Jacques Derrida, fransk filosof, opphavsmann til den dekonstruktivistiske retning i filosofi og litteraturvitenskap. Derrida vokste opp i Algerie, men reiste 19 år gammel til Paris for å studere. I 1960-årene skrev han for avant-garde-tidsskriftet Tel Quel sammen med bl.a. Julia Kristeva, Roland Barthes og Philippe Sollers. Derrida var elev av bl.a. Michel Foucault, men mottok mange impulser fra Jacques Lacans filosofiske nylesning av Freud. Blant det første Derrida publiserte var L'origine de la géométrie de Husserl, en innledning til en oversettelse (1962) av den tyske fenomenologen Edmund Husserl. Tyske filosofer som Hegel, Nietzsche og Heidegger er dialogpartnere i hele forfatterskapet.

Alle de tre bøkene Derrida utgav i 1967, det året han trådte frem som en av Frankrikes ledende filosofer, handler om forholdet mellom tanken og dens representasjon i skrift og tale: L'écriture et la différence (Skriften og forskjellen), La voix et le phénoméne (Stemmen og fenomenet) og De la grammatologie (Om grammatologi). Hans hovedsak var kritikk av metafysiske språkteorier. Eller for å bruke Derridas egen betegnelse: å dekonstruere metafysikken.

Vi har lett for å tenke oss at forestillingen eller ideen kommer først, at det talte ordet så representerer denne ideen som et tegn, og at skriften blir et tegn på det talte ordet igjen uten at den opprinnelige forestillingen forandres. I tradisjonen fra Platon til lingvisten Saussure oppfattes skriften som farlig fordi den trer i stedet for det «egentlige». Saussure var bekymret for at skriften skulle overta rollen til den «naturlige» talen og forandre den, at «mennesket glemmer at det lærer å snakke før det lærer å skrive». Derrida kritiserte slike modeller for forholdet mellom språk og tenkning, og hevdet at det i samspillet mellom forskjellige representasjonsformer ikke lenger finnes noe «opprinnelig» eller et enkelt utspring. Ideen eller talen er «alltid allerede» – for å unngå ordet «opprinnelig» – infisert av skriften. Når dette glemmes, oppstår de metafysiske språkteoriene. Ifølge Derrida er det faktisk skriften selv som forårsaker denne glemselen, skriften både skaper hukommelse og får oss til å glemme.

Derridas filosofiske prosjekt må derfor beskrives negativt: Det innebar en destruksjon eller en dekonstruksjon av den vanlige metafysiske eller platonske måten å tenke forholdet mellom original og kopi på. Platonismen tenker væren bare som nærvær: idéene er det sant værende, mens kopiene i sanseverdenen ikke kan gi virkelig erkjennelse. Derrida ville aldri påstå at han var original. Derfor utviklet han sin egen filosofi som strategiske lesninger av andre filosofers tekster.

Trangen til metafysikk er en del av skriftens vesen, skriften tildekker sin egen funksjon idet den skrives, slik Platon glemmer at han skriver alle dialogene og i Faidros vurderer talen som det eneste saliggjørende. Det er skriften selv som produserer alle de klassiske begrepsparene liv/død, tale/skrift, nærvær/fravær, natur/kultur osv. som den metafysiske tradisjonen ernærer seg av. Derrida forsøkte å fange inn dette skriftbegrepet ved å fokusere på selve tegngivningsfunksjonen. Meningen med et trafikklys er ikke at det står der som dekorasjon. Det må være en forskjell mellom uttrykket («rødt») og betydningen, nemlig («stå stille»). Men det er ikke denne faktiske forskjellen Derrida var ute etter, men selve den rene bevegelsen som skaper denne forskjellen. Det var dette han – ved å lage et nytt ord på fransk – kalte différance.

Derrida fikk nesten like stor betydning innenfor litteraturvitenskap som filosofi. Dekonstruksjonen brøt med nykritikkens oppfattelse av det litterære verk som autonomt og sluttet i seg selv. Derrida la i stedet vekt på intertekstualitet, og opphevet dermed forestillingen om verkets individualitet. Verket er ikke originalt, fordi det allerede er et sitat av andre verker; det står i en uendelig henvisningssammenheng til andre tekster. Samtidig lar det seg ikke innordne under en genre-etikett, men må forstås gjennom sine indre motsigelser, den måten det dekonstruerer seg selv på. Å finne disse différance-punktene i teksten blir en oppgave for dekonstruksjonen. Filosofen Richard Rorty skiller mellom to skoler innen Derrida-fortolkningen. For det første er det dem som i likhet med ham selv liker å se forfattere forvandlet og omskapt til nye fascinerende former. Andre – som Christopher Norris – leser Derrida for å få ammunisjon til å iverksette samfunnsmessig forandring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.