Musikk i Frankrike

Édith Piaf (1915–1963) var en fransk sanger, og er en av de mest sentrale utøverne i fransk populærmusikkhistorie.
Édith Piaf
Av /Stiftelsen Nordiska museet.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Artikkelstart

Frankrike har en sentral posisjon i europeisk og internasjonalt musikkliv. Landet har vært en av de viktigste i den europeiske kunstmusikkens historie, og franske chansons har også hatt bred innflytelse på ulike populærmusikalske tradisjoner i andre land. String swing ble utviklet i Paris, og regnes som Europas første vesentlige bidrag i jazzhistorien, i tillegg har Paris vært sentrum for modernisme, verdensmusikk og kabaret.

Frankrikes musikkhistorie er preget av Paris' rolle som kulturelt sentrum i Europa, og Frankrikes rolle som kolonimakt. Mange av de mest kjente musikerne er innvandrere. Dette gjelder blant annet Django Reinhardt (1910–1953), Igor Stravinskij (1882–1971), Jean-Baptiste Lully (1632–1687) og Salif Keita (født i 1949). Innvandrere setter også sitt preg på Frankrikes mangfoldige og internasjonale populærmusikk, særlig innen sjangere som hiphop og rai.

Folkemusikk

Allerede i middelalderen ble folketoner nedtegnet eller benyttet i chansons og annen kunstmusikk, men først på 1800-tallet begynte den systematiske innsamlingen. De regionale variasjonene i språk og kultur gjenspeiles også i folkemusikken. Blant de mest karakteristiske instrumentene er flageolettfløyte, enhåndsfløyte, sekkepipe (musette), dreielire, tromme og zithertypen epinette des Vosges.

Kunstmusikk

Kunstmusikken i Frankrike har sine røtter tilbake i oldtiden. Middelalderens yrkesmusikere, jongleurs og ménestrels, framførte sanger komponert av samtidens trubadurer og trouvèrer: Vilhelm 9 av Poitiers, Bertran de Born, de Coucy, Rikard Løvehjerte, kong Thibaut av Navarra og dikterkomponisten Adam de la Halle, som skrev det første verdslige skuespill Robin et Marion. Flerstemmige musikkformer oppstod omkring 1100 og ble videreutviklet av Notre-Dame-skolens mestere Leoninus og Perotinus (cirka 1200). Teoretikeren Philippe de Vitry (cirka 1300), dikterkomponisten Guillaume de Machaut (cirka 1350) og chansonkomponisten Claude Goudimel (cirka 1520–72) stod i fremste rekke internasjonalt.

Opera

Jean-Philippe Rameau. Maleri av Jacques André Joseph Aved. Musée des beaux-arts, Dijon.

Rameau, Jean-Philippe
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Opera og opéra comique stammer begge fra Italia, men utviklet seg til typisk franske former. Som den første franske opera regnes en pastorale, Pomone (1671) av Robert Cambert (1627–1677), men den egentlige skaper av det nasjonale franske musikkdrama ble den italienskfødte komponisten Jean-Baptiste Lully (1632–1687). Hans største etterfølger er Jean-Philippe Rameau (1683–1764), som også var en betydelig musikkteoretiker. Opéra comique ble en populær form ved komponister som Pierre Alexandre Monsigny (1729–1817), François Philidor (1726–1795) og André Grétry (1741–1813), og forfattere som Charles Simon Favart (1710–1792). Musikkdramatikken overskygger instrumentalmusikken, og på 1700-tallet trer bare enkelte, som François Couperin (1668–1733), i forgrunnen.

En ny tid innen operakunsten ble innledet av utenlandske komponister som oppholdt seg i Paris, først av tyskeren Christoph Willibald Gluck (1714–1787), med etterfølgere som italienerne Luigi Cherubini (1760–1842), Gasparo Spontini (1774–1851) og Gioacchino Rossini (1792–1868). Senere fulgte også franske komponister som François-Adrien Boieldieu (1775–1834) og Daniel-François-Esprit Auber (1782–1871). Giacomo Meyerbeer (1791–1864) og Fromental Halévy (1799–1862) komponerte de såkalte «store operaer», utstyrsstykker over historiske emner. Opéra comique deler seg i Jacques Offenbachs (1819) satiriske operaer med en påfølgende operettetradisjon og en lyrisk operatradisjon ved blant andre Ambroise Thomas (1811–1896), Charles Gounod (1818–1893) og Georges Bizet (1838–1875).

Instrumentalmusikk og impresjonisme

I mye av den impresjonistiske musikken ble klang brukt som et selvstendig musikalsk virkemiddel, og klangen fra harpen er kanskje selve kvintessensen av impresjonistisk klang. Bildet viser den franske komponisten Maurice Ravel og den franske harpisten Lily Laskine i 1935 i forbindelse med innstudering av stykket Introduction et allegro for fløyte, harpe, klarinett og strykekvartett. Dette er et av Ravels mest impresjonistiske stykker.
Av /gallica.bnf.fr/Bibliothèque nationale de France.

På første halvdel av 1800-tallet er Hector Berlioz (1803–1869) nyskapende med sin orkestermusikk og sine operaer, ikke minst med hensyn til instrumentasjon. Frem mot 1870 mistet fransk musikk mye av sitt hegemoni til Tyskland, men man kan snakke om en renessanse i og med grunnleggelsen av Société nationale de musique i 1871. Selv om operaen fremdeles var viktig, ble det akseptert og vanlig at franske komponister også dyrket andre sjangere, særlig instrumentalmusikk. Viktige komponister i denne utvikling var César Franck (1822–1890), Vincent d'Indy (1851–1931), Camille Saint-Saëns (1835–1921), Emmanuel Chabrier (1841–1894) og Gabriel Fauré (1845–1924). De største navnene i fransk musikk rundt 1900 er impresjonistene Claude Debussy (1862–1918) og Maurice Ravel (1875–1937).

1900-tallet

Jean Michel Jarre under en konsert i Glasgow i 2010.
/AP.

Igor Stravinskijs (1882–1971) balletter og Erik Saties (1866–1925) komposisjoner innledet en reaksjon mot den impresjonistiske retningen. Gruppen Les Six, med komponister som Darius Milhaud (1892–1974), Francis Poulenc (1899–1963) og Arthur Honegger (1892–1955), søkte en fastere og mer poengtert rytme og en mer avklart melodikk. I 1936 fremstod en ny gruppedannelse, La Jeune France, med betydelige representanter som Olivier Messiaen (1908–1992) og André Jolivet (1905–1974).

Av etterkrigstidens tolvtonekomponister kan nevnes Jean-Louis Martinet (1912–2010), Serge Nigg (1924–2008), Pierre Boulez (1925–2016), Luc Ferrari (1929–2005) og Gilbert Amy (født i 1936), fremstående talsmenn for elektrofonien har man i Pierre Schaeffer (1910–1995) og Pierre Henry (1927–2017), som særlig er kjente for sin konkrete musikk. IRCAM i Paris ble et ledende senter for elektroakustisk musikk.

Klassiske utøvere

Frankrike har fostret noen av verdens fremste klassiske utøvere:

Jazz

Django Reinhardt var den første store europeiske jazzpersonlighet.
Av .

Jazzen vant også tidlig innpass i Frankrike, og Paris har lenge vært regnet som et jazz-sentrum, ikke minst takket være amerikanske musikere som slo seg ned der. En rekke franske jazzmusikere har vunnet internasjonal berømmelse, blant andre den belgiskfødte gitaristen Django Reinhardt (1910–1953), fiolinistene Stéphane Grappelli (1908–1997) og Didier Lockwood (1956–2018) og pianisten Michel Petrucciani (1962–1999). Pianisten og filmkomponisten Michel Legrand (1932–2019) kan også nevnes i denne sammenhengen.

Populærmusikk

Kabaret og viser

Innenfor den urbane populærmusikken har kabaretsang hatt stor betydning, ikke minst ved artister som Maurice Chevalier (1888–1972) og Edith Piaf (1915–1963). Musette-trekkspillet med sin særegne klang er også knyttet til denne tradisjonen. Av andre som til en viss grad har bygd på denne stilen kan nevnes:

Belgieren Jacques Brel (1929–1978) ble regnet som en av de største franskspråklige artistene i sin tid. Også visekunstneren Georges Brassens (1921–1981) hadde en fremtredende posisjon, og ble etterfulgt av blant andre Maxime Le Forestier (født i 1949) og Yves Duteil (født i 1949).

Rock og pop

Albumet Françoise Hardy (1962)
Av /Disques Vogue.

Rockmusikken ble tidlig populær i Frankrike med pionerer som Johnny Hallyday (1943–2017) og Eddy Mitchell (født i 1942). Andre sentrale navn i fransk populærmusikk er:

Komponisten og keyboardisten Jean-Michel Jarre (født i 1948) var en pioner innen elektronisk popmusikk på 1970-tallet, og vakte oppsikt med sine gigantisk anlagte utendørskonserter i mange storbyer rundt om i verden. Duoen Daft Punk slo gjennom på 1990-tallet og regnes blant verdens mest populære og innflytelsesrike innen House og EDM.

To internasjonalt kjente franske grupper med kosmopolitisk preg er Gipsy Kings og Les Négresses Vertes. Musikk fra den franske delen av Karibia (Guadeloupe og Martinique) er blitt populær både i Frankrike og mange andre land, blant annet gjennom gruppen Kassav'.

Hiphop

MC Solaar i 2018.

Frankrike har historisk sett vært sentrum for hiphop i den franskspråklige verden, og den franske scenen har hatt koblinger til Algerie og andre afrikanske og karibiske land med fransk koloniseringshistorie. Artister som MC Solaar og gruppen Saïan Supa Crew kom på 1990-tallet med kritikerroste utgivelser og hadde et visst internasjonalt publikum. Fransk rap slet imidlertid med å finne egenart innen tradisjonell rapmusikk, men flere artister som kom på slutten av 2010-tallet fant seg til rette innen nye subsjangere som «cloud rap» og «afrotrap». Her har artister som PNL og MHD gjort seg bemerket på det internasjonale strømmemarkedet.

Verdensmusikk

På 1980-tallet ble Paris et senter for verdensmusikk ved at mange av de fremste afrikanske artistene, særlig fra tidligere franske kolonier, etablerte seg og gjorde sine innspillinger der. Blant disse var Salif Keita (født i 1949), Angélique Kidjo (født i 1960) og Boubacar Traoré (født i 1942). Flere av de største stjernene innen den algeriske raimusikken, som av islamske fundamentalister betraktes som blasfemisk, har også slått seg ned i Frankrike.

Musikkvitenskap

Sentrale musikkforskere i Frankrike:

  • François-Joseph Fétis (opprinnelig belgisk, 1784–1871)
  • Charles Edmond Henri de Coussemaker (1805–1876)
  • Julien Tiersot (1857–1936)
  • André Mocquereau (1849–1930)
  • Joseph Pothier (1835–1923)

Arbeidet til de to sistnevnte har fått grunnleggende betydning for forståelsen av tidlig kirkesang gjennom det omfattende verket Paléographie musicale, som offentliggjorde kirkelige musikkmanuskripter fra middelalderen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg