katolisisme

Peterskirken

Pascal Deloche/Godong/DPA/Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Katolisisme, retning innen kristendommen som baserer seg på Den katolske kirkes tro. Over halvparten av alle kristne er katolikker med ca. 1,198 milliarder (2010), det vil si at i overkant av 16 % av verdens totale befolkning er katolikker. Som katolikk regnes alle som er døpt i Den romersk-katolske kirke.

Katolisismen er organisert som et overnasjonalt kirkesamfunn under ledelse av paven og hans embetsverk (kurien) i Vatikanet, en bydel i Roma (Italia), som har status som selvstendig stat. Vatikanstaten er ikke medlem av FN, men har observatørstatus og talerett i alle FNs organer.

Norge var et katolsk land i 500 år, fra religionsskiftet (1030) til reformasjonen (1536). Etter dette var katolisismen forbudt fram til 1845 (dissenterloven), da det igjen ble tillatt å være katolikk i Norge.

Medlemstallet i Den katolske kirken i Norge har økt kraftig de siste årene fra ca. 45 000 registrerte medlemmer i 2005 til i overkant av 66 000 medlemmer (2010). Den kraftige økningen skyldes arbeidsinnvandring, særlig fra Polen.

Nøyaktig medlemstall er vanskelig å angi, da kirkeledelsen tradisjonelt regner alle som er katolsk døpt som medlemmer av kirken. I moderne land som Norge hvor religiøse organisasjoner er lovregulert  og trossamfunn  mottar statsstøtte i henhold til medlemstall, fungerer Den katolske kirken som en medlemsorganisasjon med de kravene til økonomisk drift som følger. I februar 2015 ble Den katolske  kirken anmeldt for medlemsjuks fordi man unnlot å kreve aktiv innmelding i kirken, men regnet innvandrere fra katolske land som medlem av kirken. I mai 2016 gikk kirken til anmeldelse av staten i samme sak. Saken ventes avgjort i løpet av 2016.

Katolsk betyr allmenn eller universell, og refererte opprinnelig til den kristne kirke generelt.

Katolisismen har samme troslære som de andre kristne kirkene når det gjelder synet på Gud som treenigheten, Jesus som Guds sønn, og Den hellige ånd som ivaretar Guds budskap blant menneskene. Men katolisismen skiller seg fra protestantismen ved at kirkeorganisasjonen og presteskapet har en spesiell rolle som formidler mellom Gud og menneskene. Ifølge katolsk lære bygger kirken sin autoritet på forholdet til Den hellige ånd. Den hellige ånd er ifølge katolisismen virksom i verden på flere måter, men særlig gjennom kirkens sakramenter som presteskapet forvalter.

Bibelen regnes som Guds åpenbaring, og Det nye testamentet med fortellingene om Jesu liv og virke (evangeliene) er den nøkkelen som resten av budskapet skal tolkes med. I tillegg regner katolisismen med sin egen tolkningstradisjon som formidler og tilrettelegger budskapet opp gjennom historien. Blant de viktigste fortolkerne regnes kirkefedrene (se Augustin) og de kirkelige doktorene (se Aquinas, Theresa av Avila). I tillegg kommer de læreavgjørelsene som er truffet av de forskjellige kirkemøtene.

Katolisismen skilte seg ut som en egen retning innen kristendommen under skismaet i 1054. Vestkirken begynte da å kalle seg selv for katolsk (eller romersk-katolsk) mens Østkirken brukte selvbetegnelsen ortodoks.

Se egen artikkel om katolisismens historie.

I katolisismen spiller ritene en viktigere rolle enn i protestantisk kristendom. Den katolske kirken skiller mellom obligatoriske og frivillige riter. Obligatoriske riter angår menneskets forhold til Gud, mens de frivillige ritene er knyttet til Jomfru Maria (for eksempel rosenkransbønnen) og helgenkult.

Sakramentene tilhører de obligatoriske ritene. De må utføres av en presteviet mann, som er den eneste som kan formidle nåden (se apostolisk suksesjon). Den katolske kirken har 7 sakramenter:

Selve ordet sakrament betyr helliggjørelse. I katolisismen har sakramentene nærmest en automatisk virkning; de er hellige handlinger som forandrer en persons forhold til Gud (nåde). Kirken forvalter nåden på vegne av Gud. Gjennom sakramentene formidles nåden fra kirken via prestene til de troende, som blant annet kan få tilgitt sine synder gjennom botssakramentet, forutsatt at den troende angrer, ber om tilgivelse og viser dette ved å gjennomføre den botsøvelsen han eller hun blir ilagt. Dette var også bakgrunnen for avlatshandelen, det vil si kjøp og salg av botsøvelser som utviklet seg i høymiddelalderen, blant annet for å finansiere store byggeprosjekter som Peterskirken i Roma.

Av de obligatoriske ritene regnes søndagsmessen som den viktigste. For katolikker kan søndagsmessen sammenlignes med islams påbud om fem daglige bønner og jødiske forordninger rundt sabbaten. Årsaken til søndagsmessens sentrale plass er at nattverden alltid inngår som en del av ritualet. Til forskjell fra protestantismen som regner nattverden som en symbolsk handling, ser katolisismen på nattverden som et mysterium. Ifølge katolsk tro blir brød og vin faktisk og reelt omdannet til Jesu kjøtt og blod i det presten uttaler ordene "dette er mitt blod". Denne læresetningen regnes som et mysterium, og utgjør messens mest hellige element. Nattverden inngår forøvrig som et fast element i alle de obligatoriske ritene og sakramentene.

I tillegg kommer de obligatoriske overgangsritene som markerer endring i et menneskes status (dåp og ekteskap) og ulike tidsperioder (jul og påske). Obligatoriske riter finner sted i kirken og ledes av en prest, mens de valgfrie ritene (pilegrimsferd, bønn) er hellige handlinger som de troende selv kan velge å utføre. Helgenkult og Maria-dyrkelse hører til de frivillige ritene. De kirkelige ritene markerer årets gang med søndagsmessen som den viktigste.

Mystikk (av gresk 'mystos', hemmelig), assosieres gjerne med en direkte opplevelse av det guddommelige; en sjelsettende opplevelse av noe hellig. I katolsk tradisjon er mystikk særlig forbundet med klosterlivets fokus på selvfornektelse, tilbedelse og gudskjærlighet. I forbindelse med det katolske ordensvesenet utviklet det seg en egen katolsk mystikk basert på kontemplativ og meditativ praksis omkring selvfornektelse, botsøvelser, sølibat, faste, bønn og konsentrasjon omkring det kristne budskapet.

De katolske munke- og nonneordener tilbyr en egen form for religiøst kollektivt liv hvor den enkelte velger å vie sitt liv til kirken. De eldste ordenene var kontemplative, med fokus på bønn og fordypning i troens mysterier. De fleste ordener opprettet i moderne tid er innrettet mot diakonalt arbeid; det vil si sosialt arbeid i blant annet skoler, sykehus og barnehjem. Ideen bak ordensvesenet er å bidra til styrking av tro og gode gjerninger til kirkens og menneskehetens beste. Flere store helgener var mystikere, som Theresa av Avila og Johannes av Korset.

I likhet med jødedom og islam har også katolisismen en religiøs lovpraksis. Den romersk-katolske kirkerett, den kanoniske rett, omfatter alt fra kriminalsaker til sivilrett og vranglære. Den oppsto parallelt med kirken som organisasjon, og besto opprinnelig av lokale lovsamlinger i de ulike bispedømmene. I høymiddelalderen ble det utarbeidet en felles lov (Codex Iuris Canonici) som var gyldig for hele kirken (1294). Det var opp til de sivile myndighetene å gjennomføre straffene, men rettsforhandlingene ble ledet av geistlige.

Kanonisk rett er fortsatt gjeldende for katolikker verden over, men i praksis fungerer den på frivillig basis, som for eksempel i skilsmissesaker, hvor katolikker kan søke om oppløsning av ekteskap; tillatelse til gjengifte, osv. Slike saker behandles i egne tribunaler. Det første rettsnivået er bispesetets tribunal, neste nivå tilhører erkebiskopen, som i Norges tilfelle er erkebispesetet i Westminster i England. Tredje og siste nivå er tribunalet i Vatikanet.

I 1917 ble den katolske lovsamlingen revidert for første gang. En endring av stor psykososial betydning var skjerpingen av forbudet mot abort. Dette kom som en følge av at læren om besjelingsøyeblikket ble flyttet fra tre måneders stadiet til befruktningsøyeblikket.

Inkvisisjonen (1179) var en egen rettsinstans opprettet for å avsløre kjettere og vranglære (heresi). Straffen var brenning på bål. I høymiddelalderen ble blant annet albigensersekten i Sør-Frankrike forfulgt av inkvisisjonen, og i Spania ble inkvisisjonen brukt mot maurere (muslimer) og jøder i forbindelse med gjenerobringen (reconquista) på slutten av 1400-tallet. I senmiddelalderen sto inkvisisjonen sentralt i hekseforfølgelsene. I takt med fremveksten av sterkere stater ble inkvisisjonens maktmidler begrenset til ekskommunikasjon og botsøvelser

Den katolske kirken er hierarkisk organisert med paven i Roma (Frans I siden 2013) som overhode. Biskopen er pavens lokale utsending og leder av bispedømmet. Under biskopen sorterer presten som har ansvaret for sin menighet.

Kirken som organisasjon vokste gradvis frem som en følge av kirkemøtene fra 325 (konsilet i Nikea) og de neste århundrene der biskoper fra hele kristenheten møttes. Etter hvert utviklet det seg en fastere hierarkisk organisasjon som tok noe forskjellig form. Mens biskopene i Østkirken i fellesskap var øverste myndighet, ble paven i Roma regnet som leder av kirken i Vest-Romerriket. Pave Leo I (død 461) var den første som omtalte seg selv som pave i denne betydningen av ordet.

Presteskapet er forbeholdt menn. Denne ordningen er ikke basert på direkte utsagn i Bibelen, men en sterk patriarkalsk tradisjon.

Ifølge læren om apostolisk suksesjon, har alle katolske prester del i det oppdraget som Jesus ga til apostelen Peter om å lede kirken: "på deg vil jeg bygge min kirke" (Matt. 16, 17-19). Ifølge katolsk tradisjon reiste Peter til Roma hvor han ble den første biskop. Peter utpekte biskoper etter modell av hvordan han selv var blitt utpekt av Jesus, og sendte dem ut for å spre kristendommen. Biskopene utpekte i sin tur prester til å lede de lokale menighetene, og slik oppsto ordningen med apostolisk suksesjon. Utpekingen tok form av et ritual, prestevielsen, som regnes som et sakrament.

Læren om apostolisk suksesjon er grunnlaget for pavens autoritet og den katolske kirkens hierarkiske struktur. Læren bygger på en bestemt tolkning av Bibelen og er sterkt forankret i katolsk tradisjon.

Katolisisme er dominerende religion i flere europeiske land (Italia, Frankrike, Spania, Portugal, Belgia, Østerrike, Irland, Polen), på Filippinene, og i enkelte land i Afrika (Mali, Kongo). Det største antall katolikker bor i Latin-Amerika. Den katolske kirken er også det største trossamfunnet i USA regnet i antall medlemmer. I Afrika er omtrent 20 prosent av befolkningen katolikker, og utgjør omtrent samme antall som i Asia (ca 120-130 millioner). Det finnes også cirka 3 millioner katolikker i Midtøsten, og cirka 8 millioner i Oseania.

I land hvor katolisismen tradisjonelt er den dominerende formen for religion foreligger det avtaler med staten (konkordat) som i praksis gjør den katolske kirken til en nasjonal kirke på linje med Den norske kirke (som er luthersk). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. februar 2013 skrev Erik Holten

Det ser ut som at "katolisismens historie"er ein artikkel som står ulenka både under "Utvikling"og "Videre lesning".

20. februar 2013 svarte Erik Dyrhaug

Takk for tips, dette er nå rettet.
Hilsen Erik i redaksjonen.

9. mars skrev Monica Skrikestad

Hei. Vi har en oppgave i mat og helse på skolen, hvor vi skal lage et katolsk påskemåltid. Vi har ikke funnet ut noe om hva katolikker spiser spesielt i påsken. Kan du svare på dette?

30. mars svarte Anne Stensvold

Hei!
Beklager så mye at jeg ikke rakk å svare på dette. Et enkelt svar: lam. Symbol på Kristus som offerlam (ofret seg selv for våre synder).

30. juni svarte Sverre Olav Lundal

Har det ikkje også med at lam var ein del av det tradisjonelle jødiske påskemåltidet som Jesus og læresveinane hans åt skjærtorsdag?

30. juni skrev Sveinung Øyen

Hei. I avsnittet vedrørende medlemstall i norge, bør den senere tids avsløringer vedrørende juks med medlemstall beskrives, eller så bør man kanskje fjerne hele avsnittet om at det har vært en sterk vekst i antall medlemmer

1. juli svarte Anne Stensvold

Tusen takk! Det har du selvfølgelig rett i.
Anne Stensvold

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.