Epos eller episk diktning er et lengre fortellende dikt i bunden form.  Det fremstiller et fortidig begivenhetsforløp som kan være oppdiktet eller historisk.

Den episke diktningen regnes som den eldste av de tre hovedsjangerne (epos, lyrikk og drama) og finnes i alle kulturer på et tidlig trinn i historien.

Eposet er den gamle storformen for fortellende diktning og har en lang historie. Berømte eksempler er Iliaden og Odysseen (rundt år 900 fvt.). Det angelsaksiske diktet Beowulf (ca 750) og de norrøne Edda-kvadene (1200-tallet) står i denne heltetradisjonen. Ludvig Holbergs Peder Paars (1700-tallet) er et nyere epos som parodierer helteeposene. Eposet er i dag en stivnet og fortidig sjanger.

Når eposet i vår tid kan sies å være en død kunstart, kommer det i stor grad av forandrede livsbetingelser og samfunnsforhold. Det heroiske epos, med sin forening av mytiske og religiøse elementer og sin forutsetning i et levedyktig aristokrati, kunne knapt leve videre i moderne tid. Romanen og novellen er nå de viktigste former for fortellende litteratur.

Et kjennetegn ved eposet er at det søker å gjengi virkeligheten i hele dens bredde og fylde, noe som har gjort at det på ulike tidspunkter i den historiske utvikling vært velegnet til å beskrive sosiale og mellommenneskelige forhold.

Eposet skiller seg fra dramaet hvor handlingen fremstilles gjennom en dialog mellom to eller flere personer.

Det skiller seg fra lyrikken, som gjerne beskriver en subjektiv opplevelse eller tilstand.

Avgrensningen av eposet i forhold til romanen må ta utgangspunk i at eposet nå er en stivnet, ikke-produktiv sjanger som hører fortiden til, mens romanen er en romslig og stadig foranderlig sjanger. Eposet kan tradisjonelt sies å være nasjonalt og heroisk, mens romanen i en viss forstand kan ses på som mer individuell og borgerlig. Historisk sett er skillet opplagt: eposet er den gamle storform for fortellende diktning og tar for seg myte- og sagnstoff av forskjellig slag, ofte fra en heroisk fortid

Det skjelnes mellom flere slags epos:

  • det heroiske epos (heltediktet)
  • det mytologiske epos (om guders liv og bedrifter)
  • det idylliske epos
  • det komiske eller parodiske epos

Til den episke litteraturens mindre former hører:

Man skjelner gjerne mellom folkeeposet, som antas å ha oppstått kollektivt hos et folk for å bevare minnet om en mytisk fortid, og kunsteposet, som kan tilbakeføres til en bestemt forfatter. Skillet er nokså tvilsomt, og man forutsetter nå oftest at også folkeeposet skyldes en enkelt kunstner som har samlet og bearbeidet materiale fra en muntlig tradisjon.

Helteeposet står svært sentralt innenfor epos-tradisjonen. I sin mest gjennomførte form avspeiler helteeposet hele menneskelivet og verdensbildet på en bestemt tid. Berømte eksempler er grekernes Iliaden og Odysseen. Vergils Æneiden og andre romerske etterligninger av Homers dikt er snevrere og mer tendensiøse.

Også i middelalderens Vest-Europa finner man spor av en fortellende folkediktning, selv om det ikke utviklet seg noe samlet folkeepos. Eksempler på dette er de keltiske eventyrberetninger om kong Arthur og ridderne av det runde bord, de russiske byliner om kong Vladimir den hellige og hans stormenn, samt finnenes Kalevala.

Germansk heltediktning tok form i det angelsaksiske kvadet om Beowulf og i de norrøne Edda-kvadene, hvor man bl.a. finner en tidlig versjon av det heltesagn som har fått en senere utforming i det tyske Nibelungenlied. I de franske heltesanger, chansons de geste, behandles heltekretsen omkring Karl den store (bl.a. Rolandskvadet). På grensen til den moderne tids kunstepos står de tyske middelalderdikt, knyttet til forfatternavn som Hartmann von Aue, Gottfried von Strassburg og Wolfram von Eschenbach.

Renessansen rendyrket det heroiske ridderepos med bl.a. Ariostos Orlando furioso, Tassos Gerusalemme liberata og Camões' Os Lusíadas. Denne epostype ble etterlignet av C. C. M. Wieland i Oberon og ble i en viss grad forbildet for 1800-tallets versroman, bl.a. hos Byron (Childe Harold's Pilgrimage, Don Juan), Pusjkin (Eugen Onegin), Paludan-Müller (Adam Homo) m.fl.

Den franske klassisismes historiske epos (bl.a. Voltaires Henriade) er korrekte, men døde og kjedelige etterligninger av Vergil.

Det komiske epos er en parodi på heltediktet, som i Holbergs Peder Paars, hos Boileau, Pope og andre. Religiøst-didaktiske formål tjener verker som Dantes Divina commedia, Miltons Paradise Lost og Klopstocks Messias. Av romantikkens diktere skrev bl.a. Oehlenschläger og Tegnér episke dikt om historiske og nasjonale emner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.