Jean Giono, fransk forfatter. Han var sterkt knyttet til regionen i Sørvest-Frankrike der han vokste opp, og hans romaner fra tiden før 1945 skildrer med stor innlevelse et liv i nær kontakt med naturen og en nærmest panteistisk naturopplevelse. De er også preget av dyp mistro til moderne by-sivilisasjon og av en anarkistisk pasifisme. Disse romanene viser tydelig slektskap med Knut Hamsuns verker. De oppnådde stor popularitet både i Frankrike og, ikke minst, i Tyskland. Blant de mest kjente kan nevnes den såkalte «Pan-trilogien» Colline (1929), Un de Baumugnes (1929; norsk overs. Albin, 1932) og Regain (1930; norsk overs. Mann og kvinne skapte han dem, 1933). Le Chant du monde (1934) rommer glimrende naturbeskrivelser, og hans utopiske samfunnssyn kommer tydelig frem i Que ma joie demeure (1935).

Etter den annen verdenskrig ble Giono anklaget for kulturelt samarbeid med tyskerne. Anklagen var trolig grunnløs, men den førte til at han isolerte seg enda sterkere fra samtidens litterære liv i Frankrike. Romanene fra tiden etter 1945 er preget av en stram, ironisk fortellerform, ikke minst inspirert av Stendhal. Man møter ikke lenger noen begeistret skildring av bondesamfunnet, men både beskrivelsen av samholdet mellom enkle mennesker og forfatterens glede over å fortelle en god historie viser forbindelsen med hans tidligere idealer. I flere av disse romanene bryter Giono så radikalt med tradisjonell psykologi og intrige at de til dels er blitt sammenlignet med nyromanen: Un Roi sans divertissement (1947), Le Hussard sur le toit (1951; filmatisert 1995), L'Iris de Suze (1970). Giono regnes i dag som en av 1900-tallets betydeligste franske romanforfattere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.