latin

Latin er et språk som hører til den italiske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Det var opprinnelig språket til innbyggerne i byen Roma og i Latium, distriktet omkring Roma, og som i takt med Romerrikets voksende politiske makt bredte seg over et enormt område fra Skottland i nord til Egypt i sør, fra Marokko i vest til Kaukasus i øst. Gjennom hele middelalderen til langt inn i nyere tid var latin det dominerende skriftspråket i Europa.

Ikke noe språk er bedre egnet enn latin til å illustrere den nære sammenheng mellom språkhistorie og den generelle politiske og kulturelle utvikling. Det kan likeledes trygt slås fast at ikke noe annet språk har hatt større verdenshistorisk betydning. En rik og praktisk talt sammenhengende språklig tradisjon gjennom 2500 år, som blant annet tydelig viser overgangen fra en opprinnelig utpreget syntetisk språktype (bøyningsspråk) til en mer analytisk (omskrivende) i moderne romanske språk, gir endelig latin en sentral plass i historisk språkvitenskap.

Den enorme innflytelse romernes språk fremdeles har, skyldes ikke minst at latin, i motsetning til nesten samtlige språk ellers, har fortsatt å leve videre ikke på ett, men på minst tre forskjellige plan: direkte som morsmål for flere enn 400 millioner mennesker i form av romanske (egentlig «romerske») språk, flere av dem (for eksempel fransk, italiensk, spansk) med sterk egen prestisje og påvirkningskraft; som såkalt tradisjonsspråk for Europas intellektuelle i form av middelalderlatin og nylatin; og indirekte som internasjonalt långiverspråk, i stor utstrekning sammen med gresk.

Ennå ved republikktidens begynnelse, 500 fvt., hadde latin minimal utbredelse i et Italia som språklig var svært oppsplittet. Latin var egentlig bare lokaldialekten i det lille samfunnet på og rundt byen Romas høyder. Men det hadde nære frender i de såkalte latiniske dialekter, som ble talt i den nordlige delen av landskapet Latium (it. Lazio), og som sammen med byromersk og det noe fjernerestående faliskisk (fra Falerii, en språklig enklave på etruskisk område nord for Tevere) utgjør den latino-faliskiske gruppen av italiske språk. Langt mer utbredt var imidlertid den andre gruppen av disse språkene, de oskisk-umbriske (sabelliske) dialektene, som strakte seg fra Po-sletta til de gresktalende bykolonier langs kystene i sør (Magna Graecia – siden 700-tallet fvt.), og som i likhet med latino-faliskisk stammet nordfra og må plasseres i vest-indoeuropeisk sammenheng (flest isoglosser med keltisk, dernest germansk).

Men også andre indoeuropeiske språk var representert på Apenninerhalvøya: i nordøst venetisk (muligens en tredje gruppe av italiske språk), i sørøst illyrisk (messapisk, se illyriske språk) og endelig keltisk (på Po-sletta, men først fra cirka 400 fvt.); dertil kommer ikke-indoeuropeiske språk, både før-italiske (for eksempel ligurisk i nordvest) og fremfor alt det senere, cirka 1000–800 fvt. etablerte etruskisk (i Etruria, det nåværende Toscana, se etruskerne (språk). Fra omtrent alle de nevnte språk har latin opptatt leksikalske lån i varierende, men i regelen ikke i særlig stort omfang (bortsett fra gresk, se nedenfor), for eksempel meget tidlig fra sabinsk, en sabellisk, det vil si oskisk-umbrisk dialekt: bos 'okse'; rufus 'rød' (sabinere dannet et befolkningsinnslag i det eldste Roma), og fra etruskisk: persona 'person'; satelles 'satellitt' (på 500-tallet hersket etruskerne i Roma og gav også byen navn: etruskisk ruma). Siden latinerne, innbyggerne i Latium, snart etter etruskerherredømmets fall (cirka 500 fvt.) inngikk politisk forbund med den romerske republikk, bastionen mot nord, ble lingua Latina den felles benevnelse for de mange lokale varianter som utgjorde et dialektkontinuum sør for Tevere og innbyrdes var lett forståelige.

Fra dette ytterst beskjedne utgangspunkt i et gammelt bondesamfunn spredte latin seg i takt med Romas militære ekspansjon i løpet av de neste 500–600 år over et kolossalt landområde. I mesteparten av keisertiden var det felles administrasjonsspråk i Romerriket fra Skottland til Egypt, fra Marokko til Kaukasus, og – enda viktigere – som talemål fortrengte det etter hvert ikke bare dialektene i Latium (slik at lingua Latina virkelig ble ensbetydende med byen Romas språk), men også alle andre språk, så vel i Italia ellers (siden cirka 100 evt., dog unntatt gresk i Magna Graecia, ennå i dag finnes her et par gresktalende enklaver), som i hele den vestlige del av riket (med enkelte unntak, for eksempel baskisk), samt i Dacia i øst i det nåværende Romania og på Balkan sør for Donau utenom hellensk område. Det er verdt å merke seg at denne utstrakte og for en vesentlig del permanente romanisering av de vestlige provinser ikke skyldes noen bevisst språkundertrykkende eller minoritetsfiendtlig politikk fra romernes side, men snarere latinens overlegne kulturelle prestisje.

Til tross for sin veldige utbredelse forble språket alltid preget og bestemt av sin opprinnelse som språket i byen Roma, den kulturelle hovedstad og setet for en mektig sentraladministrasjon, og er derfor prinsipielt uten dialekter. Iallfall gjelder det skriftlatin med en offisiell ortografi, som var rigorøst fastlagt allerede cirka 100 fvt., og som ikke endret seg nevneverdig senere. En sterkt medvirkende årsak til og samtidig forutsetning for den kraftige ytre vekst og spredning var den gradvise indre omforming av latin fra et språk for bønder og soldater til et fullendt kulturspråk, et fleksibelt medium for sublim diktning (Catull, Vergil, Horats, Ovid), så vel som presis og uttrykksfull prosa (Cicero, Caesar, Sallust, Livius). Denne prosessen ble fullført i det siste halve århundre av republikktiden og begynnelsen av keisertiden (gullalderen) under dyptgående innflytelse fra gresk språk og kultur, som var fremherskende i de østlige deler av riket og i Magna Graecia med Sicilia. Den greske påvirkning rekker for øvrig langt tilbake (for eksempel innføring av latinsk alfabet alt på 600-tallet fvt.), og den omfatter i første rekke både vokabular (for eksempel gamle lånord som machina, sml. norsk maskin via fransk machine, nyere lån som philosophia, 'filosofi', samt oversettelseslån som conscientia etter gr. syneidesis, fra lat. tilsvarende norsk samvittighet) og syntaks (komplisert, men logisk klar og oversiktlig periodebygning, tallrike partisippkonstruksjoner med mer).

I senantikken var latin for lengst etablert som det internasjonale kulturspråket i vest. Selv Vest-Romerrikets oppløsning og fall mot slutten av 400-tallet evt. kunne ikke rokke ved dette faktum, desto mindre som latin også var og forble offisielt språk for paven og den romersk-katolske kirke, den åndsmakt som overlevde det politiske sammenbruddet i vest og dominerte kulturlivet gjennom hele middelalderen i størsteparten av Europa. Riktignok gikk enkelte latintalende områder etter hvert tapt, for eksempel Nord-Afrika (til araberne), Balkan utenom Dacia (til slaviske folk) og Britannia (til germanske stammer). I de øvrige provinsene, hvor latin holdt stand, utviklet det talte språk seg med grunnlag i vulgærlatin (jfr. nedenfor) raskt i retning av de forskjellige regionale varianter av romanske språk. Men verken disse eller noen av de oppdukkende nye (germanske) språk kunne erstatte latin som internasjonalt kulturspråk. Også etter at latin (i noen rimelig betydning av ordet) hadde opphørt å eksistere som morsmål, det vil si som første språk lært fra barnsben av, antagelig fra 600-tallet, fortsatte derfor romernes språk sin eksistens som det man treffende har kalt tradisjonsspråk, det vil si de intellektuelles tillærte felles kulturspråk, i livlig skriftlig og muntlig bruk innen kirke, stat og den lærde verden gjennom hele middelalderen og langt inn i nyere tid (for eksempel i de banebrytende hovedverker av Copernicus, Johannes Kepler, Hugo Grotius, René Descartes, Isaac Newton og Carl von Linné).

Hele denne europeiske kulturtradisjonen var altså i bunn og grunn latinspråklig (med sterkt innslag fra gresk, ofte i kombinasjon med latinske elementer), og er det i vidt omfang fremdeles. For Europas nye nasjonalspråk ble latin, som vitenskapenes og skolens språk, det selvfølgelige felles långiverspråk på alle kulturområder (selv i romansk, sml. for eksempel fra lat. causa både fr. chose 'ting' og cause 'årsak' – det siste et mot savant 'lærd ord', først belagt 1549, jfr. norsk kausal; på lignende vis fra lat. stella 'stjerne' fr. étoile, men stellaire av lat. stellaris; fra lat. magister 'leder' fr. maître, men magistrat 'embetsmann' av lat. magistratus). Mengden av disse såkalte internasjonale ordene er uoverskuelig og i stadig fruktbar videreutvikling både formelt og semantisk (nye avledninger og sammensetninger, nye betydninger, for eksempel gr.-lat. tele-visjon, 'fjern-syn'; til na-sjon, fra lat. na-tio – sml. na-tura, 'natur', videredannet nasjon-al, nasjonal-isere, inter-nasjonal og så videre). I denne forstand er latin, sammen med gresk, fortsatt den vesterlandske kulturs felles morsmål, et effektivt redskap for begrepsdannelse med internasjonal gyldighet. Her kan bare et fåtall eksempler nevnes: kultur, litteratur, tekst, prosa, satire, komposisjon, universitet, professor, studere, dokument, eksperiment, argument, element, klasse, form, struktur, prinsipp, konklusjon, definisjon, moral, absolutt, primær, sekundær, kvantitet, kvalitet, human.

Ved siden av disse «lærde» ord, som har tiltatt sterkt i mengde siden renessansetiden og i norsk ofte peker seg ut blant annet ved aksentens plass, finnes for øvrig i de fleste europeiske språk en lang rekke eldre lån, i regelen allerede fra senlatin eller tidlig middelalderlatin, som er helt innforlivet i vedkommende språk og slett ikke føles som fremmedord, for eksempel i norsk kjøkken, kjeller, vin, mur, tegl (stein), mynt, skrive, kjøpe, prost, alter. Men virkelig verdensomspennende utbredelse har latin i betydningen gresk-latinske ordstammer og orddannelseselementer først oppnådd i moderne tid, dels gjennom global spredning i bokstavelig forstand av Vestens vitenskap og teknologi, der så å si hele begrepsapparatet uttrykt i terminologi og nomenklatur bygger på gresk-latin, dels gjennom den europeiske kolonisasjon fra 1500-tallet av, som brakte språk av direkte eller indirekte latinsk avstamning til alle verdenshjørner (ikke minst engelsk, som siden normannernes erobring av England år 1066 er blitt gjennomgripende romanisert og latinisert i ordforråd, avledning med mer). Det er derfor ingen overdrivelse å konkludere at latin i dag er det underliggende, egentlige internasjonale språk.

Det ligger i sakens natur at et internasjonalt tradisjonsspråk som middelalderlatin og nylatin endrer seg lite i ortografi og formverk. Det samme gjelder tilsynelatende oldtidslatin i det minste fra cirka 100 fvt. Men her er forholdet at en sterk skriftnormering tilslører det faktum at kløften utover i keisertiden stadig ble dypere mellom den konservative offisielle og litterære språkform og det virkelig talte språk, fremfor alt de bredere befolkningslags sermo vulgaris, vulgærlatin, som til en viss grad er kjent gjennom primærkilder som innskrifter og papyri, fra grammatikerutsagn og enkelte innslag i litterære verker (for eksempel allerede i midten av 1. århundre evt. i visse dialogpartier hos Petronius i hans roman Satyrica), samt gjennom rekonstruksjon fra romanske språk. Omfattende endringer i lydsystem og bøyningsformer ble imidlertid gjennomført i tidsrommet inntil cirka 150 fvt., så omveltende at de eldste innskrifter og tekster fra 400- og 500-tallet fvt. senere var delvis uforståelige for romerne selv. Interne kriterier gjør det rimelig å inndele latinsk språkhistorie i følgende seks perioder:

• Latinundervisning i Norge
• Latinsk litteratur og middelalderlatinsk litteratur
• Romerriket
• Romanske språk, italiske språk

• Janson, Tore: Latin : kulturen, historien, språket, 2004, isbn 82-525-5037-1, Finn boken