Musikk i Frankrike

Jean-Philippe Rameau. Maleri av Jacques André Joseph Aved. Musée des beaux-arts, Dijon.

Rameau, Jean-Philippe
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Frankrike har hatt en sentral posisjon i utviklingen av flere viktige musikksjangere. Gjennom musikkhistorien har franske komponister og utøvere preget utviklingen av opera, klassisk musikk og samtidsmusikk. Med grunnlag i trubadursang og folkemusikk har franske chansons vært en betydelig inspirasjon for visesjangeren. Paris har vært historisk sentrum for kabaretmusikk, avantgarde-komponister, verdensmusikk og jazz, ikke minst string swing. Populærmusikken i Frankrike er mangfoldig og internasjonal, med vesentlige innslag fra innvandreres kultur gjennom sjangere som rap og raimusikk.

Kunstmusikk

Claude Debussy. Samtidig karikatur.

.
Lisens: fri
Av /USA Library of Congress: George Grantham Bain Collection.

Kunstmusikken i Frankrike har sine røtter tilbake i oldtiden. Middelalderens yrkesmusikere, jongleurs og ménestrels, fremførte sanger komponert av samtidens trubadurer og trouvèrer: Vilhelm 9 av Poitiers, Bertran de Born, de Coucy, Rikard Løvehjerte, kong Thibaut av Navarra og dikterkomponisten Adam de la Halle, som skrev det første verdslige skuespill Robin et Marion. Flerstemmige musikkformer oppstod omkring 1100 og ble videreutviklet av Notre-Dame-skolens mestere Leoninus og Perotinus (cirka 1200). Teoretikeren Philippe de Vitry (cirka 1300), dikterkomponisten Guillaume de Machaut (cirka 1350) og chansonkomponisten Claude Goudimel (cirka 1520–72) stod i fremste rekke internasjonalt.

Opera og opéra comique stammer begge fra Italia, men utviklet seg til typisk franske former. Som den første franske opera regnes en pastorale, Pomone av Robert Cambert (1671), men den egentlige skaper av det nasjonale franske musikkdrama ble den italienskfødte komponisten Jean-Baptiste Lully (1632–1687). Hans største etterfølger er Jean-Philippe Rameau (1683–1764), som også var en betydelig musikkteoretiker. Opéra comique ble en populær form ved komponister som Pierre Alexandre Monsigny, François Philidor og André Grétry, og forfattere som Charles Simon Favart. Musikkdramatikken overskygger instrumentalmusikken, og på 1700-tallet trer bare enkelte, som François Couperin, i forgrunnen.

En ny tid innen operakunsten ble innledet med Christoph Willibald Gluck med etterfølgere som italienerne Luigi Cherubini, Gasparo Spontini og Gioacchino Rossini. Senere fulgte François-Adrien Boieldieu og Daniel-François-Esprit Auber. Giacomo Meyerbeer og Fromental Halévy komponerte de såkalte «store operaer», utstyrsstykker over historiske emner. Opéra comique deler seg i Jacques Offenbachs satiriske operaer med en påfølgende operettetradisjon og en lyrisk operatradisjon ved blant andre Ambroise Thomas, Charles Gounod og Georges Bizet.

På første halvdel av 1800-tallet er Hector Berlioz nyskapende med sin orkestermusikk og sine operaer, ikke minst med hensyn til instrumentasjon. Frem mot 1870 mistet fransk musikk mye av sitt hegemoni til Tyskland, men man kan snakke om en renessanse i og med grunnleggelsen av Société nationale de musique i 1871. Selv om operaen fremdeles var viktig, ble det akseptert og vanlig at franske komponister også dyrket andre sjangere, særlig instrumentalmusikk. Viktige komponister i denne utvikling var César Franck, Vincent d'Indy, Camille Saint-Saëns, Emmanuel Chabrier og Gabriel Fauré. De største navnene i fransk musikk rundt 1900 er impresjonistene Claude Debussy og Maurice Ravel.

Igor Stravinskijs balletter og Erik Saties komposisjoner innledet en reaksjon mot den impresjonistiske retningen. Gruppen Les Six, med komponister som Darius Milhaud, Francis Poulenc og Arthur Honegger, søkte en fastere og mer poengtert rytme og en mer avklart melodikk. I 1936 fremstod en ny gruppedannelse, La Jeune France, med betydelige representanter som Olivier Messiaen og André Jolivet.

Av etterkrigstidens tolvtonekomponister kan nevnes Jean-Louis Martinet, Serge Nigg, Pierre Boulez, Luc Ferrari og Gilbert Amy, fremstående talsmenn for elektrofonien har man i Pierre Schaeffer og Pierre Henry. IRCAM i Paris ble et ledende senter for elektroakustisk musikk.

Frenkrike har fostret noen av verdens fremste klassiske utøvere, som fiolinistene Henri Marteau, Jacques Thibaud, Ginette Neveu og Christian Ferras, cellisten Paul Tortelier, fløytisten Jean-Pierre Rampal, trompetisten Maurice André, pianistene Alfred Denis Cortot, Robert Casadesus, Pascal Rogé og Jean-Yves Thibaudet og organistene Louis Vierne og Marie-Claire Alain.

Folkemusikk

Allerede i middelalderen ble folketoner nedtegnet eller benyttet i chansons og annen kunstmusikk, men først på 1800-tallet begynte den systematiske innsamlingen. De regionale variasjonene i språk og kultur gjenspeiles også i folkemusikken. Blant de mest karakteristiske instrumentene er flageolettfløyte, enhåndsfløyte, sekkepipe (musette), dreielire, tromme og zithertypen epinette des Vosges.

Populærmusikk

Kabaret og viser

Innenfor den urbane populærmusikken har kabaretsang hatt stor betydning, ikke minst ved artister som Maurice Chevalier og Edith Piaf. Musettetrekkspillet med sin særegne klang er også knyttet til denne tradisjonen. Av andre som til en viss grad har bygd på denne stilen kan nevnes Charles Trenet, Charles Aznavour, Gilbert Bécaud, Leo Ferré, Yves Montand, Juliette Greco, Barbara og Mireille Mathieu. Belgieren Jacques Brel ble regnet som en av de største franskspråklige artistene i sin tid. Også visekunstneren Georges Brassens hadde en fremtredende posisjon, og ble etterfulgt av blant andre Maxime Le Forestier og Yves Duteil.

Rock

Jean Michel Jarre under en konsert i Glasgow i 2010.
/AP.

Rockmusikken ble tidlig populær i Frankrike med pionerer som Johnny Hallyday og Eddy Mitchell. Andre sentrale navn i fransk populærmusikk er Serge Gainsbourg, Julien Clerc, Michel Sardou, Michel Fugain, Renaud, Alain Souchon, Jean-Jacques Goldman, Véronique Sanson, Liane Foley og Patricia Kaas. Komponisten og keyboardisten Jean-Michel Jarre vakte oppsikt med sine gigantisk anlagte utendørskonserter i mange storbyer rundt om i verden. To internasjonalt kjente franske grupper med kosmopolitisk preg er Gipsy Kings og Les Négresses Vertes. Musikk fra den franske delen av Karibia (Guadeloupe og Martinique) er blitt populær både i Frankrike og mange andre land, blant annet gjennom gruppen Kassav'. Rapmusikken har slått an, ikke minst blant storbyungdom med innvandrerbakgrunn, og blant flere dyktige utøvere som rapper på fransk kan nevnes MC Solaar.

Jazz

Django Reinhardt var den første store europeiske jazzpersonlighet.
Av .

Jazzen vant også tidlig innpass i Frankrike, og Paris har lenge vært regnet som et jazz-sentrum, ikke minst takket være amerikanske musikere som slo seg ned der. En rekke franske jazzmusikere har vunnet internasjonal berømmelse, blant andre den belgiskfødte gitaristen Django Reinhardt, fiolinistene Stéphane Grappelli og Didier Lockwood og pianisten Michel Petrucciani. Pianisten og filmkomponisten Michel Legrand kan også nevnes i denne sammenhengen.

Verdensmusikk

På 1980-tallet ble Paris et senter for verdensmusikk ved at mange av de fremste afrikanske artistene, særlig fra tidligere franske kolonier, etablerte seg og gjorde sine innspillinger der. Blant disse var Salif Keita, Angélique Kidjo, Boubacar Traoré og Fatoumata Diawara. Flere av de største stjernene innen den algeriske raimusikken, som av islamskefundamentalister betraktes som blasfemisk, har også slått seg ned i Frankrike.

Musikkvitenskap

Av musikkforskere i Frankrike bør nevnes belgieren François-Joseph Fétis, Charles Edmond Henri de Coussemaker, Julien Tiersot, André Mocquereau og Joseph Pothier. Arbeidet til de to sistnevnte har fått grunnleggende betydning for forståelsen av tidlig kirkesang gjennom det omfattende verket Paléographie musicale, som offentliggjorde kirkelige musikkmanuskripter fra middelalderen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg