Musikk i Frankrike

Opera og opéra comique stammer begge fra Italia, men utviklet seg til typisk franske former. Som den første franske opera regnes en pastorale, Pomone (1671) av Robert Cambert (1627–1677), men den egentlige skaper av det nasjonale franske musikkdrama ble den italienskfødte komponisten Jean-Baptiste Lully (1632–1687). Hans største etterfølger er Jean-Philippe Rameau (1683–1764), som også var en betydelig musikkteoretiker. Opéra comique ble en populær form ved komponister som Pierre Alexandre Monsigny (1729–1817), François Philidor (1726–1795) og André Grétry (1741–1813), og forfattere som Charles Simon Favart (1710–1792). Musikkdramatikken overskygger instrumentalmusikken, og på 1700-tallet trer bare enkelte, som François Couperin (1668–1733), i forgrunnen.

En ny tid innen operakunsten ble innledet av utenlandske komponister som oppholdt seg i Paris, først av tyskeren Christoph Willibald Gluck (1714–1787), med etterfølgere som italienerne Luigi Cherubini (1760–1842), Gasparo Spontini (1774–1851) og Gioacchino Rossini (1792–1868). Senere fulgte også franske komponister som François-Adrien Boieldieu (1775–1834) og Daniel-François-Esprit Auber (1782–1871). Giacomo Meyerbeer (1791–1864) og Fromental Halévy (1799–1862) komponerte de såkalte «store operaer», utstyrsstykker over historiske emner. Opéra comique deler seg i Jacques Offenbachs (1819) satiriske operaer med en påfølgende operettetradisjon og en lyrisk operatradisjon ved blant andre Ambroise Thomas (1811–1896), Charles Gounod (1818–1893) og Georges Bizet (1838–1875).

På første halvdel av 1800-tallet er Hector Berlioz (1803–1869) nyskapende med sin orkestermusikk og sine operaer, ikke minst med hensyn til instrumentasjon. Frem mot 1870 mistet fransk musikk mye av sitt hegemoni til Tyskland, men man kan snakke om en renessanse i og med grunnleggelsen av Société nationale de musique i 1871. Selv om operaen fremdeles var viktig, ble det akseptert og vanlig at franske komponister også dyrket andre sjangere, særlig instrumentalmusikk. Viktige komponister i denne utvikling var César Franck (1822–1890), Vincent d'Indy (1851–1931), Camille Saint-Saëns (1835–1921), Emmanuel Chabrier (1841–1894) og Gabriel Fauré (1845–1924). De største navnene i fransk musikk rundt 1900 er impresjonistene Claude Debussy (1862–1918) og Maurice Ravel (1875–1937).

Igor Stravinskijs (1882–1971) balletter og Erik Saties (1866–1925) komposisjoner innledet en reaksjon mot den impresjonistiske retningen. Gruppen Les Six, med komponister som Darius Milhaud (1892–1974), Francis Poulenc (1899–1963) og Arthur Honegger (1892–1955), søkte en fastere og mer poengtert rytme og en mer avklart melodikk. I 1936 fremstod en ny gruppedannelse, La Jeune France, med betydelige representanter som Olivier Messiaen (1908–1992) og André Jolivet (1905–1974).

Av etterkrigstidens tolvtonekomponister kan nevnes Jean-Louis Martinet (1912–2010), Serge Nigg (1924–2008), Pierre Boulez (1925–2016), Luc Ferrari (1929–2005) og Gilbert Amy (født i 1936), fremstående talsmenn for elektrofonien har man i Pierre Schaeffer (1910–1995) og Pierre Henry (1927–2017), som særlig er kjente for sin konkrete musikk. IRCAM i Paris ble et ledende senter for elektroakustisk musikk.

Frankrike har fostret noen av verdens fremste klassiske utøvere:

• Henri Marteau (1874–1934), fiolinist
• Jacques Thibaud (1880–1953), fiolinist
• Ginette Neveu (1919–1949), fiolinist
• Lily Pons (1904–1906), sopran
• Christian Ferras (1933–1982),fiolinist
• Paul Tortelier (1914–1990), cellist
• Jean-Pierre Rampal (1922–2000), fløytist
• Maurice André (1933–2012), trompetist
• Alfred Denis Cortot (1877–1962), pianist
• Robert Casadesus (1899–1972), pianist
• Pascal Rogé (født i 1951), pianist
• Jean-Yves Thibaudet (født i 1961), pianist
• Louis Vierne (1870–1937), organist
• Marie-Claire Alain (1926–2013), organist
• Natalie Dessay (født 1965), sopran

Innenfor den urbane populærmusikken har kabaretsang hatt stor betydning, ikke minst ved artister som Maurice Chevalier (1888–1972) og Edith Piaf (1915–1963). Musette-trekkspillet med sin særegne klang er også knyttet til denne tradisjonen. Av andre som til en viss grad har bygd på denne stilen kan nevnes:

• Charles Trenet (1913–2001)
• Charles Aznavour (1924–2018)
• Gilbert Bécaud (1927–2001)
• Leo Ferré (1916–1993)
• Yves Montand (1921–1991)
• Juliette Greco (1927–2020)
• Barbara (1930–1997)
• Mireille Mathieu (født 1946)

Belgieren Jacques Brel (1929–1978) ble regnet som en av de største franskspråklige artistene i sin tid. Også visekunstneren Georges Brassens (1921–1981) hadde en fremtredende posisjon, og ble etterfulgt av blant andre Maxime Le Forestier (født 1949) og Yves Duteil (født 1949).

Rockmusikken ble tidlig populær i Frankrike med pionerer som Johnny Hallyday (1943–2017) og Eddy Mitchell (født i 1942). Andre sentrale navn i fransk populærmusikk er:

• Serge Gainsbourg (1928–1991)
• Françoise Hardy (født 1944)
• Julien Clerc (født 1947)
• Michel Sardou (født 1947)
• Michel Fugain (født 1942)
• Renaud (født 1952)
• Alain Souchon (født 1944)
• Jean-Jacques Goldman (født i 1951)
• Véronique Sanson (født 1949)
• Liane Foley (født 1962)
• Patricia Kaas (født 1966)
• Vanessa Paradis (født 1972)
• Christine & the Queens (født 1988)

Komponisten og keyboardisten Jean-Michel Jarre (født i 1948) var en pioner innen elektronisk popmusikk på 1970-tallet, og vakte oppsikt med sine gigantisk anlagte utendørskonserter i mange storbyer rundt om i verden. Duoen Daft Punk slo gjennom på 1990-tallet og regnes blant verdens mest populære og innflytelsesrike innen House og EDM.

To internasjonalt kjente franske grupper med kosmopolitisk preg er Gipsy Kings og Les Négresses Vertes. Musikk fra den franske delen av Karibia (Guadeloupe og Martinique) er blitt populær både i Frankrike og mange andre land, blant annet gjennom gruppen Kassav'.

Frankrike har historisk sett vært sentrum for hiphop i den franskspråklige verden, og den franske scenen har hatt koblinger til Algerie og andre afrikanske og karibiske land med fransk koloniseringshistorie. Artister som MC Solaar og gruppen Saïan Supa Crew kom på 1990-tallet med kritikerroste utgivelser og hadde et visst internasjonalt publikum. Fransk rap slet imidlertid med å finne egenart innen tradisjonell rapmusikk, men flere artister som kom på slutten av 2010-tallet fant seg til rette innen nye subsjangere som «cloud rap» og «afrotrap». Her har artister som PNL og MHD gjort seg bemerket på det internasjonale strømmemarkedet.

På 1980-tallet ble Paris et senter for verdensmusikk ved at mange av de fremste afrikanske artistene, særlig fra tidligere franske kolonier, etablerte seg og gjorde sine innspillinger der. Blant disse var Salif Keita (født i 1949), Angélique Kidjo (født i 1960) og Boubacar Traoré (født i 1942). Flere av de største stjernene innen den algeriske raimusikken, som av islamske fundamentalister betraktes som blasfemisk, har også slått seg ned i Frankrike.