Arthur Schopenhauer.

Schopenhauer av SCODE. Begrenset gjenbruk

Arthur Schopenhauer var tysk filosof. Hans tenkning var preget av Kant, men også kjennetegnet av et dypt pessimistisk syn på livet. Han var blant de første vestlige tenkere som viste interesse for indisk og kinesisk filosofi. Schopenhauers tenkning hadde kritisk brodd mot den tyske idealismen og stod i sterk kontrast til Hegels rasjonalistiske system, som var dominerende på 1800-tallet. 

Schopenhauers syn på tilværelsen ble også toneangivende for kunstneriske kretser. Nietzsche og Wagner var begge sterkt påvirket av ham. Han ble i 1839 tildelt gullmedalje av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab for en avhandling om viljens frihet.

Schopenhauer ble født i Danzig i 1788 som sønn av en velhavende kjøpmann. Han studerte blant annet medisin og filosofi i Göttingen fra 1809 til 1811, etterfulgt av filosofistudier under Fichte og Schleiermacher i Berlin frem til 1813. Han ble tildelt sin doktorgrad i Jena samme år.

Schopenhauer levde deretter et omflakkende liv. Han mislyktes i sine forsøk på å få undervisningsstillinger i Berlin. I 1833 slo han seg endelig ned i Frankfurt am Main, der han forble boende frem til sin død.

Schopenhauers hovedverk er Die Welt als Wille und Vorstellung (Verden som vilje og forestilling) fra 1819. Her følger han Kant et stykke på vei i å anse verden som forestilling, det vil si at vår erkjennelse gir oss adgang til fenomener. Men til forskjell fra Kant, som benekter at vi ikke kan erkjenne tingen i seg selv (Ding an sich), hevder Schopenhauer at denne er umiddelbart tilgjengelig gjennom en irrasjonell og blind vilje. Denne viljen er det dypeste vi kan erkjenne og ligger til grunn for alt annet.

Schopenhauers syn står i sterk kontrast til de tyske idealistene, som ser et grunnleggende prinsipp i den rasjonelle selvbevisstheten. Det at den blinde viljen er fremherskende medfører et pessimistisk livssyn hos Schopenhauer, ettersom mennesket aldri kan oppnå tilfredsstillelse, men må leve en hvileløs tilværelse.

I verker som Über die Freiheit des menschlichen Willens (Om den menneskelige viljens frihet) og Über die Grundlage der Moral (Om moralens grunnlag) utgitt i 1839–1840, formulerer Schopenhauer sin etikk med en brodd mot Kant. Han kritiserer Kant for å grunnlegge sin etikk på en uholdbar a priori morallov. I stedet bygger Schopenhauer sin etikk på erfaringen av andre menneskers lidelse og den spontane medfølelsen slike erfaringer medfører. Moral består i å fornekte den blinde og villstyrlige viljen som behersker oss. Dette kan oppnås gjennom estetisk kontemplasjon, selvoppofrelse eller askese og selvfornektelse.

Schopenhauer hevder at kunst gjør det mulig for mennesket å frigjøre seg fra den blinde viljen. Gjennom estetisk kontemplasjon blir mennesket sluppet fri fra viljens trang til tilfredsstillelse, slik at forløsning kan oppnås. Kunst leder oss til resignasjon og oppgivelse av all vilje.

På dette punktet ligger Schopenhauer nær buddhismens oppfatning av nirvana. Særlig musikken er lovende for å kunne oppnå en slik forløsning, da musikk både er viljens høyeste uttrykk og det stedet der vi er minst avhengig av den. 

  • Gesammelte Werke in zehn Bänden, red. Arthur Hübscher. Zürich 1977.
  • Sämtliche Werke in fünf Bänden, red. Wolfgang von Löhneysen. Frankfurt am Main 1986. 
  • Den trøstende Schopenhauer: Schopenhauer om døden. Overs. Sverre Sløgedal. Oslo 2004.
  • Om det gode og det slette (utdrag fra Parerga und Paralipomena). Overs. Sverre Dahl. Oslo 1997.
  • Om viljens frihet. Overs. Johan F. Bjelke. Oslo 1993.
  • Schopenhauer om musikken. Overs. Peder Chr. Kjerschow. Oslo 1988.
  • Verden som vilje og forestilling (i utdrag). Overs. Helge Salemonsen. Oslo 1988.
  • Bjelke, Johan F. "Schopenhauers lære". I Verden som vilje og forestilling (i utdrag). Overs. Helge Salemonsen. Oslo 1988.
  • Cross, Stephen. Schopenhauer's Encounter with Indian Thought. Honolulu 2013.
  • Koßler, Matthias, red. Schopenhauer in der Philosophie Asiens. Wiesbaden 2008.
  • Magee, Brian. The Philosophy of Schopenhauer. Oxford 1983.
  • Safranski, Rüdiger. Schopenhauer und die wilden Jahre der Philosophie. Hamburg 2001.  
  • Sløgedal, Sverre. "Om Schopenhauer som trøster". I Den trøstende Schopenhauer: Schopenhauer om døden. Overs. Sverre Sløgedal. Oslo 2004.
  • Spierling, Volker. Arthur Schopenhauer zur Einführung. Hamburg 2002.
  • Young, Julian. Schopenhauer. New York 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.