François Villon, fransk lyriker. Han ble adoptert av sin onkel, presten Guillaume Villon, som sørget for hans utdannelse, men han hengav seg til et stadig mer uryddig liv og endte som tyv og drapsmann. To ganger unngikk Villon galgen, siste gang i 1462, da dommen ble omgjort til fengsel og han ble forvist fra Paris.

Villons viktigste dikt er samlet i Le Petit Testament (1456) og Le Grand Testament (1461). I den sistnevnte samlingen fremstår han som en stor lyriker, særlig når han tar opp sentrallyriske motiver, livets og skjønnhetens forgjengelighet, kjærlighetens illusjon og døden. Det usminket realistiske og det grovt obskøne veksler med dikt som vitner om dyp religiøsitet. Men Villons verk er også preget av ironi og flertydighet og er meget vanskelig å tolke. Det er uttrykk for en motsetningsfylt personlighet og karakteristisk for spenningene i senmiddelalderens livsfølelse. Formelt preges det av musikalitet og språklig lek. Ved sin sterke individualisme innvarsler Villon renessansens lyrikk i Frankrike. Norsk gjendiktning ved Herbrand Lavik (1943).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.