Musikken i Frankrike har sine røtter helt tilbake i oldtiden, både den kirkelige og den rike folkemusikken. Middelalderens yrkesmusikere, jongleurs og ménestrels, fremførte sanger komponert av samtidens trubadurer og trouvèrer: Vilhelm 9 av Poitiers, Bertran de Born, de Coucy, Rikard Løvehjerte, kong Thibaut av Navarra og dikterkomponisten Adam de la Halle, som skrev det første verdslige skuespill Robin et Marion. Flerstemmige musikkformer oppstod ca. 1100 og ble videreutviklet av Notre-Dame-skolens mestere Leoninus og Perotinus (ca. 1200). Teoretikeren Philippe de Vitry (ca. 1300), dikterkomponisten Guillaume de Machaut (ca. 1350) og chansonkomponisten Claude Goudimel (ca. 1520–72) stod i fremste rekke internasjonalt.

Opera og opéra comique stammer begge fra Italia, men utviklet seg til typisk franske former. Som den første franske opera regnes en pastorale, Pomone av Robert Cambert (1671), men den egentlige skaper av det nasjonale franske musikkdrama ble den italienskfødte komponisten Jean-Baptiste Lully (1632–87). Hans største etterfølger er Jean-Philippe Rameau (1683–1764), som også var en betydelig musikkteoretiker. Opéra comique ble en populær form ved komponister som Pierre Alexandre Monsigny, François Philidor og André Grétry, og forfattere som Charles Simon Favart. Musikkdramatikken overskygger instrumentalmusikken, og på 1700-tallet trer bare enkelte, som François Couperin, i forgrunnen.

En ny tid innen operakunsten ble innledet med Christoph Willibald Gluck med etterfølgere som italienerne Luigi Cherubini, Gasparo Spontini og Gioacchino Rossini. Senere fulgte François-Adrien Boieldieu og Daniel-François-Esprit Auber. Giacomo Meyerbeer og Fromental Halévy komponerte de såkalte «store operaer», utstyrsstykker over historiske emner. Opéra comique deler seg i Jacques Offenbachs satiriske operaer med en påfølgende operettetradisjon og en lyrisk operatradisjon ved blant andre Ambroise Thomas, Charles Gounod og Georges Bizet.

På første halvdel av 1800-tallet er Hector Berlioz nyskapende med sin orkestermusikk og sine operaer, ikke minst med hensyn til instrumentasjon. Frem mot 1870 mistet fransk musikk mye av sitt hegemoni til Tyskland, men man kan snakke om en renessanse i og med grunnleggelsen av Société nationale de musique i 1871. Selv om operaen fremdeles var viktig, ble det akseptert og vanlig at franske komponister også dyrket andre sjangere, særlig instrumentalmusikk. Viktige komponister i denne utvikling var César Franck, Vincent d'Indy, Camille Saint-Saëns, Emmanuel Chabrier og Gabriel Fauré. De største navnene i fransk musikk rundt 1900 er «impresjonistene» Claude Debussy og Maurice Ravel.

Igor Stravinskijs balletter og Erik Saties komposisjoner innledet en reaksjon mot den impresjonistiske retningen. Gruppen Les Six, med komponister som Darius Milhaud, Francis Poulenc og Arthur Honegger, søkte en fastere og mer poengtert rytme og en mer avklaret melodikk. I 1936 fremstod en ny gruppedannelse, La Jeune France, med betydelige representanter som Olivier Messiaen og André Jolivet.

Av etterkrigstidens tolvtonekomponister kan nevnes Jean-Louis Martinet, Serge Nigg, Pierre Boulez, Luc Ferrari og Gilbert Amy, fremstående talsmenn for elektrofonien har man i Pierre Schaeffer og Pierre Henry. IRCAM i Paris ble et ledende senter for elektroakustisk musikk.

Allerede i middelalderen ble folketoner nedtegnet eller benyttet i chansons og annen kunstmusikk, men først på 1800-tallet begynte den systematiske innsamlingen. De regionale variasjonene i språk og kultur gjenspeiles også i folkemusikken. Blant de mest karakteristiske instrumentene er flageolettfløyte, enhåndsfløyte, sekkepipe (musette), dreielire, tromme og zithertypen epinette des Vosges.

Innenfor den urbane populærmusikken har kabaretviser hatt stor betydning, ikke minst ved artister som Maurice Chevalier og Edith Piaf. Musettetrekkspillet med sin vibrerende klang er også knyttet til denne tradisjonen. Av andre som til en viss grad har bygd på denne stilen kan nevnes Charles Trenet, Charles Aznavour, Gilbert Bécaud, Leo Ferré, Yves Montand, Juliette Greco, Barbara og Mireille Mathieu. Fremheves må også belgieren Jacques Brel, som av mange regnes som den største franskspråklige artisten i nyere tid. Visekunstneren Georges Brassens har en fremtredende posisjon i moderne fransk musikkliv, og er blitt etterfulgt av blant andre Maxime Le Forestier og Yves Duteil.

Rockemusikken ble tidlig populær i Frankrike, og flere av pionerene, som blant andre Johnny Hallyday og Eddy Mitchell, er stadig aktive. Førstnevnte er en av landets mest suksessrike artister. Andre sentrale navn i moderne fransk populærmusikk er Serge Gainsbourg, Julien Clerc, Michel Sardou, Michel Fugain, Renaud, Alain Souchon, Jean-Jacques Goldman, Véronique Sanson, Liane Foley og Patricia Kaas. Komponisten og keyboardisten Jean-Michel Jarre har vakt oppsikt med sine gigantisk anlagte utendørskonserter i mange storbyer rundt om i verden. To franske grupper med kosmopolitisk preg som har gjort seg gjeldende internasjonalt de senere årene, er Gipsy Kings og Les Négresses Vertes. Musikk fra den franske delen av Karibia (Guadeloupe og Martinique) er blitt populær både i Frankrike og mange andre land, blant annet gjennom gruppen Kassav'. Rapmusikken har slått an, ikke minst blant storbyungdom med innvandrerbakgrunn, og blant flere dyktige utøvere som rapper på fransk kan nevnes MC Solaar.

Jazzen vant også tidlig innpass i Frankrike, og Paris har lenge vært regnet som et jazz-sentrum, ikke minst takket være amerikanske musikere som slo seg ned der. En rekke franske jazzmusikere har også vunnet internasjonal berømmelse, blant andre den belgiskfødte gitaristen Django Reinhardt, fiolinistene Stéphane Grappelli og Didier Lockwood og pianisten Michel Petrucciani. Pianisten og filmkomponisten Michel Legrand kan også nevnes i denne sammenhengen.

Paris er dessuten blitt et senter for afrikansk populærmusikk ved at mange av de fremste afrikanske artistene, særlig fra tidligere franske kolonier, har slått seg ned eller gjør sine innspillinger der. Her kan nevnes Salif KeitaAngélique Kidjo, Boubacar Traoré og Fatoumata Diawara.

De største stjernene innen den algeriske raimusikken, som av muslimske fundamentalister betraktes som blasfemisk, har også søkt tilflukt i Frankrike.

Av musikologer bør nevnes belgieren François-Joseph Fétis, Charles Edmond Henri de Coussemaker, Julien Tiersot, André Mocquereau og Joseph Pothier. De to sistnevnte har fått grunnleggende betydning gjennom det omfattende verket Paléographie musicale, som offentliggjør middelalderlige, kirkelige musikkmanuskripter, hvis betydning betinger vår forståelse av den originale kirkesang.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.