François Villon

Faktaboks

François Villon
eg. François Montcorbier
uttale:
vijˈɔ
født:
1431
død:
1464
fødselsår og dødsår er omtrentlige

François Villon var en av de viktigste og mest banebrytende dikterne i den franske senmiddelalderen, som har hatt stor innflytelse på senere generasjoner diktere. Han etterlot seg rundt 3000 verselinjer, hvorav flesteparten er samlet i verket Le Testament (Testamentet), utgitt i 1461.

Liv

Villon ble som barn adoptert av presten Guillaume Villon, som sørget for utdannelsen hans. Selv om han hadde akademisk bakgrunn, levde Villon mesteparten av sitt liv på kant med loven og hadde flere fengselsopphold bak seg, enten det var for å ha drept en prest, for tyveri, eller for et simpelt vertshusslagsmål eller en gatekrangel. Han tok ofte utgangspunkt i disse erfaringene og skrev mange av tekstene sine i fengsel. To ganger unngikk han galgen, siste gang i 1462, da dommen ble omgjort til fengsel og han ble forvist fra Paris.

Forfatterskap

Villons viktigste dikt er samlet i verket Le Testament(Testamentet) fra 1461. I denne samlingen fremstår han som en stor lyriker, særlig når han tar opp sentrallyriske motiver, livets og skjønnhetens forgjengelighet, kjærlighetens illusjon og døden. Det usminket realistiske og det grovt obskøne veksler med dikt som vitner om dyp religiøsitet. Forgjengelighetstematikken (la vanité) er blant annet udødeliggjort i verselinjen «Mais où sont les neiges d’antan?» (Si hvor er sneen fra i fjor?), et av fransk litteraturhistories mest gjentatte og kjente sitater, hentet fra «Ballade des dames du temps jadis» («Balladen om kvinnene i fordums dager»).

Villon er også kjent for sin satiriske og ironiske stil, og en egen evne til å vri om på tradisjoner, blant annet ved å parodiere det høviske idealet og å gjøre narr av opphøyde kjærlighetserklæringer. I tillegg fornyet han språket ved å introdusere originale ordvalg (han skrev tidvis på tyvenes eget kodespråk, le jargon-jobelin), han tok avstand fra en overdreven bruk av abstrakte allegorier, og han provoserte med sin respektløshet og skamløshet, og i sine tematiske valg, som når han omtalte seksuelle utskeielser, gledespiker og halliker.

Hans mest berømte dikt er galgeballaden «Ballade des pendus» («Balladen om de hengte»), som ifølge legenden ble skrevet mens han satt fengslet for mord og ventet på samme skjebne som det diktet handler om.

Betydning

Det var den franske renessansedikteren Clément Marot som var en av de første til å anerkjenne Villon som en betydningsfull dikter: I 1533 utga han den første kritiske utgaven av Villons verker, der han satte seg som mål å gjøre kjent «den beste poet Paris har hatt». Marots kommentarer i denne utgaven bidro også til å skape forfattermyten om Villon, som har vært en viktig årsak til at han har fascinert så mange.

Enkelte litteraturforskere regner Villon som Frankrikes «første moderne lyriker». Mye av moderniteten ligger i valg av temaer: Villon skrev for eksempel om byen og ensomheten man kan erfare i møtet med den, temaer som vi flere århundrer senere vil kjenne igjen hos diktere som Charles Baudelaire. Han har hatt stor påvirkning på flere attenhundretallsdiktere som nettopp Baudelaire, Verlaine og Rimbaud, og har i tillegg inspirert flere musikere, filmskapere og romanforfattere, som har skapt kunstverk basert på hans liv og virke.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Becker-Ho, Alice (2018) La part maudite dans l'œuvre de François Villon.
  • Demarolle, Pierre (1976) Le vocabulaire de Villon.
  • Dufournet, Jean (2008) Dernières recherches sur Villon.
  • Favier, Jean (1982) François Villon.
  • Freeman, Michael J (2000) François Villon in his works: the villain's tale.
  • Villon, François (1994) Testamentet og Spredte Ballader, gjendiktet av Harald Gullichsen, Aschehoug, Thorleif Dahls Kulturbibliotek.
  • Taylor, Jane H.M. (2001) The poetry of François Villon : text and context.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg