovteatrets oppførelse av Samuel Becketts Sluttspill (2004), med Bjørn Skagestad som Clov og Kai Remlov som Hamm. Beckett er kjent for sine eiendommelige skuespill uten konvensjonell handling, preget av pantomime og dialog som tilsynelatende er uten mål eller klar mening.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Absurd teater er en retning innenfor moderne teater, særlig franskspråklig dramatikk i 1950- og 1960-årene.

Faktaboks

Også kjent som

absurdisme

På fransk kalles retningen gjerne le théâtre de l'absurde, «det absurdes teater». Absurditeten er ikke knyttet til teateret som sådan, men til den verden det beskriver. Denne verden er en tilværelse uten mening, der språket ikke fungerer som et pålitelig kommunikasjonsmiddel.

Den absurde dramatikken innebærer et radikalt brudd med konvensjonene fra det realistiske teateret. Forfatterne skaper verken tradisjonelle psykologiske personskildringer eller bygger opp en sammenhengende intrige som til slutt får en løsning. Dermed imøtekommes ikke tilskuernes forventninger, og de blir provosert til å tenke videre over den virkelighet de står overfor.

Historikk

Det absurde teateret har røtter langt tilbake i tiden, blant annet i middelalderfarsene og i den italienske Commedia del arte-tradisjonen. Mange av skuespillene har et slikt preg at de må spilles som klovne- eller revynumre.

Retningen bygger også på det opprøret mot det realistiske teateret som skjedde ved begynnelsen av 1900-tallet, blant annet i Frankrike med forfatteren Alfred Jarry (Kong Ubu, 1896) og teatermannen Antonin Artaud. Det har også ofte vært sagt at det absurde teateret har den ateistiske eksistensialismen i 1940- og 1950-årene (Albert Camus, Jean-Paul Sartre) som en viktig forutsetning. Men forfattere som Beckett og Ionesco har delvis avvist disse forbindelsene og særlig understreket at deres skuespill ikke gjør krav på å formidle noen filosofi. Man kan også finne likheter mellom det absurde teateret og den såkalte «nyromanen» som utviklet seg i Frankrike i årene etter 1950.

Flere av de ledende representantene for det absurde teater var utlendinger som var bosatt i Paris og skrev på fransk: Retningen ble innvarslet av russeren Arthur Adamov (La grande et la petite Manœvre) og rumeneren Eugène Ionesco (Den skallete sangerinnen og Stolene). Disse stykkene hadde premiere i 1950.

Det virkelige gjennombruddet for retningen kom i januar 1953 med uroppførelsen i Paris av Samuel Becketts Mens vi venter på Godot. Blant andre representanter for det absurde teateret kan nevnes franskmannen Jean Genet, spanieren Fernando Arrabal, som har skrevet både på spansk og fransk, og italieneren Dario Fo. Engelskspråklige forfattere som Harold Pinter og Edward Albee er også blitt regnet som representanter for retningen. Særlig har Beckett forsøkt å utvikle det absurde teateret til sine ytterste grenser. Hos andre forfattere, som Adamov og Fo, er det radikale politiske budskapet tydelig, mens Ionesco ble stadig mer opptatt av å forsvare tradisjonelle verdier innenfor den europeiske humanismen.

Litteratur

  • Esslin, Martin: The theatre of the absurd, 3rd ed., 2001, Finn boken
  • Jacquart, Emmanuel C.: Le theatre de derision : Beckett, Ionesco, Adamov, 1974, Finn boken
  • Killinger, John: World in collapse : the vision of absurd drama, 1971, Finn boken
  • Serreau, Geneviève: Histoire du "nouveau théâtre", 1966, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Teatervitenskap og -teori

Lillian Bikset