Jean Giraudoux, fransk dramatiker, romanforfatter og essayist, dessuten diplomat og politiker (sjef for informasjonsministeriet ved utbruddet av den annen verdenskrig). I ungdommen var han sterkt opptatt av tysk litteratur og åndsliv, og mye av hans diktning er preget av ønsket om å skape et moderne uttrykk for stemning og atmosfære i tysk romantisk diktning.

Giraudoux debuterte 1909 med novellesamlingen Provinciales, og utviklet i de følgende år en poetisk fortellerkunst som kan virke noe affektert. Blant hans beste romaner er Simon le pathétique (1918) og Suzanne et le Pacifique (1921). I slutten av 1920-årene begynte han å skrive for scenen, og han stod snart frem som den ledende franske teaterdikter i mellomkrigstiden. I samarbeid med Louis Jouvet skapte han en original, poetisk teaterform som virket frigjørende på fransk scenekunst. Jean Anouilh har f.eks. mottatt tydelige impulser fra Giraudoux. Sentralt i Giraudoux' teater står ungdom, vår og forventning – stykkene hans rommer en lang rekke skinnende ungpikeskikkelser – men også den modne harmoni i et menneskesinn avstemt etter naturens store rytmer. Hans diktning er ofte forsvar for menneskets krav på jordisk lykke i en verden av irrasjonelle, ødeleggende krefter. Hans siste skuespill hadde et mer desillusjonert preg, ikke minst på grunn av nazismens fremvekst.

Giraudoux benyttet ofte antikke myter eller bibelske temaer for å uttrykke en moderne problematikk. Blant hans dramatiske verker kan nevnes Siegfried (1928), Amphitryon 38 (1929), Intermezzo (1933), La Guerre de Troie n'aura pas lieu (1935; Det blir ikke noen Troianerkrig), Électre (1937), Ondine (1939), L'Apollon de Bellac (1942) og La Folle de Chaillot (1945; Den gale fra Chaillot; filmatisert 1969). En rekke av skuespillene har vært oppført på norske scener.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.