Paul Verlaine, fransk dikter. Han var i ungdommen kontorist og stiftet familie, men førte også i perioder et vagabondliv, bl.a. sammen med dikteren Arthur Rimbaud, som han også hadde et erotisk forhold til. I 1873 ble han fengslet i Belgia for drapsforsøk på Rimbaud, og han gjennomgikk i fengselet en religiøs vekkelse, men beveget seg bort fra troen etter hvert. Fra 1875 bodde han i Paris, hvor han fikk en sentral posisjon blant de unge dikterne, men han tok også opp sitt gamle bohemliv, som brøt ham ned fysisk og psykisk.

Verlaines første diktsamling, Poèmes saturniens (1865), er påvirket av parnassianerne, mens den neste, Fêtes galantes (1869), er inspirert av diktning og kunst på 1700-tallet og forener tungsinn og lengsel etter lykke. Under påvirkning av Rimbaud ble diktningen hans enda mer personlig, slik man ser det i samlinger som Romances sans paroles (1874; norsk gjendiktning 2004), Sagesse (1881) og Jadis et naguère (1884). Verlaine er særlig kjent som tolker av vage og skiftende følelser og stemninger, av vibreringene i det ubevisste sjeleliv. Hans lyrikk er subjektivistisk, men får aldri det preg av jeg-dyrkelse som man finner hos mange samtidige poeter. Diktene er språklig enkle og til dels meget lettleste, men de forteller om en svært bevisst kunstnerisk vilje.

Formelt er Verlaine en nyskaper; spesielt utnytter han språkets musikalitet på en nyansert og personlig måte. Det er for øvrig ingen annen fransk lyriker som er tonesatt så ofte som han, så vel av franske som av utenlandske komponister. Han var ingen teoretiker, men essayene hans, særlig samlingen Les Poètes maudits (1884), skapte økt forståelse blant publikum for samtidens kontroversielle diktere. Hans verk øvde sterk innflytelse på mange europeiske lyrikere i tiden omkring århundreskiftet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.