Som det naturlige grunnlag for disse stilistiske særtrekkene kan ansees den antitetiske livsfølelse som er særpreget for barokkens diktning. Denne livsfølelse har sitt utspring i møtet mellom renessansens konsentrasjon om det jordiske og de religiøse åndstradisjoner fra middelalderen. Barokkens diktning blir på denne måte i stor utstrekning preget av spenning mellom jord og himmel, mellom sanselig livslyst og religiøs tro, mellom tid og evighet. Dypest sett er det en streben mot en forsoning og en syntese av de to elementer. Men bare i de færreste tilfellene lykkes denne syntesen, som hos den tyske dikter jesuitten Friedrich von Spee og den nederlandske tragediedikter Joost van den Vondel, som på grunnlag av de to elementene skapte et nytt tragisk prinsipp. Resultatet ble imidlertid som oftest en ensidig hyllest av idealet carpe diem, grip dagen, nyt tiden og livet mens det er der, eller man søkte den motsatte ytterlighet og flyktet bort fra denne verden og inn i en like ensidig religiøsitet.
Bestemmende ble i stor utstrekning den åndshistoriske og den sosialpolitiske situasjonen. I Spania dominerte middelaldertradisjonen, noe som tydelig gjenspeiles hos Calderón, en av barokkens store diktere. To av hans dramaer bærer den karakteristiske tittel Livet er en drøm. I Tyskland ble Trettiårskrigens redsler av stor betydning. Renessansens stolte tro på mennesket ble her konfrontert med tilstander som minnet om menneskets maktesløshet og forgjengelighet, og den tyske barokkdiktning er preget av en sterk livsangst, verdensflukt og en pessimistisk vanitas-stemning, som for eksempel hos Andreas Gryphius, barokkens største dikter i Tyskland.
Det var den tyske pessimistiske barokken som øvde størst innflytelse på Nordens barokkdiktere, blant annet Thomas Kingo i Danmark, Samuel Columbus og Lucidor i Sverige og Dorothe Engelbretsdatter i Norge. Hos Petter Dass lyder derimot barokkens mer optimistiske toner.
I Frankrike oppstod allerede på 1500-tallet den såkalte hugenottbarokk med Du Bartas og senere d'Aubigné som de store navn. Likevel var det renessansetradisjonen som seiret, og 1600-tallets franske litteratur står i klassisismens tegn. I England kan John Donne og metafysikerne med deres syn på den nære forbindelse mellom det jordiske liv og de kosmiske krefter tas til inntekt for barokken. Hovednavnet i engelsk barokk er John Milton med eposet Paradise Lost. På 1700-tallet ble Milton utgangspunktet for en tysk nybarokk som nådde sitt høydepunkt med Klopstock, som igjen fikk betydning for tydelige barokktrekk hos den danske dikter Johannes Ewald (særlig i Til Sielen og i dramaet Adam og Eva) og hos Henrik Wergeland i Skabelsen, Mennesket og Messias.
Særlig i Østerrike har tradisjonen fra barokken vært sterk i litteraturen, blant annet i den folkelige wienerkomedien, hvor musikken har en viktig plass. Fra slutten av 1700-tallet er Emanuel Schikaneders Die Zauberflöte med Mozarts musikk et kjent verk. Sjangerens høydepunkter nås på 1800-tallet med Ferdinand Raimund og Johann Nepomuk Nestroy. Ennå på 1900-tallet finner man sterke barokktrekk hos Hugo von Hofmannsthal, ikke minst i dramaet Die Frau ohne Schatten med Richard Strauss' musikk, der han bygger videre på Schikaneders og Raimunds dramatikk.
I Italia kalles barokklitteraturen marinisme etter den italienske dikteren Marino, i Spania culteranisme eller gongorisme etter den spanske dikteren Góngora y Argote, og i England euphuisme.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.