Louis-Ferdinand Céline, fransk forfatter. Han ble såret i den første verdenskrig, reiste til Kamerun og pådrog seg malaria. Etter krigen begynte han å studere medisin, og tok medisinsk doktorgrad i 1924 med avhandlingen La Vie et l'oeuvre de Philippe Ignace Semmelweiss, et skrift som foregriper mye av hans senere forfatterskap. Livet igjennom arbeidet han periodevis som lege, bl.a. i Genève, for Folkeforbundet, og i USA.

Célines første romaner, Voyage au bout de la nuit (1932; norsk overs. Reise til nattens ende, 1967) og Mort à crédit (1936; norsk overs. Død på kreditt, 1993), gav ham med ett slag en sentral og omstridt plass i sin tids litteratur. Hans antisemittiske og sterkt tyskvennlige pamfletter fra slutten av 1930-årene stemplet ham som «rasist» og «fascist». I dag blir disse skriftene ofte oppfattet som parodiske og mer som et oppgjør med samtidens borgerlige ideologier. Under okkupasjonen ble han regnet som en ivrig tilhenger av Vichy-styret. Han forlot Paris i 1944, ble arrestert av tyskerne og internert i Sigmaringen; kom i 1945 til Danmark, hvor han oppholdt seg til 1951, de første 18 månedene i fengsel. Etter krigen utgav han bl.a. D'un château l'autre (1957) og Nord (1960). Romanene Le Pont de Londres og Rigodon ble utgitt posthumt i 1964 og 1969. Enkelte har hevdet at hans fascisme henger sammen med hele den ideologi som preger bøkene hans, hans interesse for det biologiske og vitalistiske osv. Men forfatterskapet var likevel neppe uttrykk for noe konsekvent livssyn. Selv regnet han seg som anarkist, og hevdet at vissheten om døden var utgangspunkt for alt han skrev.

I ettertid er de fleste enige om at Céline er en av de fremste franske forfattere på 1900-tallet. Hans verk er av noe ujevn kvalitet, men de beste bøkene preges av en overdådig skikkelsesdannende og språkskapende fantasi og av en besk og ofte sjokkerende realisme, som løftes til visjonær poesi ved et usedvanlig kraftfullt, suggestivt og musikalsk språk. Céline har hatt avgjørende betydning for fransk litteratur ved sin bruk av romanformen som uttrykk for det moderne menneskets angst overfor og opprør mot en meningsløs eksistens. Hans største fortjeneste er likevel at han skapte et nytt litterært språk. Det bygger på talespråket, med sterke innslag av pariserslang (argot) og vulgærspråk. Samtidig bryter denne uttrykksformen med den rasjonelle og logiske formen som tidligere preget fransk romandiktning. Céline utvidet radikalt grensene for det som var mulig å uttrykke i en fransk roman, og han har hatt samme betydning for fransk litteratur som Joyce og Faulkner for angelsaksisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.